- Jeg er fornøyd med stisykkelen min...:/
Ja jeg vet, det høres ikke ut som ett problem, men jeg tror allikevel att mange av dere skjønner hva jeg mener.
Vinter’n, den kalde kjipe tiden uten svaberg, crux jeg aldri klarer, tørre grusveier, ukjente gjengrodde stier og de herlige minnene man har etter en god tur med venner.
Den tiden jeg ofte bruker på internett på leting etter nye deler og utstyr. Ting som vil gjøre meg og sykkelen bedre rustet for neste sesong med solbrente armer og pedalmerker i leggen.
Men i år er det annerledes. Det er en følelse jeg mangler. Suget etter nye deler er borte.
Og det gjør meg deprimert.
Utallige timer på internett på leting etter geometri, kompresjonsrater, forkortelser og specs. Blir det mer karbon eller er det alu som gjelder. Kanskje 1mm lenger pinner på flatsa er det som gjør forskjellen. Kjederinger og kulelager, alt kan jo gjøre en forskjell og vinteren blir litt lettere. Beklager LBS, jeg vet jeg ikke burde, men utvalget er bare for godt!
Handlevogn, visa og fullfør. Ahh
5-7 dager!!!. Ughh
Ja ja, barn må vente i 24 så dette klarer jeg.
Også.
Meldingen fra PostNord om at pakken har ankommet hentestedet. Endelig.
Resten av arbeidsdagen passerer i tåke. Barna må hentes og man lager middag mens tankene bare går til den brune pappesken som ligger å venter i hylla hos mannen.
En tur med søppelposen er en god anledning til å stikke innom.
Spenningen når man snitter tapen med en skarp kniv. Har de sendt riktig størrelse? Er fargen slik den så ut på nettet. Håper bremseslangene er akkurat så for lange att de må trimmes litt. Kanskje de har lagt med noen klistremerker?
Så gleden ved å mekke. Timer i boden hvor man monterer og justerer nye deler til perfeksjon, mens man drømmer om sommer og varme.
Det deilige livet som stisyklist om vinteren.
Men. Slik har det ikke vært i vinter.
Jeg er fornøyd.
Og lei meg på en gang.
