Helsedirektoratet gir opp kampen mot fedme?

Raskall har fortalt nokså åpent om en alvorlig spiseforstyrrelse. Det er en psykisk lidelse. Å si at dette lar seg kurere med viljestyrke, er ikke meningsløst, men hjerteløst. Det er nemlig ikke sånn at alle mennesker til enhver tid har like mye vilje, og det er faktisk helt menneskelig å være svak. Å legge sten til byrden for den som opplever svakhet, er et tegn på manglende medfølelse.

Når en venn sliter, gir vi støtte. Vi forteller ikke moraliserende historier om bestefedre som skryter av hvordan de motstår røykesug (som forsvinner etter tre uker) eller survival-ekspedisjoner med fiskestang. Vi kommer ikke med "smarte" løsninger for hvordan andre kan organisere livet sitt. Den som sliter, har oftest sett på alle sider ved saken allerede, men trenger støtte for å få tro på seg selv. Det er ikke vanskeligere. Det er lettere å være (vilje)sterk om man føler at man har noen i ryggen den dagen man er svak. Anklager om svak vilje eller at man ikke ser mulighetene, fører bare til sevforakt, og det er drepen for den som alt sliter.

Så er det en annen sak at man i en terapeutisk eller pedagogisk sammenheng av og til skal ha en mer konfronterende stil. Dette er imidlertid ikke en sånn sammenheng.

P.S. Og Geir: Joda. Det er mulig å velge bort angst og depresjon. I det minste kan du velge å skjule det sånn at ingen andre ser det. Det vet jeg mye om. Men du klarer ikke velge det bort hver dag, for så sterk er ikke viljen. Kanskje er det ikke så forskjellig å ha en spiseforstyrrelse.

Men jeg tror ikke du ville fått svaret "kanskje" dersom du hadde spurt en med angst om han kunne holde angsten i sjakk med løfte om mange penger.

Det gjaldt i allefall ikke meg. Sulten, ja men ikke søtsug. Joe Friel mener at søtsug kan være et symptom på overtrening.

Det er vel kanskje avhengig av type depresjon/hvor tung/mange kriterier som er oppfylt, og hvor i angstforløpet/type angst?

Sammenlikn en med unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse, og en som overspiser sjokolade, så har du kanskje en mer 1:1 styrkebeskrivelse. Personlighetsforstyrrelser og overvekt følger deg begge igjennom hele livet, angst trenger ikke gjøre det.

Men var det ikke vilje som fikk ham til å endre livsstil og matvaner for en periode ?

Viljestyrke var resultatet av et 4 ukers rehabiliteringsopphold på en overvektsklinikk med 5 års oppfølging deretter. Disse 5 årene med sikkerhetsnett ble høsten 2010 fjernet. Det var nøyaktig det tidspunktet jeg virkelig begynte å slite. Jeg klarte å stå i mot et år før jeg mistet taket og gikk rett i bakken.

Heldigvis har jeg nå klart å komme meg opp i knestående og er i ferd med å stable meg selv på beina.

Er glykogenlagre blitt tomme så skal man fylle dem på med grønnsaker, poteter, ris og frukt. Ikke med søtsaker.

Som sagt: Ikke meningsløst, men hjerteløst. Kjører jeg forbi datteren min i bil en regværsdag, og hun er søkkvåt og kald og på vei hjem fra skolen, kan jeg stoppe bilen, gå ut og si til henne at dette vil lære henne å ikke glemme regntøy, for så å sette meg inn igjen og kjøre videre. Det vil være effektivt, men det er hjerteløst. ¨

Om du framstiller svak vilje som en moralsk brist, overfor en som nettopp opplever at viljestyrken svikter, vil det nok få vedkommende til å være stille til slutt. Men du oppnår neppe noe annet. Om du derimot gir oppmuntring, og gir uttrykk for at du tror han vil klare å nå målet sitt, slik saken er her, ja så hjelper du. Om du da ønsker å hjelpe noen.

Overspising kan vel sammenlignes med rusmisbruk. Det er "bare" å slutte, men så enkelt er det ikke.

Nå tror jeg du går i en klassisk debattfelle, Lektoren, og tillegger meg noe ( at jeg mener det er feil å oppmuntre Raskall). Jeg synes Raskall gjorde en formidabel innsats da han tok tak og skiftet livsstil. Og jeg skjønner godt at det kan være tøft å gjennomføre endringen fullt ut. Men poenget mitt var bare at dette handler om vilje. Som er betinget av motivasjon, som kan styrkes formidabelt gjennom støtte, oppmuntring m.m. Men bottom line er : det handler om vilje. Og jeg håper da virkelig at Raskall kan finne en ny "nøkkel" til motivasjon for et nytt forsøk.

Tror du det, Lektoren?

Jeg har en mistanke av at for folk med spiseforstyrrelser så er hele diskusjonen rundt vilje en avsporing. Jeg er slank, men det er ikke fordi jeg har så vanvittig sterk vilje. Selv om jeg er veldig glad i mat så er det rett og slett ikke noe jeg tenker på annet enn når jeg er sulten. Spørsmålet om vilje kommer nesten ikke inn. Det skal ingenting vilje til for å dempe den vesle dragningen jeg måtte få mot mat jeg egentlig ikke trenger. Er dragningen stor en sjelden gang gir jeg bare etter. Mat har liten effekt på mitt humør eller følelser, det er ikke noe jeg går og tenker på eller må unngå. Sånn er det å ha et ukomplisert forhold til mat. Sånn er det ikke å ha en spiseforstyrrelse. Det er ikke tvil om at man KAN overstyre kroppens behov med sterk vilje over en kortere periode, men å forvente at det aleine skal være løsningen på sikt tror jeg er helt fåfengt.

Ja. Jeg holdt i flere år fast ved en jobb som brøt meg ned, fordi jeg hadde forsørgeransvar. Så penger var min motivasjon for ikke å gi etter for angsten og depresjonene, og slutte i jobben. Sånn tror jeg mange har det.

Fordelen med venner, er at de befinner seg i samme rom som deg, og dermed tilpasser det de sier til den tilbakemeldingen ansiktet og kroppsholdningen din gir, i løpet av sekunder. Det er en fininnstilling vi ikke får til i et internettforum. En annen sak er at det å gi konfronterende råd, fordrer at man faktisk forstår situasjonen man gir råd om. En tredje sak er at den typen råd bør gis under fire øyne.

Bortsett fra det, har du selvsagt rett i at gode venner konfronterer hverandre. Sånn jeg uttrykte meg, ble det feil.

Er du klok nok til å konfrontere vennene dine, så sett i gang. De trenger det og vil sikkert takke deg. Men om man ikke forstår situasjonen man kommenterer, virkelig forstår den, skal man nok være noe tilbakeholdende.

Når det gjelder synet på barneoppdragelse, får vi heller ta den debatten et annet sted.

Men da snakker vi ikke om patologisk angst! Jeg møter mennesker med sterkt invalidisernde og og lammende angst nesten hver eneste dag. Angsten disse menneskene har er ikke lenger rasjonell, forankringen av angsten er glemt og de ser ikke slike muligheter som du snakker om. Angsten er blit overveldende. Hundrevis av millioner kroner ville ikke ha endret en tøddel på ders opplevelse av angsten.

Det har du selvsagt rett i.

Forøvrig var/er det primært depresjoner i varierende grad og styrke som var/er min plage. Angsten var/er en følgsevenn til disse, men begge deler ble verre av at jeg gikk inn i situasjoner jeg opplevde som veldig stressende. Det føltes som nesten umulig å skulle undervise klasser som var fiendtlige og vanskelige, men jeg gjorde det likevel. Hvis jeg bare hadde hatt ansvar for meg selv i de årene dette var som verst, er jeg ikke så sikker på om jeg hadde klart det.

Jeg bare svarte på GerKs direkte spørsmål. Min erfaring er at ytre motivasjon kan ha mye å si for hvordan man takler psykiske plager. Jeg er fullt klar over at mange har mye, mye verre plager enn jeg har hatt, og jeg er helt og fullt klar over at både angst og depresjoner kan være totalt invalidiserende. Godt at du presiserte dette.

Det er når du hører pappa Eggen si om sin sønn Knut Torbjørn at "angsten for å leve var større enn angsten for å dø", at en kan ane dimensjonene av det trykket enkelte angstpasienter opplever.

Den angsten og depresjonen de aller fleste av oss en gang i blant kan kjenne på er nok ikke på det nivået, men å få kjenne litt på angst og depresjon kan ofte være berikende og gi god næring til videre utvikling som menneske. Hvis en kan tillate seg å kjenne litt på det selvfølgelig. Å avfeie slike opplevelser som tull og tøys og si at dette er ikke meg osv er ikke alltid like lurt. Både angsten og depresjonen har ofte et budskap med til deg som en kanskje bør reflektere litt over.

Fra midten av desember til slutten av februar brukte jeg mange timer hver dag på å finne ut hva jeg kunne gjøre for at min familie ikke skulle lide materielt når (ikke om) jeg valgte å fullføre planen om å avslutte livet. Frykten for å bli like feit som jeg var var større enn frykten for å ikke være mer. Jeg hadde til og med planlagt hvordan jeg skulle utføre avslutningen.

Så feit som jeg var var jeg en belastning for alt og alle. Jeg var i en situasjon hvor jeg ikke klarte å bryte det mønsteret som en gang i tiden fikk meg opp på 180 kilo. Jeg satte 8-10 sprøyter med insulin pr. døgn og levde i et smertehelvete uten like.

Det som gjør at jeg er på denne kloden nå er at min kone fanget opp hvordan jeg hadde det og gjorde tiltak. Hun reddet livet mitt! I mellomtiden syklet jeg til og fra jobb hver dag, gjorde jobben min og smilte blidt og fornøyd til alle.

Så hvorfor skal en angst-pasient ha mer rett på behandling enn meg?

Nå skal jeg være mer åpen enn jeg egentlig synes jeg skal være på Nettet, men akkurat det Eggen sa der, forstår jeg godt. Noen ganger kan det være rart å se tilbake og undre seg over hva som faktisk holdt en i live. Noen ganger fyller det en med takknemlighet, andre ganger bare med hoderistende undring. Jeg har vært av dem som har har en avgrunn inne i seg i perioder helt fra jeg var barn. Nå føler jeg heldigvis at det verste er bak meg. Kanskje er det disse erfaringene som har gjort meg så redd for å være tøff overfor folk som har det vanskelig. Kanskje er jeg for redd for det, men i de fleste tilfeller tror jeg det er riktig. Man ser bare hverandres overflate.

Raskall, kansje vil det være fruktbart å skille mellom din egen, personlige kamp, og kampen for et behandlingstilbud til overvektige?

Du har, som du vet, mange i ryggen i din personlige kamp. Jeg kjenner ikke kona di, men hun høres ut til å være et flott menneske. Du har barn, og vi vet begge hvilken inspirasjon de gir.

Det er bare du som vet hva du har å stri med, og hvor vanskelige problemene dine egentlig er å løse. Samtidig er det vel en generell visdom at den typen prosjekter som det du er inne i, vanligvis gir svært smertefulle tilbakeslag underveis. Men jeg er sikker på at du vil kunne klare dette! Med en kjærlig familie i ryggen kan vi klare alt!

Det å miste et tilbud vi virkelig trenger, kan gi bitterhet. Men bitterhet er alltid en fiende. Kanskje vil du etterhvert finne overskudd til å kjempe for et bedre helsetilbud for overvektige, men er det den beste måten å bruke energien på nå? Er det ikke bedre å fokusere på det du kan gjøre?

+1

Ja. Men jeg prøver å informere om min situasjon for å vise at det er mer som må til enn å få beskjeden "spis mindre og tren mer".

Jeg har jobbet med overvektige de siste par årene og vært samtalepartner for mange sykelig overvektige. Det er en utfordring at overvektige er fritt vilt for "alle". Oppfatningen beskrevet i forrige avsnitt er en holdning man blir møtt med av 90% av alle som skal "hjelpe".

Maten blir en måte å håndtere et problem på. For sykelig overvektige er overvekten og misbruket av mat et symptom på noe annet men det er det ingen som klarer å forestille seg. For det er jo bare å spise mindre og trene mer.

Mitt innlegg var aldri ment som noe innlegg mot dine eller andres rettigheter. Det var ment som ett tillegg i diskusjonen mellom Lektoren og GeirK. Jeg ser absolutt dine behov og mener at den type behandling du mistet og andre er i ferd med å miste ikke er av det gode.
Du har vært og er veldig åpen om dine plager og det du sliter med. Jeg synes du er en "tøff" fyr og jeg tenker at dine (uten å bli psykolog)problemer og utfordringer i hverdagen er kompliserte og sammensatte og krever et bredt behandlingstilbud. Hvor samtaleterapi også bør være en del av tilbudet, slik jeg har forstått at de hadde på det senteret du beskriver.

Drepte jeg tråden? Det var ikke meningen. Dette er en nyttig debatt.

Min motivasjon bak å fortelle min historie var å fortelle at det for de aller fleste med sykelig overvekt ikke bare er å "trene mer og spise mindre". Det kan fungere i kortere perioder men overvekten /overspisingen er et symptom på noe annet det være seg fysiologisk eller psykisk.

For de med en BMI under anslagsvis 35 og som aldri har vært over så er det et symptom på at man rett og slett har det for godt. Men man må lete etter andre årsaker for de som er syke av overvekten sin. Jeg mener at operasjon ikke er en god behandling fordi det behandler symptomet, ikke sykdommen.

Når det er sagt: I en del tilfeller er operasjon eneste utvei. Men ikke på langt nær i så mange som det legges opp til å operere nå.

Hva er det da med det fysiologiske og psykiske hos menneskene som er i endring siden det nesten ikke fantes sykelig overvektige på 60-tallet og at antallet med nye diagnosen er i sterk økning?

Vi vet ikke. Vi kan gjette på at utbredelsen av privatbilisme, motorgressklippere og et økt antall fjernsynskanaler har mye å si. Vi kan også anta at ubegrenet tilgang på sukkervarer har mye å si. Videre kan vi gjette på at en dreining fra Omega3-holdige til Omega6-holdige matvarer har noe å si. Nedgangen i røyking har antakelig stor betydning, ettersom tobakksbruk hemmer apetitten. Relativt lavere priser på alkohol og større sosial aksept for å drikke ofte, har nok også hatt mye å si. Mindre søvn (folk sover mindre nå enn for 40 år siden), har sannsynligvis betydning. Mer stillesittende arbeid og lenger obligatorisk eller nesten-obligatorisk skolegang, kan ha betydning. Skjønnhetsidealene var også annerledes for 40 år siden, og det er mulig at det gav mindre forekomst av spiseforstyrrelser.

Hvis det da er sånn at overvektige med BMI over 40 var nesten fraværende for 60 år siden. Den gjennomsnittlige BMI-en har gått opp, og flere har en BMI over 27, men finnes det god historisk statistikk på BMI over 40?

En forklaring som er svært vanskelig å tenke seg, er at en del av befolkningen plutselig skal ha utviklet mindre viljestyrke.

Tilgangen på mat.

Nå ble jeg nysgjerrig. Hva fjerner man for å få bukt med diabetes?

Utover dette gidder jeg ikke å løpe i sirkler lenger. GeirK sier han spør spørsmål fordi han ønsker å forstå. Likevel følger han opp med spørsmål som røper en forutinntatthet som gjør ham ute av stand til å forstå. Derfor er dette en diskusjon som aldri kommer til å føre noe sted.

GeirK er på dette temaet en bilist som overhodet ikke klarer å forstå hvorfor man sykler på bilveien når det finnes en fantastisk flott gang- og sykkelvei ved siden av. Som vi vet er han ikke alene om denne oppfatningen.

Er amputasjon symptombehandling? Overvektsoperasjon er rett og slett amputasjon av indre organer.

Jeg innser at mitt forrige svar ikke var helt relatert. Jeg har da aldri sagt at man ikke skal overvektsoperere. Det er bare det at det legges opp til å operere alt for mange.

For å ta ditt kolbrann-eksempel. Jeg ville blitt ganske piss-sur hvis jeg hadde mistet beinet fra kneet og ned hvis det var en stor sjanse for at beinet kunne ha vært reddet.

Sår? Infeksjon? Ja, kapp av beinet i tilfelle det ikke lar seg behandle.