Nå tror jeg tia er inne, for å ta farvel

Nå tror jeg tia er inne,
for å ta farvel med en god venn og trofast følgesvenn. Gammern er sliten og mett av dage, spiser ikke men drikker mye.
Generelt tufs, sliten, molefonken og tenderer til å fremstå som deprimert. Ser ikke ut som at han har vondt noen steder,
men så har han heller aldri sagt stort.

Når er egentlig nok nok og veien til aktiv dødshjelp kort ?

Har gammern to eller fire bein?

Spiller det noe rolle?

Har den bein?

Med tanke på at det er en følgesvenn viljeg tro at den har bein.

Uansett så er det egentlig alltid for tidlig å ta avskjed for oss, men med tanke på at den beskrives som deprimert er det kanskje på tide å gi slipp.
Nå har jeg bare erfaring med fugl og katter, men så lenge de fortsetter å gjøre det de har elsket å gjøre hele livet (ja, det er noen flere viktige faktorer) og ser t til å fortsatt ha glede av det har jeg ventet med å ta avskjed.

Hvis gammern er lik pappa, ville det vært ugreit. Men følgesvenn er vel mest brukt som betegnelse på hund. Et dilemma jeg allerede gruer meg til, selv om statistikken gir oss noen år til.
Vil dialog med veterinær kunne hjelpe?

Da jeg avlivet bikkja ventet jeg lenge, helt sikkert for lenge. Han var gammel og stiv, kunne ikke lenger gå i trapper, og hadde problemer med å komme seg opp fra liggende, men han var så livsglad og fornøyd. Han hadde også en svulst i milten så det var egentlig et spørsmål om tid før den kunne sprekke og bikkja ville blø ihjel. Det er en kjempevanskelig beslutning. Det tok tid før jeg var klar, og jeg gjorde det på sparket, bestemte meg for at tiden var inne en time før dyrlegen stengte. Da rakk jeg ikke grue meg så veldig, det var bare å hive seg rundt.

Tror det er vanlig å la det gå for langt hvor det er eiers emosjonelle hensyn som tas, og ikke dyrevelferd. Men om man klarer å sette egne følelser til siden så vet man vel når tiden er rett. Lykke til med avgjørelsen. Det er det verste med å ha hund.

Jeg tror vi har Follo's dyreste hund, takk delvis til Tryg & Landkreditt Forsikring. For å nevne noe, piller for stoffskifte i alle år, operert leppene pga div sår/verk osv, fjernet livmor/eggstokker/pupper, en haug trøbbel med ører som endte med at ørene ble skåret ut til nesten midt inne i hodet og alt sydd igjen (hun var helt skjev i noen måneder og er nå selvsagt stokk døv men minst like "lydig" som før). For noen år siden spiste hun opp all den mørke sjokoladen vi hadde kjøpt til julegaver, det var sånn ca dødelig dose men en periode på bla kulltabletter på Oslo Dyrehospital gjorde jobben.

Diskusjonen hos oss etter demontering av ører var som følger:
> Kanskje vi skal la henne slippe nå
> Mamma døde akkurat og ingen flere jeg er glad i skal dø med det første
> OK (case closed).

Nå er hun 11 år og har det helt topp, sover på en dundyne på gulvet på soverommet, er på tur hver dag, koser seg i hagen og ser på rådyrene som svinser forbi, fortsatt et matvrak som stjeler på kjøkkenbenken, blir like giret når hun møter mindre hunder enn henne selv osv. Jeg er sikker på at vi kommer til å ta en beslutning på et "riktig" tidspunkt. Vi hadde en Dachs i 14 år som midt på Hardangervidda plutselig ble lam fra midt på ryggen og bakover, hun gikk videre med forbena som om ingenting hadde skjedd og dro resten med seg. Det å sitte med hunden på fanget hos dyrlegen og kjenne livet ebbe ut er ikke akkurat det hyggeligste jeg har vært med på...

Å sende en hund til evige jaktmarker er alltid kjipt, men så lenge de ikke har vondt kan de ha bra med livsglede også.

En av mine siste hunder var komplett døv og så også litt dårlig på slutten. For de som ikke har hatt en døv hund så er det faktisk litt trøbblete. Fra å være særdeles veldressert, vi snakker eks-narkohund og tidligere prøvevinner på jaktkonkurranser for apporterende fuglehund, var det omtrent umulig å kommunisere med hunden. Resultatet var jo at hun aldri mer fikk noen korreksjon som sådan, og tøyde strikken for hva hun kunne tillate seg stadig lenger. Men etter mange år i tjenesten er det utrolig hva man kan se mellom fingrene med når det kommer til en hund og gammel venn.

Litt annet dill-dall kom også med alderen slik det ofte gjør, men når hun fikk trøbbel med blæra og var tydlig også særdeles "pinlig berørt" over å ha uhell inne, så var det dags. Enda et tomt halsbånd som ble hengt opp på veggen den kvelden, sammen med de andre som hang der fra før av.

Tok meg halvannet år å kjøpe meg ny hund etter henne, og det er de eneste 1.5 årene jeg ikke har hatt hund på nesten 30 år. Det blir faktisk verre og verre for hver gang...

Nå har den gamle mannen hentet seg litt inn igjen, men han lever på lånt tid mens han sover under bordet.
Lufteturene blir kortere og kortere, samtidig med at de tar lenger tid

Skal være ærlig nok og innrømme at sjelen vrenger seg når jeg ser at han vet hvor det bærer.

Hvis det er snakk om en hund er min erfaring at vi/jeg venter for lenge med den tunge turen til veterinæren.

Hunder er dårlige til å vise smerte så du må se det på andre forandringer (mye av det du beskriver... dessverre).

Prøv en objektiv vurdering om hunden har noe livsglede igjen i hverdagen. Da blir kanskje bildet litt klarere enn å se det fra egne behov og ønsker.

Ut fra det du skriver er det min mening at du har ventet for lenge allerede.

Vi har en hunderase som har halen opp (husky) og har som sjekkpunkt at når halen henger permanent og bikkja ikke er opplagt på tur da er det slutt.

Men det du burde gjøre er å ta den med til veterinæren din for en sjekk og en prat. De kan vurdere helsetilstanden bedre enn de fleste her og gi deg et ærlig svar på hvor lenge du kan vente (om noe). Og så kan dere avtale en dag og da er det bare å kose masse og dytte bikkja full av alt den elsker de siste dagene.

Generelt så får folk hundene til å gå for lenge, fordi det er jo så trist uten dæm. En hund som ikke spiser og endrer adferd er syk. Ta den med til veterinær å få ei vurdering på helsa og alder, velg derifra.

Bare ikke pin bikkja fordi det blir så trist uten.

I dag har jeg to hunder. Da den jeg hadde før døde, gråt jeg som et barn. Det er ikke flaut å innrømme. Og jeg begynte umiddelbart å se meg om etter valp. Det gikk seks uker før den var funnet.
At hunden ikke orker en sykkeltur er greit, men min 3 km gå/jogg må være en glede for begge. Det er en slags avtale synes jeg, endel av det å ha hund. Men vet som sagt hvor vondt hele greia er. Ny valp med en gang!

og da ruslet en sliten gammel mann stille inn i solnedgangen for å surre seg bort på stier som vi ikke har vært på før, nitrist.
vi må nok begge vente en stund på godt følge igjen

Så leit. Det er prisen man må betale for gleden av å ha en hund i livet sitt.