Hvorfor : Én av fire menn får ikke barn

Dette er bare det økonomiske, som allerede er i ferd med å kollapse. Men det er verre enn som så. Med svært lav fødselsrate blir det heller ingen til å ta seg av folket etter hvert som de blir gamle og heller ingen til å ta seg av alle nødvendige oppgaver i samfunnet.

Dette er m.a.o. skivebom:

Det tror jeg er feil.

Kvinners mønstre i valg av partner er nok viktigste faktor.

Men at mange (kvinner) også utsetter barn lengst mulig for å «realisere seg selv» eller oppnå karierremål påvirker nok også seleksjonen.

Hvorfor er det skivebom?

Forstår ikke hvilken sammenheng du mener å se her.

Du svarte jo på GeirK sitt innlegg og virket ikke til å forstå hvorfor noen må påta seg oppgaven.



Jeg tror for øvrig det er ytterst få menn som lever i et fast forhold med en dame føler at de bare må få barn for å fylle et tomrom. Tomrommet hadde alltids oppstått når de er 50 år og bor sammen med dama på femtende året, mendet ville altså vært lenge etter at barna har blitt født.

Joda, jeg forstår at noen må ta på seg oppgaven. Men det betyr ikke nødvendigvis at Dagfink skal føle seg forpliktet til å ta den.

Jeg tror også det er ytterst blåøyd å ikke tro at mange menn også ønsker seg barn allerede i tredveåra. (Men det er bare synsing fra begge oss to)

Nei, enkeltpersoner trenger ikke føle seg forpliket. Men kollektivt er det ikke bra at såpass mange kvinner tror at de kan få plass jobb og selvrealisering og så få barn etter det. Etter 35 blir det verre å få barn og enda verre å rekke å få nok barn. Italia sliter ekstremt med dette.

Jeg sier ikke at ikke menn ønsker seg barn i tredveåra, men å si at det "fyller mange tomrom i livet deres" høres ut som et forsøk å fremstille seg som barnløs og lykkelig fordi man har så kult liv, mens de som valgte å få barn hadde mer dølt liv .
Jeg må si jeg nesten har til gode å se noen i midten av førtiårene uten barn som på noen som helst måte framtrer som mer vellykka. I arbeidslivet - særlig i sjefsstillinger - er man jo generelt mindre attraktiv hvis man ikke har barn og familie.

Frykt. Frykt for å ende opp som alenemor. Frykt for å miste sin frihet. Frykt for det ukjente. Frykt for å ikke være flink nok som forelder. Frykt for at livet som forelder ikke blir så magiskt som alle blogger om. Frykt for å ikke være perfekt. Frykt for å bli voksen. Frykt for at det overfladiske ikke skal få regjere livene våre.
I dag har vi også en litt spesiell frykt fra å gjøre det rette. Frykt for lykke. Det feiler oss noe.

Noen, svært få, velger det nok bevisst bort. Jeg tror det er ekstremt få. Altså unntakene som ikke er interessant å diskutere.

Kjenner er par kjernekarer som er ufrivillig barnløs/koneløs , uten at de rett ut sier det. Helt ubegripelig at ingen damer har kapret dem. De ser bra ut, snille , hyggelige , solide og positive menn med langt over snittet utdannelse og lønn. Men av en eller annen grunn ikke fått til en A4 familie. Ikke har de hatt overfladisk caffelatte liv heller

Jeg tror det er flere årsaker til at en stor andel menn forblir barnløse.

En stor grunn tror jeg er at jenter i større grad tar høyere utdannelse og flytter fra mindre steder, gutta blir boende.

Ellers så tror jeg også at siden en større andel av ekte- og samboerskap ender i skillsmisse så vil de mest atraktive mennene bli tilgjengelig på markedet i flere omganger. Hvis den mest attraktive gutten blir sammen med en jente i midten av 20 årene får barn, skiller seg i midten av 30 årene så er han tilgjengelig for nye damer. Han som ikke var attraktiv som barnefar når han var ung, havner bakerst i køen igjen når "kjekkasene" blir skilt.

Jeg forstår ikke hvordan en mann kan frykte å ende opp som alenemor.

Hvilket land tenker du på?
Det er ikke befolkningsnedgang i Norge:
I fjor var det et fødselsoverskudd på 18 000 (58 000 fødte og 40 000 døde) og netto innvandring på 26 000 (66 000 innvandret og 40 000 utvandret).
https://www.ssb.no/befolkning/nokkeltall/befolkning

Ikkenoe konkret land, bare konsekvensen av for lav fødselsrate.
Det gjelder mange land, men Norge har ganske bra - ikke bra nok - fødselsrate. Hjulpet av innvandrerbefolkning.

...og så lenge antall trygdede (og med det mener jeg ikke noe negativt, det er jo lov å bli gammel) over tid stiger mer enn antall yrkesaktive har vi et problem...

Et poeng som jeg ikke ser er tatt opp i tråden er at mange opplever å vokse opp uten å få sjansen til å lære "first hand" hva som skal til for å få et stabilt samliv med en partner.

Hvis foreldrene dine ikke fungerer eller lever sammen, mangler du trolig noe viktig for selv å mestre samliv.

Sikkert like lite som relativistiske dogmatikere.

Hvilke kriterier legger du til grunn for å karakterisere noen som vellykket?

Alle kriterier unntatt mer fritid.

Ja, det var jo presist...

Men om du mener at A4-tilværelse i form av familie og det som gjerne følger med av tradisjonelle materielle indikatorer som enebolig, hytte, båt osv er suksessfaktorene, så er det jo ikke så rart at du har vil ha problemer med å kunne vurdere noen som ikke faller innenfor disse rammene som vellykket.

Det er vel ganske alminnelige suksessfaktorer...

Jeg vil heller trekke fram:
-Bedre jobb og lønn
-Bedre vennskapsforhold
-Mer aktiv fritid
-Mer opplevelser i ferier

Jeg tenkte kun på faktorer som ikke er direkte relatert til barn og familie, men som barnløse i gruppen 45+ scorer dårligere på.

Myten om at folk trives best i forhold har vel sprukket, så vidt jeg har fått med meg. Har ikke mange referanser for hånden, men synes å huske at single skårer bedre på helse og lykke. Kjapp googlings gav dette:
http://www.side2.no/helse/forskning-flere-fordeler-ved-a-vre-singel-enn-gift/3423273486.html

https://www.abcnyheter.no/helse-og-livss...st-vaere-singel

Man er vel mest lykkelig når barna flytter ut!

Men livet er jo mye lenger enn årene med unger. Man har jo 20-40 år etterpå også. Gammel, singel og uten barn....

Det er nok mange kjernekarer og tilsvarende kvinnfolk som er single, men om man objektivt kan kalle det ufrivillig vet jeg ikke. For veldig mange handler det nok mer om at de ikke ønsker å tilpasse seg. Eller at de ønsker seg noe som rett og slett er urealistisk (Oddsene blir for dårlige.). Klarer man ikke fremstå attraktiv for gruppen man byr seg frem til så stopper det seg bare selv.

vet nå ikke det akkurat,
min sønn er min beste venn, ingen over - ingen ved siden
blir tungt når han flytter hjemmefra

barnløse vet ikke hva de går glipp av

Kriteriene til at noen blir valgt som fedre fremfor andre er kanskje noe av de samme kriteriene gir suksess i yrkesliv og på vennefronten også?

Absolutt.
Men jeg tenker på kvinner her også.

Livet som 45 åring er også en konsekvens av de valgene man har tatt gjennom hele sitt voksne liv.

Kven er det som bestemmer kva som gir bra eller dårleg score? Kva er ein bra jobb? Løn, vener og aktiv fritid kan vera ting som ikkje betyr så mykje for mange.

Min eldste har flyttet hjemmefra, men bor i samme by. Nå som han har blitt en voksen med de samme interessene som meg, bruker vi mer tid sammen enn da han var en ungdom og bodde hjemme.

Det bestemmer jeg faktisk, siden det var dette jeg opprinnelig skreiv :



Men du må gjerne komme de kriteriene du vil.