Trondheim-Oslo tråd

Ser ikke ut som han har startet heller

Står samme på Høydahl som på en jeg vet brøt, altså ingen paseringstider. Så kan være han brøt han å... Hvem vet...:)

Jeg ser det nå jeg også.. Virker ikke som om Zoncolan startet med mer enn 14 ryttere.. Om et er riktig så er jo prestasjonen enda større..

Det sies at Høydahl brøt på Dombås, men årsaken vet jeg ikke.

Massevelt som rammet Zoncolan i Drivdalen. Bl.a. Tom Eriksen og Rune Høydahl måtte takke for seg etter dette.

Sto på start, og pratet med en av kapteinene på Zoncolan i går. De startet 23-24 stk. Uansett ekstremt imponerende. De var 11 stk ved Minnesund.

Selv er jeg RYE gutt, så må si det er meld blanede følser at Zoncolan vant. Utrolig god tid! Men, nå har RYE endelig gått et mål å slå.

Selv kom jeg inn på 17:33, grei tid. Personlig var jeg god for en langt bedre tid, men det hjelper lite når laget sitter å gråter. Vi hadde også en stygg velt. Det gikk noen ribbein og karbonsykler der ja.

Må bare spame et bilde fra en tidligere link. Festlige hjelmer de kjørte med før i tiden. Samt at i dag er det jo bare Fagerli som bruker DBS i Norge

For ikke å snakke om kabelføringen! Men da som nå; innbitt innsats på guttene ;-)

Vi ble ihvertfall filmet av TV2 fra motorsykkel.
Det var rett før og etter at vi passerte tandemparet som har vært mye omtalt i media (en m/kreft og en blind) så det er mulig de skal lage et eget prog om de to.

Det var i hvert fall en fin tur i år!
Vi hadde regn fra litt etter start, til Oppdal, men så tørka det opp, og sola titta fram i blandt. Fine vindforhold hele veien, og god stemning i laget. Kom i mål på 15:39

Fin kjøring i Team Jæren #2, kom inn på 15:48, 18 minutter bak skjema. Det beste var at alle 21 på laget rullet i to pene rekker over mål

Helt nydelige forhold dersom jeg ser bort fra de fire første timene som minte meg alt for mye om 2007 og forholdene da.

Two thumbs up!!!

Kom inn på 16:05 storfornøyd.

15.16 her, og greit nok det selv om vi hadde under 15 som mål. Det var så god gruppa var denne dagen så. Fryktelig bløtt og kaldt fra Heimdalsbakkene og sånn ca til Oppdal, men så var det jo fint på fjellet og bare ei regnskur i Gudbrandsdalen.

Men det er jo galskap å sitte så lenge på sykkelen - neste år har jeg mer lyst på varianten som tar seks dager ;-)

Fra topicken om ulykken i vestfold rundt.
To personer ble alvorlig skadet, deriblant den 50 år gamle mannen som døde på Ullevål universitetssykehus i natt.

Mannen, som er lege, var innblandet i en massevelt ved Gjetrang på Riksveg 40 syd for Svarstad i Lardal kommune.

Etter det Aftenposten.no kjenner til, var det et hull i veien der sykkelvelten skjedde.

QQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQQ
RIP
Mine tanker til dei nærmeste i denne tunge stund.


Veiene fra Lillehammer og nedover var det veldig mange plasser med langsgående sprekker og tildels store hull, flere plasser vart det farlige situasjoner pga dette i vår gruppe.

En liten statusrapport fra en sykkeltur med kompiser i helgen:

Vi var tre stykker som i hele år har forberedt oss på denne styrkeprøven. En som har syklet ca et år, en som kjøpte sin første racer i påska i år og meg selv som har noen år på et sykkelsete, mildt sagt. Vi hadde et mål - å komme til Oslo. Siste ukene før start hadde vi kjørt bl.a. Trondheimsfjorden rundt på en helt akseptabel tid (190km på 7,06t). Tirsdagen før start ringer en kompis og spør om å få være med - han måtte bare kjøpe seg sykkel først ... Puljen vår var full, så han startet 15 min før oss. Spente og forventningsfulle spiste vi middag på et trønder-italiensk spisested før vi skulle av gårde ved midnatt, natt til lørdag 20. juni 2009.

Ferskingen først. I en liten gruppe som talte 10-12 mann satte han ut. "Dere tar meg fort igjen!" var det vi hørte i det han rundet Olav Tryggvassonstatuen.

Kvarteret etter var det oss. Vi la av gårde i et bedagelig tempo mot Okstadbakkene. Fremst i gruppa, for å styre det hele. 50m opp i bakken hører jeg et smell bak meg, og kompisen min kommenterer tørt "Det var deg, gitt". Bakhjulet flatt. Etter 4 kilometer. Jada! "Kjør videre, jeg kommer etterhvert!" fikk jeg ropt før toget på 49 kvinner og menn seig forbi. Av med hjulet, frem med dekkspaker og slange. CO2-patron. Ingen hast, det var langt til mål enda. Bruker nok et 5-minutt, men setter meg på sykkelen i jevn fart og trør i behagelig tempo etter resten av gruppen. På Melhus var vi samla igjen.

Vi hadde avtalt første stopp på drikkestasjonen på Støren. Som ikke fantes. Den lå noen mil lengre opp i dalen, Sokndal. Kort stopp, litt drikkepåfylling og så av gårde i gjen. Det hadde begynt å regne, så vi var ivrige på å holde kroppen i gang. Og vi var ivrige på å komme i kapp med haren vår.

Oppover mot Oppdalsporten ligger vi i front av feltet og speider etter ham som startet kvarteret før oss. På Oppdalsporten var vi samlet alle fire. Humøret var ganske bra, særlig tatt i betraktning at det var tidlig morgen (04ettellerannet), det var kalt som på Nordpolen i tåkehavet og sikten var ca til frem til bremsehendlene på styret ditt.

Men du verden hvor uorganiserte enkelte er. Her skulle det stås på hodet i bager og spann for å finne det ene og det andre. Vi presterer å stå i nesten 25 minutter, og det uten å en gang være inne på matstasjonen for å spise! Her er det noe galt, tenkte jeg. Instrukser om å holde orden i sakene sine ble klart og tydelig bjeffet gjennom tåken. Kompisene skalv. Om det var av redsel eller kulde skal være uvisst. Men videre bar det. Oss fire, pluss en til. Alene. Mot Drivdalen. I +4C.

Vi merker fort at dette blir en lengre tur enn ønsket. Knær skrangler på en av oss. Det gjør vondt å komme seg fremover, og han er kvalm, lite mottagelig for motiverende ros og han fryser på kroppsdeler han ikke visste han hadde. Vi sjangler av gårde i en fart som selv moskusen hadde holdt følge med. Gående i søvne. Vår venn som startet kvarteret før oss fryser seriøst på beina og ber om tillatelse til å sykle opp til Hjerkinn hvor følgebilen står med varme sokker og jakker. Innvilget - med misunnelse fra oss andre som satt igjen og prøvde etter beste evne å få med oss sistemann.

Opp til Hjerkinn kom vi da. Med en frossen tysker på slep som vi syntes så synd på at vi forærte ham et par Ulvangsokker. Så mye glede for så lite ull har jeg sjelden sett. Litt mat og litt varme klær er jo fint, men beskjeden om orden i sakene hadde liksom ikke helt nådd inn i tåka på Oppdalsporten. Vi stod i nesten 15 min uten å gjøre annet enn å ta på oss vindtette klær. Og leite etter drikkeflaskene våre som lå nederst, underst under bensintanken eller noe. På toppen av det hele hadde vår kompis med innvilget forsprang syklet videre til neste stasjon. Det var kaldt å stå i ro og vente. Jada.

Dombås. Det forgjette land? Føltes slik. Vi somlet oss ned dit. Akkurat i tide til å se utbryterkongen sykle videre etter sin pause på 10-15 min. Og vi, som de organisatoriske geniene vi er bruker en hel time på å komme oss ut av parkeingsplassen. Det er smerter i knær, blanding av drikke og urinering i busker over en lav sko. Humøret synker betraktelig hos undertegnede. Makan til uorganisering har jeg ikke sett siden ... siden ... eh ... har jeg ikke sett!

Og vi kom i uløkka. Ja, vi kunne like gjerne spasert mot Lillehammer. Kneet til han ene var i så dårlig forfatning at vi måtte nesten tråkke for ham. Humøret var under frysepunktet og landskapet var like variert som ansiktsuttrykkene til Keeanu Reeves på en god dag på filmsettet. Det ble stopp over alt for å prøve å komme videre. Vi skulle sykle samlet, i alle fall vi som var igjen. Utbryteren vår var det lite å gjøre noe med. Han hadde over en times forsprang. Ekspresslagene kom forbi i ett sett. Rye. Zoncolan. Noen andre. Tante Olga som hadde vært på S-laget på Vinstra og kjøpt pulverkaffe, hilste pent i det hun føk forbi. Ved Lilleputthammer var det slutt. En stund. Litt innkjøp av snus og samtale med irriterende drittunge på ferie gav nok energi til at knesmerte var glemt og vi kom oss samlet til Lillehammer på rundt 17 timer.

En lang historie er bare interessant når den gjøres kort. Så - han med knær som var ubøyelige brøt. Endelig! Mat. Nye klær. Samtaler og terapi. Kleenex for å tørke tårer på ham som for evig tid må se seg selv oppført som DNF på resultatlistene. Han som hadde dradd det hele i gang. Han som var grunnen til at vi andre syklet. Og som innså ta han hadde ødelagt rittet for oss andre ved å ikke bryte på Dombås. Den var tung for ham, gitt.

Men vi to gjennværende dro ut i gjen. I følge følgebilen vår hadde utbryteren dradd for en uke siden. Sånn cirka. Nå ble det litt mer fart på sakene, selv om vi innså at vi aldri tok ham igjen.

Veien fra Lillehammer til Strandlykkja var mer lik Angelina Jolie enn Keeanu Reeves. Litt kupert og vemodig vakker. Farten økte betraktelig, men vi var litt slitne etter så mange timer. En "dastardly duo" bestående av en med litt sykkelerfaring og en styrkeløfter som kjøpte sykkelen for 2 måneder siden. På jakt etter ham som kjøpte sykkelen på tirsdag ...

På Strandlykkja var det stopp for styrkeløfteren. Men til mål skulle han. Og det skulle jeg også. Sammen. Slik planen var helt fra start av. Vi tok på oss litt mer klær og trampet av gårde videre mot Minnesund. Under 10 mil igjen. Målet om å nå mål var oppnåelig.

La meg si det med en gang - det er lengre fra Minnesund til Oslo enn det er fra Trondheim til Oslo. Neste mann som sier at Romerike er flatt får en trøndersk styrkeløfter og en bergenser på nakken. Det sjangles opp de lokale Alp D'Huez med stigning sikkert opp mot 4%. Ja, kanskje 5%! Huttetu!

På Kløfta var vi så lei av å kjøre sikksakk over E6 at vi nesten tok inn på nærmeste gjestehus. Eller hjemme-alene-fest. I tillegg hadde været endret seg fra sol og varmt på Strandlykkja til du-har-for-lite-klær-på-deg-nå-gitt. Vi frøs. Alvorlig mye frysing.

Midtveis i en av disse uendelig lange bratte stigningene på 800m og 3% satt det en kar med ropert og HabaHabaZutZut på iPoden som han på beste måte prøvde å videreformidle til oss som i ørska muligens tro oppover. Eller gikk/krøyp/tok bussen? Hvem vet?

Sjelden har jeg vært glad for å se Gjelleråsen, men søndag klokken 00:30, etter 24,5t på sykkelen, hadde jeg vært glad for å bli invitert på kaffe til Arne Myrdahl. Det bar oppover forbi spaserende syklister i lycra med stive bein og gul jakke. Med et smil om munnen. Målet var så og si rett rundt svingen.

Jeg vet ikke, men jeg har blitt fortalt at vi passerte Sandvika før vi gikk i mål. Neida, jeg kødder, men det føltes slik. Vi karret oss opp det som ble ropt til oss som "Bare opp denne bakken, til venstre i 200 m og så opp til mål" har jeg blitt fortalt. Selv hørte jeg bare "Opp! Opp!!1"

25 timer, 3 minutter og 12 sekunder etter at vi forlot Trondheim krysser styrkeløfteren og bergenseren mål. Utbryteren, spør du? Han hadde fått heng, mat, drikke og all slags hjelp av et eller annet lag på veien fra Lillehammer. Han var ferdig dusjet, hadde tatt seg en durabelig pris snus og gått til overnattingsplassen for over 2 timer siden ... Mannen som har eid en sykkel i 96 timer kom inn på 22t40m.

Jada!

Gratulerer til alle som deltok. Og takk for følget til de jeg måtte ha syklet med.

Fantastisk beskrivelse! Takk!

Hvordan kan jeg la være å kjøpe meg racer etter en slik kjærlighetserklæring til landeveien ...

Takker.

Martin

Slutter meg til Dan og Martin! dere var forresten ikke alene om å lide. Vi passerte en fyr i bakken på Minnesund som TRILLET sykkelen opp. Da er det langt til Oslo....

Episk skrevet! Takk her også.

Fantastisk beskrivelse av et helvete på jord, Hæ?!
Takk skal du ha, denne skal jeg lese når jeg utpå høsten igjen vurderer å gjenta turen...

Takk for fin beskrivelse!

Øivind

En rittbeskrivelse i absolutt toppklasse!

(Jeg fikk også lyst til å sykle T-O etter å ha lest det der, tror det må være noe alvorlig...)

Det får jeg alltid lyst til også, når jeg leser om folk som har slitt seg gjennom turen. Et eller annet er alvorlig galt et sted oppe i hodet.

Øivind

Da er jeg også kommet meg hjem etter vel gjennomført T-O. Tiden er ikke noe skrive hjem om, men den ble nesten 2 timer raskere enn planlagt. Kom i mål på 21t33m. Men det kunne blitt en meget kort tur for min del, rett sør for Støren var det nylagt asfalt og nymerket hvit stripe. Så når lagkompisen min mistet veigrepet i over 40kmt er det bare en mulighet for meg som ligger bak han kjeda og det er sykle rett over han. Og det fører til at jeg flyr over styret og lander i asfalten med hodet først. Og etter et slik stunt skal en tror verken ryttere eller sykler er klare for fortsette den laaaaaaaange veien til Oslo. Men utrolig nok var både ryttere og sykler like hele og vi fullførte begge 2 som var innblandet i velten.

Ellers var det en våt og kald fornøyelse til vi kom til Oppdal hvor været ble betraktelig bedre. Det største problemet for meg var næringsinntaket, var fullstendig tom på Lillehammer, men fikk i meg bra med næring der og formen ble betraktelig bedre. Før jeg gikk på en ny smell ved Minnesund, men på nytt i meg skikkelig med næring og formen var finn inn mot mål.

Alt i alt en kjempefin tur og neste års T-O er under planlegging, og hvor det ser ut til at vi skal få på plass en 18t gruppe.

Noen som vet hvor man finner resultatet av lagkonkurransen?

Skuffelsen etter å ha måttet kaste inn håndkleet på lillehammer har så smått begynt å gå over. Kneet mitt låste seg fullstendig, og var sjanseløs på å fortsette. Målet var 24 timer, men lå an til 22 timer. Kneet opereres i løpet av sommer/høst, så er målet 20 timer til neste år.

Dette ga skikkelig mersmak!

Nils

Arrangør legger normalt ut resultatliste for lagkonkurransen litt senere. Foreløbig må man selv sette den opp tror jeg.