Samlivsbrudd

Min samboer har gått fra meg for et par dager siden uten at jeg fikk en ny sjanse til å rette opp i mine feil(jeg har ikke vært utro eller gjort henne noe).
Vi har vært sammen i 6 år og har 2 barn + hus og biler.
Enn så lenge har jeg huset og barna.

Jeg tar dette bruddet fryktelig tungt. Det kom så plutselig på meg uten at jeg får en sjanse.
Er det noen som vet hvor lang tid det tar å komme over dette? Er det noe jeg kan gjøre for at det skal gå raskere/lettere?

Ojda. Dette tar den tiden det tar, og det er ingen rask utvei for hva som koker i hodet ditt. Dog, fokuser på venner og sykling, ikke "grav deg ned". Etter hvert vil det gå bedre og du blir klar for noe nytt.

Hvor lang tid det tar er jo helt opp til deg selv.. Fyll dagene dine med venner og andre aktiviteter, det blir verre om du sitter for deg selv og har tid til å tenke.

Det du sier om at du ikke har hatt tid til å rette opp i dine feil er da litt misvisende da de neppe bare dukket opp etter seks år? Du er ikke noe offer i dette uansett hvor kjipt det er.

Nei. Det har du helt rett i. Det er min feil. Det er jeg som ikke har vist mie følelser godt nok for henne og stilt for høye krav til henne. Men jeg synes fortsatt at jeg kunne fått en sjanse til å rette opp i dette. Avgjørelsen kom helt overraskende på meg, jeg så ikke dette komme.

Venner og sykling. Sykling utgår da jeg har begge barna. Venner er det dårlig med.., jeg skulle ønske jeg hadde tatt meg mer tid til venner.

Skal en tur til familien om en uke. Får håpe det hjelper på.

Dette tror jeg er til hjelp, jeg er usikker på om det beste er å tenke mye på det(for å bli ferdigtenkt, hvis det i det hele tatt er mulig), eller å tenke minst mulig på det?

Alt ettersom hvor du bor, fins det noen fritidstilbud du kan starte med? Alt fra hobbier til idrett, barnevakter kan jo løse deg fra barna noen timer i uka. Evt. skaff deg noe du kan sysle med samtidig som at barna er hjemme.

Jeg tror det er viktig å reflektere rundt hva man kan rette opp i til fremtidige relasjoner, men uten at det blir sturing. Prøv å vær objektiv på egen situasjon.

Det er lettere å si det enn å gjøre noe av dette, men jo raskere du ser på dette som en mulighet enn et tap dess bedre. Du vil vel ikke være sammen med noen som ikke er like interessert i å være sammen med deg?

Hun har forlatt deg med ungene?

Så hva driver hun med nå?

Når du ikke er god nok for henne (i og med at hun er initiativtaker til brudd), så må du ikke nedverdige deg selv ytterligere, ved å skulle kompensere og være snill, og så ender det opp med ingenting.

Hiv alle tingene hennes på gata, og så har du to alternativer: Du kan si at du skal gjøre samliv for barna dere har sammen til et helvete, og at hun skal få igjen for at hun ikke gjorde sitt for at dette skulle gå bra. Eller du kan la være å snakke til henne overhodet, og gjøre masse handlinger som viser at denne dama ikke skal få noen lett deal. Vær litt "mann." (Jada, jeg vet at man må få lov til å være femi osv, alt som har xy = mann, men her i denne betydningen mener jeg være litt "sjef").

Til ungene dine, så forteller du at mamma ikke liker pappa lengre, og at mamma heller ville lete etter andre menn, enn å bry seg om familien.

Ellers: kondolerer. Antidep kan være noe å diskutere med fastlegen.

Først, triste greier. Medfølelse herfra. Deretter, jeg tror tid er tingen. Det vonde går over med tid, ikke verken med tenking eller adspredelse altså. Så alt du kan gjøre for å få tiden til å gå er bra. Litt tenking innimellom skader ikke, men det er ikke tenkingen som er veien videre. Akkurat som det ikke er veien videre å late som ingenting og ikke tørre å ta på følelsene.

Ingen vei utenom altså, vondt og jævlig, men det går over. Vehe skrev at du ikke var et offer i dette. Det kan man jo aldri vite sikkert, men én ting er sikkert og det er at det å se seg selv som et offer uansett er fryktelig lite produktivt og til ingen hjelp med å komme seg videre, så de tankene må du styre unna hvis de skulle dukke opp på en skikkelig dårlig dag.

Til slutt, hvis du skulle være typen til å gjøre det, ikke gidd å bry deg om hva andre rundt deg synes. Jeg holdt på å si at samlivsbrudd er en godtatt samlivsform i dagens samfunn. Hvis noen mener at man har mislyktes fordi man slår opp så er det deres problem, ikke ditt. A4-malen er gått ut på dato, så det å bygge flere familier i løpet av livet sitt er helt ok.

De viktigste oppi dette er (dessverre) barna, dere har valgt å få barn sammen, da må de prioriteres. Ikke bruk barna som "brekkmiddel" mot eksen. De har også noe veldig tungt og uforståelig å håndtere! Det tryggeste de visste i hele verden er plutselig gått åt skogen.

Her må man helt klart tenke på barna først ja. Ble selv skilsmissebarn i voksen alder. Og det er fantastisk patetisk når begge mine foreldre fortsatt slenger dritt om hverandre 20år etter skilsmissen. Men barna kan kan også kanskje hjelpe deg å tenke på noe annet når tankene blir litt tunge. Ett tips kan være å prøve å vri tankene over på noe hyggelig når de tunge tankene kommer.

Du kan godt ha rett i dette, men min største frykt nå er å "miste" barna. Jeg kan svært lite om lover og regler rundt hvordan jeg stiller hvis hun vil ha ungene etter hvert når hun finner et sted å bo.

Jeg er veldig glad nå for at jeg har barna ja, det hadde vært mye tyngre uten de.
Jeg er også et skilsmissebarn, og som du sier så skal ihvertfall ikke jeg drive med denslags.

Viser du til at du har tatt vare på de som du skal i perioden fra nå til hun evt. gjør krav på de så kan det jo i verste fall bare bli 50/50 eller hvilken som helst annen fordeling dere blir enig om.

Det var trist å høre.
Det er en grunn uttrykk som «tid leger alle sår» er en overbrukt klisje: Det stemmer.
Det gjør det heller ikke lettere at du har et stort ansvar ovenfor barna dine, og må prøve å gi dem en trygg, stabil, forutsigbar og normal hverdag; på tross av din samboers handling. Av alle er det ikke små barn som bør være skadelidende.
Ad hvorfor hun har forlatt deg: ofte reflekterer de grunnene som gis noe helt annet enn faktiske forhold. Det kan være en måte å prøve å såre, det kan være det som er enklest å si, det som lettest kan forsvares eller noe som er vanskelig å svare på. For eksempel: «jeg elsker deg ikke mer» er umulig å kontre; og da unngår den som bryter ut å måtte gå inn i vanskelige saker, som kanskje ikke reflekterer så godt på henne.
Den faktiske grunnen, eller grunnene er gjerne helt andre.
Hun visste hvem du var og hvordan du uttrykker deg da dere flyttet sammen, og i hvert fall da dere fikk barn. Så det er neppe det som er den reelle grunnen bak bruddet. Tilsvarende, hadde det bare vært at du ikke viste nok følelser, hadde det nok ikke hastet for henne å flytte ut på dagen. Her er det noe annet som ligger under, og det har nok ganske lite å gjør med deg, og er enda mindre du kan gjøre med det.

Det blir nok tungt en stund, hvor du lurer på hva du gjorde galt. Men med tiden går det nok greiere, og det er nok ei annen der ute som vil verdsette den du er, både som mann og far. Om du skal tenke på noe, er det vel hva slags far og mann du ønsker å være i fremtiden; ikke for moren til dine barn, men for din egen del.
Alt vel i tiden som kommer!

Herregud for et idiotisk forslag. Selv om tullemåleren lyser rød på dette innlegget så synes jeg at når sånt skjer så bør -og skal man være voksen nok til å gjøre det på en ordentlig måte. Jeg mener også at et brudd som involverer små barn, og store materielle saker er en for viktig greie til at man kan flåse av det på internett (neida, det er ikke første innlegget jeg har lest av pappeugøyal, og jeg lukter lunta, men ærlig talt.)

Tiden leger de fleste sår. Nå gjelder det bare å ro dette i land med æren, og barnas lykke i behold. Tingene er ikke like viktige.

hvis barna er mindreårige, er dere pålagt med mekling. Selv om det ofte er et pliktløp, kan det gi deg og dere mulighet til å snakke ut om hvorfor dette skjer, med en rådgiver tilstede. I beste fall er det noe som kan repareres mellom dere. Om det ikke går , kan meklingen gi dere innsikt i hva som gikk galt og hva en bør være obs på videre .

Du vil ikke miste barna pga dette, såfremt dere begge tenker på barna, og ikke på ha krig mellom dere to i åresvis.

Dette kan ta tid....så legg en plan for deg selv, hva du må gjøre for å leve gjennom dette best mulig.

Dere må til mekling siden dere har barn under 16 år sammen, meklingen har til hensikt å skape enighet om barnefordelingen om dere ikke er enige. Jeg anbefaler 50/50 fordeling uten tvil. Angående skifte ellers er det vel slik at samboere tar med seg det de de facto eier og så får man dele som best man kan.

Angående hvor lang tid det tar er det sikkert veldig individuelt, jeg har nå vært separert litt mer enn ett år, og kan si at det går mye bedre nå, men bra er det jo ikke. Veldig tomt uten ungene, men sånn er det.

I den grad det hjelper, så føler jeg med deg.

Du, om du har hatt noen gode venner tidligere -så forsøk å ta kontakt igjen. Man kan ofte bli overrasket over hvor gode enkelte venner er og alltid vil være selv om man egentlig har forsømt de over tid.

Veldig mange forstår nemlig at familie tar tid og ofte gjør at man "glemmer"
Det er forsøket verdt, og de som stiller opp vil du nok ta vare på i fremtiden, da man enklere forstår hva ekte vennskap handler om -når man oppdager slikt når man trenger det som mest.

Ut over det, kos deg med barna dine, de er så trofaste og verdifulle at de er en veldig god "venn" å ha de også. Finn på noe sammen, gjør noe sammen. Ikke la kjedsomheten/ensomheten og selvfølelsen "vinne"

Redigert: OG om du nå takler dette riktig, ser litt kritisk på hva du har gjort feil (siden du selv skriver du har feilet litt) så ta tiden til hjelp, vis forståelse og evne til å justere litt -så kan du faktisk få et godt forhold til dama på nytt. Det verste som kan skje er jo at dere blir gode venner og evt. får et topp forhold hvor dere klarer å ta vare på barna på en god måte -dersom dere ikke finner ut av ting.

Det er ikke alltid siste tog som har gått selv om man står forlatt på perrongen.
Ikke at jeg skal gi deg et ubegrunnet håp, men vet du at du selv har feilet -så rett opp. Det vil uansett alltid komme godt med i fremtiden.

Dette er vitterlig ikke artig, ikke som ironi, ikke som humor og det er definitivt et idiotisk råd -dersom bomullen virkelig har satt seg så tid de grader fast mellom øra.

Skivebom de-luxe.

Du, cvrokka, dette er veldig forståelig at du tenker. Men jeg tror du tar feil. Og for at du skal slippe å være hennes bitch, og den som må ta ansvaret for å holde god tone, noe som kommer til å tære på deg, når du har fått nok av å skylde på deg selv, og begynt å bli mer bitter og sint på henne - så bør du ved tidligst mulige anledning kontakte og melde deg inn i foreningen2foreldre og høre om de kan tipse om advokat - det kan bli det billigste i lengden. Jeg ville ikke brydd meg om hva kjerringa har å si, og jo mer du vet, jo mindre må du bry deg. Ei kjerring er ei kjerring, de kommer og går, de er ikke deg, det blir bare halvkvedede ting om du skal ta hensyn i øst og vest.

Spillteoretisk mongo.

Vis at du er hard først. Ellers vil hun bare utnytte ham til det groveste.

Her er jo tingen at cvrokka ikke har villet forandre seg for å tekkes kjerringa. Og hun vil ikke finne seg i det. Skal han da plutselig forandre grunnmuren i personligheten sin og så skal alt bli bra? For noe piss. Han finner ei bedre senere, og så er han hard og jævlig sta, slik at dama skjønner at dette ikke blir noen walk in the park om hun ikke selv gjør noen concessions!

Som en slags saksopplysning. Jeg mener at Papegøyal har utmerket seg med innlegg om hvor jævlig det er å være mann, at retten forfordeler kvinner osv osv før. Bl.a debatten som ble startet med "Hvor mange damer tror dere fins der ute, som velger å ha høy samværsprosent med ungen/nekter far mer samvær fordi de tenker økonomisk vinning?"

Jeg synes du skal holde deg til en mindre konfronterende linje enn Papegøyal legger opp til.

OK.

Drit i all synsinga mi.
Drit i synsinga til alle de andre også.

Du trenger erfaring fra de som er involvert med mekling, hva man må si, hvordan man skal framstå for å vinne samlivsprosenter.

Du bør også spørre noen om hvordan retten tolker vrangvilje ved brudd.
Det høres ut som det er dette som er sentralt.

Sånn utover at "forfordele" betyr at man får mindre enn det man har krav på synes jeg dette er fornuftige innspill. Selv om det er drit å bli forlatt er det slik at dette er en kvinne du må forholde deg til resten av livet i og med at dere har barn sammen og du vil ha samvær med disse barna. Jeg synes du skal gå inn med et krav/forslag om at dere har ungene 50/50 og det vil være fornuftig om du krever at en unge er registrert i folkeregisteret på deg og den andre på henne. Dreier det seg om barn under 6 år kan du ha rett på overgangsstønad litt avhengig av din egen inntekt. Snakk med ditt lokale NAV-kontor om dette. Når barnet er registrert på din adresse vil du også kunne søke om utvidet barnetrygd.

Edit: Og når jeg skriver 6 år mener jeg selvsagt 8!

Jeg var gjennom et kraftig brudd for mange år siden. I ettertid er det ganske klart at jeg hadde mistet meg selv i forholdet, og at bruddet var bra for meg....selv om det ikke var jeg som initierte det. Tok ett år før jeg gikk videre, og selv etter det var det noen triggere som gjorde at jeg ble lei meg. Tror det er svært viktig at man blir fornøyd med livet som enslig (forelder).
Jeg er heller ikke typen som har veldig mange venner - stort sett dekkes mitt sosiale behov gjennom jobb og aktiviteter.
Foreslår at du drar på en tur med ungene, hvor dere gjør noe gøy sammmen...helst noe dere ikke hadde gjort med x'en (men greiest å tenke kun på deg og barna.) Tror barna får det bra hvis du har det bra.

Jeg og eldstemann(5 år) skal på en ferietur til min familie om en uke. Da skal vi kose oss og jeg skal få tenkt på litt andre ting.

Dette høres bra ut, 50/50 er vel det greieste. Jeg er åpen for at vi tar hver vår unge da vi begge kommer til å fortsette å bo i nærheten, men jeg vet ikke om det kan være den beste løsningen for barna?

Det er greit å vite at man kan få støtte fra nav, men da må jeg vel ned på eksistensminimum? Jeg har en bil til 200k med lån, den utgår vel før jeg får noe støtte?

Kan jeg spørre om det ble lettere å takle når du innså det?