Birkebeineren! :På tide med noen tider, folkens!!

Tok deg med 3 minutter, fra samme pulje. Løp du hele siste stykket? Husker at jeg sykla forbi en som løp ved hoppbakken, men han burde jo havna mer enn 3 minutter bak meg, er jo et stykke å løpe derfra.

Skal skaffe meg bedre briller tilfelle lignende forhold senere...

3:28 fra pulje fire , plass 52 i klassen. Fornøyd etter jeg fikk vite tiden når jeg kom i mål...
Bakbremsa hylte/skrapa i ca 6,5 mil og var borte ca på Storåsen. Til og med slitt vekk bakplata av klossen!!Så det var rolig ned ballettbakken i år ;)Ellers var det jo trøbbel å gire opp på største klinga fremme og chain suck men dette er jo likt for alle.
Såg du tryna Kriss - 5 meter bak deg , var jo heldig også at du ikke gjorde deg noe.
Eller så må jeg skryte av Brynje netting med lange armer under sykkeljakka og Assos sin regnvest som var kanon.
Beina var 3/4 bukse og regntrekk på skoa meg ulvangsokker under.Frøs ikke en eneste gang!
Kjørte med stiv gaffel - race king 2.2 funka som fjell!

(Jeg vil ikke nevne navn på butikken som ligger på Carl Berners eid av noen med tysk tale)

Blir morsomt å dissikere tidene. Eliten brukte over 20 min mer enn i fjor - og det virket som om de syklet i oppholdsvær... Jeg tror uansett de bakover må regne et enda større påslag. Merkekravet flyttet seg i M35-45 klassene med inntil en halvtime.....

Perset med 3 min og kom inn på 4.21. Nådde dessverre ikke målet på under 4 t. Stor takk til medsyklister i pulje 19 og 20 for fin rullekjøring underveis! Moro når det funker

Håper det gikk bra med han fra pulje 20 som presterte verdens verste faceplant i første terrengparti. Det hadde virkelig gjort seg på Youtube....

Neste år? Oh yeah, nå kan det bare bli bedre.

Selv kom jeg lengre ned på lista enn jeg har vært de siste 12 årene. Det verste er at jeg egentlig ikke har noe annet enn ustrukturert trening å skylde på. Sykkelen, inklusive felgbremsene, funket som den skulle (litt chainsuck må du regne med når du bruker for tynn olje), og været/føret var jo likt for alle. Liker ikke å innrømme det, men det er faktisk mannen oppå sykkelen det kommer an på...

Dette var bare tungt, veldig tungt, og allerede halvveis til Skramstad innså jeg at målet måtte reduseres til å klare merke no 12.

Nei, dette må gjøres noe med. Jeg liker ikke å bli slått av folk jeg "normalt" bør kunne legge bak meg, og når avstanden til merkekravet halveres kommer panikken sigende. Jeg begynner vel ikke å bli for gammel og sedat?

Neste sesong må jeg snu kjærringa (eller hva det nå heter), så nå setter jeg strek og begynner et nytt og bedre treningsliv.

Tror forresten jeg venter til i morgen...

Jeg hadde en elendig dag.

Planen på forhånd var, in extenso:

• å forberede seg feilfritt
• å sykle fort opp til Skramstad, men ha rikelig med krefter igjen
• å henge på raske, godt organiserte grupper til Kvarstad
• å frese fra alt og alle opp til Storåsen
• å kjøre som et silkemykt lyn ned til Lillehammer

Denne fremgangsmåten ville føre meg inn til mål komfortabelt under merketid, på personlig rekord 3:45, kanskje under 3:40. Det kan rett og slett ikke gå galt, Birken er et kakestykke. Enkelt.



Forberedelsene ble håpløse. For å kunne sove i en fornuftig seng i noen små timer valgte jeg å ta første buss til Rena om morgenen. Det var uklokt. Det viste seg nemlig at tidsplanen ikke hadde rom for den drøye halvtimen gjøremål man aldri tenker på på forhånd. Noe jeg selvsagt skjønte for sent. Dermed ble oppvarmingen nesten null. Igjen. I kaldt regnvær. Jeg er en idiot, og vet det selv.

Å helt selvforskyldt rote det til var i grunn temaet for dagen.

Opp til Skramstad merket jeg at kroppen bare ikke ville. I det kalde våte været forble beina kalde, stive og uten respons. Jeg hadde lite å gi, og trodde derfor at jeg åpnet kontrollert. Yeah right. I forhold til skjemaet åpnet jeg nesten på streken rett, men skjemaet var så ute på jordet at det hadde kommet langt inn i skogbrynet på andre siden.

Mitt selvbedrag varte i under halvannen time. Allerede på Bringbu ble det klart at 3:45 var totalt i fillebiter, og moralen sank. De gode gruppene jeg skulle henge på dukket ikke opp. De fleste kjørte hakkete og for sakte på de våte, hullete grusveiene, og jeg kjørte raskere solo. Jeg forbannet meg selv, forberedelsene, været, de håpløse gruppene som aldri tok hensyn til mitt ferdighetsnivå og det meste annet jeg ikke kunne gjøre noe med.

Kom det et godt bakhjul passet jeg rutinert på å miste dette etter kort tid, godt hjulpet av min egen hakkete, for langsomme kjøring. Konklusjonen om å la være å kjøre hardt solo for å ha krefter til å kjøre med i de raske gruppene trakk jeg først etter målgang.

Jeg hadde latt meg forlede til å ha på ullsokker, middels tykke. Sokkene sugde opp rundt åtte liter iskaldt sølevann hver og dette rant ikke ut. Vannet fungerte som et effektivt kjøleskap og reduserte følelsen i føttene til det minimale lenge før Kvarstad. Etter hvert som også fingrene nærmet seg følelsesløse tenkte jeg på de lange hanskene i sekken, men besluttet å droppe dem. Alle vet jo hvor vondt det gjør å få tilbake følelsen i kalde fingre, og det siste jeg trengte var vondt nye steder.

På Kvarstad oppdaget jeg at ikke bare hadde skjemaet vært urealistisk, jeg lå også bak merkekravet. Fem minutter bak, beina var fortsatt pinne stive, kraftreservene hadde jeg aldri sett noe til, hodet var ikke med, det var kaldt, vått og møkkete. Jeg fokuserte nå mye på at jeg alltid har vært dårlig i møkkavær. Oppover bakkene var det umulig å gi skikkelig gass, hvor mye jeg enn prøvde. Det var som å møte en turtallsperre. Utrolig frustrerende, og det sendte motivasjonen ned i sokkene. Der den la seg til i sølevannet og skalv av kulde.

Rundt Sjusjøen kikket feltet seg rundt etter kilden til noen liflige lyder. Det viste seg raskt at det ikke var birkebeinerarrangørene som hadde leid inn en trupp snertne flamencodanserinner med løpske kastanjetter, det var tennene mine som klapret. (Dette var en positiv opplevelse, da gikk i hvert fall noe på kroppen fort.)

På vei ned til Lillehammer strålte motivasjonssprekken i all sin glans. Om man kan bruke et slikt bilde i regnværet. Med halvt følelsesløse fingre og føtter klarte jeg ikke engang å prøve. Det gikk alt for bedagelig, og flere suste forbi i høyt tempo.

I mål stoppet tiden på 4:08:26. Det vil si at jeg bommet på det fordømte merkekravet med 1:58. Mitt utvilsomt beste resultat, relativt sett, men det er ikke mulig å være fornøyd etter så mange idiotfeil. De 118 små sekundene er nærmest et perfekt sammendrag av dagen. Det kunne helt klart gått hvis jeg hadde holdt fokus i stedet for å være så opptatt av hvor miserabelt jeg hadde det og alt jeg ikke kunne gjøre noe med.

Teknisk hadde jeg ingen problemer.