Birken 2007: Hvordan gikk det?

Målet for årets ritt ble kraftig justert torsdag/fredag etter en mer eller mindre søvnløs natt med utallige dobesøk. Ikke noe sjakktrekk med sushi fra Smart Club til lunsj to dager før årets eneste ritt …
Dermed ble målet justert fra under 3:30 til å komme til mål for femte gang med påfølgende enkel og grei påmelding til neste år. Imodium måtte til fredag kveld og jeg fikk da i hvert fall beholde kveldens middag (pasta og røkelaks) og fire brødskiver i bilen opp lørdag morgen. Startet rolig i gruppe 12 og hadde en fin tur til rundt 40 km. Da var lagrene helt tomme og resten av turen gikk saktere og saktere ettersom tog etter tog passerte uten at jeg greide å henge på. Klokken stoppet endelig 9 sekunder før 4 timer.
Et flott gjennomført arrangement var det uansett (som vanlig). Nå vurderer jeg å høre med sykkeltrening.no? om hva hans opplegg innebærer. Hadde vært moro med 3:15 i Birken før man blir for gammel.

Takk til Rolf for statistikk i år igjen. Skal sjekkes ut nå.

Jeg hadde satt meg et mål på en tid under 4 timer i men debut som Birkensjåfør. Det gikk ikke. Starta langt bak med en haug med folk som skulle fullføre over fjellet. Det var vel 50 mann i pulje 64 som skulle fort over - 25 av dem klarte det. Jeg var ikke en av dem.

Gjorde stikk motsatt av det jeg egentlig burde og sykla som en idiot de første 6-7 km. Prøvde å holde følge med de raske gutta. Det var dumt. Gønna fra alt og alle i de tekniske partiene på min Trek 990 fra 1997, dog med en Rock Shox Judy dempegaffel som aldri har vært fra hverandre eller på service...

Turen over fjellet ble seig - få som ville dra i mitt tempo, og togene som kom holdt for høy fart... Klassisk med andre ord. Brukte 50 minutter ned fra Sjusjøen, så der holdt jeg følge med Merkegutta.

Jeg brukte forøvrig 10 minutter på å fikse kjedet til en annen deltaker 1 km før Rosinbakken. Hvem deltar i Birken uten kjedekutter og skjøteledd?

Til neste år blir det ny sykkel og en time bedre tid. Moro var det uansett! Og det hoppet jeg la inn på stien ned mot stadion fikk vill jubel fra dem som stod og så på.

Birken ble årets verste sykkeltur - traff årets formbunn. Startet roligere enn på alle treninger, men fikk kraftige kramper etter 1.5 mil. I balletbakken punkterte jeg, prøvde meg med skumm, med det funket ikke - så jeg løp/gikk de siste 2km. Tiden ble 4.11. I 2006 syklet jeg på 4.02 - men med kun 10 mil på sykkel...og lite annen trening også!

Da var min debut i Birken unnagjort. Startet i pulje 8. Starten gikk ganske greit men måtte slippe litt på slutten opp mot Skramstad og passerte på 31:02. Men gikk ganske greit etter dette og kom til slutt i mål på 03:33:41 som holdt til 129'plassen i M30-34. Så eg er kjempefornøyd og fikk merket og drammeglass som var målet.

Kjempearrangement. Kommer garantert tilbake.

FANTASTISK rett og slett. Det morsomste jeg har vært med på i sykkelsammenheng. Følte meg topp ut fra start. Alt funket som det skulle. Så i første nedoverbakke tipper settet bakover.. "litt" ubehagelig. Er enda øm på den unevnelige plassen. Etter gåturen opp (der alle gikk) ble gikk det ikke å gire. Kom meg til en "mekkestasjon". "Bosset er føkka" sa en hyggelig fyr. De fikk fiksa slik at sykkeln holdt til mål. 4:06:02 ble sluttiden.
Takker alle jeg møtte for en opplevelse av de sjeldne. Ses til neste år.

...min aller første terreng-sykkeltur - ble Birken 2007!!!
håpet på under 5 timer og klarte det på 5:20
..fikk litt problemer med sadelpinnefeste underveis og tapte ca 20-25min på det.
syklet mesteparten alene. Det gikk kjempe bra ... nesten helt til Kvarstad. ..ca 3-4 km før Kvarstad måtte jeg av sykkelen pga "merkelige smerter...;-))" i begge beina..
..gikk av sykkelen for å tøye litt ut og klarte ikke å bevege meg en centimeter uten at jeg fikk kramper i alt som var muskler i begge beina...
..etter ca 10min kamp mot smerter klarte å komme meg tilbake på sykkelen og "vispet" meg fram til Kvarstad.
...der ble det mat og drikke, igjen strammingen av setepinnen og deretter "vispet" videre...
..på Rosinbakken måtte jeg av sykkelen igjen og gikk opp et par hundre meter uten å kunne bøye knær... ..håper NRK var ikke der...
det var kramper og smerter i beina som var det eneste beviset på at jeg hadde dem fortsatt med/på meg...
..hver eneste omdreining med pedaler deretter var en ren mirakel for meg..
...neste jeg husker er at noen ropte "lykke til på vei nedover!" og da skjønte jeg at jeg kom meg på toppen av fjellet!!...
..fyf...n, hadde lyst å gå av sykklen å kysse denne damen, men viste at jeg kommer meg ikke på sykkelen igjen...
det jeg følte der og da var ikke langt fra det som Birkebeinerne måtte ha' følt da de reddet Haakon barnet og Kongeriket...
En fantastisk dag! og ingen melkesyre kan ta den fantastiske natur-idrett-opplevelsen av en folkefest fra meg...
Neste år blir det under 4 timer!!

Enig. Han kunne nok kommet nærmere, men neppe slått han.

Hva skjedde med bakgiret ditt da ned ballettbakken? :-)

Første året med i birken for meg i år. Var useeda m20-24, havna i pulje 50. Vi var vel tre stk. frå pulje 50 og to stk. frå pulje 49 som hang ilag stort sett heile vegen til mål. Fullførte på 3:51:47, mao. 1 minutt og 1 sekund framfor merkekravet he btw. to spm ang birken:

-Drammeglasset, kva må til for å få dette? Fekk jo merket, men glasset er kanskje for noko anna?
-Falck sykkelregister: då eg betalte for birken, kryssa eg av og betalte 200,- for 5 års sykkelregister. He ikkje mottatt noko skjema el. eg skal fylle ut, he eg gått glipp av noko her?

Hadde btw håpa på ei tid litt lavare, men skjønner at alle brukte lengre tid i år enn vanlegvis, så blir å satse på ei lavare tid til neste år, og forhåpentligvis havne i ei bedre pulje då.

Du må være blant de 25% beste i klassen for å få drammeglass.

I tillegg til å være innenfor merkekravet.

Øivind

Som i tilsvarende tråd for Grenserittet, sykler jeg i en "annen divisjon" enn de aller fleste andre innleggere. Jeg debuterte med en tid på 5.02, et drøyt kvarter etter hva jeg hadde håpet. Ingen uhell, ingen sykkelproblemer - kan kun skylde på mannen oppå sykkelen. Som er for tung og med for dårlig motor. Jeg følte det gikk greit til drøyt 20km, da syntes jeg dette var foruroliggende tungt. Fikk det etterhvert veldig tungt, og hadde absolutt ingenting i bena opp mot Elgåsen. OK avslutning, etter at bena fikk hvile litt, og det mentale kviknet til noe også.

"Aldri mer" tenkte jeg noen titalls ganger før målgang, men nå er jeg bombesikker på deltakelse neste år. Arrangementet var veldig profft, veldig morsomt med alt livet i løypa, og pilsen i mål smakte himmelsk.

Sykkelen får stå idag, så blir det første økt foran 08-utgaven imorgen.

Etter å ha jobbet i Shimanoteltet dagen før, vel vitende om at jeg hadde 9.1 mil med pine dagen etter, er jeg særdeles fornøyd med 4timer og 10 minutter. Syklet i pulje 46, så jeg får benytte anledningen til å si unnskyld tilalle de i foregående puljer som jeg hylte "hold høyre" på min brautende bergensk. Moro var det lell, og til neste år slipper dere kanskje å høre på meg. Da stiller jeg nok i en raskere klasse. Har forbedret meg med 1time, og det er jeg fornøyd med. Tror faktisk jeg vant puljen min også. Været var fint, oppvarmingen så som så, og starten var bedagelig. Fra første tråkk tok jeg igjen ryttere, og det gjorde jeg hele tiden. Først etter ca4 mil var det ett par hotshotser fra pulje 49 som tok meg igjen. Helt ok tenkte jeg. Litt senere tok jeg dem igjen. Mot og sidevinden oppe ved Kvarstad var på ingen måte noe umenneskelig, men kjipt nok var det. Rosinbakken var helt ok, selv om jeg nok ville vært en statist i forhold til eliten. Hele tiden tenkte jeg: velvel, joakim, du sykler ihvertfall fortere enn det du gjorde ifjor. Klapp på skulderen for det.
Ballettbakken var bare morsom, det påfølgende skogspartiet med rask utforkjøring og litt gress på slutten gav meg ekstra krefter til en fin fin sluttspurt. Sladding i svingene gav applaus, og vel i mål var jeg. Gleder meg allerede til neste års birken

Sikker på det? Jeg fikk beskjed om at de var tomme for premier, antar at hun dama mente 25% premie (jeg kom inn blandt de 21,9 % beste i min klasse). Men jeg fikk ikke merket.

Jeg må si meg enig der. Jeg sykler også i en litt annen klasse enn dere andre her.

Birken 2007 er mitt første ritt noensinne og ble gjennomført med litt blandede følelser underveis. Etter de tre første milene var jeg overbevist om at jeg måtte bryte og var helt bestemt på aldri aldri aldri være med på denne skiten igjen, deretter etter 4,5 mil kviknet jeg til og følte at jeg tråkket forbi alt som var. Nå skal det sies at jeg var useedet og startet i pulje 70, så muligheten til å sykle forbi var jo da ganske stor:)

Det var også veldig morsomt å peise forbi alt som var i de få nedoverbakkene med røtter og steiner siden jeg syklet med fulldempet.

Tiden ble tilslutt 4.52. Jeg er kjempeførnøyd med egen innsats og er garantert med neste år også!

Og all kred til dere som sykler rundt 3.30.. helt sjukt

Det stemmer.
Er du blant de 25% beste OG innenfor merkekravet vanker det deltakerpremie.

Var det en feiltagelse da at jeg fikk beskjed om at jeg skulle hatt premie, men at de var tomme?

Hvorvidt de faktisk var tomme vet jeg ikke, men kriteriene er klare (sakset fra nettsiden til Birken);

Det blir utdelt premieglass til 25% av antall startende i hver klasse så lenge de er innenfor maskimaltiden. (Det deles ikke ut premier etter at maksimaltiden har gått ut selv om antall premier etter 25% utgjør flere enn antall løpere innenfor maksimaltiden.)

Starta i pulje 50 som førstereisgutt. Kom inn på 3.37...
Glemte å få meg vann på siste "pitstopp" så kjørte litt for lenge uten vann, men alt i alt fornøyd.



Mulig vi kjørte sammen litt. Kjørte på platinum ht med nakamura drakt...

For min del ble det en positiv opplevelse. Åpnet rolig opp til Skramstad (hvor jeg også klarte å tryne like etter matstasjonen, meg og forbrems...). Jeg var preget av den forferdelige opplevelsen i Raumerrittet og tenkte at jeg skulle ta det som en tur.

Men etter hvert så gikk det lettere og lettere og jeg opplevde plutselig at jeg lå og dro et tog. Det har aldri skjedd meg før, så det motiverte meg enda mer, men togene bak meg forsvant jevnt og trutt. Kjørte meg opp til neste pulje, neste pulje osv, men fant ingen å kjøre med. Så jeg kjørte aleine nær sagt hele veien fra Skramstad.

Fra Kvarstad og "hjem" hadde jeg masse krefter og dersom mine øyne og min kalkis ikke svikter meg helt, så er jeg raskest i pulja mi på den strekningen (pulje 38).

Husket i fjor da jeg kom i en fin gruppe fra Sjusjøen og inn og det bare fløyt inn til mål. I år måtte jeg ligge og kjøre aleine hver eneste meter.

Irriterer meg litt at jeg ikke åpnet hardere og fikk heng på de raskeste i gruppa fra start, for jeg tror jeg kunne barbert sluttiden min en del med litt hjelp.

Uansett, perset med nær en halvtime og kom inn på 4.12.55

Takk til Rolf for sorteringsjobben med tidene.

Hadde en veldig fin debut i årets Birkebeinerritt! Spesielt med tanke på været og stemningen langs løypa. Det ble også til det bedre når jeg klarte målene mine om å sykle på under fire timer, i tillegg til å knuse jobbkollegaer.

I og med at jeg startet i pulje 50, fryktet jeg mye kø i løypene, men jeg var veldig positivt overrasket over rittkulturen til de aller fleste. Det å passere et par hundre deltagere underveis ble jo også en veldig stor psykisk opptur

Jeg gjorde mye av min jobb den tiden jeg lå i grupper, men man kan vel alltids kjøre enda flere drajobber. Jeg hadde hvertfall god samvittighet da jeg rullet over mål på 3.58. Seks minutter bak merket, men det får bli neste år. Hadde jeg visst at merket var på en så "sen" tid, ville jeg kanskje kjørt hardere mot slutten, men jeg hadde sikkert bare dratt på meg kramper og en skuffelse over å bare være et par minutter unna

Takk til deg i rød trøye, deg i gul trøye og deg med Discovery-trøye, for å hjelpe med å dra gruppen fra skramstad til kvarstad!

Flere enn meg som sliter med den setningen?

Edit: Kom inn 3,49, klarte til min store overraskelse merket, og var nesten på gråten av stolthet da jeg vaklet ut av hallen med bag i den ene hånda og drammeglass i den andre.

Hmm, det er godt mulig Når sant skal seiast hadde eg nok med å holde tritt med dei eg sykla ilag med, så får med meg veldig lite av ting ellers :/ Men eg veit at to av dei eg sykla isammen med(trur det var dei to frå pulje 49) hadde orange sykler, og han eine som sa "heng på" til meg veldig tidlig i kula hadde ei stor firkanta seteveske. Eg og han hang faktisk ilag frå før Skramstadsætra omtrent trur eg! var ikkje deg det vel? meiner han hadde Nakamura. Sykla også ein god del bak ein med gul trøye som det stod "BOC" på, han var frå pulje 49.

Eg hadde btw ein Specialized Stumpjumper expert disc, svart i lakken, svart shorts og trøye.

Definitivt, denne var ei hard nøtt når hjerna mi er mest innstilt på å sove etter ein dag på jobben, der det på slutten virka som beina visna meir og meir vekk

M40 - førstereisgutt her.

Med kjempekrampeturen fra Farrisrunden godt i minne bunkret jeg opp med vann, sportsdrikk, salt og magnesium før rittet. Tisset "blankt" i flere dager. Sammen med rikelig inntak av veske underveis og mye energi i form av bananer og gel - kom jeg meg helskinnet over fjellet og endte på 4:25 - ganske fornøyd, også en tid som det bør være mulig å slå neste år.

Syklet på min Gary Fisher 29'er fordi min Intense Spider 29er fortsatt bare består av ramme og bremser - alt sammen liggende under sengen på gjesterommet. Nye "The Crow" slicks-dekk fungerte utmerket med lavt luftrykk både forand og bak.

Utrolig artig arrangement selvom løypa jo består av for mye asfalt og grus, men melder meg nok på neste år også.

Det ble forbedring med en time og 17 min fra i fjor, så det er jeg passe fornøyd med. Alt skyldes ny sykkel og ny hjelm:-) Endte på 3.55 og rett over merkekravet.
Så da er vel målet spikret for neste år tenker jeg....

4:34, og altså litt etter skjemaene mine på 3:30, 3:45 og 4:00. Det var en finfin tur, jeg var aldri skikkelig, skikkelig sliten, og det var jo sol og tipp-topp! Litt vind her og der, men pyttsann. Jeg hadde forhåpentligvis syklet fortere om jeg ikke hadde syklet alene.

Stiv stålgaffel og 1,5" slicks fungerte prima. Enda bedre enn Kombi Lux! Kjørte fra folk i terrengpartiene (unntatt der jeg spant litt), og rullet uanstrengt forbi hardtrampere på asfalten mot slutten.

Målet for neste år er å gjøre noe annet ;-)

(Søndag: Liten fjellfottur og litt landeveissykling på Venabygdfjellet - da blåste det bra)

Årets birkebeiner var mitt tredje.

Jeg har hatt litt variable opplevelser når det gjelder birken. For to år siden var jeg i knallform, men humpet inn på 4:50-tallet med en hånd i heldigvis temporær manko etter en velt ved Djuposet (skryte, skryte...). I fjor var jeg i en del dårligere form, blitt råfeig utfor, men kom uskadd til mål på gitt sammenhengen akseptable rett under 3:45.

I år var jeg nærmest utrent. Jeg hadde rett og slett et horribelt treningsgrunnlag, av litt forskjellige mer og mindre godkjente grunner. Totalt nesten 10 timer på sykkel i juli og august til sammen. Pluss sykling til og fra jobb og en del løping opp og ned trapper bærende på kasser, riktignok, men det monner ikke akkurat mye i sammenhengen. Dette gjorde at forventningene til sluttid var høyst usikre, men man kan alltid håpe å slippe 4-tallet først. Det eneste som trengtes var gullhår, ekstremt klok sykling og medvind. Det siste virket dessverre etter hvert noe urealistisk å regne med, og jeg angret sterkt på noen gang å ha nevnt det om fire-tallet for noen.

Det var altså et knallhardt mål jeg hadde satt, og det ville medføre at hele rittet nødvendigvis måtte bli en sammenhengende tåke av syre, smerte i de fleste kroppsdeler fra tærne til minst øvre korsrygg, fortvilelse over manglende kroppslig yteevne, og ikke minst nådeløs selvpisking og dypfølt anger over treningsmoralsk forfall. Heldigvis er det en forutsetning for å være en syklist at man fullstendig mangler basal intelligens når det kommer til spørsmål om man skal eller ikke skal bevisst over lang tid frivillig påføre seg selv lidelse. Slik sett er jeg en ekte syklist. Ingen konkurranse er vellykket med mindre jeg kommer i mål som et vrak. Det skulle ikke stå på det, og forberedelsen var det for sent å gjøre noe med.

Jeg delvis rotet det til før start for meg selv og delvis turte ikke varme opp noe særlig siden jeg regnet med å få litt problemer med å sitte lenge nok på sykkel. Dermed la jeg meg bakerst i pulja opp mot Skramstad, og det gikk riktignok tregt, men dessverre likevel sterkt syrebyggende. Ved passering lå jeg over fem minutter bak det jeg mente å huske var skjema til fire timer, og det var jo noe bittert så tidlig, selv for en som pleier å kjøre seg opp underveis. Jeg knakk som sagt hånda for to år siden, og har vært superfeig siden, men den bratte og slitte nedoverbakken gikk endelig akseptabelt igjen. Det var en lettelse og kanskje den eneste følelsen av opptur underveis, jeg tapte nok minst to minutter der og i Ballettbakken i fjor. Ikke at det akkurat gikk fort ned nå heller, og jeg så garantert lett patetisk ut fortsatt, men det var akseptabelt. Problemet var at jeg samtidig fullførte Operasjon mørbanking av lår fullstendig. De kom seg i hvert fall aldri og var stive og vonde helt frem til mål.

Langs elva ned til Djuposet var det bare å prøve å få i seg litt næring og late som jeg kom meg til hektene igjen. Jeg lurte dessverre ingen, og i hvert fall ikke meg selv. Inn i det som før var et bæresti-parti men nå var et trillevei-parti var det umulig å sykle, det var bare å følge strømmen og gå radig. Det passet meg ypperlig, det var en lettelse å slippe å trøkke til for en stakket stund og det føltes som et kort pustehull av en variasjon.

Ut av partiet kom overraskende nok klokskapen som bestilt. Jeg valgte å bruke alle mer eller mindre tilgjengelige krefter på å finne og holde gode felt, og heller risikere å få en trøkk opp til Storåsen. Det er litt mot min natur siden jeg vanligvis trives best oppover og er for dårlig til å holde felt, men med motvinden var det enda viktigere å følge planen. Problemet er at da får du aldri hvile, fordi du selvsagt henger på et felt som går litt for fort. Dette er moro, og sånn et ritt fungerer, hvis du er i god form, men det er mye verre når du er i kjelleren, fortsatt har tre timer igjen til mål og det kommer snikende bekymrede tanker om det går mot en total kollaps. De tankene krever heldigvis litt overskudd av mental kraft å behandle, og det er det tilsvarende lite av i situasjonen, så jeg tok ikke konsekvensen av bekymringene.

Mystisk nok trodde jeg jeg lå litt bedre an til firetimersskjemaet ved Bringbu enn ved Skramstad, men jeg stolte klokelig ikke på mine beregninger lenger. Ellers husker jeg lite fra løypa mellom stien og Kvarstad annet enn tidvis tung motvind og stadige rømningsforsøk fra bakhjulene foran. En liten mistanke om at det nå gikk fort og at jeg kjørte meg inn på skjema garanterte at alle tanker om å slippe før det mer eller mindre sto om livet var uaktuelle.

På Kvarstad sto merketidene slått opp, og da lå jeg etter egne omhyggelige utregninger ganske nøyaktig ti minutter bak merkekrav, men jeg hadde ikke lenger hjernekapasitet til å ane noe om passeringstider for firetimers-skjemaet annet enn at dette måtte være gunstig. Tjue minutter etter Kvarstad trodde jeg jeg hadde regnet feil, at jeg hadde passert Kvarstad for ti minutter siden, og at jeg dermed lå tjue minutter bak merket. Det betydde at firetimer’n var usannsynlig, men mulig. Og med det forsvant de siste rester av bevissthet for godt. Denne gang var Rosinbakkene ikke noe moro i det hele tatt. Verden snevret seg inn til noe grønt-aktig rundt en endeløs stripe grus, til smerte, mental tåke, til desperate forsøk på å vurdere kjørestyrken til forskjellige bakhjul, et brennende ønske om at lidelsen måtte ta slutt, en vag bekymring over bakkene som lå i vente og når jeg hadde overskudd til det en ektefølt forbannelse over han som hadde bestemt seg for ikke å sykle allikevel og derfor hadde solgt plassen sin til meg.

Det siste skjedde altså ikke ofte.

I Tour de Ski fortalte en av eliteløperne at hun hadde overbevist seg selv om at "smerte er bare en temporær tilstand som brukes som unnskyldning for feighet" eller noe sånt mens hun føyk opp monsterbakken, og det hadde virket. Jeg prøvde det samme, men setningen var for lang. Jeg endte opp med å kjempe en desperat kamp mot denne angivelige feigheten, mer preget av en fullstendig feilkoblet og misforstått overlevelsestrang enn av noe annet. Det kan ikke ta ikke slutt før jeg er i mål, det er intet valg, ellers er alt forgjeves, det er ingen alternativer, bare veien fremover. Jeg merket så vidt at jeg syklet inn minigruppe på minigruppe i hver ny runde med oppoverbakke, og det holdt den totale kollapsen unna. Jeg trodde jeg var på toppen ved matstasjonen, men var heldigvis alt for kjørt til å orke å bli fortvilet over motvindsflaten som åpenbaret seg. Verden fantes ikke, det var bare potensielle felt og bakhjul å henge på bortover, og mer eller mindre bevisstløst ett eller annet oppover. Mest mer.

Heldigvis kom toppen i tide, og på ett eller annet vis kreket jeg meg over den lille svake kneika like nedenfor jeg ikke en gang kunne huske fra i fjor eller forfjor. Litt mat, drikke og en usikkerhet på om passeringstiden på toppen ikke kunne bety at fire timer muligens kanskje allikevel var innenfor rekkevidde gjorde det mulig å hente de siste reservene, om de fantes. Det åpenbaret seg utrolig nok et perfekt, litt for raskt felt bakfra i det Sjøseterveien dukket opp, og da var det bare å åpne alt som var igjen. Jeg kjørte ikke lenger klokt, jeg hadde ikke noen disponering av krefter, ingen plan, bære eller briste, det var bare å gi det lille som var igjen, henge på alt og alle som var å henge på, kjøre akseptabelt også ned Ballettbakken, og komme helskinnet til mål. Jeg hadde ingen høyere hjernefunksjoner i det hele tatt, jeg glemte å gire med bakgiret opp kneika til Ballettbakken fordi jeg konsa med forgiret, jeg glemte å holde hjul etter skistadion. Heldigvis glemte jeg å slakke av også, så jeg tror jeg dro forbi det hjulet.

4:01:24

Jeg var i grunn for kjørt til å kjenne noen bitterhet da skjemaet røyk. Og da jeg etter hvert kom til i hvert fall en eller to hekter en stund etter målgang prøvde jeg å overbevise meg selv om at joda, jeg var bitter, men akkurat det forsøket gikk overraskende dårlig. Det var ikke mer å gi. Jeg hadde glitrende felt å henge på frem nesten hele veien mellom den andre stien og Kvarstad og på Sjøseterveien. Tiden var over evne, og fortsatt fatter og begriper jeg ikke hvordan jeg kunne havne under ti minutter bak merkekrav.

Bedre var jeg ikke. Det er ikke viljen til å vinne, men viljen til å *forberede* seg til å vinne som gjør forskjellen. Det fikk jeg kjenne til gagns. Men selve rittet, på lørdag isolert sett, det er jeg fornøyd med. Det er ikke bare førstemann i mål som vinner.


Men klarer jeg å få en billett neste år har jeg noe ugjort.

En liten betraktning fra pulje 1. Det var mitt 10. ritt, og jeg har stort sett vært fornøyd med alle 10. Birken-rittet er og blir kongen av terrengritt her i landet, selv om løypa blir mindre og mindre "terreng."

Min STORE frustrasjon på lørdag var viljen til å dele motvinden, for på den måten komme fortere i mål - for alle.

Det var ikke EN ENESTE KØDD som ville dra i pulja vår på 15-20 mann mellom Bringebu og Storåsen. Det er en ganske lang distanse for å si det sånn! Jeg fikkk god hjelp av mr Åserud, og vi delte broderlig øktene mellom oss, men disse snylterne lå bak og hadde gratis frakt. “Det går for fort” sa de… Da vi gjorde et par rykk, lå de der like forbanna! Akkurat - for fort ja… Når vi kom til Elgåsen var mesteparten av kruttet i mine bein borte… Og det er ikke vanskelig å forstå hva som skjedde ned mot mål. Da hadde disse “sliterne” spreke nok bein til å spurte i mål - utrolig hvor lav moral det går an å ha!! Åserud og undertegnede kom fjerde og nest sist inn i den pulja vi hadde tauet på. Det var “takk for hjelpen.” Håper dere er riktig stolte av dere selv i M35 for slikt høyverdig samarbeid over fjellet!

Jeg har ikke noe problem med å bli kjørt av inn mot mål i Birken, men jeg lurer på hva 15-20 mann tenker når det er to stk som drar mesteparten av veien - og ingen vil bidra. Hadde alle bidratt 10 sek i front i en rulle ville alle tjent på det - en besparelse på 5 minutter - garantert...

Trodde de fleste var opptatt av tiden - ikke plasseringen. Jeg driter i om jeg blir nr 40 eller 29 i klassen...

Frustrerende! Skjærpings!!!

I følge tech-sjef Morten plukka Nagata og Haze fra hverandre hver eneste girhendel de skulle bytte wire på for å inspisere innmaten, pusse og gnikke litt og så klemme inn litt friskt grease. Dedikerte karer!
Selv stod jeg på standen i Håkonshall i sånn omtrent 30 timer i løpet av helga. (veldig glad for å kunne sitte store deler av arbeidsdagen i dag, ja)
I tillegg fikk jeg prata mye drit og drukket kaffe med Erik fra Porsgrunn Sykkelverksted og Bob fra Sportpartner, hilst på Gary Fisher, redda dagen til en kar med ødelagt XTR960-midtskive (fikk takk og bukk og nikk og alt mulig når jeg møtte fyren igjen på TOALETTET på Nikkers på lørdagskvelden)
Alt i alt en morsom helg, første gang jeg har noe som helst med birken å gjøre og nå har jeg også lært at jeg ikke bare skal ha gode sko, men også skoskift når det kommer til maratondistanser på betong.

/Peter

He he. Vi får se vi får se. Du skal ikke se helt bortifra at jeg bygger meg en syk grusracer neste år med stiv gaffel nei. I helgen skal jeg være så ærlig at jeg mest sannsynlig hadde kjørt stiv gaffel netopp for og få så lettest mulig sykkel for og henge med italieneren som er noen hakk vasere.