Dødsfall i EWS

Dette var ikke bra. :-(
http://m.pinkbike.com/news/tragedy-in-crested-butte.html

Rett og slett tragisk.

Veldig trist å høre.

Kan det ha vært i filmen Rise of Enduro hvor de nevnte at det var mer skader i Enduro enn i DH. Det brukes visst generelt mindre beskyttelsesutstyr i Enduro og Enduro-lignende sykling er kanskje populært blant mindre erfarne syklister.

Etter å ha tilbragt noen uker sammen med bla ryggmargskadde så har det vært uunngåelig å tenke på hva jeg/vi driver med. Det går til tider fort på sti, og mange bruker ikke annen beskyttelse enn en lett hjelm. Ryggplate og nakkekrage blir kanskje mer utbredt.

Uten å spekulere i hva som har skjedd, så avventer jeg hva som kommer fra pressekonferansen i kveld. Husk at mange enduro-ritt har obligatorisk helhjelmbruk, og jeg sykler personlig selv alltid med helhjelm og ryggplate på ritt. Men det kan også være noe helt annet som har skjedd.

Jepp, ikke noe kritikk av EWS. Jeg har gjort meg noen tanker om hvor smart jeg egentlig er når det går fort på sti, og dette bringer frem slike tanker igjen. Uten at jeg sammenligner min sykling med organisert Enduro utover det. Og uten at jeg vet om det som skjedde her har noe med sikkerhet å gjøre.

Det er så mye som kan ha skjedd, så jeg tør ikke anta noe i det hele tatt nå.

Risikoen for alvorlige skader er også tilstede i f.eks 80/20 serien. Selv synes jeg fartsetappene på f.eks Nesbyen til tider var litt for raske - høy fart er synonymt med økt risiko for alvorlige skader. Burde vi kanskje legge inn flere bremsende elementer?

Dypt tragisk.

https://www.facebook.com/Gunnison911/pho...9479414/?type=1

Det er ganske mange i det internasjonale sykkelmiljøet som diskuterer om enduro-formatet er i ferd med å gå for langt.
Fartsprøvene ligner mer og mer på rene utforløyper, bare med dårligere sikkerhet, lenger vei til ambulanse og lege, lettere sykler og dårligere merking, og ingen terping på linjer og trening i løypa.
Når man i tillegg legger til at syklistene som ofte er mer slitne, mindre rutinerte enn de fleste rene utforsyklister, samt har mindre beskyttelsesutstyr på kroppen kan det være flere ting som gjør enduro-ritt potensielt farlig.

Internasjonal endurosykling bør vurdere om dette er en ønskelig utvikling.

Om noe av dette hadde noen betydning for den tragiske hendelsen i Crested Butte er ikke sikkert. Men jeg diskuterte dette i går, før vi hørte om dette, med Cannondales produkt- og markedssjefer.

Enduro må vel kalles en risikosport sånn de kjører i EWS. Marginene blir desverre små når man presser grensene hele tiden. Det går jo styggfort.

Tror kanskje enduro formatet hadde blitt like kult med mer etapper i teknisk terreng i med mer flatt og oppover.

Nå har ikke jeg syklet hverken på Nesbyen eller i VM-løypa i Hafjell, men sjekket litt:
Nesbyen Enduro SS4: 2.6 km, 22% fall
Hafjell (vm-løypa): 2.2 km, 21% fall

Helt enig med deg sveinaa.


Mitt synspunkt er at Enduro har sin plass et sted mellom XCO og DH.
Dessverre så synes jeg det ofte er slik med sport/aktiviteter at det blir mer og mer spektakulært og dertil risikofylt, for å fange folk og medias interesse, kall det gjerne "utvikling" men det distanserer sporten eller aktiviteten lengere i fra hvermannsen.

SS4 (I hvertfall den gode, gamle SS4) og Hafjell-løypa har helt forskjellige hastigher. Det bratteste på SS4 går stort sett på smale stier der det er umulig å kjøre fort med mindre man er komplett idiot, og da går det til helvete. Nesbyen er raskt, men så er det nå en gang at man selv må bestemme farten etter evne med det utstyret man har.

ACC har velved flere anledninger uttalt at visse EWS-partier er for drøye - for utforritt.

Hadde nok blitt en lokal schlæger her på berget i knotsykkelnorge. Enduro hadde det ikke blitt.

Det har vært pressekonferanse i morges:

http://crestedbuttenews.com/2015/08/fata...n-enduro-event/

Ball said the accident didn’t take place on an especially technical or fast section of the stage course. He said riders might have been going 20 to 25 miles per hour in that area of the course. There was speculation he clipped a pedal and ejected from his bike. “There was no injury to his head and his bike had no damage but there was blunt force trauma to his chest,” Ball explained. “Medical personnel were on the scene within minutes.”

Kanskje ikke enduro, men sikkert like moro. Trenger jo ikke være knot heller, men terreng med mer flyt. Leste jo reportasjen fra trans provence i terrengsykkel i fjor og de sykla partier langt utenfor comfort sonen om jeg husker rett. Blir det sånn at man tenker; rått det gikk bra med hjerte i halsen i steden for; rått der tok jeg raskeste linje uten feil så blir enduro for de som er fryktløse og da blir det en snever greie.

32-40 km/t er uansett ganske fort i terrenget.

Hendelsen blir omtalt som freak accident, hvilket betyr at det er noe som sjeldent skjer, og at personen har hatt totalt uflaks. Er enig at 40km/t er fort i terrenget, men man trenger ikke kjøre fort for å skade seg. Bare se på skaden til Cedric Gracia i 2013. Så ut som et ubetydelig krasj, men som kunne blitt fatalt for han hvis han var aleine.

Jeg er enig med deg, men viktig at risiko vurderinger tar med det uforutsette objektivt og ikke bare subjektivt av enkelt personer. Man kan jo tråkke ut av pedalen på det mest hårete partiet også.

40 km/t er rå fort i terrenget. Med 30 foran og 10 bak med et sted mellom 90 - 100 i kadens kommer man dit (man må tråkke ut kassetten). Poenget mitt var egentlig at det er få som får til det uten betydelig hjelp fra tyngdekraften.

Er nok mer at trær etc ikke er polstret for hva de bruker av utstyr i DH og Enduro er stort sett ikke store forskjellene.

Stemmer bra. Nå har ikke jeg vært med i noen EWS-ritt, men jeg har kjørt enkelte i Norge - i tillegg til Trans-Provence, altså. Nå skal det sies at de beste i verden er helt vanvittig rå syklister. Når det skiller ett sekund totalt på vinneren og andremann etter en hel uke sykling i Alpes-Maritimes (2013, hhv. Lau og Clémentz), er det ikke mulig å sykle særlig fortere.

Trans-Provence var en fantastisk opplevelse, men ja, godt utenfor min komfortsone, iallfall. Ikke minst fordi man blir så sliten, både fysisk og mentalt. Det samme sa faktisk også Anne-Caroline Chausson etter at hun var med i 2012: For stor påkjenning.

Som deltaker skriver man under på en hel masse papirer, og man veit hva man går til. Men samtidig ikke i det hele tatt.

Det skal legges til at jeg knapt kan kalles en middelmådighet en gang i denne sammenhengen. Det kan hende at dyktigere syklister enn meg synes sånt er helt greit. Uansett er marginene små når man er dønn utslitt og man liksom skal gi gass på n'te dagen ned ukjente, stupbratte lier.

Merkinga er så som så. Ved siden av alle eventualiteter som kan oppstå på hvilken som helst stitur hvor som helst, også her hjemme, går Trans-Provence i et veldig bratt/eksponert terreng. Det var fullt mulig å sykle lukt i døden hver dag, bare ved å bomme på en sving og havne utfor en kant eller klippe. Om fallet er på to, ti eller 100 m spiller ikke nødvendigvis så stor rolle. Det var ikke så hyggelig å se ambulansehelikopter hente to av deltakerne ned fra fjellet med nakkekrage og blod overalt. Da minnes man virkelig på at det er ekstremsport man er med på. To brukne ribbein på dag 3 det samme.

På transportsyklinga til første etappe kribla det i kroppen som om jeg var en forventningsfull, liten guttunge. Jeg la meg på hjulet til Geoff Kabush og syntes alt var knall.


På toppen like før start titta vi utover landskapet vi skulle sykle i - spektakulært! Her redaktør Øyvind (t.v.) sammen med stjerner som Ben Cruz, Jérome Clémentz, Fabien Barel (skjult) og Mark Weir. Første etappe gikk ned grasbratta til høyre og ned til dalbunnen rett bak der Øyvind står.


Mens vi står der og gjør de siste forberedelsene, blåser det plutselig opp. Tåke tjukk som grøt kommer sigende, og et helsikes regn bryter ut. Stiene blir til bekker og små elver, og nervene kjennes stadig mer idet jeg rykker framover i køen for å starte. Det hjelper ikke å se at tidligere utfor-verdensmester og T-P-favoritt Fabien Barel nitryner like etter start. Riktignok et klossete tryn, men likevel...


Med startnummer på styret har jeg vært kald og møkkete underveis på et par Birkebeinerritt de siste åra. Men første dag på Trans-Provence tar kaka.


De beste bruker god tid på å studere løypa på kart på toppen. Omtrent som alpinister. Her vinneren Nico Lau. Jeg greide ikke helt å roe meg og få tilsvarende ut av forberedelsene før hver fartsetappe.

Det er ikke noe tvil om at Enduro er på vei til å utvikle seg i feil retning. Det som skjedde i går kan ha vært ren uflaks, men mange av løypene begynner å bli vel heftige. Her hjemme er det ganske så greit så langt. Nesbyen som er nevnt over var bratt til tider, men ikke noe direkte farlig eller veldig tekniske partier. Så klart man kan skade seg der som alle andre steder.

Ute derimot blir løypene tøffere og tøffere. Trur de gjør Enduro som gren en bjørnetjeneste hvis det blir for spektakulært. Det vil likevel uansett være en kjangse for å skade seg og det vil det alltid være.


Trans Provence som nevnt over var jeg jo med på selv og det var egentlig bare helt sykt. Løypene var lagt ut på kanter uten båndmerking. Når man da er ute i 6-10 timer i tillegg så er det mye som kan skje på fartsprøvene. På en av de bratteste var jeg så sjukt tom for sukker at jeg hadde nada kontroll nedover lia der, men det går som oftest bra.

Alt i alt virker det som om sikkerheten nedover i Europa blir lagt i hendene til deltagerne. Jeg kjørte jo Megavlanche i år også. At arrangøren turte å sende 350 mann ned den fjellsiden der i år fatter jeg ikke. :-P

Hun har også klagd på at mange av rittene også er for slake, feks Irland og Skottland.

Vel og merke, Damien Oton, som er på vei tilbake fra skade bestemte seg for å ikke å starte i Crested Butte. Litt fordi han føler skaden hemmer han fortsatt, men også fordi at han mener at partier av løypene i Crested Butte var for farlige. Derimot, Florian Nicolai mente alle løypene var for slake og for lite tekniske.

Uff. Det skal ikke mer til enn å lande feil, og bryst/mage-region er fortsatt svært eksponert selv med full pakke av sikkerhetsutstyr.

Finnes det noen skadestatistikker for de forskjellige grenene, enduro vs DH vs XC?

Leste forleden en dansk artikkel om en veldig økning i nakkeskader for voksne menn pga terrengsykling.

Er veldig for sikkerhet - og minimering av risiko. Men samtidig så må jeg innrømme at det er like mulig å dra på seg noe alvorlig på sti i den lokale skogen i tilnærmet sneglefart, for ikke å glemme hvor mye ekstremsport det kan ligge i jobbpendling eller trening på landevei.

Forøvrig kunne jeg tenke meg en enduro-variant som nevnt over, med litt mindre fokus på nedover-aspektet. Litt mer som rally med bil. Korte fartsetapper på sti i alle varianter, med transportsykling. TSR delt opp i etapper f.eks selv om jeg vil ha TSR som det er allerede - det likner jo et motorsykkelenduro når man går for 2 runder.

Den største risikoen innen sykkelsporten ligger vel fremdeles i trening langs landeveien.

Litt som at XC har blitt mer spektakulært med mer tekniske partier, er det naturlig at pendelen svinger litt tilbake igjen for enduro til lavere hastighet og mindre eksponering.

Det er risiko uansett hvordan man sykler, selv når man ser egne begrensninger og tar forbehold, kan det skje stygge ulykker. Ekstremsport, er og blir nettop det... ekstremsport.

For meg som syklet aktivt på slutten av 80 og til medio 90 fantes det bare en gren, uansett om det gikk oppover, bortover, eller nedover.

Går det nedover, så er det vel det samme om det heter det ene eller det andre, med nok uflaks dør man desverre. I dette tilfellet syns jeg arrangøren MÅ ta selvkritikk og overvåke hver meter av løypa. Legger man til rette for at folk kan leke med livet, må de også ta ansvar for å bevare det?

Å kalle det en "freak accident" syns jeg blir feil, ingen vet hva som skjedde... og bare det å våge og komme med en konklusjon (uansett hvilken) blir bare feil og ansvarsfraskrivende.

Jeg skriver ikke dette for å provosere, men det er faen så trist at en utøver mister livet...

Det du beskriver ligner egentlig litt på super-D. Det var stort en stund, særlig i USA, men fikk aldri særlig fotfeste i Europa. I Scott Cup Buskerud hadde vi et super-D-ritt i sesongen, på Konnerud, Drammen. Alt annet enn typisk XC-sykkel var forbudt.

er helt overbevist om at snillere løyper med medfølgende høyere hastigheter gir større risiko for de alvorlige ulykkene, mens grove løyper med lavere hastighet gir mindre sjanse for disse ulykkene. er jo mye farligere å prøve å sykle så fort som mulig på en enduromaskin på en flyt sti på nesbyen enn å sykle mer tekninske og krunglete greier og dette stiller høyere krav til sykkelhåndtering/problemløsing i terrenget og mindre krav til rein gutsing og ståpåvilje, noe som konkurransemessig er mye kulere syns no jeg.

Skal du gjøre det bra i EWS må du kjøre fort og gutse der det er sjukt teknisk ;-)

På alt av sykling kan det skje ulykker slik er det dessverre. Det er likevel like tragisk hver gang vi mister noen i sykkel. I fjor var det en som døde av rundbane jentene.

Men at enkelte løyper er i overkant eksponert og tøffe er det liten tvil om. Og man bør unngå ritt hvor man ikke kan kjøre igjennom på forhånd.

Noah Sears, produksjonsmanager i MRP skrev dette på facebook.
Viktig det han sier.