Oslo-Bergen i palmehelgen 2021

Tur oslo-bergen til inntekt for mental helse

Referat

Innledning

Jeg har lenge tenk på en mulighet for å sykle over fjellet om vinteren. Men det har liksom aldri blitt noe av. Tanken har vært å ta en tur med korte etapper på 6-7-8 midt i den kalde tiden og overnatte på hoteller eller campinghytter. Viljen har dog ikke vært sterk nok siden det aldri har blitt noe av. Men det endrer deg gradvis fra 8. desember. Den datoen legger sykkelkompis Ketil ut en instagrampost om at han har slitt med depresjon i en periode. https://www.instagram.com/p/CIjW0eMAiRR/
Ketil er en av de siste jeg ville trodd skulle få sånne problem. Og han er av de sterkeste langdistansesyklistene jeg kjenner med over 20000km i banken i 2020. Nå begynner idèen til denne turen å forme seg. I juleferien spør jeg om Ketil kunne tenke seg å være med, noe han er positiv til. Det er dog litt mer komplisert for han enn meg da han har delt omsorg for to aktive barn. Jeg spør også Sveinung som er positiv men litt mer tvilende til om han klarer å motivere seg til treningen.
Ketil har tilgang på en familiehytte på Vågslid. Så han har mye bedre kontroll enn meg på hvordan forholdene pleier å være på haukelifjell. Så dermed får han litt realisme i min idè sånn at vi dropper å sykle i vinterferien og heller går for palmehelgen. Etterhvert viser det seg at Sveinung ikke blir med men Ketil og jeg planlegger for å gjøre det. Men så ca en uke før palmehelgen blusser covid19 opp blant annet i haugesund og det kommer et nytt sett med innstramminger fra Bent Høie. Da blir det umulig for han å delta.

Fra før var vi litt tvilende fordi langtidsvarselet ikke spilte helt på lag. Så 5 dager før avgang tenker jeg at det er best å avlyse. Men i løpet av onsdagen bestemmer jeg meg for å gjøre et forsøk. Det verste som kan skje er jo bare at jeg må avbryte. «What could possibly go wrong?» Jeg setter meg noe forsiktig inn på et tog som tar meg til oslo sent på fredag. Munnbind og alt mulig. Får litt kalde føtter og går av i Sandvika for å unngå potensielle smittebomber på oslo s. Triller inn til oslo i lett regn og legger meg inn på Cochs pensjonat, som er mitt favoritthotell når jeg er i oslo med sykkel. Det er akkurat bra nok til at man bor greit samtidig som det er såpass dårlig at man slipper å krangle for å få sykkelen med inn på rommet. Jeg kjøper et brød, noe pålegg, spiser kvelds og smører matpakke. Værmeldingen ser dårlig ut, men jeg stiller klokka på 04:30. Tanken er å være avgårde 5:30.

Lørdag 27/3

Jeg står opp som planlagt, pakker sykkelen og spiser. Ser at det er dråper på vinduet. Så da er det på med regntøy med en gang. Sjekker yr litt langs ruten og det ser ut som at regnet gir seg inne i landet fra 11-12 tiden. Så bare 6 timer med regn i første omgang.. Det blir litt faff med pakkingen. Setevesken er tydeligvis ikke beregnet på den ekstra vekten som blir når man surrer et sett piggdekk rundt. Så jeg må improvisere litt. Videre poster jeg linken til min innsamlingsaksjon for Mental Helse på min Facebook. Så får den bare leve sitt eget liv mens jeg er opptatt med å sykle. Kommer meg avgårde som planlagt.
Ut av byen går det greit. Skummelt med disse trikkeskinnene når det høljer ned, men jeg kommer meg etterhvert over på den velbrukte sykkelruten mellom asker og oslo som jeg har syklet mange ganger før da jeg bodde i oslo. Først og fremst må jeg nå passe på å ta det med ro og prøve å få i meg litt «mat» hele veien. Det blåser fra sør, noe som gjør at det er motvind ihvertfall til drammen. Jeg valgte meg en rute via drammen vestfossen og kongsberg. Den tilsvarer starten på An2019. Så det er fine minner som kommer opp. Etter 83 km er jeg i kongsberg og velger å spise mesteparten av matpakken der samtidig som jeg handler litt på en kiwi.

Jeg er gjennomvåt og det begynner å bli litt kaldt. Jeg må skifte til hummerhanskene som gjør det vanskeligere å få i seg mat. Men etter en stund begynner regnet å lette. Etter kongsberg går ruten på rv40 mot rødberg før man tar av på en ganske lite trafikkert vei retning Bolkesjø. Fint for da kommer man ut av viken fylke og rød sone. Det går gradvis oppover til 480moh (omtrent samme høyde som kvamskogen) før man triller nedover igjen til Gransherad. Veldig fine områder med gode muligheter for turer på ski og sånt
Herfra går det faktisk an å ta til høyre, tinnsjøveien til Rjukan og komme seg videre mot haukeli derfra. Men jeg valgte en annen variant nedover mot e134 der jeg kommer til Sauland for dagens første pølse på bensinstasjonen der. Det er helt likt som i AN2019 der vi dro videre en langt tyngre vei til Rjukan via Tuddal og veien ved Gaustatoppen. Det skulle jeg heldigvis ikke idag. På bensinstasjonen kunne jeg fjerne regntøyet, noe som hjalp videre når jeg skulle sloss i motvind. På E134 var det litt trafikk, men ikke sjenerende. Jeg ble oppmuntret av at det bare var 41 km til seljord. Men når jeg kom til Gvammen åpenbarte det seg en nybygd, lang tunnel der jeg var hevist til gamleveien gjennom Hjartdal. I dalen var det ekstra mye motvind kombinert med økende motbakke. En kjempekombinasjon som gjorde at jeg følte jeg skulle fortjene noe skikkelig mat om ikke så lenge. Selvfølgelig var også veien rundt mye lenger.
Ved Nutheim svingte egentlig ruten av til høyre for så å fortsette over en høyde på 950 moh før det gikk videre langs vannet Totak (750moh) og ikke innpå E134 igjen før ved Haukeligrend. Jeg valgte nå å safe ved å ta en 2 mil lengre vei via Seljord som holdt seg i lavlandet lengre. Det var tre grunner til valget;
1. Det hadde vært nedbør om natten og jeg var usikker på om det var mulig å sykle over 950moh uten piggdekk på en såpass lite trafikkert vei. Hvis jeg måtte bytte her ville det bli mange lange mil med piggdekk.
2. Jeg tenkte at motvinden sannsynligvis ville være verre langs vannet oppe i høyden.
3. Jeg begynte å bli sulten og visste det var en grei kafè med mulighet for å sitte inne i varmen på Seljord. Var mye mer usikker på matmulighetene ved alternativ 1.
Så da ble det til at jeg holdt til venstre og trillet ned til Flatdal. Der var det da en mil i medvind(!) til Seljord. Jeg hadde da 186km i beina og hadde syklet med en snittfart på 24-25km/t som er ganske raskt forholdene tatt i betraktning. Unnet meg derfor en skikkelig middag. På Kafèen traff jeg en annen syklist fra Notodden SK. Dagens eneste. Han stusset litt på hvorfor jeg valgte bort den korteste veien. For han kunne forsikre meg om at jeg ville få plenty motvind og klatring langs e134 òg. Var dette en tabbe? Det vil jeg aldri finne ut av. Den andre veien skal nok testes ved en annen anledning.
Stappmett og med brukbart energinivå la jeg ivei fra seljord. Her har jeg syklet før en gang jeg dro fra Bø i telemark til haukeliseter i 2019. Det går oppover innom Brunkeberg, Morgedal, Åheim og Høydalsmo. Må stoppe på et toalett pga maten og må gradvis ta på meg mer klær.

Passerer så grønli som ligger ganske høyt på 700 moh. Det er ingen problemer med snø i veien, så det går opp for meg at det kunne fungert greit med Totak likevel. Neste stopp for mer klær og kanskje en pølse er Åmot i Vinje. Der er det en kjent kafè som man alltid bruker når man kjører mellom haugesund og oslo. Den ligger derimot bare på 400 meters høyde, så man rekker å bli skikkelig kald på veien dit. Jeg stopper men kafèen er stengt pga frykt for covid19. Jeg skifter uansett til alt jeg har av klær, siden jeg fryser endel. Tar en tur innom den lokale matbutikken; der er det myyye folk. Ikke bra i forhold til smitte. Kjøper med en yoghurt som går rett ned. Så er det påan igjen med plan om å dra direkte til haukeligrend. Etter åmot er det først et parti med klatring og svingete vei gjennom Særensgrend og Bøgrend før det roer seg etter Vinje der veien går langs en elv og er dermed ganske flat. Jeg passerer Mogane, Grungedal, Øverland, Tveitegrend, Velemoen og Edland.

Det begynner å mørkne før jeg kommer til haukeligrend, men passer perfekt med en pølse akkurat der. Heldigvis er bensinstasjonen åpen, men jeg får ikke lov til å spise inne. Så da står jeg hutrende ute og spiser før jeg går inn igjen og kjøper kvelds til å ha når jeg er framme og frokost til dag 2. Det ble 2 baguetter og en liter sjokolademelk.. Nå er jeg klar for høyfjellet!

Nå er det faktisk bare 6 mil igjen til Røldal der jeg har booket overnatting. Jeg rekker å tenke på hvor deilig det ville vært å bare ta et hotellrom her...men det er meldt snø i morgen. Så hvis man skal over fjellet må det bli i dag. Jeg setter avgårde. Hva f**n var det? Et snøfnugg? Sikkert ikke. Joda, etter 20 minutter snør det tett. Jeg sier noen stygge ord og planlegger å stoppe på vågslid for å bytte til piggdekk. Der vet jeg nemlig om en busskur som er tett og har dør. Men når jeg nærmer meg vågslid ser jeg igjen plutselig månen og stjernene, så da var det bare en lokal byge. Vi har neste fullmåne så alt kommer tydelig fra og det er veldig vakkert. Det er nå helt tørt i veibanen. Jeg tar litt vann fra flaskene når jeg passerer vågslid. De er ikke frosset, så ingen problem med temperaturen ennå. Det stiger gradvis og er ikke spesielt bratt, så jeg føler med brukbar når jeg entrer vågslidstunnelen. Når jeg kommer ut på oversiden er jeg på 1000moh. Det er merkbart kaldere og blåser litt mer igjen. Men veien er tørr så jeg jobber meg vestover. Det er nå 8 km til Haukeliseter og 15 km til haukelitunnelen. Etter den er det kun nedover til Røldal. Det er ikke spesielt kupert oppå her, så jeg får kilometerne ganske billig frem til Haukeliseter. Men så begynner det å tykne til. Stjernene forsvinner og sikten blir dårligere Motvinden øker på.
Det er brøytekanter her, og disse smelter litt på dagtid men fryser på kvelden. Da blir det isstriper over veien, så nå blir det mer nervøs sykling. Vinden river på tvers forfra man får det typiske drivet av snø over veien. Jeg merker at jeg burde spise litt, men det er vanskelig når man er så tørr i munnen. Så jeg stopper for å drikke et par slurker vann. Trodde jeg. Men nå er flaskene stivfrosne så det får jeg bare drømme om. Alt blir gradvis tyngre så det går sakte de siste minuttene til tunnelen.

En god ting er at man har brukt penger på gatelys hele veien over haukelifjell. Så det er greit å se hvor veien går. Når man får glatte partier er det bare å sikte på den delen av asfalten som ser greiest ut. Det er fint lite trafikk, så hvis jeg tryner blir jeg liggende 5-10 minutter før det evt kommer noen forbi, tenker jeg. Dette må være noe av det skumlest jeg har gjort på sykkel..
Omsider ser jeg tunnelen, men det er akkurat som at fjellet gir litt ekstra vind den siste kilometeren bare for å vise hvem som er sjefen.
Det er en stor lettelse å komme seg inn. Jeg tar en pust i første avkjøringssted og får i meg en banan. I haukelitunnelen går det først oppover med en 1-2 graders stigning før det på et punkt snur og heller tilsvarende ned igjen. Det er endel veiarbeid som gjør at man har varierende kvalitet på underlaget. Så det går fremdeles ikke fort. Men resultatet er at når man kommer ut er man fremdeles på høyfjellet. Så her snør det og ryker over veien med en gang man kommer ut. Så er det en slags rassikringstunnel som har diverse åpninger. Her er det snø på veien så jeg må legge meg i motsatt kjørebane for å kjenne asfalt under hjulene. Selvfølgelig kommer det en bil som skal forbi, så jeg sjangler meg inn på riktig side av veien så han kan kjøre. Lurer på hva de tenkte om meg.. Etter en ny kilometer ute kommer jeg inn i Svandalsflonatunnelen. Der begynner det virkelig å gå nedover med 7 graders nedoverbakke. Asfalten er fremdeles litt grov, men det går greit. Det er tørt og fint. Når jeg blir spyttet ut blåser det godt men det er ikke lenger snø på veien. Bare litt slaps her og der. Men kaldt nok og sludd i luften. Det er slutt på gatelysene og alt er mørkt, her må man stole på egen frontlykt. Dynamolykten min er kraftig, men hadde tålt enda mer lys i den farten. Når man bare sitter og triller i litt fart blir man veldig fort kald. Så jeg ser fram til å komme ned til en varm hytte. Det er dog en god mil igjen dit. I følge dataene så er jeg fremdeles nesten 1000moh men det begynner å hjelpe nå. Det er noen skarpe svinger her der jeg sørger for å være veldig forsiktig men når austmannlitunnelen kommer jeg jeg nede på 800moh. Herfra er det slutt på muligheten for glatt veibane. Så nå er det iskald plankekjøring og jeg ser høydemeterne forsvinner under meg. Røldal ligger på ca 400moh og først ser jeg noen lys i det fjerne. Så kommer jeg til bensinstasjon og kafèen som ligger på oversiden. Så blir det veldig bratt og plutselig er jeg i Røldal. Jeg svinger til venstre før shell for å komme til Røldal hyttegrend og camping. Oppdager at på sideveier er det likevel tendenser til frost, så samtidig som jeg skjelver av kulde, må jeg ta det med ro. Ved ankomst må jeg sjekke mail på telefonen og finner ut at jeg skal på en hvit hytte med nummer 9. Der skal nøkkelen stå i. Det er ikke noe kart ved resepsjonen, så jeg går litt på måfå før jeg plutselig ser hytten. Sleper med meg sykkelen og setter den i entrèen. Gps'en sier 330km og 22-23 km/t i snittfart som igjen ga mellom 14 og 15 timer i bevegelse på sykkelen og 3-4 timer pause.

Må virkelig si at man får mye mer for pengene ved leie av hytte enn ved å booke hotellrom. Her er det to senger, sengetøy, kjøkken og stort bad. Ulempen er jo at man må legge på sengetøy selv. Og så er det ingen selvfølge at det er håndsåpe eller sjampo på dusjen skulle det vise seg. Derimot er det grønsåpe til gulvvask. Og oppvaskmiddel. Så når jeg nå fikk av meg alle våte klærne stod valget mellom de to. Etter en ikke spesielt grundig vurdering ble det dusj med grønsåpen. Funket fint Jaja, man slipper ihvertfall å krangle for å få sykkelen ut. Etter å ha spist en baguett kjøpt på haukeligrend fikk jeg hengt alt av klær til tørk og la meg. Fikk ikke sove før etter en time, pulsen var høy, pusten pep og jeg hakket tenner selv om det var varmt. Men etter en stund kom det seg og jeg sovnet.

Søndag 28/3

Kroppen er et utrolig verktøy. Morgenen etter var pusten fin, ingen feber eller halsvondt og hvilepulsen var akkurat der den skal være. Men timene var gått, sommertiden stjal også en time av natten, så jeg kom ikke avgårde før kl 09.30. Siden jeg hadde med reserve piggdekk var det litt klønete å få med dekkene på min slitne setebag. Den er nok for myk til den ekstra vekten, men klarte å få det til sånn noenlunde.

Jeg hadde med ny ubrukt skjorts for å unngå vondt i ræva. Det funket sånn omtrent. Det er en uvant følelse å kjøre på med en gang etter en tur på over 300km, men kroppen har jo vært med på dette før. Så jeg tråkker rolig opp igjen til e 134. Der er det en kilometer med oppvarming før svingene begynner oppover mot røldalstunnelen. Først må man ta gamleveien pga Hordatunnelen som ikke er farbar på sykkel. Det er helt greit, svingene rundt er fine og bilfrie. Det er ca 600 høydemeter man skal opp for å komme til tunnelen. Man passerer avkjøringen til Sauda som man kommer fra når man kjører 600km brevet fra bergen. Nå er den veien vinterstengt. Åpner ikke før i Juni. Videre slynger veien seg rundt nederste delen av skisenteret. Jeg stopper og tar et bilde samtidig som jeg funderer på hvorfor jeg ikke bare kan slå meg til ro med en normal påskeferie...

I tunnelen er det mye trafikk men motsatt vei av meg. Det er nok folk som skal til skisenteret. Det står et skilt her 130 km til haugesund. 220 til bergen. I den opprinnelige planen skulle vi sykle til haugesund. Men siden Ketil ikke kunne bli med har jeg valgt å dra rett til bergen. Det er søndag nå og mandag kl 11 skal jeg være på jobb. Jeg tenker litt på Ketil. Fryktelig kjipt at han ikke kunne være med. Når han var åpen om at han slet psykisk var det som om planen om denne turen ga seg selv. Uten dèt hadde nok ikke turen blitt noe av. Sjekk gjerne ut nettstedet ascnd.cc der Ketil og flere andre syklister skriver om sine utfordringer.
Ut fra røldalstunnelen er det plutselig snøfokk også på veien. Fremdeles 950moh. Det er bare et par hundre meter til neste tunnel som er seljestadtunnelen. Herfra går det ordentlig nedover og veien er bar. Snøværet går over til regn og ellers skjer det lite spennende ned til odda. Det går ganske kjapt videre pga kraftig medvind.
I odda stopper jeg for å fylle på med litt mat på Best-stasjonen. Jeg er ganske kald etter å ha kvittet meg med 950 høydemeter. Men det er ingen bønn; jeg må stå ute og spise..
Da blir ihvertfall pausen kortest mulig. Jeg triller videre og setter kursen mot Utne der jeg kan ta ferje til Kvandal. I begynnelsen er det medvind og bra fart, på slutten kommer noen vindkast i mot. Jeg må vente en halvtime og får faktisk lov til å sitte inne på venterommet
Når jeg triller sykkelen inn på ferja treffer jeg Knut Eriksen fra randonneurs bergen. Han har tatt en pause fra hyttelivet i myrkdalen og kommer med masse snop, cola og sjokolademelk. Veldig hyggelig og totalt uventet med litt support. Han befrir meg i tillegg for den ekstra vekten av piggdekkene som jeg har dratt med meg fra oslo uten å bruke. Så med 1,8 kg lettere sykkel er det nesten som jeg gleder meg til bakkene som kommer. Han tar også et par bilder og filmsnutter.

Strekningen kvandal-norheimsund går i rolig tempo. Det er ikke så mye trøkk igjen i beina, så jeg sparer meg innover med tanke på to lange bakker som gjenstår. En liten irritasjon ved lussand når det er forbudt å sykle tunnelen mens omkjøringen er sperret med bom i begge ender. Takk til en intelligent person i vegvesenet.


Spiser «middag» i norheimsund. Nå er det bare innspurten igjen 7-8 mil. Først er det bakkene til kvamskogen opp tokagjelet som må forseres. Det går forsåvidt greit å spinne opp på mitt letteste gir. Det er 480 høydemeter opp og mange tunneler. Vanligvis gruer jeg meg til sånne strekk, men nå gir de meg en deilig pause fra regnet. Der oppe er det tåke.

Siden yr har lovd oppklarning satser jeg på bedre vær de siste to timene; noe som slår til. I samnanger er det faktisk opplett. Motsatt av vanligvis. Til gjengjeld er det kaldere igjen. Tar en kort stopp på bensinstasjonen der før den siste ordentlige bakken opp til gullbotn. Det går på samme måten, sakte med kontrollert. Og når jeg triller ned til trengereid er det som å være hjemme. Jeg får litt ny energi men stoppes av min kompis Kåre Stokke på garnes. Han har båte Snickers og cola til meg. Hyggelig. Men nå må jeg gjøre meg ferdig, så jeg tråkker hjem via nesttun. Hardangerveien har endel trafikk og en siste dose motvind før de siste kilometrene fra nesttun til Bergen sentrum trilles enkelt i medvind. Hjemme blir jeg tatt i mot av naboer med flagg og et lite glass med noe sterkt i.

Dag 2 ble først og fremst våt og ganske kjedelig i forhold til første dag. Men deilig å ha fullført. Ser at det har kommet inn nesten 30000,- på innsamlingen og er fornøyd med dèt. Men den er fremdeles åpen etpar uker, så hvis du vil bidra er det bare å gå her: https://minaksjon.mentalhelse.no/3803
Hva har jeg lært?
-Burde ha byttet wire til bakgir før jeg startet. Ble tregt og upresist i drittværet.
-Fordelen med seteveske er lav vekt. Men den vingler og det er knotete og tidkrevende å hente ut ting. Mulig jeg går tilbake til enkelt bagasjebrettoppsett.
-det er vanskelig å få ut flasker i fart når man har rammeveske oppå som stenger. Flaskeholdere bør ha en utforming som gjør det mulig å ta ut flasken fra siden.
-Man vet ikke om bikefit'en er bra før man har sittet 12 timer eller mer på sykkelen.
-Vær er relativt. Men husk at milene koster mer når det er kaldt.
-Hummerhansker er varmt og godt. Men knotete for å få i seg mat i fart.
-Kanskje plan A på ruten dag 1 hadde vært bedre likevel. Må diskutere det med Ketil som er bedre kjent i området.

Kult! Lange sykkelturer er jo en fantastisk medisin/smøring for mental helse, så får håpe kompisen din er med neste gang.

Takk for knallfin turrapport og bilder. Veldig inspirerende lesning for en gammal skrott som har prøvd å nå Bergen 3 ganger uten å lykkes. Godt å se at noen får det til og atpåtil på en tid av året da jeg bare er på dagsturer. Sterkt, tommel opp.

Tommel opp!

Flott historie med alvorlig fokus.

Har hatt veldig lyst å sykle fra Nesbyen(hytta) til Norheimsund(hvor jeg er vokst opp) som en dagstur i noen år, men aldri funnet tid mellom jobb, familie, hyttebygging og barn som sykler aktivt.

Denne typen historier holder ønsket aktivt og er veldig inspirerende.

Jeg får stor respekt for de som sykler langt under krevende forhold og høyfjellskryssing i Palmehelgen havner i den kategorien hos meg.

Leser gjerne flere historier i påvente av at jeg lager min egen.

AG

Sterkt gjennomført Viggo, som vanlig!

Nydelig rapport, håper flere enn meg la noen kroner til et godt formål i potten (til og med før du kom helt frem). Du kunne ha vært ørlite heldigere med forholdene men bor man i Bergen så blir man vel hardhudet eller bytter idrett. Du er et råskinn med et godt hjerte :-)

Dette var både veldig god lesing og inspirerende på samme tid. Imponerende gjennomført og flott fokus på psykisk helse. Bare det at du tar med deg nesten 2 kg ektra med piggdekk i tilfelle, selv om du ikke bruker de er ganske rått.

Takk for fine tilbakemeldinger!!

Det var jo ikke langt unna at de kom til nytte. Det hadde tatt seg veldig dårlig ut om jeg forårsaket en redningsaksjon eller ulykke pga at utstyret var for dårlig.. Eneste minuset var at de subbet nedi de dyre velo-orange skjermene som nå er blitt stygge og oppskrapte.

God lesning og en imponerende prestasjon! Sykle på høyfjellet i snøføyka, blir ikke mer brutalt enn det.