Vandring vs styrevinkel på rittfuldempere

Drømmer som alltid om ny sykkel og akkurat nå er det rittfuldemper jeg sikler på. Observerer at trenden er mer og mer aggresive sykler, og det kan man like.

Ser at det er litt ulikt hvordan ulike merker lager syklene aggresive. Noen slaker ut styrevinkelen. 67,5 er vel det slakeste man finner på såkalte rittfuldempere, mens andre går for mer vandring, typisk opp til 120mm.

Hva er fordelene/ ulempene på disse alternativene? Hva har mest å si for stiegenskapene og hva påvirker effektiviteten mest. Hva tenker forumet er ideelt på en stivennlig rittfuldemper?

Slak styrevinkel har etter min mening ingen ulemper (før den blir alvorlig slak da). Bare i cyclocross hvor du skal svinge rundt en påle i sakte hastighet. Men vi som sykler sti sykler jo vanligvis ganske fort.

Eller, den egentlige ulempen er at en veldig lett gaffel vil bli for lite vridningsstiv med slak styrevinkel. Men 67,5 er da ikke så voldsomt slakt synes jeg.

Og hvorfor man skal sykle saktere med mer vandring er også et mysterie. Det er dog slik med bakhjulsoppheng at det alltid er noen kompromisser i designet. Med mindre vandring så er det som regel et eller annet man kan gjør med designet og plassen som er tilgjengelig.

Så, mitt innspill er at lav vekt, vridningsstivhet og kostnad er 3 faktorer som er vanskelig å balansere. Geometri og vandring er med på å balansere formelen, og behovsprøves i henhold til konkurransegren man designer for.

Svaret er tja. Etter min mening er det lett å misforstå en rittfulldemper. Jeg har leflet litt med min, siden jeg primært sykler grov sti, og kom egentlig til konklusjonen at pose og sekk ikke er helt optimalt

Har en 2018 Epic, og det er en racermaskin, og rett og slett ikke tiltenkt knotesti og masse røtter i "passe tempo". Kjører du bånn gass er det en drøm, men man får mer juling og må være mye mer aktiv enn på stisykkelen. Etter et par turer på den i fjor, var det igang med mods: Fra 100mm til 60mm stem, 720 til 750 styre, senkepinne, grovere dekk, og til slutt øke gaffelvandring fra 100 til 120 og litt mer offset og kraftigere bein (og 1 grad slakkere). Da begynte den å kjennes mer som en stisykkel, men begynte også å miste akkurat det jeg satt mest pris på - den kvikke og ivrige responsen.
Mer gaffel gjorde at den taklet røttene mye enklere, men kjørte ikke noe fortere ned grov sti.

I år har jeg kjørt den i 3 veldig forskjellige ritt, med litt konfigurasjonsendringer, og den fungerte ypperlig i alle, men om jeg skal ut og bedrive artigsykling (også fort, for all del..), velger jeg som regel stisykkelen. Stisykkelen er mer gøy nedover, mer komfortabel bortover, og stort sett tregere og mer utmattende - bortsett fra når vi snakker full enduro.

Når det er sagt - jeg kjørte Drammen Enduro med 150mm stisykkel, og tror det ikke hadde gått ekstremt mye saktere med rittfulldemperen (med litt mer solide dekk).

TSR - bånn gass på skikkelig sti:
60mm stem, senkepinne, Fast Trak 2.3 dekk, 30t klinge.

Offroad Valdres - 150km episk stisykling:
Ground Control 2.3 dekk (muligheter for skummelt vær), senkepinne, 120 gaffel, 60mm stem, 32t klinge

Cykelvasan - 95km grusbanking med ca 30 i snitt:
Renegade bak, Fast Trak foran, 2.3, senkepinne, 75mm stem, 36t ovalt drev

Senkepinne er forøvrig undervurdert som ren aero-komponent