Introduksjon
Da har jeg nok en gang vært i Trollheimen og herja. Denne gangen over vesentlig lengre tid enn til vanlig. Sammen med en kompis drog jeg oppover til Jøldalshytta, nærmere bestemt parkeringen ved Jølhaugen. Herfra syklet vi innover mot Jøldalshytta og med denne som utgangspunkt tok vi trekanten i trollheimen på to dager. Jeg har drømt om turen så lenge jeg har syklet sti og nå er det gjennomført. Jeg er faktisk ikke så veldig sikker på om jeg vil anbefale alle å prøve turen, men bestemmer du deg for å gjøre det blir det garantert en opplevelse for livet
Kjappe fakta- Alle bilder kan trykkes på for større utgave
- Husk 40 kroner til bommen
- ca 70 kilometer med glede (og sorger?)
- ca 900 fall der du mest sannsynlig må BÆRE eller trille/bremse sykkelen (SNUFS!!!)
- ca 2150 høydemeter med glede (og vonde knær/føtter)
- mange mange smiles/hour (og definitivt er par grimaser)
Hvordan komme seg ditDet er ikke så veldig vanskelig å komme seg dit. Plott inn Jøldalshytta i google så finner du det ganske enkelt. Parkeringsplassen er godt markert og det er ikke mulig å kjøre forbi den når du først har havnet på veien innover mot Jøldalen. Om du kommer fra Trondheim eller fra Oslo, så svinger du av veien ved Berkåk i retning Orkanger/Orkdal. Så kjører du nedover dalen til veien plutselig gjør en 90-grader venstre over ei bro etterfulgt av en 90-grader høyre. Etter et lite stykke finner du skilting til Nerskogen og Jøldalshytta. Følg skilting på grusveier innover til du står ved parkeringa.
Selve turenTuren ja. For meg var det en drøm som gikk i oppfyllelse. Det er det muligens for andre. Folk vi møtte på trodde vi var gale og det var vi antagelig også.
OppvarmingDen første delen er vel nesten ikke noe å skrive om i den store sammenhengen, men den går altså da fra parkeringsplassen og inn til Jøldalshytta. Enkel og fin grusvei. Fin som oppvarming. Prate seg litt varm og tråkke seg litt varm. Etter snaue 5 kilometer kommer du til Jøldalshytta. Litt for tidlig med en rast nå, så anbefaler at du fortsetter.
Etappe 1
Rett etter Jøldalhytta så kommer du til T.T. sin skilting til Gjevilvasshytta. Her begynner morroa. Det blir ganske raskt til sti som er hardpakket og fin, så sant det ikke har vært mye uvær. Etter bare noen hundre meter må du være observant nok til å få med deg at stien skiller lagt fra hovedstien. Får du ikke med deg det blir det en aldri så liten omvei, eventuelt en tur tilbake igjen. Har du kommet deg på rett sti, så sykler du oppover langs roten av Gråfjellet. En enkel og grei stigning uten alt for mange komplikasjoner. Etter hvert flater det ut og heller litt nedover.
Så krysser du en bekk/elv og kommer rett inn i den første harde stigningen. Denne er et par hundre høydemeter før du er på toppen av Skrikhø. Jeg hadde muligens prøvd å kjempe meg oppover på sykkelen her, men siden den var helt i begynnelsen av vår lange tur så ble gåing. Vel oppe på platået begynner morroa. Det heller litt nedover på et skiferbelagt platå, Til tider nesten som stuegulvet, andre tider nesten som et lass med passe skarpe barberblader. Typisk sted å slite dekk på enten du vil det eller ikke.
Så havner du borti et parti med noen myrer og litt slikt før det heller nedover mot Minilla. En fantastisk nedkjøring som ender i ei morsom bro. Ved mye vannføring kan det være litt spennende å sykle over denne siden den ikke har rekkverk og du får en følelse av å flytte deg sidelengs selv om du ikke fysisk gjør det (med mindre illusjonen lurer deg og du går i elva da).
Etter Minilla går det oppover igjen og til slutt ender man i den siste nedkjøringa mot Gjevilvasshytta. Dessverre er halvparten av den i tett krattskog med mye stein og røtter. Det er vanskelig å finne god flyt her.
Summa summarum er nok første etappe rundt 85% sykkelbar.
Etappe 2
Vi hadde lempet i oss rømmegrøt på Gjevilvasshytta. Det er det eneste de har varmt før klokken 18 og middag må man ha. Turen til Trollheimshytta starter ganske greit på grus/asfalt nedoverbakke. Så går det over til bortover og litt oppover-sti. Før man går rett inn i steinur. Steinur er vel kanskje å ta litt i, men mye av stien er laget sånn at det blir komplisert å sykle. De fleste må nok påregne å gå et godt stykke her. I tillegg blir det riktig så bratt. Etter rundt 4 kilometer så flater det ut litt og det er mulig å sette seg på setet igjen. Stien går oppover mot Gravbekken før den til slutt svinger over den og et platå under Blåhøa åpenbarer seg. Her er det virkelig bare å nyte de få kilometrene på flatmark før helvete møter en.
På slutten flata blir dalen trangere og trangere. Til slutt når man en passasje over til nedre Kamtjønnin. Så en litt større passasje over til øvre Kamtjønnin. Så ryker man rett på Riarskaret. Her får man ikke til å sykle opp med mindre man har 250cc motor med seg. Det er bratt og mye løs grus. Vel oppe på toppen av Riarskaret skal man ned på andre siden. Jeg påroper meg ikke å være downhiller eller særlig flink på sykkel, så denne nedkjøringen var over mitt erfaringsgrunnlag. Vi gikk derfor nedover dette partiet.
Vel nede i bunn ved Fossådalsvatnet blir det fint og sykkelbart igjen. Stien går langs vannet før den bryter av og fortsetter litt oppover mot et par knauser. Med litt godvilje får man nok til å sykle her, men kroppen var begynt å bli sliten. Vi valgte derfor å gå litt. Så kommer det er par passende nedkjøringer. Deretter møter du Mellomfjella. En oppoverbakke som er litt for bratt og noen idiotiske små knauser som er umulige å komme seg over på sykkel. Etter det kommer tidenes nedover til Trollheimshytta, hadde den bare vært sykkelbar. For det er den slettes ikke. Det er så inni s***ans bratt. Er du tøff nok til å ta slike bakker til vanlig så gjerne for meg, men det faktum at du har noen mil i beina OG at konsekvensen av et feiltrinn er 800meter i fritt fall gjør at insatsen blir litt for høy.
Det tar LANG tid å komme seg ned til Trollheimshytta.
Summa summarum er nok andre etappe rundt 25% sykkelbar for de fleste. Regnt med nesten dobbelt tidsforbruk i forhold til første etappe.
Etappe 3
Vi tenkte oss opp på Geithetta, men dagen i forveien var så hard at vi tok til takke med Svartådalen. De første hundre metrene er fine å sykle på, så kommer man opp i selve dalen og her er det 3 kilometer med mer eller mindre bæring og knot. Så blir stien vekselvis fin og knotete de neste 7 kilometrene før den åpner seg og de siste 6 kilometrene tilbake til Jøldalshytta er riktig så fin. Tidsforbruket her lå tett opp til det vi brukte på første etappe. Mye takket være bæringen over alle hindrene langs stien. Vi valgte også å ta det ganske med ro på siste etappe. Tipper siste del er ca 50% sykkelbar.
NedkjøringSiste biten opp mot bilen kan man jo gjerne bruke til å sykle ut melkesyre. Vi hadde så mye syre at den sitter fremdeles i etter 2 dager med sofasliting. Så bruk siste delen til skrøner fra turen!
Vanskelighetsgrad, lengde info osvHvor vanskelig er detta da tro? Første etappe er absolutt den beste. Det er morsomt og det er mange fine nedkjøringer. Etappe nummer to er et sant helvete mot slutten. Hadde jeg vist hvor dritt det egentlig var, så hadde jeg hvertfall valgt andre vei slik at det ble push/carry-bike de første timene av etappen. Svartådalen er helt kurrant. Litt kipt å måtte bære sykkelen så mye i begynnelsen. Hipp som happ om en velger den ene eller den andre veien, så sånn sett tror jeg faktisk jeg ville valgt å sykle mot klokka og ikke med klokka. Hadde nok fremdeles valgt å starte fra Jøldalshytta. Alternativt Gjevilvasshytta, men det hadde vært fint å ha strekket over Skrikhø til slutt da det definitivt er det peneste (og enkelste)
Men hvor vanskelig var det da? LANGT over min evne egentlig, men utrolig morro å ha gjennomført.
JA MEN VANSKELIGHETSGRAD DA!!!!???? Vel jeg har klassifisert turen som svart på bloggen min. Mye av turen er bra, men deler av den er skikkelig utfordrende.
Da er det bare å ønske god tur da!
(Håper egentlig jeg har klart å skremme deg til å tenke deg om to ganger 
)
Men god tur!
