Hatgruppe facebook

Hvilken gruppe har du vært inne på nå, Aerial?
Det kunne vært moro å ta en kikk, og kanskje si noen fornuftige ord oppe i all støyen som tydeligvis er der.

Eller er det bare snakk om nettaviskommentarer? I så fall tror jeg at jeg holder meg unna.

Denne gruppa
Kommentarene ligger under det bildet av den knekte svarte/ blå ramma.

Er ikke medlem på fjesboka, så jeg får ikke lest alt/ lagt inn innlegg selv...

Ser at denne gruppa ikke er spesiellt aktiv, men den representerer fortsatt godt holdningen til enkelte av våre medtrafikanter som det leses om nesten daglig i diverse leserkommentarer/ innlegg. Disse holdingene blant folk har egentlig gnagd meg ganske lenge, og nå følte jeg for å gulpe opp litt...

Linda Østby, som står bak den andre kommentaren, har ikke skrevet noe siden 2007, så jeg velger å håpe at hun har kommet på bedre tanker.

Det er likevel morsomt å se at enkelte hatere blir provosert av at "de legger seg ikke innenfor hvitstripa en gang".

For den som ikke lar seg provosere er det mye morsomt lesestoff på bilforumet.no
Av og til kan men lure på om det er håp for den oppvoksende generasjon, men som i tidligere tider blir det vel bedring når de vokser til.
http://www.bilforumet.no/forum/juridisk/lover-and-regler/

Det er litt av hvert å ta tak i her, ja:

http://www.bilforumet.no/annet-bilrelatert/170339-sykklister-sykkelsti-skrekk.html

Blir skremt....

Tok meg friheten til å sitere et knakende bra innlegg av bruker "MARIUS" på bilforumet.
Dette er en vandrehistorie som har vært med en stund, men den meget godt skrevet, og får en til å tenke seg om litt...

"JÆVLA SYKKLIST!!

Jeg sitter hjemme i sofaen med ansiktet i hendene. Fortvilelsen er enorm. Jeg er redd, redd for at min kone skal forlate meg. Redd for at mine barn skal se på meg med ”andre” øyne. Redd for at min yngste sønn som nå er på sykehuset ikke skal bli helt frisk igjen. Redd fordi jeg må i fengsel.
De kunne stole på meg. Jeg var der for dem. Nå er alt dette usikkert…

Kvalmen er ubeskrivelig. Jeg ser bilder i hodet mitt hele tiden. De slipper ikke til fornuftige tanker. Jeg skulle gitt alt for å kunne skru tiden tilbake. Samme hvor mye jeg tenker, ønsker, ber så er det ikke mulig å gjøre om det jeg har gjort.
Fortvilelse, redsel, sinne og sorg. Følelsene raser igjennom kroppen som feber.
Min elskede, elskede kone stryker meg over ryggen og prøver å komme med trøstende ord, men vi begge vet at det var min feil. Ingen andre kan lastes for det jeg gjorde.

Det startet som en helt vanlig fredag. Vi står opp som vi pleier. Hele familien er samlet rundt bordet. Det er fredagstemming. Alle er glade.
Praten går livlig om det som skal skje i helgen. Vi skal på hytta. Været er supert. Klokken 07:15 om morgenen er det 19 grader og sol. Hytta med ro og fred. Fisking og barna som bader. Sene kvelder på terrassen med et glass vin sammen med min elskede kone, mens barna sover trygt inne.

Vi haster på jobb og skole. Det blir en fin arbeidsdag. Fredagstemming på jobb også. Dagen er plutselig over, men i det jeg er på tur ut av kontoret ringer telefonen. Jeg snur og svarer. En kollega trenger litt hjelp og lurer på om jeg kan stikke innom hans kontor. Jeg ser på klokken og tenker at det passer dårlig, men sier ja likevel. Jeg vet at hjemme står hele familien klar til å dra på hytta.
Begge guttene er sikkert på plenen utenfor huset våres og spiller ballspill. Sånn er det nesten hver fredag. Jeg elsker å komme hjem å se familien min koser seg og gleder seg til en lang helg sammen. Min kone er utrolig flink til å ha alt klart til vi skal dra. Vi er ferdig samtidig på jobb, men hun har kortere vei hjem. Så når jeg kommer kjørende opp til huset er det bare å sette bagasjen i bilen å kjøre.

Jeg går inn til min kollega og vi prøver å løse hans problem i felleskap. Jeg glemmer helt av tiden. Mobiltelefonen ringer. Det er min kone som spør om jeg snart er hjemme. Jeg beklager og sier at jeg måtte hjelpe en kollega, men er på tur nå. Hun, snill som hun er, sier at de er ferdig til å dra, men jeg må ikke stresse. ”Ta den tiden du trenger vennen” sier hun.
Jeg småspringer til bilen, vår splitter nye stasjonsvogn. Jeg er litt stolt. Den er nyvasket og fin. Typisk meg. Litt barnslig når det gjelder bil. Sikkert en gutteting tenker jeg og smiler bredere.
Nå kjenner jeg at helgestemningen slår inn for fult. Snart hjemme.
Trafikken er tett. Klokken er 16:27 ser jeg. Ikke uvanlig med mye trafikk på fredag. Lurer på om jeg skal begynne å jobbe 15 min lengre hver dag, slik at jeg kan slutte en time tidligere på fredager. Har tenkt tanken mange ganger.

Trafikken går plutselig veldig tregt. Jeg forsøker å se fremover men kan ikke se om det er noe spesielt der fremme. Når jeg kommer litt lengre ut fra byen er det fin flyt. Jeg er hjemme.
Der står de. Begge guttene kommer som lyn. De springer bort til sekkene sine og stormer om kapp til bilen. Klem hos kone og barn.
Så er vi på tur. Det tar ikke mer enn 30 minutter å kjøre til hytta. Hytta som har vært i familiens eie i generasjoner. Like ved et vann. Perfekt beliggenhet pleier jeg å si.

Det slår meg plutselig at livet mitt er perfekt. Jeg smiler og tar min kones hånd i min. Hun ser på meg med snille øyne. Vi er enda, etter 17 års ekteskap, like forelsket.

Vi har kjørt en kort stund da jeg ser noe jeg hater… Jeg kjenner sinnet stiger. Det skjer uten at jeg kan gjøre noe med det. Min kone ser på meg fordi hun vet jeg kommer til å kjefte. Jeg slipper hånden hennes kanskje litt for brått.
Jeg forsøker å ikke bruke bannskapsord når guttene er i nærheten, men av og til ”renner det over”.
”FORB….. SYKLISTJÆV….” sier jeg. Jeg forsøker å dempe stemmen, men guttene i baksete bøyer seg farm og ser. ”Pappa! Ikke si sånne ord” kommer det fra minstemann. Han har nettopp fylt 8 år. Han eldste er 11. Han eldste flirer og sier ”Pappa vi blir hjernevasket og kommer til å begynne å banne vi også”. Min kone ler.
Jeg er ikke i flirehumør akkurat nå. Syklistjæveln sykler på veien. Hvorfor i helvete sykler han ikke på sykkelstien? ”Vi bruker enorme summer på gang- og sykkelstier her i landet, men tror du de kan benytte seg av dem…?” Sier jeg høyt. ”Tullingen tror han eier veien. Se på han!?” ”Det er en hun” Kommer det tørt fra min kone.

Lars våkner og strekker seg så lang han er. Hanne ligger enda og sover. Han ser bort på henne og tenker ”Gud hvor jeg elsker den dama”. Et lett kyss på kinnet mens han stryker henne over magen og Hanne våkner med et smil. Hannes mage har enda ikke begynt å vokse, men det er like før. Hanne sier at hun kjenner det allerede på noen bukser. Lars gleder meg vilt. Det er deres første barn.
”Fredag kjære” sier Lars. Stemningen er helt topp. Vi skal på hytta til Hanne foreldre. Det er ikke noe som er så bra som en helg med hele gjengen på hytta. Lars ler av seg selv. Jeg er så typisk norsk.
Hanne roper fra gangen at hun tar raceren til jobben. ”Ok! Vær forsiktig svare Lars” Han springer ut i gangen omfavner Hanne, som er supersexy i sine trange sykleklær. Hanne er 29 år. Han ser på henne, og plystrer, når hun går ned trappen.. ”Sykling er tydeligvis sunt” roper han etter henne. Hanne snur seg og gir Lars et slengkyss
Det var siste gangen Lars så Hanne.

”Fan”! Det høres ikke til baksetet. Jeg sier det igjennom sammenbitte tenner. ”Jeg viker fan ikke en tomme. Forb… syklist”. Jeg holder stø kurs. Min kone ber meg rolig om å svinge ut. Ikke fan om jeg gjør. Jeg trykker inn hornet på bilen idet jeg er rett bak syklisten.
Av og til feilberegner man ting her i livet. Noen ganger gjør det ingenting. Andre ganger forandrer det livet til mange mennesker.
I det vi passerer syklisten kommer speilet på bilen borti albuen til syklisten. Hanne har ingen mulighet til å reagere. Jeg hører min kone skrike. Et kraftig dunk og bilen gjør et hopp med det ene bakhjulet. I det tusendels sekundet vet jeg at ulykken er et faktum.
Jeg står på bremsene. Det skramler hysterisk i bilen når ABS-bremsene forsøker å bråstoppe bilen på den knusktørre asfalten.
Alt blir stille… En øredøvende stillhet. Jeg ser i speilet, men er helt paralysert. På veien ligger syklisten uten å røre seg.
Plutselig er det flere biler der. Folk kommer løpende. Noen forsøker å åpne døren på bilen vår. Jeg hører noen som roper til meg, men jeg klarer ikke høre hva som blir sakt. Hodet er som i et vakuum. Jeg ser i speilet og lurer på hvorfor syklisten ikke reiser seg opp… En idiotisk tanke, men nå er det ingenting som er fornuftig lenger.
Min kone rister i meg. Jeg ser på henne og kommer til meg selv. Hvordan jeg kom meg ut av bilen og bort til syklisten vet jeg ikke. Jeg sitter på knær på asfalten og ser at blodet fra syklisten flyter utover og farger mine blåe jeans.
”Hun er død” hører jeg noen si. ”Vi må gi henne førstehjelp” roper noen. ”Det er for sent” hører jeg noen si. ”NEI..!” Skriker jeg. ”Det er ikke for sent” Jeg skyver bort de som står over henne. Da ser jeg at hjelmen hennes er fullstendig knust. Halve ansiktet er borte. Det lange lyse håret som er satt opp i en hestehale er farget av blod.

Jeg sitter hjemme i sofaen med ansiktet i hendene. Bildene vil ikke forsvinne. Min sønn på 8 hadde gått ut av bilen for å se. Han sto plutselig ved siden av meg. Jeg kommer aldri til å glemme ansiktsutrykket hans. Han måtte kjøres til sykehuset. Vi fikk ikke kontakt med han. Min kone satt med han på fanget i veikanten. Han lagde bare små klynkelyder. Han ligger enda på sykehuset. De sa han måtte være der noen dager.
Hva har jeg gjort. Ingenting kommer til å bli det samme igjen. Uaktsomt drap sa politiet. Uaktsomt drap… Jeg? Jeg kaster opp på gulvet i stuen.

Telefonen ringer på jobben til Lars.
”Hei det er Lars” Lars står lenge og stirrer på de andre på kontoret. Det blir stille rundt han. De andre ansatte ser at noe er galt. At noe er fryktelig galt. Armen med telefonen glir som i sakte film ned. Det renner tårer ned på skjorten til Lars. Blikket er tomt. Han klarer ikke svare på spørsmålene fra sine kollegaer.

Lars fikk aldri se sin elskede Hanne igjen. Hun var for ødelagt til at familien kunne få se henne. Lars fikk heller aldri se sin lille datter. Det hadde blitt en liten jente som skulle hete Sofie, men det er det ingen som vet. Lille Sofie, som Hanne og Lars hadde ventet og lengtet etter så lenge, døde i magen til mamma.

På Hannes gravstøtte står det ”jeg elsker deg”.

Denne fortellingen er til alle dere billister som tror dere har enerett på det norske veinettet. I hele mitt liv som billist, ca 20 år, har jeg aldri måttet vente mer enn noen få sekunder på å komme forbi en syklist. Kanskje bare 10 minutter til sammen i hele mitt liv som sjåfør. Du har sikkert ikke ventet lengre. Man kan ikke bli rasende å sette andres liv i fare for noe så bagatellmessig. Ta kontrollerte forbikjøringer slik at du ikke en dag sitter med ansiktet i hendene og ser at din familie går i oppløsning. For ikke å snakke om at du har ødelagt store deler av livet til en ”Lars”.
Jeg oppfordrer dere alle til å lese veitrafikkloven.

Mr. Frank"

Det er da faktisk et par stykker med hodet på rett plass på den siden. Godt å se.

Forøvrig skrevet av vår egen MrFrank og postet for første gang her.

Martin

Argh!

Et av hovedoppslagene på Nettavisens forside for øyeblikket er dette: http://www.nettavisen.no/motor/article2949223.ece

Ville det ikke være en fordel for journalister å faktisk lese gjennom reglene de siterer?

Meninger er én ting, men direkte løgn blir noe helt annet.

Jeg har ikke engang begynt å si hva jeg mener om ingressen i saken.

Grrr...

Elendig artikkel - tåpelig ingress.
Jeg har grei erfaring med å gi tilbakemeldinger til journalister som kommer slengende med påstander rundt sykling/trafikk. Mulig det e-mailes litt denne gangen også...
Alltid interessant å få vite hva de venter å oppnå, om ikke annet.

Milde måne Er han der journalist? Man kan jo lure på hva han egentlig prøver å si enkelte plasser....

Jeg har både skrevet e-post til journalisten og skrevet min mening i kommentarfeltet til artikkelen.
Maken til idioti i trafikksammenheng skal man lete lenge etter.

I tilfelle Marius Heier leser her, så synes jeg dette var et stjerneeksempel på voksen og bra respons, og det føles godt å vite at forum dedikert til den "andre siden" også har fornuftige folk i kulissene

Marius Heier er vel Marius-H på dette forumet. Se denne f.eks:

http://terrengsykkel.no/ubb/ubbthreads.php?ubb=showflat&Number=796410#Post796410

Han skriver bra og morsomt om blant annet banesykling. Flink og seriøs fyr!


mvh OveR

Dæven så mange idiotiske kommentarer som dukker opp på Nettavisen-artikkelen.

Næhhhh,nå ble du vel sjokkert?

Hvis du vil ha mange anbefalinger/liker denne poeng i slike "debatter" er det jo bare å skrive at du bruker å kaste hundebæsj ut av vinduet når du passerer disse kamikazefartsfantomitrangthights syklistidiotene...
En sikker vinner vil jeg påstå.
( )

Som ferskt medlem, ivrig syklist og bilist, må jeg bare slenge ut en kommentar
Faen en del syklister som vingler 2-3 i bredden når de enkelt kunne legge seg på rekke når en bil kommer. Sykler litt på bilvei selv og prøver å legge meg inn slik at bilistene slipper å stoppe helt opp. En del som gir en god f i det, selv om det koster lite å legge seg til høyre slik at både syklist og bilist kan komme greit frem.

Men kjære Gammelogesperat. Selv om det skulle være to i bredden (noe som er lov for syklister), så er det da rikelig plass til deg og bilen din i andre kjørefeltet? Eller sier du at du ikke foretar en ordentlig forbikjøring med hele kjøretøyet over i motsatt kjørefelt når du kjører forbi syklende? Fy skam!

Nå snakker jeg om virkeligheten på en vei hvor det er en jevn strøm av biler/syklister i begge retninger. Hvis da vi syklister holder godt til høyre i rekke, så kommer biltrafikken frem og vi kommer frem med god klaring og uten problem.

Mulig dette er et ekstremt synspunkt på et sykkelforum

Nei,det er ikke ekstremt.
Alle som beveger seg i veibanen har ett ansvar for at trafikken skal flyte så smertefritt som mulig.

Er som vanlig de som ikke tenker noe særlig som ødelegger for alle,men det gjelder jo det meste her i verden.

Det å vise hensyn er dessverre mangelvare hos enkelte,enten det er syklister ,eller bilister.

Er det ikke plass til å kjøre forbi og samtidig la syklisten være i fred i sitt kjørefelt, er det ganske enkelt ikke plass til å kjøre forbi Hvis dette er en tilstand som vedvarer i kilometer etter kilometer kan selvfølgelig syklisten stoppe og slippe forbi, men å legge seg ut for å slippe frem bilistene i sitt eget kjørefelt er farlig.

Om det er en jevn strøm av bilister/syklister i begge retninger er det rett og slett ingen anledning til å kjøre forbi så lenge det er syklister i din kjørebane. Det eneste du kan gjøre da er å vente til syklistene kjører vekk fra veien, for eksempel inn i en busslomme eller på en rasteplass.
Om du kjører forbi 15 cm fra syklister som ligger på hvitstripa - jeg regner med du ikke kommer mye lenger fra hvis det kommer trafikk imot - bryter du trafikkreglene så det synger, og en livsfarlig situasjon for de myke trafikantene er ikke langt unna.

Det er absolutt ikke et ekstremt synspukt, og du er selvsagt hjertelig velkommen på forumet her!

Men som Vanilla Ninja sier over meg her - dessverre er det slik at hvis dette er realitetene, så brytes trafikreglene.

Mange bilister har dessverre tro på at de har førsteretten på asfaltert kjørebane, og at syklister, mopeder, traktorer, hester og andre saktegående trafikkelementer må vike umiddebart hvis det kommer en bil for å få flyt i trafikken. Slik er det ikke. Det skaper potensielt farlige situasjoner å passere syklister og andre saktegående med for liten avstand. Jeg har nå vært bilist i 18 år, og jeg har kjørt mye bil på de årene. Jeg regner med at det tidstapet jeg har hatt som følge av å måtte ligge bak en syklist inntil det har vært forsvarlig og trygt å kjøre forbi totalt utgjør under 5 minutter. Fordelt på 18 år og kanskje 500000 kilometer.

Men jeg ser frustrasjonen din, og jeg er enig i at man kan som syklist i enkelte tilfeller være flinkere til å avhjelpe en smidig trafikkavviklng. Men jeg reagerte på innlegget ditt siden det gav uttryk for den "vanligste" tankegangen til bilister som føler seg hindret av syklister i "sin" veibane. Jeg tror man kan ha igjen for å vurdere slike synspunkter en ekstra gang før man setter seg bak rattet neste gang.

Spørsmålet er - irriterer du deg like mye over landbruksmaskiner som du må ligge bak noen meter inntil de kan slippe deg forbi? Hvis ja - da bør du tenke litt mer over kjørestil og blodtrykk. Hvis nei - da bør du spørre deg selv om du mener at syklister egentlig skal få lov til å være i veibanen.

Jeg lar faktisk også veibanen avgjøre hvordan forbikjøringen bør foregå. Jeg har syklet på landeveier der det er rikelig med plass til én syklist til høyre for hvitstripen og biler kan passere uten at de kommer for nærme. Burde jeg da likevel sykle med hvitstripen på høyreside for å opplære bilister om hvordan en forbikjøring skal gjennomføres på korrekt måte? Jeg foretrekker å ferdes i trafikken uten denne type attityde.

En ting er hva loven sier om hvordan forbikjøringer skal gjennomføres, en annen ting er hva bilister faktisk gjør: er det forøvrig empirisk bevist at bilister holder større avstand til syklister ved forbikjøringer der syklisten befinner seg mer i veibanen enn ved forbikjøringer der syklisten holder seg på høyresiden?

Martin

Bare så du vet det, så er det ingenting som heter bilvei.

Jeg er da ikke uenig med deg i dette. Men mitt svar var til et utsagn om at hvis man legger seg på hvitstripen slipper forbikjørende bil å stoppe helt opp. Det tolker jeg som om forbikjøring er umulig hvis ikke dette blir gjort, og i slike situasjoner vi ikke jeg som syklende la min sikkerhet gå på bekostning av en bilførers travelhet. Jeg legger meg IKKE ut til høyre for at en bilfører skal få foreta en farlig forbikjøring - snarere tvert om. I svingete partier eller der det er en del motgående trafikk legger jeg meg midt i min egen kjørebane for å forhindre at BMWen og Audien bak skal sneie meg med speilet i det de presser seg forbi mens en nervøs blondine i Opel Corsa ligger med to hjul over sin hvite kantlinje i motgånde kjørefelt. Og så får jeg heller ta den fingeren som kommer fra den indignerte pappagutten som skal rekke golftimen og puddelfrisøren når jeg slipper dem forbi. Det er tryggere med utsikt til en finger i sideruten enn bib-selene hektet fast i sidespeilet ...

Hvis det ikke er trafikk eller fare forbundet ved en forbikjøring, gjør jeg selvsagt som trafikloven sier - jeg legger meg lengst mulig til høyre for å få en mest mulig smidig og sikker forbikjøring.

Statens vegvesens forklaring til trafikkreglene (Håndbok 060) sier følgende om forbikjøring av syklister: "Ved forbikjøring av syklende er det viktig at denne får særlig god plass. en sykkel lar seg ikke styre helt presist. Dessuten vil luftpresset fra forbikjørende lett bringe sykkelen ut av balanse. Halvannen meter bør normalt være minste avstand. Kan den syklende ikke få trygg plass, må forbikjøringen utsettes."

Man kan kanskje argumentere med at syklisten bør lege seg ut og slippe bilene bak forbi når de har bremset ned, men min erfaring er at det som skjer da er at første bilen akselerer relativt sakte forbi, men neste bil bak kommer i for høy fart, osv.

Personlig opplever jeg å måtte kjøre forbi syklister på kanskje 1-2 av 100 av kjøreturer, så hvordan andre bilister får det til å bli et stort problem skjønner jeg ikke.