Jeg har syklet den ruta et par ganger med minimumsoppakning og overnatting på Lågaros. Skrev til og med et referat som aldri kom lenger enn til harddisken. Fint om det kan komme til nytte her.
Doubletrack til hjertet av Hardangervidda
Slepene over Hardangervidda er ferdselsårer med mange hundre år på baken. Noen av slepene er nesten usynlige, andre er holdt ved like av bygdefolk som synes det er greit å bruke motoriserte kjøretøy for å hente sau, fiske ørret og treffe reinsdyr. Vi syklet ett av slepene på østvidda i midten av september og likte det veldig godt.
Midten av september kan by på mye rart av vær i høyfjellet. Denne helgen meldte Kristen G. om pent vær og anstendige temperaturer. Bra nok til å gripe sjansen til en rask tur innover Store Normannslepa fra Solheimstulen til Lågaros med lett pakning.
Med en trepack Esso-boller og kaffe i koppen dro vi fra Oslo 0730. Turen opp til Solheimstulen tar i underkant av tre timer en lørdag morgen, og litt over 11 var vi gang med syklinga. Den første bakken opp på fjellet er i grunnen det tøffeste partiet for pusten, men er ganske raskt unnagjort. «Greit å få varmen» pruster jeg til LE som raskt må ta av vesten. På høydedraget sør for Skarvsvann åpner vidda seg opp. Det den mangler av tinder og egger, tar den igjen i vide utsyn og frodighet. I denne herligheten fortsetter Store Normannslepa rett vest mange mil inn i nasjonalparken.
Man trenger ikke GPS for å finne veien. Mange års hyppig bruk har bidratt til en traktorvei som er svært syklbar. Ikke grusvei, ikke sti, men noe midt i mellom. En slags doubletrack som bukter seg rundt myrhull og urer innover så langt øyet kan se. Vi sykler henholdsvis stiv titansykkel og frontdempet stålsykkel. For komfortens skyld kunne man godt kjørt en lett FS, det rister godt i mange partier. Men som LE sier: «Det er bare å svinge rundt steinene, så tett kommer de da ikke». Fløten til kveldens saus skal uansett bli smør før vi kommer frem. Begge blir overrasket over hvor kupert det er innover den ellers flate østvidda. Veien er lagt over det som er av høydedrag, og blodpumpa får kjørt seg hele veien. Det er bra vi bare har en minimumsoppakning i sekken: lakenpose i silke og ett lett skift, seks brødskiver og noen Snickers. I tillegg til sausefløten. Jeg begynner å bli gammel og puttet et par dunsokker på toppen av sekken.
Syklister er det lite av, det er jegerne som dominerer vidda på denne tiden av året. Når vi nærmer oss Vegarhovda og slepets sluttpunkt hører vi de første smellene fra hagle. Vel fremme på hytta får vi etter hvert selskap av fire rypejegere som (ikke overraskende) stusser over å treffe syklister her inne. «Nokon jegare prøvde seg med DBS 1800 og 30 kg sekk for nokre år sida, men dei blei køyrd attende til bygda med bil etter bare nokre km. Eikene spruta og karane hadde ikkje sykla på 10 år». Vill latter uten medynk.
«Jeg visste det var noe vi hadde glemt» sukker LE da vi sitter i solveggen på DNT-hytta på Lågaros etter et friskt bad. «En pils». Jeg kan ikke si meg annet enn enig. Den gjenglemte vinposen som ligger inne i hytta frister ikke til testing, den har gjæret såpass at det er like før den begynner å fly. Vi nøyer oss med noen rett-i-koppen fra det velfylte matlageret til DNT. Se&Hørs Wenche Myhre-nyheter fra påsken 1987 er heller ikke å forakte i en sådan stund.
Etter middag og en stjerneklar natt på den fine DNT-hytta, er det røverhistorier og bortforklaringer fra frustrerte jegere til frokost. Det var tydeligvis en del misunnelse ute og gikk i jaktlaget. Ringreven fra Hardangersida hadde skutt 16 ryper, kompisen fra nabobygda sto notert med tre treff på blikkboks og trodde nok det skulle hjelpe på jaktlykken med tre stive snaps til frokost. «No skal de bli veg i vellinga, om eg so skal skyte bolltitt». Vi spiste havregrøt og tenkte vårt, lykkelige over at vi skulle motsatt vei, langt unna skuddhold for triggerhappy vestlendinger.
Returen går tilbake den veien vi kom. Normalt er det ikke ideelt med retur samme vei, men i nytt terreng til terningskast seks går det greit. Med både vind og høydemetre på vår side finner vi raskt rytmen, og føler at vi flyr tilbake den veien vi kom. De mange nedkjøringene er alle høydepunkter, med morsomt og variert underlag, raske svinger og bekkekryssinger for å krydre det hele. Vi tar igjen et par for lengst pensjonerte børstraktorer og en sauetransport. Underlaget tilsier stort sett meget lav fart for den typen fremkomstmidler. Den bratte nedkjøringen til Solheimstulen er en perfekt avslutning på en flott helgetur til hjertet av Hardangervidda. Anbefales for alle som liker terrengsykling, frisk fjelluft og matvarer med lang holdbarhet til middag.
FAKTA OM TUREN
Start og slutt: Solheimstulen. Du kommer dit ved å kjøre RV40 fra Kongsberg retning Geilo. Ta av til Solheimstulen etter Uvdal og følg veien til den stopper. Ca. 3 timer med bil fra Oslo. Muligheter for overnatting på Solheimstulen i sommersesongen.
Overnatting i fjellet: Lågaros (selvbetjent DNT-hytte). Følg Store Normannslepa fra Solheimstulen rett vestover til slepet stopper ved Fjellstyrehytta/Vegarhovdhytta. Deretter noen få km på rødmerket sti til hytta.
Distanse: Ca 4 timer i bra tempo inn, litt raskere tilbake samme vei Overraskende kupert til å være Hardangervidda. Laveste punkt 970 moh, høyeste 1376 moh. Anslått distanse i km er ca 50.
Underlag: Traktorvei av varierende kvalitet, sand/grus/stein. Generelt humpete. Rødmerket sti de siste to kilometerne før Lågaros. Du sykler hele veien hvis du synes det er greit å bli litt våt på beina i bekkekryssinger.
OMRÅDET
Solheimstulen er et sted som heldigvis har sluppet unna kommers og tett hyttebygging. Derfor er det heller ikke mange mennesker i området i sommermånedene (heller), og enda færre syklister. Turen til Lågaros som omtalt over er en lang variant, det er også muligheter innover mot Bollatjønni (traktorvei), Høljabrotet og ikke minst i retning Imingen (sti/traktorvei). Sjekk kart. Her kan man også få til rundturer hvis man ikke har grusskrekk. Generelt mye morsom sykling med sand/stein som viktigste underlag, meget bra område for nybegynnere som vil ha et snilt møte med stisykling. Under tørre forhold er det også muligheter for ren off-piste i lyng og mose, men vis hensyn til sårbar natur. Overnatting på Solheimstulen (begrenset åpningstid), eller i telt.
Redigert av kveita; 31/08/2011 13:28.
