Hva skal til for å få opp rittdeltagelsen?

Ser på Ultrabirken at det 7 stk under 30 år. Under 40 år er 41 stk. Dvs at over 75% av de påmeldte er over 40 år. Nesten 80 stk er over 50 år.

Veldig anektodalt fra min side, men tenker at noe av grunnen til at deltakelsen i min aldersklasse (30-40) år skyldes familiære forpliktelser og et ønske om å ikke kjøre forhold/ekteskap i grøfta for å trene mer enn 12 timer i uka. Mulig dette endrer seg etter fylte 40- 50 år.

F.eks. i 2010, klasse 30-34 og 35-39 år, var det totalt 3915 stk. som gjennomførte rittet.
Tror de hadde barn/koner på den tiden også! :-)

Masse folk i aldersgruppen 30-50 som stiller på løp.

Sikkert mange som har fått med seg denne, men legger ved linken til forbundets spørreundersøkelse rundt tur- og trimritt.

Cykleforbundets spørreundersøkelse

Den var kanskje noe tynn, men uansett et fint tiltak, så lenge de får nok svar fra de som ikke deltar på ritt lenger, men som gjorde det og kan tenkes å lokkes tilbake.

Är möjligt att det är birken, grus sykling eller konkurranser mer generellt som inte drar unga längre. Tycker man ser rätt många unga löpande i skogen och på toppturer for eksempel.

Denne her burde landevei.no legge ut på forsiden, jeg hadde ikke fått med meg denne.

Ingen tvil om at folk fortsatt er aktive.

Denne tråden ble veldig god. Det en slik diskusjon mangler er hva de som faktisk ikke sykler ritt lenger gjør og hvorfor de ikke sykler ritt?
Er det pris på utstyr? Pris på ritt? Been there done that, nå konkurrerer jeg i noe annet? Been there done that nå er jeg aktiv uten å konkurrere?

For mange har jo feks Birken i en form vært en start på et mer aktivt liv og konkurranser har gitt motivasjon til trening. Etter noen år klarer mange å motivere seg til å trene uten å måtte konkurrere. Enkelte ritt er dyre, men i sykling er utstyret det som koster. Og det er vel ingen tvil om at snittsykkelen er hakket dyrere og råere nå enn for 12-15 år siden. Joggesko er jo en del rimeligere.

Jeg har sikkert skrevet det før, men et greit eksempel er klubben jeg har vært engasjert i over mange år. Da jeg gjenopptok syklingen for alvor, rundt 2011ish, var det godt over 300 medlemmer i min klubb. 130-150 av disse stilte på Grenserittet, ditto Birken. Fellestreninger terreng var stappet, måtte deles opp noe. Rundbane, bakkedrag, gamping. Jentegruppe, damegruppe, ungdomsgruppe, rekruttgruppe, aktiv, breddegruppe, klubbspinning. Klubben arrangerte Sarperittet, Hennesrittet (600 damer!), Sølvstufossrittet m.m.

Nå har vi ikke engang noen terreng-gruppe i klubben, det er vel ca 15 aktive 50+ landeveisryttere igjen som bedriver fellestrening, null oppmøte på medlemsmøter eller aktiviteter, medlemstallet er vel rundt 100 - selv med symbolske 50,- i medlemsavgift. Noen få bruker det som en ren lisensklubb.

Jeg er selv usikker på hvorfor jeg ikke klarer å karre meg på ritt. Bruker (for) mye penger på sykler og utstyr. Trår 10-15 timer pr uke året rundt, mesteparten som solo-turer. Tror kanskje mangel på miljø for trening og ritt er det som spikrer meg i gjerdet. Et lokalt fellesskap, og flere ildsjeler hadde sannsynligvis dyttet i retning rittdeltakelse.

Svarte på undersøkelsen nu.
På lengre sikt er det viktigere å sikre rekruttering til turritt i 20-35 klassen enn å tilpasse slik at vi litt eldre begynner å sykle flere ritt igjen. Ihvertfall bør ikke det siste gruppe gå på bekostning av første. Da utsetter man bare problemet og oppsiden blir uansett liten.
Har en liten følelse av at alt ble veldig spesialisert mot slutten av sykkelbølgen (tar det for gitt at den er over). I begynnelsen var f.eks et terrengritt (type tur) en miks mht underlag og sjeldent spesielt knotete. Selv terrengsykkelrittet var ganske så lettkjørt i begynnelsen. Så ble det gradvis mer knotete terrengløyper (eller motsatsen grus helt uten terreng) som også stilte betydelig større krav til utstyr for å henge med. Til slutt vil man da kun sitte igjen med die-hard raske, stisyklister på terrengritt. Tilsvarende var det rom for alle på landeveisritt. Etterhvert var det vel knapt nok vits å være med hvis man ikke var die-hard rullelagssyklist.
Løping har fordelen med å være enkelt og særdeles målbart. Det siste på både godt pg vondt, men man kommer veldig fort inn i en modus hvor man kun konkurrerer mot seg selv. Den målbarheten er ikke lett å gjenskape i mange idretter. Men det har også sine ulemper. Dagens løpebølge varer heller neppe lenger enn de foregående.

Har også besvart undersøkelsen.
Jeg sykler fortsatt noen ritt hvert år, men merkbart færre enn før. Det gjelder både lokale, lavterskel-rundbaneritt og maratonritt med NC-status.
For min del er det voksenlivets forpliktelser, altså mangelen på egendisponert fritid, som er hovedårsaken.

At for eksempel et arrangement som Birkebeinerrittet (-ene) vokste seg så enormt store for 10-15 år siden, er egentlig litt forunderlig med tanke på den relativt krevende logistikken. Ikke for det, det var stas å være med på sånne massemønstringer med opptil 20.000 deltakere over fjellet ila. ei helg!

Husker dette skillet. Maratonrittene var egentelig noe alle kunne sykle. Men, det ble en holdning om at det måtte være mer terreng, og helst litt tøft terreng. For oss som faktisk ønsket dette, så var det ikke noe problem. Men, for de som syklet Styrkeprøven, også gikk over til terreng for å sykle birken på høsten ble dette problematisk.
Men, tror ikke dette er hovedproblemet. Mange jeg kjenner som syklet før, har gått over til løping, ski eller andre aktiviteter, eller rett og slett bare gitt seg.
Personlig så savner jeg mangfoldet av ritt, korte maratonritt med lite eller ikke noe terreng har også sin sjarm. F.eks Knapperrittet i Odalen, gruspanking.
Nå ble det ikke lettere å arrangere ritt når de nye vaktreglene kom heller. Men, Elverum CK har jo en god løsning på dette. Maratonritt i rundbaneformat. Trenger ikke kvalifiserte løypevakter.
Hva skal til for å få opp rittdeltagelsen? Vet ikke. Kanskje terrengsykling må vises mer på tv. Nå kommer jo XCO på lineær tv. Selv om dette er langt fra hva de fleste av oss driver med, så kanskje dette kan øke interessen.
Priser på sykler har nok også noe å si. Før så kunne man få en helt greit karbon hardtail til 25-35000.
Nei, ikke vet jeg. Er innviklet dette. Flere lokale ritt i småskala. Trenger ikke garderober, matservering. Trenger ei løype og en dass bare.

Jeg har aldri deltatt på noe annet enn utfor- og enduroritt, men kan si hva jeg mener gjør enduroritt populære nå for tiden: De er relativt enkle å gjennomføre, og det er lett å ha det gøy selv om det kan være store nivåforskjeller mellom rytterne.

Et typisk enduroritt i Norge er ca 30 km langt med ca 800 hm. De aller fleste løypene er slik at man kan sykle dem blindt (de er sjeldent veldig tekniske), og ofte trenger man ikke å tråkke så mye i dem heller. Dette gjør at en middels trent syklist kan dukke opp samme dag som rittet, gjøre det ok resultatmessig og fortsatt ha det gøy. I tillegg er det sosialt under transportetappene og når man venter i køen på toppen av hver fartsetappe. Å gjennomføre et enduroritt kan fint inngå i en "kompistur". Mitt inntrykk er at dette ikke er tilfellet i landeveisritt og andre ritt med konkurransetid på flere timer.

Tror nedgang i deltakelse også kan gi en negativ spiral når man ender opp med at opplevelsen blir ensom.

Noe av det tristeste er jo å være lavest på lista og ende opp med å sykle mutters alene. Jeg ble med på et veldig langt landeveisritt i år for første gang, og trodde kanskje at det ble en TURopplevelse. Men neida her slapp masterbilen i en oppoverbakke og jeg mistet hele feltet selv om jeg syklet alt jeg kunne i 100 watt over det som er min terske,l i det bruddet gikk. Følelsen av å ha 160 km foran meg mutters alene var til å grine av.... Heldigvis så ble det en liten gruppe til slutt, men kommer nok aldri igjen til å sykle turritt landevei bare for å sykle tur. Da må det være veldig stort deltagerantall.

Jeg kan tenke meg det samme gjelder i maratonritt for de som ikke er raskest. Har tildels opplevd det også i visse maratonritt.

Enduroritt som nevnes over har ikke samme fenomen. Man er sammen med folk hele dagen uansett hvor fort man sykler fartsetappen. Kan også tenke meg at maratonritt som går i runder også til en viss grad kan gi en opplevelse av å sykle med folk selv om man er baktropp. Jeg tror det å tenke på hvordan opplevelsen er for "Listefyllet" er veldig viktig mtp rekruttering/beholde folk.

Enduro er på samme nedturen den også. 80/20 serien ble forsøkt gitt bort......ingen respons og opphørte. Suksessen i Telemark ble arrangert for siste gang i år. Østafjeldske vet jeg ikke om eksisterer lengre. Oslo kom egentlig aldri ordentlig i gang før man ga opp.
Drammen blir utsolgt med en gang, men er unntaket. Mulig det finnes et par til lengre nord som går sånn passe, men neppe med mer enn 150 deltakere.
Ellers enig med deg at etter at rittarrangørene slækket litt opp på rigide formater som gjorde det mulig å sykle sammen uavhengig av ambisjoner og nivå så ligger alt til rette for en bra dag sammen med kompiser. Åpnes det ytterligere opp og man setter en makstid for målgang og fritt spillerom på transport så blir det riktig så sosialt. Toppes det med øl, desibel og festivalstemning etterpå så blir det perfekt. Har venta så lenge på noe sånn at jeg må lage det selv ser det ut til.

Rigiditet tror jeg også kan være ett stikkord. Hvis man kan arrangere lavterskelritt, så kan det være med å holde kostnadene nede. Dommer koster penger. Selvsagt er det ett aktivt ritt, så trenger man dommer. (NC ritt) Men, om den lokale sykkelklubben arrangerer ett sykkelritt på en lørdag på en lokal arene hvor man ikke er ute på veier, så må det gå an å kjøre dette uten dommer. Rittleder får være sjefen. Dette gjelder ikke bare sykling, men mange idretter.

Det er skremmende lesing når man vet hvor mange W/kg du tråkker... Jeg har hatt litt lyst til å melde meg på ritt på landevei bare for opplevelsen, men det der frister lite. Jeg har vært med på samme følelse på langrenn, men da med ski som ikke gled hverken oppover, bortover eller nedover. Det er utrolig stusselig - det eneste som hjelper da er om det er mye folk langs løypa.

Her tror jeg faktisk NCF/arrangørene m.fl kunne gjort mye bedre jobb - tenk på alle gamlehjem/eldresenter og annet som trenger aktivitet for å fylle dagene. Jeg er helt sikker på at med bedre kommunikasjon mot andre miljøer så kunne vi fått opp tilskuerantallet. Hva med korps langs løypa? Jeg syns det er utrolig festelig stemning langs løypa i Grenserittet. Det å mobilisere andre grupper krever helt klart mye innsats, så man blir jo avhengig av å hype stemninga og bruke lokalpresse aktivt.

Det der handler ikke bare om voksne. Mange år siden nå, men tok med jentene mine på 7 og 9 til Holmenkollen og en eller annen stor barnesykkelbegivenhet. De var kittet opp med ok sykler og stemningen var høy i bilen med store forventninger om å ha det gøy. Det ble bare stress med masse unger med høye ambisjoner med utrivelig start og enda mindre hyggelig ute i løypa.
Det ble med den ene gangen for å si det sånn. Man må gjøre noe med premissleverandørene og skille bedre på hvem man vil tilfredsstille. Å kjøre aktive med overaktive foreldre som vil at poden skal holde langrennsformen oppe også i sommerhalvåret funker dårlig i møte med andre mer forsiktige grupperinger.
Legger til at det er som sagt lenge siden så mulig det har blitt bedre.
Opplevelsen til jentene den gangen gjorde ihvertfall sitt til at det ble andre ting vi valgte å gjøre.

Ja jeg tror på ritt med nummer på papptallerken også må inn som en viktig faktor. Minienduro for store og små, enkle runder og jam med mulighet for å leke i et par timer hvor besterønnet blir tellende. Alt av tidtaking gjort på strava.
Husker ikke hva den heter, men det går vel noe slikt ute i Drøbak på høsten. Kort runde, ikke for teknisk krevende og pølser etterpå.
Old skool BMX med bildekk som løypemarkører har jeg også trua på som kilde til inspirasjon for virkelig lavterskel event.

Hva med å kopiere https://www.trailcup.dk/ ?

Det ser ut til å funke. Jeg gjentar meg selv, men etapperitt har jeg trua på om det kjøres i enduroformat. Altså korte, morsomme fartsetapper over 1 dag, med totaldistanse inkl transport på 3-4 mil. Bør funke selv om det er en mix av nedover - bortover - oppover - flyt - teknisk? Det bør også være en god del lettere og tryggere å arrangere. Kan se for meg et ritt med 8-10 etapper her i "flate" Sarpsborg/Fredrikstad hvor nevnte etapper hadde vært helt sjef, og en del av greia er at man ikke må ha hverken XC-rakett eller endurosykkel - slutttid bør være omtrent den samme.

Etapperitt er gull, det er veldig mye sykt bra stisykling rundt om kring som faller bort på det ensidige nedoverfokuset. Kanskje det er plass til en fifty/fifty serie når eighty/20 ikke klarte å dra massene


Danskene gønner på og blir større og større for hvert år. De er flinke til å utnytte høydemeterne når de bygger sti og kaller det jo heller ikke for enduro (selv om det er det de egentlig drømmer om). De har en kjempefordel ved at de holder til i et land hvor de færreste har mer enn time å kjøre hvis de arrangerer midt i landet. Noe de også gjør.

Veldig godt poeng, og dette skjer stort sett alltid. Kanskje Birken faktisk er det hederlige unntaket her, da det går fort men allikevel kontrollert opp til Skramstad. Men alt annet av maratonritt jeg har syklet så er dette normen, på godt og vondt. Fint når en henger med, men før en var på det nivået var det bare å vinke farvel.

Det sagt, med dette som bakgrunn burde det være et godt marked for flere stiritt og (lengre) rundbaneritt egentlig, men av de få jeg overvar selv i sommer var ikke deltagelsen allverden der heller.

Jeg har undersøkt deltakerlister i tidligere års ritt på norskenduro.no. Du har rett i at det ikke er så populært som det en gang var, selv om noen ritt er veldig populære. I år hadde for eksempel Ringerike Enduro ca. 110 deltakere, Drammenduro ca. 250 deltakere og Telemark Enduro ca. 200 deltakere (dette rittet gjenoppstår antakelig neste år i et annet format). I tillegg hadde Spikkestad Enduro tre ganger så mange deltakere i år (90) som i fjor. Dette er ritt som vanligvis kjøres blindt, ikke er for spesialiserte og som er 0,5-2 times kjøring fra Oslo. De minst populære endurorittene ser ut til å være de som enten er langt fra Østlandet (Harstad, Ekstremsportveko) eller de som er veldig spesialiserte (Nesbyen og Traktor). Enduro er kanskje ikke helt dødt som konkurranseformat allikevel? Uansett hadde det vært gøy å få noen nye formater som for eksempel etapperitt som flere ovenfor her nevner.

Jepp. Jeg vet at det alltid finnes grunner til hvorfor startrekkefølgene er som de er men en ting er å starte de antatt treigeste først. Eliten i Maraton er ikke stor, så forbipasseringer kan man kanskje tåle.

Jeg tror ritt som både skal tekkes eliten og massene sliter litt. Det er ofte motsetninger hva eliten ønsker og hva massene ønsker, men det er definitivt en symbiose mellom de to gruppene. Kanskje mest den ene veien, eliten trenger massemønstring for å sikre rekruttering og deltagelse.
Jeg syntes utforsporten er et godt eksempel på dette fenomenet. Da jeg startet var det enklere løyper og mer bredde, men så ble alt vassere og tøffere og mer ekstremt fordi vi også begynte å få en ny bølge av gode elitesyklister. Da forsvant massene og sporten overlevde så vidt. Nå ser det ut til å komme en ny vår i sporten som er veldig bra, men jeg tror dette med å vite hvem som er "hovedkunden", og så legge til rette for det i alt an gjør (+ kommunisere/annonsere) er nøkkelen.

Dette høres jo kjempegøy ut! Absolutt noe jeg kunne ha reist et stykke for å delta på.
Vil det derimot være så lett å arrangere? Man vil vel ha det samme kravet til løypevakter osv. Gjør man det uformelt og arrangerer med papptallerkennummer så kan vel ikke syklister med lisens tilknyttet NCF delta (hvis jeg husker diskusjonene fra mange år tilbake korrekt)?

Jeg tror du sikter til det som ble kalt Son Fastride og Deør Challenge og som gikk over noen år.
Enig, veldig kult opplegg og trakk bra med deltakere til tross for at det bare var ildsjel-drevet, men har vel ikke blitt arrangert på en ti års tid, tror jeg?

Men Fredrikstad Cruxjam fins fortsatt, det er i samme sjangeren.

Deør Challenge var stor stas, og også inspirasjon for en lokal "Fastride" vi har holdt 2-3 ganger i vårt hjørne. Relativt grei oppskrift og suksess da - kan hende det ville funket til våren igjen. Ikke noen vekt på resultater, mer som en feiring at snøen var vekk. Vi logget på Strava for de som ville, men som kjent er ikke Strava krisenøyaktig på korte etapper i skauen, så det utartet seg heller til KOM-jaging. Deør hadde manuell tidtaking da jeg var der.

Cruxjam er noe for seg selv - som med mye annet lever det kun pga noen suverene ildsjeler som sprer glede og holder det gående. Tror ikke det kan gjenskapes uten "vaiben" som finnes i akkurat det miljøet, ei heller tror jeg det er liv laga for å forgreine derfra til en trail cup. O2-snapping er vel fortsatt "frowned upon"

En trail cup som fristet nok folk pga artige segmenter og god stemning skulle jeg ha ofret tid på - om vi var en liten gjeng i utgangspunktet.

Det var tider det! Jeg deltok der i 2008 må det ha vært. Uten form, uten ferdigheter. Men sabla moro uansett.

Vi har et pågående prosjekt om å bygge opp miljøet vårt igjen og har snakket om å bruke samme mal. Enkel tidtaking, eller kanskje bare stilpoeng og generelt bare god stemning. Men som alltid handler mye om ildsjeler, og kapasitet...

Det som ga Son Fastride og Deør Challenge (og sikkert enkelte "avleggere" her og der, som på Mariholtet) en ekstra piff, var at det kom folk i norgestoppen og med WC-deltakelse OG folk som aldri hadde hatt startnummer på styret før. Herlig lavskuldret og upretensiøst, men samtidig prestisjefylt på en finurlig måte.

Jeg har jo tent fyr på tråder som dette med mine synspunkter opp igjennom åra. Synspunkt jeg forøvrig aldri har forstått skulle være kontroversielle på noe vis egentlig. Diskusjonene har ikke bare dreid seg om rittformat, men også om kvaliteten/teknisk nivå på stiene og sist, men ikke minst om ikke et ritt også bør inneholde noe mer enn et oppmøte på en forblåst parkeringsplass eller sommerstengt skolegård.
I Enduroens oppstart var jeg en av de få på tråden som mente et 80/20 fokus ville fungere dårlig for bredden og heller bli et DH light uten NC poeng.
Diskusjonen videre gikk på format hvor EWS ble lagt som benchmark. Selv argumenterte jeg (og et par andre) for et slækkere format med mer fokus på kompissykling på snillere stier som også (tildels) kunne gå bortover. Konsept/format som trekker mange i UK feks og altså nå også i Danmark.
EWS vant frem og fullblods konkurranse ble normen inntill alle skjønte at 150 deltakere ikke betaler seg for all jobben som legges ned. Heller ikke for fungerende tidtakingsystem, men det får ligge.
Sjøl prøvde jeg å få til en big day out på Golsfjellet for en del år siden når jeg bodde i Hallingdal. Innom alt av topper og nedkjøringer med stort sett stier også på transport. Øl, grill og (ikke altfor mye) desibel etterpå. Det var ingen som skjønte hva jeg snakket om. Hotelleierne trodde det dreide seg om spandex og stoppeklokke og andre (diehard) stisyklister skjønte ingenting når det ikke skulle være seeding og full raceface så det var bare bortkastet tid.
Kanskje er vi etter ti år kommet litt lengre og kan/vil innse at stiene de fleste av premissleverandørene vil ha ikke er blå (som de ofte er på Trailguide og MTBmap) men er mer eller mindre beksvarte og at selvtråkkede 1000 hm vil være et hårete mål i seg selv for mange deltakere. Man må også ta et selvkritisk blikk på hva man mener er lavterskel. I bakgården jeg holder til går Ringerike Enduro og blir snakket om som superlavterskel og bare flytorama. Ja det er superflowy for folk fra Vestlandet og Østmarka som har syklet mye og har endurohoy med 160mm pluss i vandring. Not so much for noen med nyinnkjøpt 130mm stisykkel og greit utviklet risikovurdering. For ikke å snakke om den penere halvdelen av befolkningen. Etappene fremstår som en serie av crux, dodgy cornere og generelt full konsentrasjon.
RE er enkel og flowy i et konkurranseperspektiv slik som Lake Louise blir a walk in the park i alpint sammenliknet med blåisen ned Steilhang i Die Streif.
TSR er jo et godt eksempel på maratonritt som har sporet helt av og bare møter eliten med knotstier og ofte gjørme til over øra.
Hvem gidder vel å slite rundt uti Østmarka på 100mm vandring og XC dekk hvis man ikke er spesielt interessert(?)
Det sagt så er det klart at eliten må få sitt og skal gjerne få ha TSR i fred. Samme går for Enduro, men skal man få mer deltakelse så må idretten og det reinspikka konkurransefokuset vike mer på noen av rittene enn det gjøres i dag. Å streve etter NC status og/eller lisens er ikke nødvendigvis en oppskrift man heller trenger å følge. Forsikring kan ordnes på annet vis og blir heller ikke noe dyrere gitt nok deltakere.

80/20 goes 50/50 The Resurrection;)