HOMO...

...eller ikke homo. Samme det for mange av oss, men tydeligvis ikke alle. Jeg blir like fasinert hver gang denne debatten dukker opp. "Kan homofile kureres?".
Da er mitt spørsmål: kan jeg som er hetero kureres å bli homo..? Lurer på om disse trangsynte, respektløse menneskene selv tror at det er mulig. I så fall sier de jo at alle, inklusiv dem selv, kan bli homo, hetero og bifil bare de får rett ”kur”…
http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/01/10/523461.html

Skal vi se, hvordan var det filmsitatet igjen, nå...


Ole.

Kan relgiøse omvendes til å bli ikketroende?

Espen

Fullt mulig.
Teologistudiet er et godt sted å begynne prosessen.

Det tviler jeg ikke på, jeg har inntrykk av at det er en "øyeåpner" av de sjeldne for de mer dogmatisk innstilte.

Utover det synes jeg det er rart at det er så mange som blir sinte over at det finnes homofile...

Heldigvis så er det atskillig enklere å få til det!

Fyren har som grunnholdning at alle avvik er et problem og at medisinsk sett er alle avvik sykdom. Homofili er et avvik fra det normale. Ergo bør homofili behandles som en sykdom. Dette er ikke bare trangsynt og respektløst, det er en direkte farlig holdning som mest av alt minner om tilstandene i Nazi-Tyskland. Der gasset de ihjel avvikerne. Det morsomme med folk som dette er at de normalt har ganske inkonsekvente og ulogiske påstander. Følgende sitat fra artikkelen sier det meste:

- "Hvis homofili blir mer akseptert vil flere klassifisere seg som homofile og følgelig vil også disse lide under å ikke bli akseptert".

At man rett og slett kan akseptere at folk er annerledes, og at man kanskje ikke bør tenke så mye på hva andre driver med på soverommet, har han tydeligvis ikke vurdert.

Akkurat som disse som ikke synes homofile skal få adoptere eller få donatorhjelp. "Det er synd i barn med homofile foreldre fordi de risikerer å bli utsatte i samfunnet." "Ja, de blir utsatte for intolerante nøtter som deg", er svaret man har lyst til å gi. Akkurat der er det jo de som mener det er et problem som *er* problemet. Tar man vekk den problemdefinisjonen så forsvinner problemet samtidig.

Ja ikke sant, snakker man ut fra viten eller er det en indre synsing. Jeg har sett to små vokse opp i fra et tidligere vennemiljø med to "mødre". Begge ungene der har fått seg utdannelse, godt arbeid, og funnet sin vei uten ubehag eller blitt offer for merkelige holdninger.

Det må vel bli opp til hver enkelt og velge sin egen vei ikke ut fra hva fanatikkere ønsker og vil.



(Jeg kjenner det lukta av startnummer.)

Da er jeg tydeligvis et problem som er skeptisk til at homofile par skal få adoptere? På samme måte som at jeg ikke synes det er noe særlig at unger vokser opp med kun mor eller kun far.

Der synes jeg du glemmer en sak, og det er hvor slemme barn faktisk er med andre barn. Og med det i hodet synes jeg faktisk synd på barn med homofile foreldre, men ikke fordi jeg tror de har det verre enn andre barn hjemme eller sammen med sine foreldre...

Men er homofilien det som gjør dem mindre egnet?

Det er ingen tvil om at barn er/kan være slemme, jeg tror jammen at om vi skal bli kvitt mobbing må det også bli forbudt med briller og rødt hår.........eller kanskje vi, som samfunn, må gjøre noe med mobberne?

Nei, men det at jeg tror at naturen har konstruert mennesket slik at én mor og én far er det som er det ideelle i forbindelse med oppdragelse.

Nå tror jeg også at det for mange (de fleste?) unger er bedre å bli oppdratt av et homofilt par eller en enslig enn det som er oppveksten der de kommer fra.

Det har du helt rett, men å si at den ene gruppen av barn lider mer enn den andre blir vel ikke helt riktig. Barn kan være noen drittsekker og da er det vel vi "voksne" som skal irettesette og veilede. På det settet vil vel holdningene til de "voksne" (liker ikke det uttrykket) smitte over på ungene.

Det er jeg ikke så veldig langt unna å være enig i.


De fleste var vel en voldsom generalisering...men jeg ser poenget ditt, og dermed er du faktisk ikke så imot at homofile kan adoptere allikevel...?

Det var et poeng, men klarer vi det? Det har vært mange gode tanker om akkurat dette siden jeg var liten og det begynner å bli en stund siden...

Jeg synes like synd på barn som blir mobbet for store briller og rødt hår, og jeg har ingenting imot at homofile får adoptere eller får egne barn på annen måte. Det er dog et aspekt i saken som kanskje krever litt ettertanke, og som kanskje burde fremmes som noe man bør jobbe med i samfunnet for å unngå det.

Det ble mye "ranting", men poenget var at store deler av samfunnet er enda såpass umodent at det vil bli en stor påkjening på mange av barna som har homofile foreldre...

Jaja, jobbe nå...

Ok, før jeg jobber:

Det er jeg helt enig i det, men hvor mange flere "voksne" i dette landet har meninger om et homofilt ektepar enn om nabogutten som "ikke helt passer inn", og klarer voksne i dag å rettlede slik at de ikke blir mobbet...?

I tillegg til dette er vel oppdragelsen snart overtatt av skole, SFO, barnehage osv. likevel, så da burde kanskje toleranse overfor andre snart inn i timeplanen? Foreldre skal vel bare ha barna sine snille eller ute så de ikke ser de når de kommer sliten hjem fra skolen...

Det er sannsynligvis bedre å ha homofile adoptivforeldre i Norge enn å vokse opp på et barnehjem i Guatemala. Jeg antar ihvertfall det.

Problemet med å la homofile adoptere er at det kan bli vanskeligere også for heterofile å få adoptert, fordi mange adopsjonsland ikke ønsker at "deres" barn skal adopteres av homofile. Ellers tipper jeg at homofile som ønsker å få barn klarer å fikse det uansett. Får de ikke donorhjelp i Norge så drar de vel til andre land.

Finnes det dokumentasjon på at barn med to foreldre av samme kjønn blir mobbet for dette?
Hvis jeg skal få synse litt vil jeg tro at barn flest gir blanke faen i slikt og at slik mobbing helst har sin årsak i at barna blir instruert av sine foreldre..

Nemlig, det er på tide at vi som oppdragere finner et speil. Alt for ofte legger vi holdningene våres over på ungene. Jeg kjenner som nevnt et tilfelle å der har det overhode ikke vært noe problem av noen art med to foreldre av samme kjønn.

Hvorfor det? I dagens mer og mer kjønnsneutrale samfunn blir individuelle forskjeller større enn kjønnsforskjeller. I den mor-mor-barn-familie som jeg har god kjennskap til vil jeg si at forskjellen mellom mor og mor er større enn forskjellen mellom mor og far i andre familier jeg kjenner.

Uansett om det gjelder voksne som ser "problemer" eller unger som mobber så er det bare et spørsmål om å utvikle og tilpasse samfunnet. Det finnes ikke lengre noe i dagens samfunn som er "naturlig". I stort sett alt vi gjør er kunstig i forhold til de gener som er nesten uforandret siden titusenvis av år. Så å si at det er mer naturlig med mor og far enn med mor og mor blir feil. Ja, det er lettere for mor og far å klone sine gener, men når det gjelder å ta hånd om og oppdra avkom, adoptert eller inseminert, til gode og nyttige samfunnsborgere så er mor og mor eller far og far akkurat like gode.

Jeg tror neppe naturen har ordnet det slik, men snarere sammfunnet vi lever i. Genetist sett er vi identiske med slik vi var for 50.000 år siden, og da levde vi ikke i søte små hus med mor, far og to barn. Da var mødrene hjemme i hula og passet barn, sanker røtter og frukt etc, mens fedrene var ute og jaktet, enten det var på dyr eller flere koner de kunne dra med hjem til hula.

Men jeg er enig i at barn har godt av å vokse opp med en rollefgur av hvert kjønn, men disse trenger på ingen måte å være foreldrene. Jeg kjenner flere enslige med barn som har knyttet til seg venner av motsatt kjønn som tilbringer mye tid med barna. Spesielt lesbiske foreldrepar har vist seg å være veldig bevisst denne problemstillingen, og gir barna tilgang til bedre mannlige rollefigurer enn en far som har blitt far fordi han kunne pule.


Ole.

Forsåvidt det jeg mente da jeg skrev:

Hvorfor naturen har konstruert oss slik?

Mor og far lærer/instruerer/er rollemodeller på forskjellige måter og jeg tror ikke to mødre gir barna like fullstendig oppdragelse som mor/far.

Du kan sikkert finne to mødre som gir barna bedre oppdragelse enn x antall eksempler på mor/far, men nå snakker jeg generelt.

Det er akkurat rollemodellbiten av mor/far jeg tenkte på. Nå tror jeg også at barna har best av å ha foreldrene som "hovedrollemodeller" og ikke tilfeldig voksne i vennskapskretsen. Dette har med forholdet mellom barnet og personen som skal være rollemodell å gjøre.

Da er vi etterhvert over på diskusjonen om hvem som skal oppdra barna, foreldrene eller...

Ja, jeg så i etterkant at du skrev det. For øvrig er det utrolig at det faktisk går an å ha en meningsutveksling om et tema som dette på et forum UTEN at noen slenger innom med ekstreme synspunkter som de ikke begrunner, UTEN at noen føler behov for å kverulere og UTEN personangrep.

Jeg tror det beste for ungene er å bli oppdratt av syklister.

Jeg tror ikke det har vesentlig innvirkning på barna (i negativ rettning) hvem det er som er tilstede i oppveksten, hvis bare de som er der tar hensyn til barnets behov.
Mine barns mening om andre mennesker er mine meninger til de blir ca tenåringer. Dvs er du en "hestkuk" så er det står fare for at din sønn også er det.
Test skal nå utføres. Min sønn på ti år er testperson. Resultat om litt

Nei, hvorfor du tror det lurte jeg på. Jeg setter et stooort spørsmålstegn ved ditt utsagn om at naturen har konstruert mennesket slik at én mor og én far er det ideelle. Hvor har du det fra at naturen har en forkjærlighet for mamma-pappa-barn-familier? Naturen vil bare spre gener, uten noen tanke på fremgangsmåten. Ser man på folk som lever i tradisjonelle samfunn, tilnærmet på steinaldernivå, så ser man jo at hele landsbyen tar ansvar for ungene og alle voksne må ta sitt ansvar som forbilde.

I samfunn nærmere vårt eget er det fortsatt slik at mamma-pappa-barn bor sammen med besteforeldre og tanter og onkler, og i de familiene tror jeg ungene uten problemer knytter seg like bra til en bestefar som de treffer i mange timer i døgnet som til en far som de ser i en time eller to etter jobben.

Guttungens svar på spørsmål om emnet: "Spille ingen rolle for meg bare de kan oppføre seg og er snille". Da er vel svaret at barn ikke mobber barn hvis foreldrene gjør jobben sin.. Trangsynte voksne er da årsaken til at barn er "grusomme", eller tar jeg feil...