Helsedirektoratet gir opp kampen mot fedme?

Hvordan kan det fungere når det åpenbart ikke fungerer?

Hva er det verste som kan skje dersom du drar til jobben langt unna uten å ha med deg penger?

Jeg går uten mat fra lunsj kl. 11 til jeg er hjemme en gang etter kl. 1900. Jeg blir nødt for å ta Taxi ut i jobboppdrag. Jeg har også en del andre utlegg jeg må ta i jobben.

Ekstra matpakke er småspisingens største fiende. Selv har jeg en Nutrilett-bar i sekken, så jeg får i meg noe halvsunt i steden for totalt usunt når jeg blir småsulten.

Hva får deg til å mene at det ikke fungerer?

Når jeg spiser mat som ikke gir blodsukkersvinginger funger jeg bra. Spiser jeg mat som gir store variasjoner havner jeg i en ond sirkel. Det fungerte i 2 år. Jeg mistet 60 kilo. Jeg "normaliserte" så kosten og gikk opp 15 kilo fordi det plutselig var "greit" å spise ting som ikke var bra for meg. Nå har jeg kuttet ut brød, poteter, pasta og ris igjen og vekta er atter på vei nedover, det er samsvar mellom hode og kjeft og jeg klarer å holde meg til treningsregimet mitt.

Utfordringen ligger i å ikke hive i seg pizza som overtidsmat på jobben, vafler på vaffeldagen på jobben, godteriene leverandørene kommer innom med, calzonen fra 7/11 mens jeg venter på toget i Oslo osv, osv, osv.

Atter en bonus med lavkarbo er at man ikke blir sulten. Eller rettere sagt tar det mange flere timer før man blir sulten.

Tror ikke at du skal forvente at folk som er på dette forumet forstår hvordan du tenker. Er det noe folk som driver med utholdenhetsidrett kjenner til så er det søtsuget. Hele kvelden etter trening har jeg lyst på noe søtt. (Det finnes ikke store melkesjokolader her i huset). Dagen etter er det frokost med grovbrød, til lunsj er det matpakke med grovbrød med skinke og et eple, mens kroppen skriker at den vil ha hvitt brød og kaker. I kantina har de flust av dette, vafler og napoleonskake osv. Alle andre her har samme suget etter sukker og søtt som du, men vi gir ikke etter. Da kan vi heller ikke forstå deg.

Her må du ikke misforstå. Jeg mener ikke at vi ikke har forståelse for ditt problem. Man en som aldri har hatt noe talent for alkoholisme kan aldri forstå en alkoholiker.

Eh...

Såh.Helsedirektoratet kutter i tilrettelegginga. "Tilrettelegging". Antageligvis det begrepet jeg er mest lei av. Eller mer lei av grupper som ber om "tilrettelegging" for problemene deres.

Raskal: Hva med å gjøre noe som gjør virkelig vondt. Noe du virkelig kjenner. Ikke som noen puslete sykkelturer på sju-åtte mil noen ganger i uka, men virkelig, ekte korporlig smerte? Plage deg selv så du kjenner det inn i margen. Det vi som kan sånt kaller marghat. Ta en eller to uker fri i sommer,snør på deg en sekk på 25kg+ og gå så langt du klarer hver dag. Ta med fiskestang.

Du skjønner, direktoratene og myndighetene (altså mine representanter) bryr seg filla. De kommer ikke til å hjelpe deg. Ansvaret ligger hos deg.

Ja. Og én erfaring rikere står man med valget mellom pest og forkjølelse.

Så alle som har satt seg selv i en vanskelig helsemessig situasjon skal, i et velferdssamfunn de er med på å betale, ikke få hjelp?

Du har nettopp løst alle helsedirektoratets problemer. La oss kun hjelpe de med medfødte defekter og ofre for blind vold.

Forstår jeg det rett at siden du at dette søtbehovet så antar du at alle som driver med utholdenhetsidrett, har det?

Raskall. Her er det en forskjell siden din lidelse kan kureres med viljestyrke, noe som ikke gjelder voldsofre og dem med medfødte misdannelser.

Hvis du fikk 25millioner kroner for å holde vekten der den er de neste ti årene, ville du klart det da?

Nå tror jeg ikke du forstod helt hva jeg skrev. Selvsagt er det en forskjell. Men poenget var at man ikke skal få hjelp mot alt som er selvpåført og kan fikses med viljestyrke så er det ikke bare overvektige som står igjen alene. Mennesker med angst, depresjoner, alkoholisme, andre avhengigheter.

Mange typer kreft er også selvpåført. Skal man ikke få behandling for kreft heller?

Norge er en velferdsstat hvor alle får hjelp. Unntatt overvektige. Tydeligvis mener også forummedlemmer at slik skal det være.



Vet ikke. Kanskje. Det tror jeg nesten du må dra i gang en test på.

Angst, depresjoner og kreft kan ikke kureres med viljestyrke. Avhengighet kan heller ikke kureres med viljestyrke, men man kan lære seg å leve med avhengigheten. Hjernen har blitt permanent endret som følge av avhengigheten, og suget vil alltid være der. Noen er bedre rustet enn andre til å takle dette.

Svigerfar røkte i 30 år, og har ikke savnet røyk én dag siden ham sluttet. Bestefaren til en kompis røkte fra han var 13-22, og nå i en alder av 82 har det ikke gått en dag hvor han ikke har kjent suget.

Men begge har forblitt nikotinfrie.

Kan ikke svare for absolutt alle, men alle som jeg kjenner sliter med søtsug (ikke behov) etter at kroppens glykogenlagre er tømt. Er ikke det en vanlig reaksjon?

Hva slags lidelse er det du mener han har?
Hvordan får man denne viljestyrken du snakker om?
Hvorfor skulle hjelp til å få denne viljestyrken være mindre refusjonsberettiget enn hjelp til å f.eks få utført ganeplastikk?

Raskall:
Når man leser i avisen om folk som har slitt med forskjellige avhengigheter sier de ofte at det er når de tar tak i problemet selv at det løser det seg. Det virker som om noen går i en evig runddans i hjelpeapparatet og venter at noen andre skal komme å løse problemet deres. Fungerer det?

Jeg skjønner heller ikke argumentet ditt om at siden Helsedirektoratet har lagt ned Fat Camp så skal du begynne å spise store mengder vafler og legge på deg. Kommer Fat Camp tilbake da?

Hvordan beviser det at nedprioritering av f.eks fat camp vil få Raskall mindre feit?


Blander ikke du ordet "argument" og "prognose" her?

Det er tydelig at det hersker forskjellig religiøsitet blant deltakerene i tråden her. Noen snakker om adferd som kan kureres med viljestyrke, og andre snakker om atter annen adferd som ikke kan kureres med viljestyrke.

Det å ligge i senga hele morgenen, være sur og grinete ovenfor samboeren sin, legge seg sent, avbryte undervisning for å se på internett, dagdrømme mens man forsøker å lese et kapittel matematikk, alt dette er atypisk depresjon og ikke viljestyrt. Det å vente et par timer ekstra med å gå på butikken, fordi man vegrer seg, det er angst og ikke viljestyrt.

Det å kjøpe inn en sjokolade i butikken, og senere hvis man f.eks tenker på noe leit, eller ser en dårlig film, eller er litt slapp og så spise en sjokolade, det er viljestyrt og enkelt å kurere om du kjøper boksen med etiketten "vilje" i butikken.

Jeg får et inntrykk av at folk har litt sterke meninger om hva som styrer viljen vår, og etiologien bak vilje som de ikke har en dritt av dekning for, og skal jeg tenke meg en psykologisk grunn til at det er sånn, så må det være at folk 1. ønsker å være herre over eget liv, og 2. ikke har sosial dekning for at det er legitimt å gi folk skyld for ting som er utenfor deres egen kontroll.
Men hva har dere av garanti for at noen kan noe for noe som helst? Hva er det som kontrollerer viljen dere har? Hvor kommer den fra? Statistisk sett, så fins det gode argumenter for at denne viljen ihvertfall ikke er fristilt fra naturlovene, for hvorfor skulle folk da handlet i gjenkjennbare mønstre?

Jeg vil heller si at ingen kan noe for noe som helst. Viljen vår er et fenomen, som gir deg følelsen av å være deg. Men den er kun et produkt av naturlover, og livet ditt er et resultat av et kaos som utelukkende er forutbestemt av fysiske lover i naturen. Livet ditt er som en film. Slutten er allerede laget, du vil se hvordan filmen slutter allikevel.

Om dere har lyst til å være med å spleise for slankinga til Raskall eller ei, er et separat spørsmål. Det påvirkes kanskje av de kulturelle holdningene til viljen, som virker totalt inkonsekvente. Men det er ingen forutsetning at man tror på "fri" vilje for å være for eller mot statssponset støtte til slanking.

Da gjenstår det jo bare å gi en sammenhengende kjede av årsaksforklaringer fra naturvitenskapelig lovmessighet til individuell adferd, for eksempel at noen sosialt mistilpassede personer ikke klarer å undertrykke tilbøyeligheten til å mobbe andre på internet eller trolle seg gjennom tråder. Jeg skulle gjerne ha sett hvordan slik adferd kan tilbakeføres til en fysisk naturlov.

Jeg har forøvrig ennå tilgode å se folk som argumenterer for at viljen egentlig styres av noe annet ikke ende opp selv til slutt med forklaringsspiraler eller dunkle, metafysiske siste-instanser hvis eksistens heller ikke kan begrunnes empirisk.



De fleste som ønsker å avskaffe den frie vilje går via sosiobiologien og slike evolusjonsbiologiske forklaringer er ikke det samme som naturlovene. Du får la din styrte vilje forbli i den tro at den kanskje kan avgjøre om det er sosiobiologi eller fysikalske lovmessigheter den egentlig ønsker å satse på. Ditt sitat ovenfor ser ut til å satse ubevisst på begge hestene.

For Raskall betyr ditt innlegg lite. At det ikke finnes noen fri vilje og at alt vil gå sin forutbestemte gang i universet har han jo allerede motbevist overfor seg selv tidligere. Det vil med andre ord alltid lønne seg for han å satse på den for deg illusjonære frie vilje, fremfor å innta en fatalistisk posisjon og la det for deg uungåelige bare skje.

Martin

Til syvende og sist vil grunnleggende lovmessigheter i naturen være det som underligger sosiologi, biologi, osv, og følgelig behøver ikke jeg å bestemme meg for hvilket plan jeg velger å se sammenhenger ut ifra.


Virkelig? Hvor er det beviset? Hvordan kan du finne beviser for at alt ikke underligger naturlover i Raskall sine beskrivelser av seg selv?


Også løs påstand/konklusjon uten begrunnelse.

At tro på illusjonær fri vilje bevirker adferdsforandring, og at fatalisme ikke gir adferdsforandringer, dersom denne oversettelsen av setningene dine er riktig forstått, hvor finner du dekning for det?

Det kan vel vel så gjerne være slik at fatalisme gjør at folk får mindre dårlig samvittighet for at de spiste sjokoladen, og føler mindre skyld for at de er som de er, selv om de bombarderes med indirekte anklager fra ansvarspolitiet. Og så vil styrken på ønsket om å bli slankere ha mer å si på om de klarer å legge om strukturen på livet sitt, skaffe seg kunnskap, andre vaner som er nødvendig for å gå ned i vekt.

Og dersom en slik holdning medfører frigjørelse fra en undertrykkende kultur og sosialisering, så tar du feil i din antakelse om at determinismen min betyr lite.

Annet enn hva?

Som med Gud og andre morsomheter, så ligger bevisbyrden på den som kommer med en påstand, og her var fri vilje mafiaen først ute med adferdsforklaring.

Jeg kan sitte helt på vent uten å ta stilling til noe som helst, jeg kan uten problemer innrømme at en lovmessig og determinert holdning til verden hviler på en antakelse.

Fri vilje mafiaen har derimot ikke en god forklaring på noe som helst. De kan ikke beskrive denne frie viljen, hva det er for noe, hvordan den griper inn i en verden hvor sammenhenger som er determinerte trer mer og mer fram, både i form av nevrobiologi, psykologi osv. Like lite som de som snakker om Gud klarer å gi en god beskrivelse av hva det nissetrollet skulle være for noe.

Bevisbyrden ligger hos de som kommer med påstanden. De som sier at "det bare er å spise mindre" for da komme med en forklaring på hvorfor noen klarer og noen ikke klarer, dersom de mener det er så jævla enkelt. De får forklare i detalj hva denne frie viljen er, hvorfor noen har sånn og sånn vilje, hva som er forskjellen på den viljen man har når man er deprimert, har angst, blir voldtatt, får PTSD, vil mennesker godt, ikke vil mennesker godt, vil spise, ikke vil spise, osv.

Det er fri vilje-folket som bør kritiseres her. Sannsynligvis bare en sovepute folk behøver for å ha det godt med seg selv, og for å kunne legitimere sine antipatier mot feite og syke.

OK. For de som mener jeg mangler viljestyrke. Ta en titt på bildene under. Det dere ser er ren, skjær viljestyrke. Alt gjorde jeg alene.

Men man klarer rett og slett ikke å være like sterk hele tiden. Det er HELT umulig. Jeg holdt meg på nivået fra Høsten 2010 frem til høsten 2011. Da kjempet jeg i mot sprekken med alt jeg eide og hadde av viljestyrke. Jeg prøvde å bruke helsevesenet for å klare å holde meg på det nivået og også få vekk de siste 25 kiloene fordi jeg merket at det ikke var mulig å komme seg videre på egen hånd.

Men hjelp var ikke å oppdrive. Jeg var jo ikke sykelig overvektig lenger. Jeg kunne da ikke trenge hjelp. Tilbudet jeg hadde var fjernet og jeg var for frisk til å få hjelp til å unngå å bli sjuk igjen.

Jeg kunne betalt for hjelpen selv. Til en pris på 1000 kroner pr. døgn.

Ja, jeg har gått på en smell. En smell jeg har brukt 8 måneder på stoppe alene. Med litt hjelp hadde jeg kanskje klart det på noen uker. Hvis ikke jeg skal være berettiget til en slik hjelp fordi jeg er feit så krever jeg å få halvert skatten jeg skal betale.

Høsten 2009:


Høsten 2010:

Raskall: Alle som vil forstå, forstår at du kjemper hardt, og at det du trenger nå, er en heiagjeng som hjelper deg tilbake på riktig spor igjen. Viljestyrken er som en muskel, sa terapeuten min. Det betyr kanskje at den kan bli sliten? Det betyr kanskje at den kan bli sterkere også, og at du tross alt har et helt annet mentalt utgangspunkt nå enn i 2009.

Jeg er sikker på at du kommer til å klare dette. Du har vist for mye styrke og robusthet til at jeg klarer å tro noe annet.

Alle forum og alle sosiale settinger har ett eller mange individer som gjennomgående møter andres svakhet med manglende empati. Det var noen som snakket om å se "flisen i sin brors øye" en gang for et par tusen år siden. Det merkeligste er når man snakker om at andre bør bruke viljen for å tilfredsstille ett eller annet merkelig estetisk ideal, mens de selv har forsømt å bruke viljen sin til å utvikle egenskaper som medfølelse og klokskap. Dem om det.

Jeg vet. Vi feite er fritt vilt når det gjelder mobbing. Det er politisk korrekt å mobbe oss. Når også helsevesenet henger seg på og bidrar i mobbingen er det ikke rart overvektige sliter.

Litt på siden:
Intelligence squared US hadde en debatt angående statens rolle i landets fedmeepidemi. Interessant nok, men kanskje ikke 100% overførbart til norske forhold?
http://intelligencesquaredus.org/index.php/past-debates/obesity-is-the-governments-business/

Mobbing av feite ?? Eller er de feite vel raske til å gå i offerrollen ? Der kan det være lunt og godt og sitte ... og slippe å ta ansvar for sitt eget liv.

Jeg forstår alt dette, og sa innledningsvis at jeg spør fordi jeg er nysgjerrig, ikke fordi jeg ønsker å støte eller stigmatisere.

Jeg hevder dog at for en som lider av angst eller depresjon så er det å velge bort de følelsene så mye mer uoppnåelig enn det er for Raskall å ikke kjøpe sjokolade på 7-11.

Raskall mener trolig da at det er like vanskelig for en person med angst å gå i butikken for å kjøpe sjokolade, som det er for en overvektig å la være å kjøpe og spise denne sjokoladen. Hvis man absolutt må sammenligne disse lidelsene.