Samlivsbrudd .... igjen

Langtidsbruker på terrengsykkel.no her, som har opprettet ny, anonym konto.

Dette forumet farer ikke med småtterier, og jeg har sett at det har mye å fare med når det gjelder dette temaet også. Jeg søker derfor litt trøst og støtte her.

Hadde den vanskelige praten med kona i dag, et halvt år etter at hun sa at følelsene ikke stemte. De stemmer fortsatt ikke, og i dag ble vi enige om at vi skal ta ut separasjon.

Dette er jo helt jævlig. Vi har to barn sammen, i småskolealder. Jeg tror jeg kan greie å overta huset, og vi er enige om både dét og det meste av andre praktiske og økonomiske greier. Ingen andre vet noe, og slik kommer det til å være en stund fremover, bortsett fra at vi må fortelle foreldrene våre om dette. Vi er venner, jeg har troa på at samarbeidet skal gå bra, det er ingen vonde miner fra noen av oss. Vi skal på sommerferie sammen, med barna. Det er ikke snakk om utroskap eller den slags, noe jeg sier med 100% sikkerhet. Alt gjøres på den "riktige" måten, bortsett fra det å søke råd utenfra. Vi er begge veldig lei oss, og tårene har sittet løst hos begge i kveld.

Kona mener vi har prøvd hardt. Jeg er uenig, da vi ikke har søkt råd eksternt, f. eks. på familievernkontoret. Hun ønsker ikke dette, og jeg tenker at det er meningsløst å presse frem noe slikt. Hun er redd for at dette kan bidra til at samarbeidet oss i mellom vil gå dårligere hvis dette ikke fungerer, men mener bestemt at jeg ikke har gjort noe galt - det er bare det at hun ikke lenger elsker meg som en kjæreste skal. Og jeg tror på henne.

Er dette en "forskjellen-på-mann-og-kvinne-greie?". Bruddet er på en måte gjensidig, da det å "elske" nok har manglet det siste året eller mer. Men jeg tenker jo at det å elske noen er et valg man må ta, og ikke en (flyktig) følelse som enten er der eller ikke. Et forhold går i bølgedaler, og for vår del har dalen vært dyp det siste året. Det har ikke vært nevneverdig krangling eller slikt, men en slags kulde og distanse som vi ikke ble kvitt. Som mann tenker jeg praktisk på dette, og tenker at dette problemet kan løses. Hun tenker at følelsen er borte. Hvem har rett?

Kan noen komme med noen oppløftende tips, velmenende råd osv? Hvordan vil barna ta dette? Kommer jeg til å bli gammel alene? Vil sjokket gå over? Hva er verre enn dette?

Vær så snill, gi meg noe jeg kan vokse meg litt sterkere av.

Hilsen
Mann38

Jeg tenker at du har rett. Det høres ikke ut som uløselige problemer, og en tur på familievernkontoret kan ikke skade. Jeg tror kona di er deprimert, eller i alle fall har havnet i en kognitiv bakevje der hun ikke ser muligheter. Dere vil antagelig ha god nytte av et utenfrablikk, og en god samlivsterapeut kan gi det.

Lykke til!

det er ikke lett å bli voksen,
problemene og utfordringene blir bare større og mer omfattende

ser at det er mange av mine kolleger og venner som sliter i forholdene, spesielt de som har små barn
det er vanlig at kvinner ønsker samlivsbrudd og at det da for mange menn kommer som lyn fra klar himmel

kjenner ikke til dine forhold, men på veldig generelt grunnlag, det kan være greit å akseptere ønsket om å gå videre i livet. hvis du kan beholde huset og samboer/kone blir boende i skolekretsen kan det hende at det er en løsning som blir til beste for alle

har hatt kolleger som har gått i kjelleren når slikt skjer, hvis du har nære venner du kan betro deg til så er dette tiden for dem å støtte deg

Takk for det.

Hun utforsket muligheten for depresjon for et halvt år siden, hos fastlegen, men dette ble avvist. Hun fikk tilbud om å snakke med fastlegen, og ble fortalt at dette problemet rammer 80% av alle ekteskap. Men dette tilbudet tror jeg faktisk ikke hun har benyttet seg av. Jeg tror for ordens skyld heller ikke at hun er deprimert.



Godt sagt! Er så godt å lese korte, konsise og kloke setninger som dette. Det er akkurat dette jeg tror også, men jeg tror ikke hun tror det selv.

Jeg vet ikke hvorfor hun ikke ønsker hjelp. Hva kan jeg gjøre for å snu dette, uten å manipulere, presse eller kreve? Hun er jo så tydelig på at hun ikke tror dette vil hjelpe.

Jeg synes jo hun kjemper alt for lite for dette, og jeg synes det er trist å gi opp så fort. Jeg tror at hun er redd for å såre meg i evt. samtaler med en familieterapeut. Men for meg kan ikke det være en hindring for å prøve, og det mener jeg at jeg har vært tydelig på.

Hun mener jo som sagt at hun har kjempet, men hun har jo gjort det alene. Vi har snakket lite om dette, og kun på mitt initiativ. Og da har hun følt seg presset.

Dette vet jeg er tungt, uansett hvem som tar første initiativ. Jeg anbefaler en tur til familievernkontoret. Så vidt jeg vet er dere pliktig til dette for barnas skyld, før der får lov til å gå videre med en skillsmisse. I tillegg kan det hende de har noe å bidra med.

Vet at vi må på mekling, men vi har jo allerede det praktiske på stell, og vi er ikke uenige om noe, inkl. barnefordeling.

Håper, som du antyder, at familievernkontoret gir oss litt motstand i form av en meningsfull samtale, og ikke bare er opptatt av formaliteter når foreldrene er enige om det praktiske.

I min erfaring så gir ikke familievernkontoret mye motstand om dere er enige om å ta ut separasjon, og har funnet en praktisk løsning på barnefordeling.

Jeg har også den erfaringen at en praktisk løsning som du nevner i første post kan gi deg en vond tid der du lengter ut i stedet for hjem, og at dette kan være starten på en periode der en av partene sårer den andre gjennom å søke seg en annen.

Barna kan ganske sikkert bli lykkeligere med to balanserte hjem enn med ett hjem som er preget av distanse, kulde og lite kjærlighet.

Så du kan vri litt på det og si at dere har prøvd, for det høres ut som dere har gjort det, og at du er på vei til å skape et nytt kapittel for deg og barna. Det er viktig å holde hodet litt kaldt og se hvilke muligheter du har i denne situasjonen i stedet for å se alt for mørkt på det. Jeg kan se for meg mange situasjoner som er verre enn din, men skal ikke ramse de opp her

Er redd det har gått for langt når dere til og med har blitt enige om det praktiske. Da er nok hun mentalt ferdig med dette, og ikke klar for å grave videre.

Ellers er jeg der at jeg ikke tror det går an å ha noen "nyforelsket" følelse hele livet, og i travle perioder er det forskjell på hvor flinke en er til å ivareta hverandre. Jeg mener at dette er noe en må innfinne seg med, spesielt i småbarnsalder, med karrierejag og oppussing og aktiviteter og trassalder, så blir ikke akkurat hverdagene superlystige og energilageret kan gå tomt. Mitt inntrykk da er at kvinnfolkene "gir opp" veldig raskt, og tenker at alt er forholdet/mannens feil, mens menn flest helt fint kan leve med en down-periode eller fem.

Følger denne

Jeg finleser alle poster, og setter veldig pris på det dere har bidratt med.

Jeg må nok vente litt med å snakke med venner og kollegaer, pga. at det er så tidlig, og at vi skal bo sammen frem til hun finner noe annet. Må derfor vente med å fortelle barna det.

Vi hadde en prat i morges også, hvor jeg fikk vært tydelig på at jeg på ingen måte mener vi har prøvd hardt nok å fikse dette. Hun er uenig der. Så jeg må nok slå meg til ro med det. Hun er nok klar for å dra. Heldigvis kom det ikke som lyn fra klar himmel for meg, som CarlGustav skriver at det gjør for noen.

På en måte føles hele greia forløsende og, men tristheten er overskyggende selvsagt, både over det som har vært og det som kommer til å bli. Og bekymringene er store. Jeg kommer til å få et lån på ca 2400000, klarer jeg å betjene det med 500000 i årsinntekt f. eks?

Nå er ikke jeg i din situsjon, men jeg husker godt da mine foreldre ble skilt på omtrent samme grunnlag som deg.

Sett fra barnas ståsted er det mye viktigere at foreldrene er venner og evner å kommunisere imellom hverandre, enn at dere bor under samme tak.

Økonomisk sett vil det bli tøft å beholde et lån på nesten 5x inntekten din og du blir nødt til å kutte ned forbruket ellers.
Fattern ble boende i huset, kjøleskapet inneholdt de første årene stort sett ketchup, melk og egg... Men det gikk jo bra.
Er det 50/50 fordeling av barna har du også en mulighet til å spe på inntekten med f.eks overtidsarbeid den uka de er hos mor. Alle monner drar.

Og ikke hold barna utenfor, la de vite hva som foregår og hvorfor. Husk at barn er nyskjerrige.
Har du ikke råd til å kjøpe ditt eller datt så forklar hvorfor og de vil sikkert vise forståelse.

Dette er skikkelig trist. Jeg har nylig(under ett år siden) vært igjennom noe ganske likt selv.
Nå kom dette litt mer som lyn fra klar himmel for min del. Første tiden var blytung. Jeg hadde mange av de samme spørsmålene som du har her.
Jeg måtte til tider(må det fortsatt av og til) rømme fra den virkelige verden via spill og tv-serier. Mange foreslo å ta opp hobbyer og være sammen med venner, men det funket ikke for meg, kanskje det funker for deg.

Barna tar nok dette bra. Våre barn sa bare "åja" og fortsatte som om ingenting var hendt. Viktig å gi de mye oppmerksomhet og behandle de så likt som mulig som tidligere. Hvis dere skal fordele barna 50/50 er det viktig å være tydelig overfor dem når de skal være hos hvem.

Jeg lurer også fortsatt på om jeg skal bli gammel alene, men det er vel slikt som snur når som helst. Går sikkert raskere hvis man går aktivt inn for det. Jeg fant ei 3 mnd etter, det var nok litt tidlig.

Sjokket går over, men det skjer ikke raskt. Her må man bare la tiden gå. Hjelper ikke å tenke for mye på dette. Blir lettere når man blir ferdig å tenke på hva man skulle gjort annerledes, men man får ikke tenkt seg igjennom dette. Etterhvert begynner man å få på plass den nye hverdagen, og man lærer seg å sette pris på de fordelene den har, selv om man på ingen måte ser fordelene i starten.

Jeg tror lite er verre enn dette. Eneste jeg tenkte kunne være verre var dødsfall i nærmeste familie, men det vet jeg ikke. Den du var gift med er på en måte "død" for deg så det er vel nokså likt kanskje. Det eneste positive er vel i så måte at det kun kan gå oppover.

Vet ikke om noe av dette hjelper men.
Stå på, du kommer gjennom dette!

Her trur eg kona di tar feil. Ikkje først og fremst om at de ikkje har «prøvd hardt», altså, men om verdien av versus faren ved å gå i parterapi. Å prata saman med ein tredjepart til stades kan ofte vera til hjelp for å forstå kvarandre. Sjølvsagt vil det koma opp vonde ting – kanskje også nye, men i situasjonen dykkar finst det ingen måte å unngå smerte. Ingen relasjonar blir dårlegare om partane greier å forstå kvarandre littegrann betre. Trur eg. Men dersom ho rett og slett ikkje vil, er det jo lite du kan gjera …

Alt godt, kompis! Det som skjer no, betyr ikkje at du ikkje lenger skal oppleva gleder i livet.

Tapet av kjernefamilen kan være tøft, men jeg var den som bidro til å holde det gående for lenge.
Det ser jeg i ettertid.

Slipp taket, og konsetrer deg om hvordan den nye tilværelsen skal bli. Skulle det dukke opp nye følesler, kommer de uavhengig av din streben nå.

En flink samlivsterapeut kan gi råd om hvordan samarbeidet framover skal være. Dere vil fremdeles være en familie, og spesiellt sett med barnas øyne.

Lag noen strategier om hvordan evn. konflikter og fremtidig økonomisk samarbeid skal hånteres.

Kjærlighet er hardt arbeid, men hvis en av partene ikke ser for seg et liv sammen med den andre, er det neppe så mye håp.

Jo fortere du kommer deg følelsesmessig ut av forholdet, jo bedre er det.
Det tar uansett noen år, men fortvil ikke.

Se mest på de positive tingene.

Ny livssutuasjon gir nye muligheter.


Lykke til!

Økonomisk blir det nok litt tøffere. Men du bør kunne betjene ett lån på 2,4 mill. kr greit. Be om avdragsfrihet til du får mer kontroll på ting. Da blir det rett over 3' kr i renter per mnd. Tipper du ikke kan leie så billig selv om det er andre kostnader ved å eie.
Dersom du får mer gjeld enn tidligere så må du endre skattesats slik at du betaler mindre skatt.
Jeg er av den oppfatningen av at det er dyrt å ha "kjerring"... det går utrolig mye penger til tull. Jeg var nødt til å sette opp lommepengerkontoer til meg og fruen for å få kontroll. Hun bruker mye mere enn meg per mnd. Du får nok et lavere forbruk relativt sett.

Ingen erfaring på temaet så ta det med i vurderingen av hva jeg skriver, men jeg mener familieterapaut eller hva det nå heter når det må en psykolog til for å holde et par sammen, er noe tull. Hvis man trenger andre personers hjelp til å holde sammen, er ikke forholdet liv laga. Dette er 2016, aldri i norges historie har det vært lettere å starte på nytt igjen uansett hvor mye man deler seg i mellom av barn, eiendeler og vennemiljøer. Det er helt klart en tøff situasjon å være i, men praktiske begrunnelser for å benytte psykolog og fandens oldemor for å holde sammen blir svakere for hvert år som går.

Så lenge det er vennskap mellom dere voksne, så vil jeg tro ungene tar det greit.

Tusen takk for alle bidrag, det betyr så mye akkurat nå å kunne "snakke" med andre enn "kona" om dette nå.

Og takk for noen ord om økonomien Marøder, jeg kjente meg ganske greit igjen der ... Tror faktisk det skal gå fint, hvis banken er enig da.

Og takk for erfaringer dere deler, selv om dere har opplevd driten eller ei.

Trodde aldri vi skulle måtte gå gjennom dette. Vi har liksom vært så stødige begge to.

Uenig. Familieterapeuter er ikke allvitere som kan fortelle et par en fasit på hvordan de skal finne tilbake. Det imidlertid veldig mange har godt av er en nøytral part som kan stille de riktige spørsmålene.

Ikke tenk for mye på alt mulig. Det er utrolig hvilke rare tanker man kan gjøre seg alene med sitt eget hode, og hvor fort den negative spiralen begynner å surre.

Tenk fremover, tenk på helt andre ting. Vær med venner, familie osv. (Litt tidlig skjønner jeg, i og med at dere har satt informasjonsrundene angående separasjonen på vent inntil videre). Personlig mener jeg at det er viktig å være så åpen som mulig med folk rundt dere så tidlig som mulig. Kan være fryktelig tungt å skulle skjule dette for venner, familie og kolleger og sette opp en midlertidig fasade. De som kjenner deg vil merke at noe er litt "off" med deg selv om du selv føler at du opptrer normalt. Barn plukker også opp dette.

Ikke stress for mye med dette med terapi/mekling og å snakke med en tredjepart. Mener hun følelsene ikke er der, så tror jeg det er til ditt eget beste å innfinne deg med det og heller rette øynene og tankene fremover.
Alt blir bedre, det tar bare tid!

Takk

En ting til: del situasjonen din med andre. Snakk med noen.

Har kona di snakket med noen? Jeg tviler på at hun har tatt denne avgjørelsen uten å snakke med noen (familie eller venner). Om hun krever at du skal være alene i denne situasjonen virker det litt urettferdig og potensielt farlig for din helse.

Det er tydelig at du snakker mot bedre vitende for dette er noe stort tull etter min mening, men du har jo tidligere gitt uttrykk for at du synes psykologi er uinteressant, så det kan jo ligge noe der.

Mellommenneskelige relasjoner kan fort havne i negative spiraler der reaksjonen på uventet adferd hos den andre bare forsterker adferden.

Eks.
Ser: Hun ser en mann som er lite tilstede mentalt
Gjør: Hun gir sterkt uttrykk for dette
Ser: Han ser ei masete kone
Gjør: Han trekker seg unna for å slippe maset

Og slik går rundgangen uten at man ser den selv og bare en adferdsendring hos den ene eller begge partene kan bryte den. Her kan en nøytral tredjepart komme med gode råd som gjør at man både ser problemet og får løsningen presentert. De underliggende grunnene til at man ble glad i hverandre ligger under teppet av gjensidig forsterkende adferd og så snart man får ryddet bort det som skygger, kan det være fullt mulig å få forholdet opp og gå igjen. Dessverre venter de fleste for lenge før de får hjelp og da er det en langt tyngre jobb å rydde opp.



Her kan jeg bare konkludere at du ikke forstår hvor traumatisk det å rive fra hverandre en familie kan være for alle de involverte.

Når man ikke har innsikt i utfordringen kan det være greit å holde seg unna kommentarer.

Selvsagt kan ekstern hjelp nytte! En tredjepart som bidrar til å sette ting i perspektiv, kan utfordre forestillinger og oppfatninger, og bidra med erfaringer og teknikker som har hjulpet andre. Det er mange par som har funnet sammen igjen ved hjelp av parterapi, så empirien er klinkende klar på at dette funker for mange.

Synes det er utrolig passivt av kona di å avslutte forholdet som du beskriver her uten å ha gitt parterapi en sjanse. Er ikke nettopp grunnen til å gifte seg, at man faktisk skal holde sammen også når det er litt tøft?

Dette er jeg enig i. I tillegg er det feigt.

Til trådstarter:
Det gir meg også en mistanke om at hun heller ikke er helt ærlig med årsaken til å bryte opp. Du skal være ganske tøff for å 'holde deg til historien' i en situasjon med terapeut tilstede. Men dette spiller forsåvidt ingen rolle for utfallet. Hun har bestemt at det ikke skal være noen fremtid med dere to. Du må innse det og tenke på deg selv og de du kommer til å ha rundt deg i fremtiden. Det får du til, men det er tøft og krevende.

Se heller det positive i det:
1. Du kan sykle, reise gjøre hva du vil i ukene du ikke har ungene.
2. Du kan bli nyforelska på nytt. "Havet er fullt av fisk."
3. Du slipper alle problemene med å ha en kone som kanskje ikke vil ha deg.
Og det er sikkert flere fordeler.
Mange som skiller seg eller mister jobben kommer seg faktisk videre på en positiv måte.

Mange råd er gitt og jeg vet ikke om jeg kan si noe mer enn det som allerede er sagt når det gjelder hvordan du og kona skal takle situasjonen.

Jeg kan si at jeg selv har vokst opp med skilte foreldre. De skilte seg et av mine første år på barneskolen. Husker ikke alt for mye fra det, men det var ikke noe festlig. Det gikk heldigvis fort over og ting "normaliserte" seg rimelig kjapt etter at mor flyttet ut. Vi hadde ordningen annenhver uke, funket kjempebra takket være at mine foreldre var gode venner. Og hvis det var krangler, ble hvertfall barna holdt utenfor og slapp å oppleve det. Det går helt sikkert i orden med barna. Har i etterkant sett at jeg har vært heldig som har fått vokse opp med to familier (da foreldre har fått seg nye partnere) og har trivdes godt med det (dobbelt så mange julegaver, juhu!). Nå vet jeg ikke om dette hjelper, men tenkte jeg skulle skrive litt fra egen historie og håper dette hjelper litt dersom du bekymrer deg for barna. Jeg er hvertfall glad jeg har vokst opp i to lykkelige hjem, så i min situasjon var det for det beste.

Det ordner seg sikkert, uansett hvilke løsning dere kommer frem til Lykke til!

Var. Pre-80's eller noe. I dag er det like mange som skiller seg/tar ut separasjon som gifter seg.

https://www.ssb.no/befolkning/statistikker/ekteskap/aar-hovudtal/2016-02-19

Er så kult at dere kommer med innspill, og at dere kommer med positive ord!

Min fremtidige ekskone er ei knakandes bra dame, og som jeg skrev i første post er det følelsesmessige nok ganske gjensidig. Som jeg sa til henne i sted: "Hadde ikke du tatt opp dette nå, hadde nok jeg gjort det. Men det hadde nok tatt mye lenger tid."

En detalj jeg ikke har skrevet noe om er jo at det var jeg som, basert på hennes distanserte væremåte, startet den vanskelige praten med å si "Jeg merker at det er noe med deg. Skal vi orke å holde på sånn som dette lenger?".

Det er nok ingen skjulte årsaker her, og det tror jeg fordi vi har snakket mye om dette. Snakket med henne senest tidligere i dag om akkurat det, og jeg tror på henne. Og det føles godt. Men jeg er jo fortsatt uenig med henne om å ikke gå til parterapi. Jeg skjønner ikke at hun ikke vil, men godtar det, for å komme meg videre. Her er vi nok veldig forskjellige. Men vi har slitt lenge.

Dagen i dag har vært mye lettere, sjokket er kanskje litt over, og jeg ser faktisk litt fremover. Gleder meg til å gjøre bl.a. de tingene Hekta-MTB skriver. Er ikke så bekymret for barna lenger, da de er vårt største fokus oppi dette. Vet at det blir utrolig tøft for dem i starten, men det går seg til som mange sier.

Det er liksom ikke noe tull med hverken meg eller min fremtidige ekskone, og det letter jo veldig. Vi er veldig reale mot hverandre. Vi tenker helt likt mht. barna, fordeling av ting osv.

Men jeg er på ingen måte ferdig med dette, og setter pris på om tråden kan fortsette. I morgen er kanskje dagen helt jævlig igjen.

Hvilke forbedringer i livskvalitet er det hun håper å oppnå for de involverte ved å splitte familien?