Cannondale Vikings i PortugalMTB "To be Awesome"

BC Bike Race, Cape Epic og Crocodile Trophy ble for dyrt og for langt å reise, La Ruta er for ekstremt og for mye rød gjørme, og Swiss Epic er etter at rittsesongen er ferdig. Vi ville sykle et skikkelig terreng-etapperitt i Europa og helst før eller rundt sesongstart. Dermed stod valget mellom Andalucia Bike Race i februar og Portugal MTB i mai. Siden Andalucia regnet fullstendig bort i år, var det kanskje bra at valget falt på Portugal MTB «To Be Awesome» som kjøres i fjellområdene nord i Portugal i starten av mai. Hvor bra det valget faktisk var, får vi svaret på først etter 6. og siste etappe 6. mai. Vi håper det blir "awesome".

Laget
Vi – det er Kristian (44) og Øyvind (53) – to hedmarkssyklister som har møttes i diverse sykkelsammenhenger, bl.a. fellesturer i Elverum, havnet i samme gruppe over 3 dager på TransØsterdalen i 2016, og noen langturer på Mallorca i 2017. På høsten i fjor fant vi ut at vi begge hadde lyst til å kjøre et skikkelig utfordrende ukeslangt etapperitt på terrengsykkel med mest mulig sti og teknisk terreng. En del googling og spørring på TS-forumet tydet på at Portugal MTB oppfyller de fleste kriteriene, så dermed meldte vi oss på i 40-årsklassen for 2-mannslag. Vi skal sykle på hver vår heldempede Cannondale Scalpel, og laget har fått det lett tåpelige navnet Cannondale Vikings for liksom å markere at vi er nordbaggar, pluss at vi har fått matchende drakter fra Cannondale-importøren i Norge og god hjelp og støtte fra Norges C’dale-sjappe nr. 1, Kjell Sykkel og Sport i Brumunddal. Mange takk for god hjelp fra disse!

Pakker
Arrangørene tilbød 2 ulike påmeldingspakker, Basic og Premium, og vi valgte «Premium Pack» som inkluderer hotellovernatting og frokost, i tillegg til bl.a. bag, bagasjetransport mellom etapper, t-trøye, mat og drikke under rittet, etc. I tillegg kunne vi velge diverse ekstratjenester, og vi valgte å kjøre full pakke der også med middag, massasje og sykkelvask og -service etter hver etappe. Alt dette kom på litt over 600 euros, som vi synes er en særdeles hyggelig pris for ei hel uke med terrengsykling.

Siste innspurt
Nå er det bare ei knapp uke igjen til avreise, og det gjenstår bare litt finpussing av form og sykkel, pakking, siste innkjøp av utstyr og reservedeler. Det meste ser bra ut, men den siste måneden har vært litt dramatisk for enkelte av oss, og ved påsketider så det ut til at drømmen om å bli etapperytter forsvant i en dansk ambulanse med ulende sirener, men dette og mer om forberedelser, utstyr og rittrapporter skal vi prøve å skrive mer om her i denne tråden.

Rittets hjemmeside: http://portugalmtb.com

Flott Øyvind, post i vei her. Skal bli kult å følge dere.

Kult! Masse lykke til! Gleder meg til å lese mere:).

Hvilken scalpel da? Team eller black Inc?

Hei
Kristian kjører på en grå/grønn 2018 Scalpel Team-ramme med Eagle drivverk og Enve-hjul. Min Scalpel er 2017-modell Scalpel Si med komplett Shimano XTR bremser og drivverk, bortsett fra at jeg har byttet ut bosset og kassetten til SRAM for å få 10-delt bak, siden Shimano kun leverer 11 som minste tannhjul. Setet mitt er et Flite fra Selle Italia, ellers er sykkelen som levert fra sjappa.

Av dekk har vi valgt Rocket Ron 2.25 slangeløst med guffe. Satser på at dette er et godt og velprøvd allround-dekk, og regner ikke med ekstreme krav til grep.

Blir spennende å følge dere!

Så er den første og forhåpentligvis mest slitsomme etappen fullført, nemlig reisen med bil, fly, metro, buss og taxi fra Hedmarks hvitdekte skoger til den grønnkledte startbyen Viseu som ligger en halvannen times busstur i fjellstrøka innafor flyplassen i Porto ute ved kysten. Flyturen Oslo – Porto gikk med Brussel airlines med en 2-timers rastepause i EU-hovedstaden.
Fra Porto visste vi at det gikk rutebuss til Viseu, men dessverre hadde vi ikke giddet å sjekke hvilken bussterminal i Porto bussen gikk fra, så dermed gjorde vi det dumme valget og tok Metroen inn til sentrum, med sykkelkofferter og bagger ble en treig og slitsom reise med ca. 21 stopp underveis, og når vi endelig fant bussterminalen, var det 2 timers venting til neste bussavgang. Heldigvis rakk vi både kebab, pommes frites samt eplekake og kaffe på busstasjonen … Vi burde selvsagt bare slengt oss i en drosje fra flyplassen inn til busstasjonen og sluppet en masse venting og somling og vært framme mange timer tidligere.
Men nå er vi endelig på hotellet, slitne men fornøyde etter mer enn 13 timer på reise, Scalpelene er pakket ut og montert og ser hvasse ut, og vi gleder oss til å finne en restaurant i kveld og til å få oss en rolig sykkeltur med litt rekognosering av prologløypa etc. i morgen.

Været
Været er faktisk uventet kjølig, 8-10 grader og litt regnbyger innimellom, og det samme er meldt i morgen, men på tirsdag er det meldt oppholdsvær og delvis sol.

Ambisjoner
Hvilke ambisjoner reiser vi nedover med? Først og fremst på grunn av opplevelsen og gleden ved å nyte nytt terreng fra sykkelsetet, bli kjent med likesinnede, leve i ei «sykkelboble» 100% og dyrke favoritthobbyen sini ei hel uke i strekk, og hovedmålet er å gjennomføre alle etappene på en god måte. Når det gjelder plassering på resultatlistene aner vi rett og slett ikke hvor nivået ligger, så vi vet ikke hva vi kan forvente oss. Det er to svenske lag og et finsk lag i M40-klassa, og vi blir selvsagt skuffa om vi ikke slår dem (he-he). Selv har jeg et stort handicap på grunn av alder – det er jo som kjent ingen fordel å være 13 år eldre enn de yngste konkurrentene mine, så jeg kommer til å utnytte denne unnskyldningen maksimalt hver gang jeg blir spurt om hvordan det gikk.
Obrigado for oppmerksomheten!

Hehehe, mentale alderen teller mere Øyvind:).

Hei.
Lykke til

Prolog
Endelig er vi gang etter mye venting og spising av diverse portugisiske donuts, wienerbrød. Det ble endog tid til ei øl i går av merket Sagres, som fremkalte gode minner om en InterRail-tur i 1981 der jeg tilbrakte 9 dager i fiskerbyen Sagres noen mil sør for Lisboa ...
Jaja ... tilbake til 2018 snart 40 år seinere... arrangøren imponerer med en helproff ramme rundt arrangementet, med masse show, speaker, live-feed på nettet og påfølgende danseshow, staselig premieseremoni med podium, premier, trøyeutdeling i alle klasser. Og alt dette foregikk inne på et gedigent kjøpesenter med navn Isslottet (Palacio de Gelo, med innendørs skøytebane) som hadde start og mål rett utenfor hovedinngangen. Startrampen var inne i vestibylen på senteret og vi ble sendt ut gjennom inngangsdøra og ut i rundløypa med 30 sekunds avstand mellom laga. Moro.

Det oppsto lettere panikk i vikinglaget da Kristian klarte å punktere dekket på to steder ved å smelle bakhjulet inn i en grøftekant, mindre enn 1 time før start. Guffa tøyt ut på 2 steder, og lufta feis ut uten at hullet blei tetta. Men heldigvis stod det en servicebil rett ved start, og nytt dekk ble kjøpt og påmontert raskt og effektivt.

Løypa var morsom og variert, og bare 6 km lang. Den gikk på et jordbruksområde langs kjerreveier, mellom vinranker og inn i et ganske teknisk og bratt skogsområde. Vi kom godt i gang i starten, planen var at K skulle ligge litt foran i de tekniske partiene for å sikre best mulig flyt for begge to. Rett før det tekniske skogområdet nådde vi igjen to lag - oi, hvilken boost for selvtilliten, vi som hadde regna med å bli tatt igjen av de små spanjolene og portugiserne med kroppsbygning som Contador. Et par små stopp ble det i noen kneiker, men ellers feide vi gjennom skogspartiet etter planen, som var å kjøre safe. Så var det oppover mot mål på beitemarker og grusveier. Jammen tok vi igjen et lag der også, gitt, og på fortauet cia 200 meter før mål nådde vi igjen det 4. laget, som vi dro fra ganske greit.

Fasiten for dagen ble 4. plass i M40, 20 sekunder fra pallen og 6 sekunder ned til 5. plass. Planen ble gjennomført, resultatet er langt over forventningene, og vi gleder oss til den første ordentlige etappen, som går i morgen med 79 km og 1800 høydemeter. Det er da det begynner...

Kult! Bra jobba! Lykke til i morgen:). Tråkka på!

79 km og 1850 hm fra Viseu til Castro Daire ble en utrolig opplevelsesrik og knallhard dag på terrengsykkelen. Enorm variasjon i underlag og terreng, kjerrevei, singletrack, rullestein, grusvei, jordvei, brosteinsvei ... idylliske smale stipartier langs små elver, over klopper og akvedukter, forbi steinfjøs med flokker av brune sauer utenfor, gjennom før-industrielle landsbyer med smilende kjerringer som vinker og roper "hola" mens de legger ved i den utendørs vedfyrte bakerovnen sin. Den lengste klatringen tok oss 40 minutter i ett strekk og belønnet oss med en enorm utsikt over Viseu-regionen med fjell og åser.

Vi fikk et forholdsvis brutalt møte med etapperitt-virkeligheten i dag. Det ble diverse små uhell som gjorde at vi havnet langt bak, blant annet kjedebrudd med påfølgende feilmontering av kjedelås, et par feilnavigeringer, en tidkrevende elvekryssing, pluss litt for høyt tempo den første timen som førte til en generell dalende kurve og krampe på slutten.

God mat i målområdet, og det var utrolig behagelig å bare parkere sykkelen på servicestasjonen der de sørger for vask, smøring og mindre reparasjoner. Nå blir det lagmøte og snart blir det massasje før vi køyer. Morgendagen blir enda lengre og høyere...

Herlige rapporter Øyvind, keep them coming. Vanskelig å sykle etapperitt uten noen tekniske problem underveis. Merker jeg fikk lyst til etappe rittdeltagelse igjen nå.

Digg med rapporter... Dette frister ja:). Hmmmm, men skeptisk til onde sauer, Hehehe:).

Typisk fordumsfulle koppangsinger, bare for at de er brune så er de onde. Ikke rart du alltid blir rød og solbrent i sola i stedet for brun. Bad karma,

Hehehe, sauer er onde uansett farge Odd... det veit du! Sauene ved nordhue er gale, disse i Portugal sikkert mye værre:).

De er brune og korthåret og har store, krumme horn. Sikkert mannevonde.

Veldig morsomt å følge:-)

I dag var dagen da vi skulle lære av våre feil som ble begått i går og unngå teknisk trøbbel, overivrig starttempo, feilnavigering, næringssmell eller kramper på slutten...

Vi våknet til blå himmel og dis over grønne, skogkledde åser utenfor hotellet. På sykkelservice hadde de vasket, smurt og reparert syklene, skifta bremseklosser for Kristian, bytta felgbånd på fremhjulet mitt som lakk luft i går, og stramma mutteren på bakramma som bare så vidt hadde hengt på plass. Oppvarmingen ble sykkelturen fra hotellet tilbake til gårsdagens målområde, som fungerte som startområde i dag. Masterbil første 2 km, før feltet ble sluppet løs inn i løypa på 85,5 km og 2.500 hm. Løypeprofilen ser litt ut som ryggen på en kamel med to store, bratte pukler, og det ble to skikkelig lange, seige klatringer. Om utsikten vare episk i går, så var den både episk, storslått, breathtaking og awesome i dag. Og de to påfølgende nedkjøringene er det desidert råeste jeg noen gang har opplevd på sykkel. Den første var 8 km sammenhengende nedover som starta med særdeles grov og humpete "veg" full av skråliggende skiferheller som stakk opp, og som nok aldri hadde sett et traktordekk. Vi slapp godt på, og bare håpte at dekk og ramme skulle holde ut ristinga. Heldigvis holdt både Scalpelene, Rocket Ron-dekka og bremseklossene ut den voldsomme ristinga.

Den bakre pukkelen var litt lavere enn den fremre, men nedfarten ned mot kamelens hale og rittets målområde var ikke noe dårligere enn den første. Den kan kanskje sammenlignes med de aller kuleste nedkjøringene på UltraBirken de siste årene, som f.eks. fra sørover fra Nevelfjell og nord-vestover fra Hitfjell mot Pellestova, bortsett fra at her kom ALLE på én gang som perler på en snor.

Og det beste av alt var at vi klarte å følge planen og ta lærdom av gårsdagens miserable tabber. Vi holdt farten jevn i starten og i de lange klatringene, Utstyret holdt, og vi ble belønnet med en fin 5. plass av 22 lag i M40.

Og 50-årsklassen? Den trenger jeg ikke å nevne en gang.

Kult Øyvind! Rått gjort av dere:). Inspirerende å følge dere.

Sykkeluttrykket "Dronningetappe" er hentet fra sjakkverdenen og brukes om den lengste, hardeste og mest prestisjefylte etappen i et flerdagers etapperitt. Portugal MTBs dronningetappe utspilte seg i dag, og jeg synes den fortjener denne tittelen. Etappen var 96,5 km lang og høyden som skulle bestiges var på til sammen 3.500 høydemeter.
I går hadde arrangøren bestemt av menn over 50 år ikke fikk lov til å sykle hele etappen, og at tidtakingen ble stoppet på siste matstasjon etter drøyt 60 km. Så det var jammen bra jeg stiller i klasse M40, for det hadde vært en gedigen skuffelse å bli stoppet før den siste morsomme nedkjøringen på 800 hm ned mot mål. Hehe. Kristian observerte også at et par av "Danger"-skiltene som varslet om farlige partier var plassert før en motbakke - Det sier litt om terrenget vi syklet i...

I tillegg til været - som i dag var sol fra blå himmel som resulterte i sylskarpe skiller mellom solbrent rød og vinterblek melkevit hud, midt på låra og overarmene - er det diverse ting som er forskjellig fra opplevelser på norske terrengritt. Rett etter at startskuddet går, er det en kakafoni av roping og hoiing på diverse iberisk-latinske språk og dialekter. Dette kan være litt enerverende for oss sindige nordmenn. Navna på deltakerne er selvsagt også ganske eksotiske, og det er første gang jeg har konkurrert med Esmeraldo og Jesus, hvis fulle navn er Jesus Rosa, og han har følge med José Rosa. Maria har jeg ikke sett noe til...

Det er vanskelig å plukke ut bare noen få av de mange inntrykkene vi sitter igjen med etter etappen. I går var klatringene lange, men i dag var de lange OG bratte. Den første lange motbakken tok oss ca. 35 minutter og hadde en gjennomsnittlig stigningsgrad på 15 %, med opp til 29 % på det bratteste. Jeg sendte takknemlige tanker til min far som i min barndom stadig dro meg med opp på noen av de bratteste fjelltoppene på nordvestlandet, som Rotsethornet, Kolåstinden, Matøskja og Lodalskåpa. Det var god barnelærdom å ha innabords når de tunge tankene prøvde å overtale meg til å gi opp, og sola steikte og låra brant.

Steinlandsbyer var det enda flere av i dag. Det vil si små landsbyer bestående av små bolighus, fjøs og uthus bygget i stein, med steingjerder, brolagte smug og trange gater med høns og gjess (yes!) som flakset opp foran oss. Den minste og bratteste landsbyen lå innerst i en trang og bratt elvedal. Veien inn og ut av landsbyen var bygget av kampesteiner som var blankskurt av vær og vind og århundrers ferdsel. Litt regn på disse kilometerne ville omdannet stien til en rutsjebane som du ikke ønsker å falle utfor... Takk og lov at det ikke regnet i dag.

Sluttiden vår ble 6:24 som holdt til 5. plass i M40, og vi klatret 1 plass opp fra 6. til 5. i sammendraget. I morgen blir det "hviledag" da vi kan sove en halvtime lenger enn vanlig og det blir bare 30 km sykling. Herlig!

Link til aktiviteten på Strava:
https://www.strava.com/activities/1549200643

Herlig:)

Etappe 4 – 3 runder i rundbane i Vouzela
===============================
Noe av det mest imponerende med denne portugisiske MTB-opplevelse er den store variasjonen fra etappe til etappe. I går suste vi langs tagliatellelignende veier høyt oppe på snaufjellet blant durende vindmøller, støvete steinfjøs og tørre tornekratt i over 6 timer. I dag syklet vi tre runder i en rundløype på bare ca. 10 km i og rundt byen Vouzela. Løypa gikk for det meste i frodige, grønne omgivelser inn og ut av skogholt, over grønne jorder, langs ferske hogstfelt, gjennom gjørmehull, over små broer og en 20 meter høy akvedukt som ligger midt i byen. Det var fortsatt rett opp og rett ned, men bakkene i dag varte bare 5-10 minutter før vi fikk suse nedover igjen, og etter 1 time og 26 minutter var dagens anstrengelser over.

Stemningen i laget var naturlig nok svært lettet og fornøyd etter at vi hadde fullført dronningetappen i går uten uhell av noe slag. Middagen på det nye hotellet vårt, Inatel, var også lekker, og vi unte oss til og med en øl til maten, og serveringsdama flirte litt av oss da vi ville betale for ølen – den var selvsagt inkludert i måltidet. Ikke så selvsagt for oss 2 nordmennene som er vant til å måtte punge ut i dyre dommer for edle dråper på restaurant.

Etappen i dag ble gjennomført uten større problemer. Dronningetappen hadde nok satt et visst preg på beina på oss begge, og kanskje mest hos lagets yngstemann som ikke var helt sjakk-matt, men slet litt i de bratteste kneikene. Plasseringen ble nr. 7 i M40 dag, 10 sekunder bak 6. plassen, men vi beholder 5. plassen i sammendraget, og har 15 minutters forsprang ned til 6. plassen.

Ellers må vi takke servicemann Fredrik som følger den tredje norske deltakeren her nede, Hildegunn Gjertrud Hovdenak, for langing av flasker og gel ved passering i dag. Det var til god hjelp i varmen!

I morgen blir det 70 km og 1800 høydemetre, og hovedmålet er å gjennomføre på en sikker måte og beholde 5. plassen i GC ved å kjøre jevnt og kontrollert, og disponere kreftene så vi har trøkk og watt både i quadriceps og gluteus maximus helt til siste slutt.

Tommelopp!

5. etappe Vouzela - Vouzela
======================
Dagen startet med oppstilling for fotosession av alle deltakerne på lang, lang rekke på den høye brua over byen, med fotografer og dronekameraer. 20 grader og sol, og en 70 km lang rundtur i området ventet oss. Beina føltes bra etter en lang og rolig ettermiddag i går, så vi hadde god driv i de bratte bakkene de første 5 km. Etter hvert gikk tempoet noe ned, men vi holdt trøkket jevnt og trutt. Et par ganger hadde vi los på laget som ble nr. 3, men vi lot dem gå for å sikre 5. plassen som planlagt. Så rittet endte altså med en "high five" på 5. etappe: 5. plass på etappen og 5. plass sammenlagt, og vi er særdeles fornøyde både med plasseringen, og ikke minst med å ha fullført rittet og nådd målet vi satte oss for over et halvt år siden og har hatt som treningsmål hele vinteren.

I mål var det som vanlig flott servering med pasta, frukt, potetgull, cola og restitusjonsdrikk. Etter 3 glass cola og en halv pose potetgull hørte jeg at speakeren annonserte at vinnerne av Master 50 kom i mål. De var visst veldig fornøyd med resultatet sitt... hehe.

Opplevelsene og inntrykkene vi sitter igjen med er mange, og litt uoversiktlige nå etter det store fellesmåltidet med masse deilig mat og en del god drikke, så vi kommer tilbake med en oppsummering og bilder når vi har landet hjemme i Norge. Men en ting vi definitivt kan konkludere med er at dette var "AWESOME" og kan anbefales for alle bra trente terrengentusiaster!

We'll keep you posted.

Knallbra jobbet både mht prestasjon, representasjon Hedmarksmafian og blogging.

Litt om utstyr

Noen tanker om utstyret fra flyplassen på vei hjem. Vi var særdeles godt fornøyde med valg av sykler til dette rittet. En rittfulldemper med 100-120 mm vandring foran og bak burde være det helt optimale i dette terrenget. Det var overraskende mange som syklet med halvdemper (hardtail), og mange av dem kjørte også utrolig bra nedover i tildels svært krevende partier. Men for min del ville en hardtail utvilsomt sinket meg kraftig i unnakjøringene. Jeg har kjørt bl.a. UltraBirken på hardtail et par ganger og følt meg mye mer utrygg undreveis, pga. ujevnt veigrep når sykkelen hopper og spretter, jeg har vært redd for å punktere på bakhjulet, og har sittet konstant med følelsen av at setet dytter meg opp i baken og fremover på sykkelen hele tiden. Scalpelen derimot gir meg det gode veigrepet, jeg kan sitte balansert eller dytte rumpa bak setet når det blir veldig bratt.

Det eneste jeg ville ha byttet ut om jeg hadde muligheten, var girutvekslingen. Jeg kjørte med 32 foran og 42 bak som letteste og dette ble nok for tungt i de lengste og bratteste motbakkene. Jeg burde nok kjørt med 30 eller kanskje 28 foran, for å få litt mindre belastning på beina og slippe å gå av og trille. Kristian hadde Eagle med 34 foran og 52 bak, og dette var nok langt mer ideelt. Mitt inntrykk var også at Eagle var det dominerende blant deltakerne.

Jeg syklet dette rittet i fjor, og hadde akkurat samme fantastiske opplevelse som dere.
Kanskje det best arrangerte rittet jeg har syklet. Flotte hoteller til en ekstremt billig penge og utrolig vennlige mennesker.

Jeg fikk dessverre aldri somlet meg til å skrive en rittrapport som jeg hele tiden hadde planer om. Jeg syns nemlig disse arrangørene fortjener all gratisreklame de kan få.

Dessverre valgte vi selv Andalucia BR i år, fordi vi syntes Portugal MTB var litt sent i forhold til treningsopplegget.

Angret veldig på dette igjen, når jeg leser denne tråden. Ikke at ABR er dårlig arrangert, jeg er en stor fan, men som du påpekte, været var jo helt grusomt i år.

Neste år blir det Portugal MTB!