Men det jeg ikke forstår er hvorfor det nærmest er tabu å knyte barnets oppførsel til manglende grensesetting. Hvorfor må denne oppførselen knytes mot at barnet er utsatt mishandling/omsorgssvikt?
Fordi denne situasjonen, der et barn fikk en hel familie til å forlate et fly ETTER at det gikk fra gate, er så ekstrem at jeg har vanskelig for å tro at det bare er dårlig oppdragelse.
Det kan være flere årsaker, utenom dårlig oppdragelse, til at et barn oppfører seg slik og gjør at familien velger til å avbryte en reise. Jeg syntes først og fremst at det vitner om at de går til ekstreme tiltak for at ungen skal ha det bra. Jeg forutsetter da at det ikke dreier seg om misshandling.
Å knytte denne situasjonen til dårlig oppdragelse er å sette foreldrene i bås. Jeg mener at det er helt feil i dette tilfelle. Hva jeg tror det kan være er likegyldig og jeg kommer ikke til å spekulere her. Jeg ville bare lede tankerekka mot at det er mye annet enn dårlig oppdragelse som rammer barn og som foreldre er helt uskyldige i. Jeg vil også be om dere husker på det neste gang dere "ser" at et barn har dårlig oppdragelse.
@arni, jeg opplever ikke dette som et tabu. Har aldri hatt problem med å påpeke manglende grensesetting hos foreldre jeg kjenner, eller irettesette andres unger når de tråkker over mine grenser. Men jeg kan skjønne hvorfor du opplever det som et tabu. Det er i dag mange flere "oppdragelsesteorier" enn tidligere, og noen av disse forfekter få grenser for barna. Mitt inntrykk er dog at de fleste foreldre er tilhengere av grenser, både for ungenes skyld, sin egen og omgivelsene. Min første antagelse i denne tråden var heller ikke mishandling, men at det lå en diagnose e.l. til grunn for foreldrenes reaksjon på guttens oppførsel.
Jeg mener Zero har et veldig viktig poeng, et poeng som er allmenngyldig. Når vi observer andre mennesker og situasjoner rundt oss tolker vi dem med bakgrunn i våre egne erfaringer, holdninger, verdier etc. Det er fort gjort å dra forhasta konklusjoner om ting vi kun har svært overfladisk kunnskap om. Det er lett å få fordømmende tanker og også ytre dem høyt om andre folk, uten at vi har gått en eneste meter i deres sko.
Jeg trener på å lære meg å se ting fra andre perspektiv, ikke automatisk lene meg til min første antagelse, men heller undersøke om det kan være andre tolkninger enn min umiddelbare som er vel så sannsynlige. Det er vanskelig! Men det gjør også livet rikere :-)
Noen eksempler:
Ei mor i barnehagen hilser aldri, dukker aldri opp på foreldremøter, bidrar aldri til fellesskapet. = Æsj, hun er overlegen, sur og lat.
En overvektig nabo klarer knapt gå opp trappa. = Tenk å ikke ha noe sjøldisiplin, bare sitte i sofaen og gomle potetgull, aldri komme seg ut på tur.
En far kommer inn på en overfylt buss med en femåring i trillevogn. = Snakk om å sy puter under armene på ungene, en femåring kan da pinadø gå sjøl og ikke ta opp plass på bussen med ei diger vogn.
Noen alternative tolkninger:
Mor har sosial angst og det er et mareritt for henne å forholde seg til bekjente.
Naboen har stoffskifteproblemer, har prøvd diverse slankekurer og har resignert fordi h*n ikke har fått hjelpen h*n trenger til å snu livet.
Femåringen er lam og faren tok trillevogna fordi den tar mindre plass enn rullestolen. (Fritt etter Anne Cath. Vestly)
