Når barn sutrer

Hahaha, LOL.
Og så begynner barnet på skolen og kjeder seg ihjel fordi det ikke får nok utfordringer. I tillegg så er både skolen og læreren flyforbanna fordi foreldrene har klart å lære barnet noe på et par uker som de kommer til å bruke et helt eller flere år på.........å lære bort til de andre barn.

Jeg digger dette forumet! Flott å kunne blåse ut litt frustrasjon og få empatisk, saklig og filosofiske tilbakemeldinger!

Våre barn er ikke plaget av kjedsomhet, det er alltid voksne hjemme, mye besøk, vi har husdyr inne, og ville dyr ute, vi er stadig opptatt med aktiviteter de kan delta på, og de har nok av leker. (TV har vi dog ikke, men det er jo kjedelig)
De kan derimot plages av utålmodighet, at ting går for sakte, at én is ikke var nok, at klokka er over sengetid, at besøket som har reist burde komme tilbake, at foreldres kleskodeks ikke stemmer med humøret, eller at været ikke stemmer med ønsket aktivitet etc osv. Dette er vanlige kilder til sutring.

Filosofisk tror jeg vi har forskjellige oppfatninger om hva det betyr å kjede seg: er det når vi ikke har noe å gjøre? eller er det når vi må gjøre noe? eller er det når vi gjør noe som vi er lei av? eller er det når vi gjør noe som ikke interesserer oss? eller? Min fru sier feks "Huff! Så kjedelig!" når noen har slått seg/fått sparken/kjøpt katta i sekken/ryker kjedet midt mellom Tyttebærdalen og Koppangen.

Jeg tror det er en sinnstemning, en følelse av at tiden står stille, eller går fryktelig sent. Sant, for når vi har det fryktelig gøy, som må være motsatsen til å kjede seg, så flyr jo tiden?
Jeg mener også bestemt at man kan endre sinnsstemning med riktig innstilling.

Dette er ikke noe jeg forventer av mine små barn, men noe jeg håper jeg kan formidle gjennom hvordan jeg lever. Mine barn ser ofte at jeg gjør ingenting, men da ser de også at jeg er fornøyd med det, at jeg nyter det. Det samme med repetetive oppgaver, som feks husarbeid, der jeg aktivt velger å gjøre det til en fornøyelig prosess istedet for en trasig greie jeg helst skulle ungått.

Derfor er det ergelig at jeg ser ut til å miste evnen til å aktivt velge hvordan jeg skal reagere når noen sutrer, for da slår jeg over på en kjedelig autopilot som ingen liker.

Nick, jeg mente det ikke som svar til deg, det var jo ikke du som sa det opprinnelig. Ikke værrr så hårrrsårrr dahhh.

Jeg føler meg misforstått...

Polarbike traff spikeren på hodet. For meg virker det som om barn, som tilsynelatende kjeder seg, egentlig bare er utålmodige.

Jeg står fortsatt på mitt at kjedsomhet er en voksen oppfinnelse.

Og innrømmer at noe av og til må formuleres bedre... Nå skal jeg ligge litt i gresset...

Din frue bruker det da som det ble brukt i England på 1700-tallet. Jeg mener at kjedsomhet er en håpløs hjelpesløshet som er grunnet i at vi ikke ser mulighetene rundt oss.

Barn, i hvert fall de jeg har omgått i mitt korte liv, ser mange flere muligheter enn meg og de fleste andre voksne. Men av og til begrenser vi voksne de mulighetene, og barn kan bli sutrete. Så sier vi kanskje at de kjeder seg, fordi de virker rastløse. Mens de egentlig bare er utålmodige, fordi de vil realisere mulighetene de ser rundt seg.

Eller de kan selvsagt bli sutrete fordi de ikke får de som de vil, men gjelder egentlig også i forrige tilfelle. Så gjelder det å være selektiv og kreativ i måten å få slutt på sutringen.

Det er en gave å se mulighetene i det meste, og å nyte de fleste øyeblikkene for det de er. Å tillege barn kjedsomhet er å gjøre dem voksne så altfor tidlig.

Å lete etter nye ting å gjøre er så avgjort ikke å kjede seg...i min verden.

Å ikke klare å finne på nye ting å gjøre, og så sutre over tilstanden, derimot. Det kan jeg karakterisere som å kjede seg.

Forskjellen ligger vel...som vanlig...i definisjonen.

Ja, vi nærmer oss.

Å ikke være tilstrekkelig stimulert og samtidig ikke ennå ha kommet frem til en løsning på dette.

Man må ikke nødvendigvis sutre for å kjede seg, kan jo bare være helt stille i ens lille kokong.