Regulering av skjermtid

Jeg har inntrykk av at alle kidsa i dag har eller har tilgang til de fleste skjermremediene som ekisterer; Playstation, Nintendo Switch, nettbrett, smarttelefon, PC og smart-tv. Vi har to gutter på hhv 8 og 12år som elsker den digitale verden, men som alltid velger å gå ut å leke, kjøre på ski eller sykle hvis det en sjelden gang er noen av vennene som spør om det. Vi har ganske streng(tror vi selv) justis på skjermtid hos oss, med 1,5t i hverdagene og 2t i helg. Dette blir regulert med family link appen på mobiler og nettbrett. Vi har ikke noe spillkonsoller eller pc som barna får bruke. Tv-titting kommer i tillegg og drar gjerne en time eller to pr dag, og kommer i tillegg til mobil/nettbrett. Totalt sett mener fruen og jeg at dette er mer enn nok skjermtid. Problemet er hvis de ikke har noen organisert trening, slalombakken er stengt eller ingen av kompisene vil være med ut, så blir det for de å dra på besøk. Da ender det med skjerm og spilling. Vi har registrert at deres venner aldri kommer til oss, for her er det ikke Playstation, gaming PC, fritt frem for å sitte inne å trykke på mobilen.
Jeg tenker kanskje at en vei å gå er å samkjøre skjermtid med de andre foreldrene, slik at barna får begrenset mulighet til å gaming etc når de er sammen? Hvordan skulle man presentert ett sånt forslag for de andre foreldrene, uten at de føler man legger seg opp i deres oppdragelse?
Hva tenker dere er maksimal skjermtid-grense for deres barn?
Er min samboer og jeg for gammeldags? Må vi bare godta at den digitale verden er kommet for å bli, og at kidsa skal bruke bortimot all tid foran en skjerm, så lenge vi ikke drar de med på tur, eller kjører de på en organisert aktivitet?

Velkommen til hverdagen for den moderne forelder...

Vi er i akkurat samme bås som deg. Har ei jente på 7 og en gutt på 10 Vi har strengt regime på gaming, kun tirdag og torsdag, lørdag og søndag. I tillegg kommer TV o.l. Kids Youtube får de se på av og til, ellers går det i Netflix og sånt. Vanlig YouTube er off limits.

Det er jævla vanskelig å vite hvor man skal legge lista. I tillegg opplever vi at selv om man er enig i plenum i eksempelvis foreldremøter eller andre tilsvarende forum så overholdes ikke dette av alle, og noen gir seg helt faen. Det er jevnaldrende av eldstemann som har hatt både TikTok, SNapchat, Instagram o.l. i hvert fall ett år. Vi har lagt ned totalforbud mot slikt.

Så jeg har i grunn ikke noe konstruktivt å komme med, følte bare behov for å lufte tilsvarende frustrasjon.

Edit: Vi har i tillegg nulltoleranse for å legge ut bilder/video av ungene våre i sosiale medier. Det gjelder oss selv, venner av ungene, besteforelder osv.

2 gutter her 9 og 10 år.
Prøver å begrense det. 1 t. PlayStation hverdager. 2 t. helgedag.
Det er vanskelig å administrere.
Noen ganger sitter de ikke å spiller aktivt engang, men sitter bare å modder deres avatarer eller biler.
Er det da spilling?!

Denne uke med hjemmeskole har det vært mye skjerm.
Hva. f. skal man gjøre liksom? Ta fri fra jobben og være hjemmeskolelærer?
Blir noen timer tv titting også i tillegg til PlayStation.
Ender vel fort opp på 4-5 timer disse dagene.

Fotbal treninga er avlyst. Er vanligvis 4 dager i uken.
De henger litt med venner også, mest den eldste. Både på løkka men også inne hos andre (sikkert foran skjerm der).

Det er ikke lett.
Bli enig i flertall i klassen tror jeg du kan glemme. Alle har samme holdningen, men ingen evner å gjennomføre den.

Ps. Ingen tiktok og snap her.
YouTube er harmløst. I all fall det mine unger ser på.

Du kan ta alle de fotos av kidsa mi og poste de. Gir beng i det. Skjønner ikke helt faren i det?!

Vi gör på en måte ingenting och det blir en hel del skjerm tid. De gör dock en hel del annat också så i alla fall den äldsta er tillräckligt aktiv.

Tycker ikke det er så lätt att göra noe heller når vi föräldrar också sitter väldigt mycket vid en skjerm. Er väl så det har blivit och ser väl egentligen ikke heller problemet hvis det ikke går ut alltför mycket över annat.

La kidsa dra på besøk til andre kids og få ta del i det sosiale livet. Skjerm har kommet for å bli og det tror jeg man bare må face. Det å skulle fortelle andre foreldre hvordan de skal oppdra sine barn hørtes ut som en dårlig ide. Men det sagt handler det jo om å finne alternative aktiviteter som ikke er skjerm, men som er inneaktiviteter og engasjerer typ lego (avhengig av alder), eller andre aktiviteter som ikke blir kjedelig etter kort tid.

Halvtime skjermtid annenhver dag på mine (utenom TV-tid). Barn er 8,5 og 5. Blir det mer, får vi drager på besøk med abstinensbananas junkie attåt. Ganske strengt, men ellers blir det bare nesa i nettbrett. Har også noen ganger en time Switch de kan bruke

Det er vanskelig hvis foreldre ikke har tid til å være med.

Men riskerar ikke barnen, de äldre iallafall, att bli väldigt utanför hvis de ikke får vara på nett och spela och chatta med de andra barnen?

De kan fort bli litt utenfor ja, men har du unger som er sosialt sterk og er trygge på seg selv, går det fint. Også er det vel for de fleste ikke snakk om totalforbud mot skjerm, men en regulering. Litt av alt og alt med måte.
Jeg synes det er rart at noen foreldre tillater så mye som 4-5+ timer skjermtid om dagen, og tenker at det er sunt både mentalt og fysisk.

Det er en balansegang. Det går mye på at de trenger fysisk fostring. Det har også en del med øyne å gjøre, da barnas øyne risikerer å bli permanent ødelagt av for mye nær skjerm. For mye nærskjerm (nettbrett og PC) gjør at øynene vil slite med å slappe av på avstand. Jeg sliter med det selv, og barns øyne er ikke utviklet ferdig, og risikerer å bli nærsynte uten grunn.

Men det er mest det med junkiedragen som kommer som gjør at vi føler vi må. Det er også backet opp av eksperter - jo lenger de holder på, jo verre er det å trekke tilbake skjerm.

Dette er å kjempe mot tidevannet. Og det blir enda verre når de blir eldre. Tror kanskje du vil kunne bli oppfattet som litt vel innvaderende i forhold til andres regler og rutiner. Men det trenger man jo ikke bry seg så mye om nødvendigvis.

En 8 og en 12 åring bør uansett ikke håndteres likt. Jo eldre de blir, jo mer bør det åpnes opp.

Hos oss går grensen når rundt midnatt i helger og 22 på ukedager for 14 åringen skal på skolen dagen etter. Ellers er det ingen begrensning. De har uansett et sosialt liv og treninger. Og selv om barnet ikke har et så veldig sosialt liv, er jeg ikke nødvendigvis sikker på om nett tiden bør begrenses da det kan være dette som gjør at et barn som litt alene kan ha kontakt med andre.

Jepp, denne dragen har vi møtt opp gjennom.

Avtalt litt mer tid, får sinne når tid er oppbrukt.
Når sinne kommer som følge av skjermbruk går det for langt.

Familielink som begrenser mobilbruk på morgen og kveld, samt litt kontroll på apper etc.
Nintendo, med 2 timer spilletid i som kan fordeles over dagen.

Men innholdsmessig: Sykt vanskelig. "alle andre" får lov, de vil snike seg til det når vi ikke er hjemme etc. Når dere tenker etter, så gjorde dere nok dette selv også som små ;-)

Men jeg tenker at det er så vanskelig å kontrollere, at man må bare "stå på sitt", og godta at andre foreldre har andre regler. Sånn var det iaf på 90-tallet hos meg, og ja, vi hang mye mer hjemme hos andre hvor vi fikk game, men er det så krise nødvendigvis?
Snakker selff åpent med barna om det, og ja det kjennes urettferdig, men sånn er det hos oss fordi X og Y.

Kjør på. Hold det restriktivt så lenge du kan. La dei bli vant til å vere i aktivitet på andre måtar enn skjerm, så det blir til slutt ein del av dei. Når dei blir så store at dei må få bestemme sjølv, så vil dei sannsynlegvis fortsatt ha eit sterkt eigenbehov for være i aktivitet.

Vi tilhører dei som har tapt kampen mot skjermtrollet. Har to barn på 8 og 10 år. I helger og feriar ligg dei på rundt 8-12 timar skjermtid pr dag fordelt på tv, nintendo og nettbrett. Litt mindre dei dagane vi kjem oss ut meir enn 1 time, men dette høyrer til unntaka. På skuledagar blir det heldigvis litt mindre. Den eldste har den siste tida blitt dramatisk meir nærsynt og må få seg briller. Trur det kan ha sammenheng med voldsomme skjermbruken, særlig etter innføring av skule-Ipad, som også blir heftig brukt på fritida.

Har hatt mange kampar om skjerm. For to år sidan starta seksåringen å klage på at han ikkje ville rekke å få spilt nok på ettermiddag/kveld eller "sett på noe" hvis vi var ute og gjorde noko aktiv på dagen. Vart selvfølgeleg slått hardt ned på og forklart at dette er berre tull. Mykje krangling om dette ein periode. Ein dag spurte han om det var mulig for barn å skille seg frå foreldra sine, han ville gjerne skillast frå meg... Han trives godt på voksenstyrte aktivitetar som alpint og sykling, men ville slutte. Mistanke om at skjermtrollet er eit av hovedproblema, det øker dørstokkmila veldig når ein ikkje rekk å kjede seg. Han fekk viljen sin. Vi har no eit betre forhold, men eg føler at egentlig var det skjermtrollet som vant. Alle forslag om å komme seg ut og gjere noko aktivt blir gjerne møtt med store protestar, ofte orkar eg ikkje ta kampen, eller nøyer meg med å få med eit barn ut. Brukar alle triks for å lokke og lure, sidan eg veit at dei som regel trives når ein er ute og i gang. Type at dei nårsomhelst kan bestemme at vi kan dra tilbake hvis det fortsatt ikkje er gøy når vi kjem oss ut. Fungerer, men for minstemann så bidrog det nok til at han følte seg lurt, og ikkje fekk viljen sin likevel. For når vi først var ute så såg han jo ingen grunn til å dra tilbake...

Begge barna viser glede ved å delta i idrett. Men med eit veldig inaktivt liv utenom, så ender ein fort med å henge langt bak resten i utvikling. Då forsvinn mestringsfølelsen etterkvart, og reknar med at hvis livet ikkje endrar seg drastisk så kjem begge til å slutte med alt av idrett i relativt tidlig alder.

Vi hadde eit aktivt liv i starten. Veldig mykje ute i permisjonstida, og i tida etterpå når dei berre kunne settast i ein pulk, meis eller sykkelvogn og dra ut på eventyr. Det sklei ut for alvor når vi satte i gong med eit fleir-årig oppussingshelvete som ikkje endte særlig godt verken for store eller små. For å i det heile komme nokon veg, vart barna gjerne sittande foran skjerm i timesvis i strekk i relativt ung alder. No når oppussinga er ferdig, har vi likevel ikkje kome oss tilbake til "normalen". Den eldste har eit innvendig bilde av at ho er ein person som likar å være i aktivitet, det gir meg håp. Med minstemann er det mykje protest/sinne og idealet er berre gaming/youtuber. Han var 2 år yngre når skjermbruken verkeleg tok av, tenker det kan vere ein sammenheng der. Men barn er forskjellige og virkar som gutar blir lettare avhengige enn jenter.

Korleis komme seg ut av dette?

Eldste vart påmeldt 5 veker med forskjellige sommarskular i sommar for at den første sommarferien uten AKS ikkje skulle ende i ein sammanhengande skjermfest. Ho stortrivdes på alle sommarskulane, tenkte dette var starten på noko bra, men når hausten kom i gang var vi fort tilbake til normalen med mykje inaktivitet og skjermbruk.

Vi hadde ein lengre fottur i sommar det vi var 5 dagar uten mobildekning. Det var ein bra detox både store og små, men også med kortvarig effekt. Kanskje ein burde ta barna ut av skulen og legge ut på langtur...

Takk for at du deler, det var veldig interessant og nyttig for en med en fire- og seksåring. I deres situasjon ville jeg søkt proff hjelp. Når det har gått såpass lang tid så tror jeg det er veldig lett å trå feil når man prøver å snu det skipet hvis man ikke har støtte fra noen som er ekspert på området.

På skolen sitter de ofte med ipad 1-2 t. daglig.
Da fortsetter det hjemme også, 1-2 timer og vips er man oppe i 4 timer og mer enn anbefalt.

Blir sykt mye skjerm dette for barna vår. Kan det med økt nærsynhet måles vitenskapelig?

"Alle familier har forskjellige regler. I VÅR familie gjør vi sånn som dette"

Drager på besøk er lett gjenkjennelig... merker at barna blir mer fresende når de har fått for mye skjermtid. Vi er vel litt mer restriktive enn mange, men det blir fort mer skjerm når det er mye fri. Og det brukes noen ganger for at barna rett og slett skal kunne slappe av litt, har to gutter som går i 100 hele tiden, - og vi også!

Eldste vår er snart 7. De har på ingen måte tilgang til mobil eller tab. Men vi har da smart TVer og Nintendo.
Det som funker veldig bra er å lage klare avtaler i forkant om hvor mye eldstemann kan se og hvor lenge han får spille. Da er det mye enklere å få han til å stoppe rundt avtalt tid.

Helt klart! Merker de gangene vi gir biiittelitt ekstra, at de skal ha enda mer - og mer....

På hjemmebane er det ikke et stort problem. Iom at vi er foreldre til barn under myndighetsalder. Det er vi som bestemmer bla hvor mye skjermtid barna skal ha. Jepp, vi blir upopulær når vi setter strenge grenser på skjermtid. Upopulær blir vi egentlig i sammenheng med det meste som har med grensesetting å gjøre.
Det er utrolig kjipt de gangene vi nekter de å dra på besøk til venner, men når vi vet at de blir å sitte inne i timesvis å game, for tredje dag på rad, er det bare slik det må være. Da får de heller være hjemme å vri hjernen sin for å finne på noe.

Kan påført nærsynthet som følge av foreldres manglende grensesetting bli "omsorgssvikt" i framtiden??

Dette er det det er å være foreldre. Man kan være streng og grensesettende og fortsatt ha et godt forhold til barna. De færreste barn er langsinte, så å få noen hyl og skrik og "jeg hater deg" når man har trukket grensen er ikke verdens ende. Det går over på sikt. Vår jobb som foreldre er å sørge for at de kommer til det voksne liv forberedt. Barn som aldri har møtt motstand eller fått grenser håndhevet får seg en stor smell når de blir voksne er mitt postulat.

Det er i aller fleste tilfeller foreldrene som best kjenner sine egne ungers reaksjon på stimuli, grenser og konsekvenser. Problemet ligger jo både i hvor god man er til å legge til rette for en god miks. Ikke minst når det kommer til viljen til å ta konfrontasjoner med transparens og forutsigbar konsekvens.

Jeg har stort sett hold meg til få, men ganske store konfrontasjoner fremfor tusenvis av små konfrontasjoner som jeg ser har blitt et ganske så populært alternativ.

Om dagene går med til små konfrontasjoner og forhandlinger om skjermtid, så er det jo rimelig tydelig at foreldrenes syn på hva som er rett ikke blir respektert og overholdt. Reglene må inn med en felles forståelse av verdisettet om hvorfor. Det er mennesker en skal bygge, ikke soldater. Når verdisettet som ligger bak reglene er forstått og i tilstrekkelig grad akseptert, gir det ungene en mye større øving i belønningsutsettelse og forståelse av konsekvens. Men jeg vet fra egne unger at det er veldig individuelt i hvilken grad personligheten matcher verdiene en forsøker fremsette. Det er veldig varierende med hvilken mengde store konfrontasjoner som har vært nødvendig for at de skulle skjønne at deres innspill taes til etterretning så lenge de ikke går stikk i strid med uttrykte verdier. Om de ønsker andre verdier får de enten argumentere veldig godt for de eller vente til de er voksne og har hovedansvar for seg selv.

Jeg er noen og 30 år, vokst opp med pc og skjerm, men hadde skjermtid. Farlig å snakke med andre mennesker over Internett var det også!

Formidlet av mor, som nå har teams som en naturlig del av hverdagen sin.

Kjenner en familie som prøvde strengt å regulere tid, dro inn telefon en periode. Så la de merke til at sønnen ikke lenger gikk med noen til skolen, slik han gjorde før.

Svaret de fikk var at han ikke lenger hadde noen måte og avtale hvor og når, siden han ikke hadde telefon.

Jeg tror unge idag fort kan avtale å spille ballspill eller dra i heisen over en match fortinte.

De skal inn i en verden hvor alt skjer på skjerm uansett, hvorfor ikke la de utfolde deg seg i den verden de skal leve i?

Man glemmer det jo innimellom, men det må avtales hver eneste dag... og for dagen som helhet. Men ja, gi litt ekstra og det er IKKE takknemlighet i andre enden...
Heldigvis har barna god fantasi og gode på rollespill med lego etc, så de glemmer fort skjermene når vi er utenfor avtalt skjermtid.

Kjemper jo mot det uunngåelige her, jeg satt jo selv foran PCen store deler av ungdomsårene, men det ble folk av meg også. Får bare fylle på med andre ting så lenge det går, så finner de nok litt tilbake til det.

Vi har da fortsatt mange år fremover, en verden der ikke alt skjer på en skjerm. Hvis du faktisk mener noe annet, tror jeg det er på tide at du kommer deg bort fra din:)
Jeg kan ikke se at noen sier at barna ikke skal få utfolde seg i den verden? Alt med måte tenker jeg.

Det er spilling ja. Det er faktisk en veldig morsom del av spillingen til og med.

Veldig mye endret seg når bredbånd ble allment tilgjengelig, samtidig med at mobiltelefoner ble tilgjengelig for små barn.

Mye av den sosiale kontakten foregår via telefon/pc/nettbrett så det er viktig at barn og unge er der, lik det eller ikke. En viss kontroll med bruken er å anbefale ettersom det foregår mye dritt som mange foreldre velger å overse. Fx trusler, deling av nakenbilder, porno, grov vold etc. Mye av dette skjer fra ung alder.
Både gutter og jenter blir lurt til mye rart av voksne, andre ungdommer og medelever. Noe skrives om i media og noen få får lange dommer

For de av dere som ikke ønsker fete amøber til barn, kjøp sykkel/ski/joggesko/hund og gjør det obligatorisk å ta seg ett par turer hver dag. Få dem med i ett eller annet idrettslag, speidern og tving dem til å gå eller sykle dit.
Vanene må inn fra barnehagealder.

Det er fullt mulig å bli fryst ut av gjengen, men hvis de er venner så burde jo fast oppmøtested og tid være enkleste i verden når man bor i nærheten og skolen alltid starter på samme tidspunkt.