Tilbake igjen etter ti dager i Italia, inkludert tre dagers singlespeed-EM. Selvfølgelig den beste turen noensinne og alle som ble hjemme i snøen er sinnsyke tapere.
Jeg begynte ferien oppe i Imperia-regionen, ved Rivieraen. Her var planen å sykle rundt og kose meg på fjellveiene og se på små landsbyer. Syklet gjorde jeg, og koste meg gjorde jeg også. Faktisk så til den grad at på bare tre dager klatret jeg 4000 høydemeter. Med 32:16.
Klatringen gikk for det meste for seg på smale asfaltveier, som denne veldig smale som ringlet seg pent fram mellom oliventerassene.
Men jeg fant jo en del fin grusvei også, som denne som følger ryggen mellom Diano- og Imperia-dalene.
Og ikke minst denne, som var som å sykle gjennom noens hage, samtidig som man har en fantastisk utsikt.
Som jeg skrev (og gjemte vekk) i en annen tråd her så hadde jeg en morsom opplevelse på søndagen, da jeg hadde vært oppe i Faraldidalen og hadde en del hundre høydemeter i beina. Neste mål var lunsj i Alassio. For å komme dit må man over Capo Cervo og Capo Mele. Etter den første klatringen tok jeg igjen en bilkø og trillet fram til politidamen som stoppet oss. Det viste seg å være det lokale søndagsrittet som kom ut fra en sidevei og etter at sistemann og alle følgebiler hadde passert ble trafikken slippet på igjen.
Langt foran meg så jeg rittet i det de forsvant bortover flaten. Men så kom jo Capo Mele og plutselig var det bilkø igjen. Jeg passerte bil etter bil helt til jeg lå rett bak kostebilen, ambulansen og lanterna rossa. Og der måtte jeg jo pent ligge, siden det ikke er lov å passere et sykkelritt, ikke en gang i Italia. Tempoet var slik at jeg måtte sittetråkke litt for sakte, så det ville ha vært fint hvis de kunne gi på litt. Morsomst av alt var når sistemann snudde seg, så foran seg igjen og så måtte snu seg umiddelbart igjen for å sjekke at han så riktig. En fottuto turisto på terrengsykkel som lå og presset bakfra i bakken. Men så kom jo selvfølgelig toppen og utforbakken og jeg mistet dem. Klarte i hvert fall å trille inn under Arrivo-banneret og kunne ta lunsj og se på deltakernes pakking av sykler. Så spørs det jo hvilken rittklasse det var. Kanskje jenter 12 år, hva vet jeg.
På torsdagen pakket jeg bilen og svisjet ned til Massa. Vel framme sjekket jeg inn på vandrerhjemmet, som så ut som en samling gigantiske forlatte industrilokaler. Det viste seg at stedet var bygget i 1936 som sommerkoloni for arbeiderfamilier fra Torino. Frokost inntok vi i en sal som var stor som tre gymsaler og hvor vi satt noen stakkars ensomme syklister i et hjørne og hørte på ekkoet.
Nuvel, etter å ha pakket opp litt så var det på tide med en forsiktig sykkeltur. Jeg bega meg sørover mot Viareggio. Turen gikk på den lengste mest paddeflate og rette sykkelstien jeg noensinne har vært borte i.
Holdt på å falle i transe av å sykle konstant på 83 rpm i en evighet uten at noe skjedde. Våknet litt av de pene blå skiltene.
Og måtte definitivt våkne da jeg kom til denne sinnsyke sykkelveien. Og jo, det er faktisk en sykkelvei, og ikke bare en parkgangsti.
På fredagmorgenen traff jeg de første av mine SSende naboer, en trivelig gjeng fra Nederland. Men siden deres tur for dagen skulle begynne med den paddeflate sykkelveien så tok jeg en oppdagelsestur i den andre retningen isteden, mot noen fjell ved horisonten, halvveis opp mot La Spezia. Der fikk jeg litt klatring og en fin utsikt over La Spezia-bukten.
Tilbake ned igjen prøvde jeg meg på den skiltede MTB-løypen som tok snarveier som krysset asfaltveien. Holdt på å riste i stykker og måtte ta til takke med asfalten likevel, etter noen hundre meter med dårlig brostein og trapper. Stivt er ikke alltid best. (Til tross for helgens noe kryptiske kamprop på fellesturene og selve rittet: "Maintain the erection!"
)
På kvelden møttes vi på en festplass som var møtespunkt for alle fellesaktiviteter. Vi var ikke så mange som hadde kommet ennå, men mange nok til å sykle avgårde og lage totalt kaos på nærmeste pizzeria.
Det endte med at signor Pizza pakket all vår mat og drikke i bilen og fulgte oss til festplassen med varene.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/meeting.jpg[/img]
Etter å ha spist pizzaene dro vi på nytt inn i byen og lagde kaos på den nærmeste issjappen isteden. Så tilbake til festplassen, hvor fler og fler begynte å dukke opp. Mange trivelige gjenforeninger over de europeiske landegrensene. Kvelden ble avsluttet med litt pøbelsykling før vi endte på en veldig liten og veldig lokal bar med en god birra rossa på fat.
På lørdagen var det fellestur. Det begynte med en stadig klatring, fra sjøen og opp til en restaurant på 810 meters høyde. Klatringen var på asfalt, men vi gjorde noen bortover-avstikkere på nydelig ultrasmuuud singletrack med små kneiker lagt inn for good measure.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/bakke.jpg[/img]
Etter en god og laaang lunsj var det dags for moroa. Nå skulle alle disse høydemeterne
brukes til noe fornuftig, nemlig å kaste seg utfor stiene som er bygget her. Dette var den lokale lekegrinden, med små hopp og noen seriøse north shore-elementer og ramper inne i skogen. Utrolig morsom løype og siden den er bygget av entusiaster, isteden for opptråkket av vandrere, så var det bare å sladde rundt i svingene så mye man ville og trengte. Mot slutten kom vi ned i relativ sivilisasjon igjen og stiene ble skiftet ut med snarveier ned bratte betongsmug og trapper.
Bilder? Nei, hadde ikke tid. Alt for moro. Men vi kan jo legge inn noen sykkelbilder isteden. Hvorfor nøye seg med én halflink, når man kan kjøpe en hel pose? Det viste seg at man jo faktisk kan kjøpe slike kjeder ferdig. Dette eksemplaret sitter på min trivelige skotske navnebror sin sykkel.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/halflink.jpg[/img]
Den mest spennende og forseggjorte sykkelen i samlingen tilhørte David, han som var arrangøren av EM i 2007, i Frankrike. Han har fått en 29" laget av en kamerat som har begynt med rammebygging. Og så er det en annen kamerat som har designet lakkeringen.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/david.jpg[/img]
Og hvis noen skulle bli lurt til å tro noe annet, denne sykkelen er helt strøken.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/david_cu.jpg[/img]
Lørdagen ble ellers avsluttet med middag på festplassen. Det viste seg, i enda høyere grad enn i fjor, at det er absolutt null problem å komme ned alene på et arrangement som singlespeed-EM. Man blir veldig godt tatt om hånd og lærer fort kjenne en masse trivelige folk fra forskjellige land. Jeg storkoste meg denne kvelden ved et bord med briter og franskmenn, og har ellers fått god kontakt med en haug italienere.
På søndag morgen, race day, så syklet vi som vanlig bort til møtestedet og så lasset vi opp syklene på en lastebil og oss selv inn i en minibuss. Så ble vi kjørt opp til 600 meters høyde hvor selve rittet skulle foregå. Alle var samlet på et sted som er en kombinert camping og ridesenter.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/prestart.jpg[/img]
Etter noen velkomsttaler så ble vi beordret å parkere syklene opp ned og begi oss til fots et par hundre meter ned langs veien. Simone, til høyre i rød t-skjorte, som var hovedarrangøren ropte
go mens øl ble sprutet og de mest ambisiøse løp i full fart til syklene. Selv besto mine ambisjoner i å fullføre alle tre rundene à 6,8 km og helst uten å punktere eller krasje alt for spektakulært, så jeg spasert opp i baktroppen.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/start.jpg[/img]
Været denne formiddagen var overskyet med trussel om regn. Men løypen var stort sett tørr og fin. Etter en bratt oppoverstart i hestetråkk kom vi ut på en traktorvei som tok oss bortover en kilometer før det ble terreng. Denne første 500-meters stibiten var en rock garden, og siden vi er i Carrara-området så er det ikke gråstein som stikker opp av bakken. Det er sleip marmor. På denne første runden var det alt for mye trafikk til at det skulle gå å sykle særlig mye av denne biten.
Neste etappe var en bratt klatring til fots, med sykkelen på ryggen. Vel oppe var det litt traktorvei igjen, i slyng oppover, før vi kom til matstasjonen, hvor det ble servert vann, sportsdrikk og diverse bakverk. Vi treiginger hadde nå vært ute i over tjue minutter, så en matpause passet bra. Når vi startet igjen så begynte den seriøse moroa. Bratt nedover på halvsleip skogbunn på en svingete sti, med litt stein innimellom for å gjøre det ekstra interessant.
Her er det Alex fra Tyskland og Jaap fra Nederland som kaster seg utfor. Og som vanlig ser det ikke bratt ut, men det er det altså.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/alex_de.jpg[/img]
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/jaap.jpg[/img]
Slik fortsatte det nedover, med et lite innlagt klatreparti på traktorvei, før vi kom til løypens verste crux. Dette partiet begynte halvbratt, ble så hoppe-på-forhjulet-bratt, før det til slutt endte med en sleip stein og en parkert ambulanse, der den ene av ambulansemennene allerede hadde tatt på seg latexhandskene sine. Her er det Ed, en amerikaner med fartstid i Tyskland, nå bosatt i Italia, som bestemmer seg for at nok er nok. Problemet med denne bakken var at den ble brattere og brattere hele tiden, så jo lengre man syklet, jo vanskeligere ble det å stoppe og gå av sykkelen. Og den siste biten var i tillegg ganske vanskelig å ta seg ned, med eller uten sykkel.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/ambulanza.jpg[/img]
Etter litt mer traktorvei, og litt mer gromsti, så kom man inn på målområdet og ble heiet på i det man gikk inn på andre runden. Men nå hadde det begynt å regne ganske hardt. Marmor-rock gardenen var sleip som såpe og alle jordbunnpartier var bare tjukk leire som klogget opp dekkene fullstendig. Forhjulet sklei like bra sidelengs som det rullet fremover. Ikke bare enkelt, på en sti som er som en slalåmløype. En tredel ut i vår andre runde, jeg var nå i gruppe med Alex og Jaap, så ble vi forbikjørt av to styggraske italienere. Men etter dem kom ingen. Og ingen. Og fortsatt ingen, før det hadde gått nesten ti minutter. Så anstormningen bakfra som jeg ventet meg, av folk som skulle runde oss, uteble. Det var bare omtrent 15 personer som tok oss igjen før de gikk i mål.
Min ambisjon var jo å fullføre alle tre rundene. Den ambisjonen var jeg tydeligvis ganske alene om, for i målområdet sto mange av dem jeg hadde sett foran meg og så klare ut etter to runder. Jeg måtte rope litt for å få klar bane, før folk skjønte at jeg faktisk skulle videre. Ikke minst tyskerne, som nå hadde funnet øl, syntes jeg var fullstendig gal.
Men jeg var veldig fornøyd med min beslutning. Regnet hadde sluttet og de øvre partiene av løypen var nesten tørre. Jeg trengte ikke å tenke på trafikk bakfra og trafikken foran hadde enten suset avgårde i høyere tempo enn meg, eller gitt seg etter to runder. Så her hadde jeg hele denne morsomme løypen helt for meg selv. Rock garden-seksjonen tok jeg nesten helt feilfritt, med bare ett rullende fotisett. Og de bratte gjørmete partiene turte jeg nå å kjøre fortere i, siden jeg ikke trengte å legge inn bremsemargin for trafikk.
Så denne siste runden var supermorsom og siden jeg hadde slappet i baktroppen de første to rundene så hadde godt om krefter til å gjøre mest mulig ut av den. Men til slutt kom jeg jo i mål, til like stort jubel som alle får, og måtte stoppe. Min nyfunne kamerat Alex fra Italia, til høyre, løp avgårde og hentet en målgangsøl til meg. Mikrobrygget upastørisert birra bianca i passe stor flaske.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/birra.jpg[/img]
Så var det dags for grilling med lokale kjøttspesialiteter (ikke for meg), grønt og ost. Solen stekte nå og alle var enige om at været denne dagen hadde vært som spesialbestilt. Regnet gjorde alle tre rundene forskjellige, og så kom solen frem lagom til maten. Perfekt!
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/bbq1.jpg[/img]
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/bbq2.jpg[/img]
Så ble vinnerne, Ausilia i dameklassen og Alessandro i herreklassen, bejublet og gratulert og iført spesiallagede jerseyer.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/champions.jpg[/img]
Og så ble altsammen avsluttet med loddtrekking av startnummer for å dele ut alle goodies fra sponsorene. Hovedpremiene var to 69'er-rammer fra Carver. Jeg hadde glemt å ta med startnummeret og legge det oppi esken, men ble overtalt til å løpe opp og hente det fra sykkelen. Resultatet ble at jeg vant den fineste prisen etter rammene, en BagaBoo-skulderveske. Så selv om jeg denne gangen dro til EM med en fornuftig ryggsekk så fikk jeg avsluttet turen med en hip messenger bag.
[img]http://home.online.no/~danullen/mtb/ssec08/vinnere.jpg[/img]
Noen av oss hadde separasjonsangst etter at det offisielle programmet var slutt, så vi avtalte middag senere på kvelden nede på flatlandet. Og etter den middagen, og mange harde håndtrykk og løfter om å ses igjen i Dresden neste år, eller helst før det, i England, i Skottland, eller i Finale Ligure i forbindelse med sommerferien? Eller hvorfor ikke i Trondheim på SSNM, eller i hvert fall i Oslo? Det surrer i luften av planer, men alle lider av de samme begrensningene, tid og penger. Men jeg føler meg i hvert fall sikker på å få treffe en stor del av denne gjengen på SSEC09. Og jeg gleder meg allerede som en unge. Hva med dere
tapere andre? Blime'?
...
