Etter nye ritt er det viktig med tilbakemeldinger. Både ris og ros er på sin plass. Målet må vel være å bli bedre. Det meste var veldig bra. Men noe kan helt klart bli bedre. Det må vel både Selmer og arangøren være glade for å høre. Hvis jeg hadde arrangert dette rittet ville jeg vært glad for enhver tilbakemelding. Både ris og ros.
Veldig enig.. Alle andre ritt får både ros og ris men hvis man syntes et parti på ca 7 km av 112 ikke var all verden så syntes folk det er merkelig. :-P Jeg håper Ultra fortsetter og gjerne at det er der eliteklassen går. Uansett kommer jeg sikkert til å være med igjen da skikkelig terrengløyper er det jeg liker, men man må kunne få lov å si at jeg ikke likte et parti. Som sagt alle jeg har snakket med har sagt det samme.. Men resten er bra.
Selger for Brav Teamwear, Swix og Kalas teamwear. Ambassadør for Scott.
Da stiller du strenge og umulige krav gitt og du kan ikke delta her. Her var det både mye gåing, mye vann og mye grus så dette er ikke noe for deg.. Det eneste alternativet til det håpløse gåpartiet var grusen da eventuelle andre stier som kunne bundet sammen løypa ikke var mulige pga. grunneiere hvis jeg forstod Aksel riktig.
Møjlig men løsningen jeg (og mange andre) har føreslaget var at starte rittet i Lillehammer då det ikke virker som det går at få til en bra fungerande løype (når det er dårliga forhold) fra Rena.
edit: Det jeg førsøkte at si var at varkens dagens sti parti føre sjusjøen eller 55 km med mest grus efter skramstad til sjusjøen virker vare en veldig bra løypa.
Møjlig men løsningen jeg (og mange andre) har føreslaget var at starte rittet i Lillehammer då det ikke virker som det går at få til en bra fungerande løype (når det er dårliga forhold) fra Rena.
Vil tru at det ligger noen logistikkmessige føringer der, dvs to startområder, som blant annet gjør det uaktuelt. Og fingeren i jorda, "Birkebeineren" er jo fra Rena til Lillehammer.
Misforstå meg forøvrig korrekt i forhold til din foregående kommentar på mitt innlegg...jeg mener ikke at det _må_ være lagt opp til gåpartier i løypa, det jeg mener er at som deltager så _må_ du regne med å gå, skyve, vasse osv. Ønsker man å unngå det så får man heller sykle vanligbirken og stå som DNS hvis det regner...
Selv kommer jeg nok til og stille til året også, men da skal jeg trene mye mere på skikkelig teknisk sykling ikke bare røtter og myr sykling. Er jo litt artig og kunne si att sølvstufossrittet bare var barnemat i forhold,hehe Det som tok mest knekken på meg var min egen kropp og ferdigheter,Var utrolig lei når jeg ruslet rundt og bannet og ikke fikk flyt i det hele tatt. Hadde ikke peiling på hva jeg gikk til og det er også min egen skyld. Kan heller ikke skylde på aksel att jeg har vondt i hele kroppen enda og vil ha det i flere dager til. Syklet tross alt mere terreng her enn jeg noen gang har gjort, har også funnet ut att de som vant her de er virkelig bra teknisk, Men nå er sessongen min over,for i slutten av uken er det inn og opperere litt igjen og da er det bare starte på nytt med blanke ark til neste sessong og håpe att man da ikke får nye skader, Men gleden ved og sykle og stadig finne nye utfordringer er etter mitt syn verdt smerten etterpå. Det er ikke aksel sin skyld att vi er for dårlig trent og for dårlig teknisk, det annsvaret ligger faktisk på oss selv.
Nå er det sendt ut en undersøkelse for evaluering av Ultrabirken. Sikkert ikke så dumt å svare på den, så får de vite hva vi synes om arrangementet. (Hvis du svarer 3 eller lavere, får du mulighet til å skrive en kommentar.)
Alle andre ritt får både ros og ris men hvis man syntes et parti på ca 7 km av 112 ikke var all verden så syntes folk det er merkelig.
Det er ikke merkelig at du, jeg og mange andre var lite fornøyde med gjørmestien der alle måtte gå. Og det er vel ingen som mener at man ikke skal få si fra om det. Men når norgesmesteren kaller valget "dødfødt" og "toskete", er det ikke så rart at en utkjørt løypesjef blir litt hårsår og kaster seg i skyttergrava. Det hadde jeg gjort, og.
Var likt med Rune H og Erik Sæter på Storåsen, men ikke mye å skryte av etter det. Selv om det ble et par tissepauser og stramming av styrelager.
Det var deg det ja. Måtte slippe deg litt opp forbi Sjusjøen, men hadde gledet meg noe sykt til siste partiet så fikk litt ekstra krefter der. Klarte dog ikke å få ryggen til Rune opp første fjellet og da blei det vanskelig å ta ham igjen etter det.
Kommer definitivt til å stille igjen neste år. Sjøl etter årets løype sitter jeg igjen med å ha "syklet Ultrabirken". På samme måte som Terrengsykkelrittet i år, hvor det også var noe gåing/løping.
Alle andre ritt får både ros og ris men hvis man syntes et parti på ca 7 km av 112 ikke var all verden så syntes folk det er merkelig.
Det er ikke merkelig at du, jeg og mange andre var lite fornøyde med gjørmestien der alle måtte gå. Og det er vel ingen som mener at man ikke skal få si fra om det. Men når norgesmesteren kaller valget "dødfødt" og "toskete", er det ikke så rart at en utkjørt løypesjef blir litt hårsår og kaster seg i skyttergrava. Det hadde jeg gjort, og.
Da beklager jeg akkuratt de to ordene.. :-)
Selger for Brav Teamwear, Swix og Kalas teamwear. Ambassadør for Scott.
Da har jeg levert evalueringen som er sendt fra arrangør.
Kort oppsummert: Et terrengsykkelritt for meg er ritt med mer sti. Tror vi endte opp med å sykle maksimalt 25 km på sti/kjerreveg av totalt 112 km løype. Ønsker et kortere ritt med samme tidsbruk, men mindre grus, asfalt og trilling. Gjerne med start fra Lillehammer eller Sjusjøen. Løypebeskrivelsen i forkant stemte ikke helt med virkligheten. Det er litt dumt og skaper mer frustrerte deltakere i ettertid. Men det var ULTRA og ga en fin mestringsfølelse da jeg var kommet i mål!
(...)Løypebeskrivelsen i forkant stemte ikke helt med virkligheten.(...)
Kan jeg få spørre om hva som ikke stemte?
Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om, og om, og om igjen. Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen, mot og kraft det vinnes litt og litt om sen.
For å ta opp igjen temaet om SV-damers bekymring over stien over Nevelfjell, under ser dere hvordan det så ut på starten av stien fra parkeringsplassen ved Pellestova, i går, to døgn etter rittet. Bilder fra flere steder i løypa her Jeg hadde ikke funnet fram langstøvlene, og gikk derfor ikke langt innover stiene, for de var skikkelig merket av lørdagens regn. Men jeg er forbløffet over hvor lite spor det er etter oss.
...start fra Lillehammer eller Sjusjøen. Løypebeskrivelsen i forkant stemte ikke helt med virkligheten. Det er litt dumt og skaper mer frustrerte deltakere i ettertid...
Slike ritt bør etter min mening ha følgene løypebeskrivelse :
Det blir ca 120km , litt under 3000 hm, på grus og i terreng, og det starter på Rena kl 0815 og ender opp i Lillehammer. Og det er merka med oransje ultrabirk lapper.
Det er faktisk all infoen jeg trenger.
Jo mer hemmelig løypa er, desto bedre er det. Ok, jeg er ikke spesiellt kjent i fjellstrøka innaførr, men om jeg sykler på kriksfjell,nevefjell, oppfjell eller nedfjell er revnende likegyldig. Terrenget er som terrenget er. Når jeg sykler veit jeg ikke om jeg sykler nor,sør,øst eller vest heller. Opplevelsen blir for min del mye bedre også når jeg slipper å glede eller grue meg til et parti jeg veit kommer. Så tilbakemeldingen min på undersøkelsen var basically, knallbra, men hold det hemmelig helt til start
For å ta opp igjen temaet om SV-damers bekymring...
Noen synlige sykkelspor må bare godtas. Det er jo tross alt synlige fotspor på de fleste fjellstier i dette landet, og det er det få som klager over.
På vei opp på Nevelfjell (eller hvor det nå var) kunne det se ut som om noen ryttere hadde laget "alternativspor" ute i lyngen. Det er vel ikke helt optimalt i sårbar fjellvegetasjon.
(...)Løypebeskrivelsen i forkant stemte ikke helt med virkligheten.(...)
Kan jeg få spørre om hva som ikke stemte?
Hentet fra løypebeskrivelsen på birkebeiner.no: "Et parti av skogsstien er teknisk krevende, der må nok mange regne med å trille noen meter. Høyfjellsstiene er ikke spesielt krevende, om man har bedrevet en del stisykling, de med spreke bein og god teknikk må kanskje bare av sykkelen i et par bratte kneiker."
Det ser ut til at det er forskjell på hvordan man definerer en god sti for sykling. Noen er fornøyde hvis man må skyve/trille sykkelen 50% av stiene, andre mener dette er for mye.
Mulig det ikke er gode nok stier fra Rena til Lillehammer til å sykle mer på sti. Man bør derfor tenke på om hovedmålet er å komme seg til Lillehammer fra Rena eller om det skal være et langt og hardt ritt med mye sti med mål i Lillehammer.
De fleste har sagt det meste så jeg vil bare takke for 2 ting:
Tusen takk for at Aksel S og gjengen hadde lagd Ultrabirken så "Ultra" som det var gjort. Fantastisk moro HELE veien.
Tusen takk til alle som var med, jeg har aldri før sykla et ritt uten å høre noe kjefting, så det var en stor opplevelse å bare høre høflige og positive ord hele dagen selv om det var flere enn meg som blei litt annpusten etterhvert. Kanskje vi kan lære av dette til enn annen gang også.
Så kort sagt. Detta var gøy, utfordrende og hyggelig.
Etter målgang på fredag var tankene kun på ALDRI mer!! Nå er jeg "desverre" allerede i ferd med å planlegge hvordan det skal gå fortere neste år!! Endte på 8:37 etter en skikkelig sprekk ved ca 80 km, stoppet vel 8 ganger derfra og inn for å spise, pisse, tenke, furte, smile, le, grine(bare nesten)!!
Flott stemning hele veien, og takk til alle hyggelige nye bekjentskaper.
Til dere som krasjet inne ved hoppbakken i siste kneika, jeg var han dere plukket opp på vei ned fra Nordseter. Takk for hjelpa!!
Argh, har blitt forkjøla etter dobbelbirken også. Ble nok en påkjenning på kroppen disse dagene ja.
Øve, øve jevnt og trutt og tappert det er tingen, alltid bedre om, og om, og om igjen. Født som mester, født som helt, å nei, det ble da ingen, mot og kraft det vinnes litt og litt om sen.
Jeg er ikke blant dem som har kasta rundt meg med skryt av traseen til vanligBirken. Derfor var jeg vel nærmest forplikta til å stille i UltraBirken, nå som arrangørene, med god hjelp fra Aksel Selmer, kommer med et skikkelig tilsvar til oss som vil ha mer terreng i terrengritt.
Og det fikk vi.
Jeg tror ikke det er en enkel oppgave å snekre ei ny løype, og den kjipe sommeren har åpenbart gjort utfordringa ekstra stor. Ingen kjenner dette området bedre enn løypegeneralen, og jeg stoler på ham når han sier at det ville vært mye bedre med et annet vær. Ekstremvær er det ikke lett å ta høyde for. Gruppa jeg stort sett fulgte gjennom fredagens ritt holdt humøret oppe i trillepartiet, og vi trøsta hverandre med at "dette er sikkert verdt det, bare vi kommer over på godstiene lenger uti her". Og det var det. Ole Christian, du har sannsynligvis ikke sykla den delen av løypa som var flottest, og som garantert ville vært noe for deg. Stiene på slutten er jo enhver stisyklists drøm, det var bare det at vi nok var veldig slitne, alle mann.
Som sagt, jeg stoler poå at traskinga ville blitt opplevd som mye mindre kjip i normalt vær (hva nå det er for noe). Jeg synes det er veldig synd om denne diskusjonen fører til at folk sitter igjen medc et inntrykk av at tidenes første UltraBirken "bare" besto av vassing i myr og gjørme. For det gjorde den slett ikke. Jeg synes i alle fall dette var flotte saker, sjøl om jeg blei bra gåen på de krevende stiene.
Det meste er sagt av de fleste allerede, jeg poster dette alt for lange oppsummeringsinnlegget likevel. Det er litt stream of consciousnessaktig og skrevet i går kveld mens jeg tok et stort glass rødvin. Så bær over med meg.
Oppsummering UltraBirken Først av alt: Jeg fikk den tiden jeg fikk fordi jeg ikke kan sykle fortere. Sånn da var unnskyldningene for det meste unnagjort. Jeg startet den store grue-seg tråden for å ha et sted å få utløp for de digre lodne svermerne jeg hadde i magen fra tidlig i sommer. Sammen med innsats under pari og DNS i fine ritt tidlig på sesongen var jeg mer enn spent på hva jeg skulle ut på. Målsetningen ble satt til å komme gjennom med æren i behold og få en positiv opplevelse ut av turen. Det samme hadde kamerat PedroS. Vi delte hotellrom i downtown Rena for å stille friskest mulig til start. Turen opp ble besørget av M@rtins rommelige Passat og Gogbozen stilte som logistikksjef, brutal- oppmuntrer, fotograf og matstasjon på fjellet. Alt lå med andre ord til rette for at dette skulle gå greit.
Når jeg i tillegg hadde fått låne Thasles Gary Fisher Superfly 100 etter brekkasje på min egen mer beskjedne Gary Fisher X-Cal bastard var det ingen unnskyldninger igjen. Sykkel, opplegg, og alt lå til rette for at jeg kunne gjøre alt jeg kunne på UltraBirken. PedroS og jeg styra litt mye på morgenen og endte helt sist i pulje 100 uten at jeg syntes det gjorde noe. Opplegget var spikret. Vi skulle starte sammen og holde følge om det gikk. Rolig fra start og rolig hele veien.
Når starten gikk fikk jeg overraskelsen at de fleste så ut til å ta det rolig. En birkenstart som ikke gikk i 89 % av makspuls rett etter første sving var en nyhet. Men så var det fredag da. Litt kø inn i første kjerrevei. Og der fikk vi dagens innledning. Våt glatt jord. Folk som gikk og noen som sutra over at de måtte gå i et sykkelritt. Planen om lav puls og kontrollert kjøring var det ikke mulig å avvike fra uten å løpe i lyngen og det var litt tidlig. Allerede på første grusparti viste PedroS seg å være spretten som vanlig, mens jeg kjørte jevnt og kontrollert. Vi kjørte litt fram i feltet på grus og trasket pent i køen på traskestrekkene. Etter Skramstad gikk det greit unna i forhold til fredagsbikrerne. Men jeg har aldri brukt 80 minutter til Skramstad før. Ned til Djuposet var det blitt utbedret og det ga mye bedre flyt for alle siden ingen sperret for de som var raskere (ta den dere som sutrer over at det utbedres) Gåpartiet var for det meste gåing, og en kjapp spyling av drivverk etter skauen var greit å ta med. På grusen igjen var PedroS som vanlig litt propell. Selv kjente jeg at jeg ikke fikk opp farta. Beina ble bare stive om jeg presset noe særlig. Vi holdt fin flyt til vi tok farvel med fredagsbirkerne. Som andre sa var det mye mer avslappet stemning blant dem enn på en vanlig lørdagsbirk.
På grusstrekket oppover og oppover kjente jeg meg lite aktiv, og insisterte på at vi skulle kjøre jevnt. I virkeligheten holdt jeg farta nede for å ikke få alt for sure bein. Jeg fortalte at PedroS kunne dra i vei siden han var mye sprekere, men han ville holde sammen. Så han fikk trekke på grusen. Så kom vil til ”det mye omtalte stipartiet. For å gjøre en lang historie kort og brutal. Jeg mista kompisen min i blautmyra. Og det er jeg ikke særlig stolt over. Han var rett bak. Og plutselig var han ikke der lenger. Jeg ventet litt, slapp fram noen grupper, ventet litt til, vadet sakte i det kalde vannet. Men ingen PedroS kom etter. Når jeg kom ut av myrpartiet med gjørme til midt på lårene var det for kaldt å stå stille og vente. Så jeg kjørte rolig videre. Han var jo så sprek at han burde ta meg lett igjen.
Men jeg så ham ikke mer før etter dusjen. Litt av en kompiskjøring. Unnskyld PedroS. Det var et feil valg. I ettertid fikk jeg vite at det ikke var mer alvorlig enn et flaskestativ som trengte litt mekking. Og ett fall seinere som ga en skikkelig lårhøne, og sliten og litt dårlige gir. Akkurat situasjoner der det hadde vært greit å ha en kompis med seg.
Siden fortsatte jeg med å kjøre superkontrollert. Spise jevnt, drikke jevnt. Ta to beger på drikkestasjonene. Spise gel, spise bar. Ikke gasse på for å ta inn grupper foran, men ta dem rolig og kontrollert etter hvert.
På Sjusøen møtte jeg kjentfolk på matstasjonen. Der stod Josse og Trond Vidar nakne til livet og dro på seg tørre klær. Jeg tok følge med Josse videre og fikk pekt ut hytta hans. Det var det tørr ved, tørre klær og øl. Det ble forklart med en viss lengsel. Vi kjørte noenlunde likt der det var oppover og dytting. Josse hadde en mye finere flyt nedover. Og jeg var en liten Fabian på grusen. Jeg synes vi dro hverandre godt framover lenge.
Gogbozens matstasjon var et velkomment syn etter noen fjell jeg har glemt hva het. Jeg hadde ikke pugget rekkefølgen, og kartet lå igjen i bilen til M@rtin. Kake jeg hadde bakt sjæl. Sjokomelk Tine hadde lagd og squeezy-drikk. Gogbozen hadde båret opp var virkelig oppmuntrende. Det samme var trynene på de som ble tilbudt kake midt på fjellet. Jeg klarte til og med og se ut som en tøffing på begge bildene fordi jeg visste at belønningen var rundt neste sving.
Trond Vidar tok oss igjen ett eller annet sted. På sti er mannen helt rå. På grusen var han skikkelig sutrete. ”Jeg har ingen ting igjen å kjøre med, det er helt slutt”. For å komme som en blid kanonkule og passere på hensynsfull og oppmuntrende måte så snart det var store stein og trange linjer. Jeg prøvde å holde sporet hans. Men mislyktes brutalt når jeg bumpet i grov stein, feilberegnet fart inn i svinger og generelt klønet det til. Josse derimot var i flott slag når det gikk nedover. Ikke like rå som Trond Vidar men betydelig bedre enn meg. Jeg fikk masse å hente inn hver gang vi kom på vei. Likevel var det ingen som kjørte fra meg før siste fjellet. Navlefjell eller noe. Visstnok et samlingspunkt for middelalderske SV-hekser som leser høyt fra Paulo Coelho. Det har jeg lest på internettet.
Der kom Trond Vidar syklende opp mens alle andre gikk i 20 % bakke med våt muld og stor stein. Så mye for ”helt skutt”. I den groveste steinura på flaten under toppen. Dere veit hvor jeg snakker om, gjorde jeg et par grove bommerter i sporvalget og så Josse og Trond Vidar og et par til seile sakte fra. Mens jeg dytta langsomt oppover. På toppen fikk jeg vite av løypevakta at det var bare ned og så på veien til mål. Da kom haglebygen. Brillene ble diffuse, men jeg trenger dem for å se. Sykkelen ble litt slaskete i bakenden, jeg ble kald og litt defensiv. Da tenkte jeg ”Hva ville Trond Vidar ha gjort?” og så gjorde jeg ca halvparten av det. Likevel passerte jeg flere ryttere nedover. Fikk følelsen av å kunne dette med utforkjøring og holdt meg akkurat på innsiden av den fine linja som sa fare!
Og så var jeg plutselig på asfalt. Og kjørte som en besatt mann. Og fikk følge av en annen besatt mann på Superfly 100. Og vi var enige om at det var en knall sykkel til ultrabruk gett, om det bare ikke var for at den nå styrte i alle retninger i svingene. Og det var nedover i milevis og farta var berusende høy. Og det var S-svinger. Og regn. Og sol på en gang. Og en pizzabar på høyre side. Og et par drøye kneiker hvor det satt private langere og heiet på oss. Og så var vi plutselig på kjente veier på Birkebeinerstadion. Og fredagsbirker-etternølere stod stille som grelle gule kjegler der vi raste forbi. Og ballettbakken var jevn som et stuegulv. Og det var veien ned til Håkons hall også. Jeg la inn et risikomoment der vi passerte en tverrvei. Gutter og jenter. Ikke dra et hopp i 45 km/t når dere har kjørt i over åtte timer. Jeg hørte et gisp fra tilskuerne der jeg tok en front wheelie 25 meter nedover veien.
Og så var jeg i mål. Vinka videre som en annen VIP fra sekkekontrollen. Fikk merke fra hyggelig dame. Men ikke fra posen men fra et eksklusivt lite lager i jakkelomma. Og Gogbozen møtte meg i målområdet. Det var opphold og ikke kaldt. Tomatsuppe med krutonger viste seg å være livretten min. Det var ikke kø noen steder. Dusjen var rein. Jeg hadde slått et par kjente konkurrenter. Og jeg følte meg helt grei i mål. Ikke krampe. Ikke døden nær. Men sliten. Møkkete og litt forbauset over at åtte timer ikke føltes mye lengre. Og kjøttsulten til 1000. Slaskeburger med burgerdressing og fett og salt og en dugelig dose MSG var på ønskelista. Bananer ble avvist på en måte som sett i ettertid kunne vært høfligere.
I Håkons hall møtte jeg Gary Fisher. Men jeg valgte å ikke la ham få vite hva jeg mener om kvalitetskontrollen hans. Det var ikke dagen for ”den vanskelige samtalen” i stedet fikk jeg en kikk på spennene 29” nyheter som ikke kommer fra California, men fra Asker, hyggelig og positivt presentert av Simen85 . Og den nye Giant Anthem 29” var der. Men bemanningen på den standen var mer oppatt av hverandre enn av 43 årige ultrabirkere med konkrete kjøpsplaner.
Etter hvert fikk vi oppsummert litt. Josse og Trond Vidar hadde også kjørt som to besatte menn. De som meg med tre-fire minutter. Det samme gjorde Gunner One og klubbkamerat Terje. Men tida 08:07:37 er akkurat så fort jeg kunne sykle. Midt i haugen er en rettferdig plassering. PedroS og M@rtin var også hele og i live. Og vi fikk usunn mat på Lillehammers mest rånete bensinstasjon. Der var det Am-truck treff. Peterbuilt ruler rått over eldre Passat stasjonsvogner. Selv med tre ultrbirk-merkede sykler på taket.
I ettertid ser jeg at rolig-planen holdt mål. 3:55 i sone en 3:51 i sone to, og hele seks minutter i sone tre. Jeg gikk aldri tom og jeg kjørte nok mye på fettforbrenning. Låne-Fisheren holdt mål. Slaskefølelsen var ikke ødelagt bakramme selv om jeg kan ha gitt inntrykk av det ovenfor enkelte. Det var en knekt eike i bakhjulet som var synderen. Gir og bremser var perfekt hele veien. Dempere er fortsatt helt fine. Dekkene er det jeg har vært minst bekymret for. Maxxis Crossmark 2,1 satt opp slangeløst er akkurat så habile allroundere som jeg har påstått i flere år. Jeg hadde passe med klær. Jeg hadde ulltrøye, sykkeltrøye, vindvest, ermer, lue under hjelmen, ullsokker og den geniale Biemme-buksa i lett flosset lycra med vindtette knær. I tillegg tok jeg tursko og ikke rittsko. Shimanos SH-MT 51 var et lurt valg med all den gåinga Aksel sendte oss ut på.
Takk til de som har laget Ultrabirken for oss som har sytet over grusbirken. Nå må alle syterne holde munn. De har et valg siste helg i august. Enten sykle på grus og holde kjeft om utbedringer. Eller sykle Ultabirken og høste i alle fall sin egen beundring for det.
Pressemelding: Havarikomisjonen på Bjölzen Bike Labor lar ikke Fisher gå helt fri. Den fine Superfly 100en har nå en sprekk på fem-seks cm i seterøret omtrent 12 cm under toppen. Gary, jeg så på TV at du gjør alt for å hjelpe de som har sykler med ditt navn på. Nå får du trå til! Flere bilder og mer støy om Superfly 100 kommer seinere i grubletråden min.
Til slutt: Takk til følgende formupersonligheter som gjorde turen mulig. Aselm, sjef for brutal løype, super merking og ildsjelfor UB! Thasle, som låner bort en så fin sykkel! PedroS, hotellbooking, holdt gruinga ved like om jeg skulle komme til å mene at dette ble plankekjøring. M@rtin, biltransport blader og beina på bakken. GogBozen, sjåfør, kakedistributør, tifosi osv. Josse, Trond Vidar og alle andre i løypa. Takk for hyggelig selskap.
Vakker oppsummering. Tror aldri jeg sykla sammen med deg, men var nok rett foran deg/dere etter Sjusjøen og fram til mål. Eller mulig vi sykla sammen også siden det var ganske ujevnt fra min side, kjempesprekk på grusen, passerte ingen på grusen etter Sjusjøen (ikke før heller), men våknet i alle stipartiene etter Lunkefjelltoppen (men slet opp dit). Skikkelig jojo. Gunner one og han andre fra Follo sykkelklubb var jeg en del sammen med.
