Mobbing og konfrontasjonsmøter

Min sønn på 9 ble forrige fredag utsatt for det man trygt kan kalle for blind vold på skolen. Da han - etter å ha fått lov fra kontaktlæreren - gikk på do i timen, hørte han at 4 eldre gutter kom inn på toalettet etter han. De begynte å banke på døren hans og da han kom ut helte de vann på han, han ble kastet på gulvet og én av guttene sparket han flere ganger brutalt i siden. Helt til én av de andre ropte ”Slutt nå, ser du ikke at han har det veldig vondt.” Det siste min sønn fikk høre før han kom seg ut var: ”Ikke si noe til læreren!”
Læreren så at det var noe galt med sønnen min og han fortalte hva som hadde skjedd. Hun bega seg straks til toalettene og fikk tak i to av guttene som viste seg å gå i 7. Klasse (altså 12/13 år gamle elever). Ved hjelp av klassebilder ble alle 4 identifisert – min sønn kjente ingen av disse - og det viste seg at det stort sett var én gutt som stod for mishandlingen. Denne gutten hadde allerede forlatt skolen.
Min kone ble informert og hun dro med en gang til skolen. Sønnen vår bar tydelig preg av hva som hadde skjedd og min kone krevde å få snakket med rektor og at skolen skulle følge opp saken. Hun ba også om navnene til de involverte elevene. En telefonsamtale med moren til den hovedmistenkte gutten avslørte i hvert fall at man der nektet for alt og at gutten ifølge moren hadde blitt gjort til syndebukk av dårlige venner.
På mandag morgen fant det sted et møte som involverte kontaktlærer, min sønn, den hovedmistenkte gutten og rektor. Gutten tilstod at det var han som hadde utført mobbingen, men ifølge min sønns kontaktlærer satt unnskyldningen langt inne. Han fortalte derimot at han selv hadde blitt plaget på skolen da han var yngre og at han løy om hvem som hadde utført sparkingen fordi han var redd for å få kjeft av foreldrene.
Vi fikk faktisk en sønn hjem denne dagen som fortalte oss forståelsesfullt og empatisk hvorfor denne gutten hadde oppført seg slik han gjorde. For skolen var saken dermed avsluttet.

Jeg sitter igjen med noen spørsmål etter denne episoden (som heldigvis endte uten varige mén for min sønn). Jeg er dessuten sikker på at veldig lite hadde skjedd i etterkant dersom min kone ikke hadde møtt opp på skolen tvert og krevd å få snakket med rektor samt bedt om å få navnene til de involverte.

• Er det riktig at et offer må delta på et møte med gjerningsmannen som truet offeret om å holde kjeft, spesielt når offeret er redd og foreldrene sa fra om at sønnen ikke skulle delta på et slikt møte?
  
• Må min sønn her brukes som et instrument med det formålet å få en 12/13-åring til å innse at det er galt å sparke en 9-åring som ligger nede? (Jeg tipper at det var noe han allerede visste fra før av.)
  
• Jeg tviler faktisk på at denne ”prosedyren” (rektor) etterlater et vesentlig og preventivt inntrykk hos denne 12/13-åringen og dette møtet er den eneste konsekvensen for han i kjølvannet av det som skjedde. Offeret får ingen oppfølging.

Jeg har nå en sønn hjemme som jeg er nødt til å forklare at å bli mobbet selv ikke unnskylder at man kan sparke tilfeldige personer som kommer ut av toalettet og at det er han som fortsatt er offeret og ikke gjerningsmannen. Jeg har en følelse av at denne type konfrontasjonsmøte mellom offer og gjerningsmann er pedagogisk innarbeidet i skolesystemet men sitter i dette tilfellet igjen med klare tvil om formål og resultat.

Synspunkter eller andre erfaringer?

Martin

DISCLAIMER: synsing uten fagkomp.

Læreren tok affære. Det er i seg selv ikke dårlig. Min generelle erfaring er at lærere stort sett gir faen i om du trasher yngre elever, så lenge du sitter stille, holder kjeft og ellers er snill og ukritisk.

Foreldrene burde kanskje vært med. Dette er pinlig for barna, som ofte ikler seg en helt annen rolle ovenfor foreldre enn hva de har på skolen. Det understreker kanskje mer alvoret, og gjør at dette ikke er noe de bare kan drite i.

Jeg lurer også på om ikke skolen kunne ha beskyttet guttungen din bedre. Jeg ville følt ubehag i et konfrontasjonsmøte og skulle legge ut om hvordan jeg har blitt forulempet. Det er vondt å innse og innta en offerrolle. Det gjør deg svak. Du trenger mye styrke for å sitte og skildre i detalj hva som skjedde, og kanskje diskutere dette med gjerningsmannen. Det er lett å bagatellisere det, og da sender du ut gale signaler, samt at du bebreider deg selv i ettertid for at du ikke var tøffere, eventuelt føler deg forpliktet til å fortsette resonnementet ved å unnskylde gjerningsmannen, så du slipper å angre på og føle dårlig samvittighet for at du ikke var tøffere under konfrontasjonsmøtet. Jeg er også spent på hva psykologene her mener om slike konf.møter.

Når jeg var på et tilsvarende møte på mellomtrinnet, var det veeeeldig flaut for både han som slo meg ned, og medhjelperen hans som sikkert skulle score ekstra cred ved å joine. Det var ingen stolt forelder som fulgte med, og det var møte med hver og en separat. Jeg syns at skolen gjorde dette bra, når jeg tenker tilbake. Jeg hadde andre mindre rappkjefta og velartikulerte elever med mindre ressurssterke foreldre som fikk langt verre oppfølging, for å si det sånn. Dette er bare å regne som anektotisk bevis, jeg var selv klar i hodet på at dette ikke var min skyld. Jeg kan heller ikke huske at jeg ble påtvunget å skulle være venner igjen, eller at vi "delte skylda."

Sønnen din trenger selvtillit. Vi er primitive dyr, selvtillit får man ved å hevde seg selv. Folk har ofte som utgangspunkt at det alltid fins en rettferdig og riktig løsning. Det stemmer ikke. Blir du utsatt for systematisk mobbing på skolen, blir du utsatt for vold, blir du singlet ut av flokken, har du større sannsynlighet for å utvikle f.eks unnvikende personlighet som eldre. Det merker deg for livet. Vet ikke hvordan dette er for enkeltepisoder av tilfeldig(?) motivert vold. Det som kan motvirke dette, er om sønnen din hadde klart å ta igjen, og når ikke det er mulig, at han har bekjente som kan stille opp for ham og hevne ham. Det er ingen politisk korrekt tanke. Men kanskje er det den usminkede, kyniske kalde sannhet, at det er spis eller bli spist.

Må heller ikke glemme her at det å bli sparket i siden mens du ligger nede kan gi skader som er farligere enn å bli knivstukket.

Dette er trist lesning. Og du kaller det med dets rette navn: Blind, uprovosert vold. Begrepet "mobbing" kan tilsløre og ufarliggjøre slike hendelser, men dette er vold.

Jeg har dessverre en nærmest identisk opplevelse. Vi ble oppringt fra ungdomsskolen og fikk vite at 14-åringen var blitt utsatt for et forsøk på vold med tang (sic!) i skoletiden. De som sto bak - eldre elever - ble raskt identifisert og innkalt til rektor. Det viste seg at dette var et ledd i en form for "manndomsprøve" og at det var tilfeldig hvem som ble plukket ut som ofre.

Skolen har som standardprosedyre å anmelde slike hendelser til politiet, men siden de antok at det var flere tilsvarende episoder ville de vente litt for å "samle opp". Vi valgte derfor å sende inn anmeldelse for dette på egne vegne. Det var lurt, for noe anmeldelse fra ungdomsskolen kom aldri..

Etter en stund ble saken oversendt for mekling i det lokale Forliksrådet, men vi valgte likevel å opprettholde politianmeldelsen. Det var mange begrunnelser for nettopp dette, men viktigst av alt var at vi oppfattet en behandling i Forliksrådet som en mekling mellom likeverdige parter. Jeg oppfatter hele meningen med Forliksrådsordningen at partene skal diskutere seg fram til en felles forståelse av konflikten og til enighet om måter å løse dette på. Mobbing er vold - uansett!

I en overgrepssituasjon eller situasjon med blind vold overfor tilfeldige ofre blir det - etter min mening - helt feil å søke likeverdighet og konsensus. Innkalling til konfrontasjonsmøter eller mekling i forliksråd kan oppfattes som en "lettere" straff enn politianmeldelse, -etterforskning og en evt. dom.

Ønsker dere lykke til!

Kjip historie Martin. Jeg jobber i Osloskolen, men har ikke vært borti noe som likner denne episoden på min skole. Jeg har heller ikke hørt at vi kjører konfrontasjon mellom overgriper og offer. Skal snakke med en eller annen i ledelsen på skolen i morra og høre om dette er vanlig rundt omkring. I mine øyne høres et slikt møte der overgriperen kan rettferdiggjøre overgrepet overfor offeret totalt noldus ut.

Jeg er også ganske sikker på at saken ikke hadde vært løst på denne måten på min skole.


mvh OveR

Dette er hårreisende og direkte i strid med Olweus-programmet, Osloskolens program mot mobbing. Dette programmet legger alt ansvar på mobber, bygger på god velprøvd behavioristisk tankegang og all forskning, god og dårlig, peker på at dette er mest effektivt.

Mao jobber du mot en feig og inkompetent rektor. Foreldrene til de som står bak kan man ikke regne med heller.

Send et skriv til Utdanningsetaten og politianmeld forholdet. Dette blir jo en barnevernssak i så fall.

Dette er ille ja, og saken burde ikke være ferdig med dette. Be rektor innkalle dere og foreldrene til mobberen til et møte. Der kan dere danne dere et inntrykk av om hvorvidt foreldrene er preget av situasjonen, og hva de gjør med dette. Møter dere ingen forståelse derfra er det bare for dere å personlig sende en bekymringsmelding til barneverntjenesten - de har plikt til å undersøke saken.

Dette synes jeg var trist å høre Martin.
Etter hva jeg har fortsått så er sønnen din forholdsvis fersk på denne skolen.
Slike opplevelser pleier ofte å sette en støkk i unger og det er ikke alltid lett for dem å komme hjem å fortelle om slike hendinger.

Jeg ser det som positivt at dere har tatt tak i saken. Jeg synes også dere kan stille spørsmål med hvordan skolen håndterte saken i ettertid.
Spesielt synes jeg konfrontasjonen med den eldre eleven var unødvendig.
Her må de voksne ordne opp og legge forholdene til rette for de unge elevene slik at de alltid føler seg trygg både på skolen og på skoleveien.


Dag

GogBozen oppsummerer greit mine tanker om temaet, også.

Skolen har såvidt jeg kan skjønne sagt seg fornøyd med at din sønn har fått inntrykk at det er greit å ikke bare mobbe men også fysisk angripe yngre elever dersom man selv har blitt utsatt for dette. Overgriperen sitter igjen med at han kan slippe unna med blind vold ved hjelp av en enkel unnskyldning og ved å igjen legge skylda på dem som mobbet ham.

Dette må jo være det mest kontraproduktive utfallet det er mulig å få fra denne situasjonen?

Misforstå meg rett her, jeg går ut i fra at du er en ansvarlig nok forelder til å fortelle guttungen at dette ikke er tilfellet.

Jeg er desverre ikke sikker på at det er noe du kan si som vil overbevise sønnen din helt om dette, og fjerne alle tanker om at tidligere mobbing unnskylder mobbing. Å ta saken videre vil vel kunne vise både din sønn og overgriperen (andre også, for den saks skyld), at vold ikke er greit, og at dette får mer alvorlige konsekvenser enn at man må si unnskyld.

Ingen skoler i Oslo er pålagt å følge Olweus-programmet. Eller noe annet mobbeprogram. Noen skoler gjør det, andre ikke. Du kan ikke bruke dette mot rektor på M@rtins sønns skole med mindre de er inne i programmet.

For øvrig er vel dette en sak som kan betegnes som blind vold, ikke mobbing.

Jeg vil si at du burde se på opplæringslovens bestemmelser om trygt skolemiljø hvis du skal "ta" rektor/skolen. Å utsette gutten din for dette møtet er i min verden ganske langt unna å gjøre situasjonen hans tryggere.


mvh OveR

Det er bare rektor og mobber som vil ha noe å tjene på å skille mellom blind vold og mobbing her. Rektor må tåle å få belyst sine handlinger i en slik situasjon. Skoleledelse er et kapittel før seg selv, for å si det mildt. Kriminalitet er det politiet som jobber med uansett alder. Forebyggende enhet i oslo kan utgjøre en betydelig forskjell i en slik sak som dette. Sønnen til martin klarer seg nok, men disse andre bør fanges opp av kompetente folk...

Da er det jo kriteriene for hva man skal kalle mobbing som man bør diskuteres. Jeg vil reservere mobbebegrepet til tilfeller av gjentatt fysisk, psykisk eller verbal plaging av en eller flere personer, ikke engangstilfeller som dette ser ut til å være.

Uansett hva man kaller dette tilfellet så må jo rektor svare for sine valg. Personlig tror jeg hun får mer å svare for dersom man kaller det blind vold enn om man anser det som førstegangs tilfelle av mobbing. Ellers er jeg enig i at både politi og barnevern bør få vite om denne saken så de kan ta tak i voldsovergriperen på et så tidlig stadium som mulig. Foresatte og rektor ser ut til å gjøre en slett jobb i dette tilfellet.

Vi er nok vi grunnleggende enige.


mvh OveR

Trist å høre dette Martin, det stikker litt i meg når jeg leser hva som får foregå i norske skoler og hvilke konsekvenser dette har for de som utøver "faanskapet". Jeg slenger meg på at dere bør vurdere å anmelde forholdet, dog ikke av annen grunn enn at det er det jeg selv ville gjort. Skolen kan sikkert være flink og bruke tid på dette, men jeg tror at politiet kanskje kan ha en mer preventiv virkning på dette i fremtiden og gi en klarere beskjed til bøllens foreldre om at her er det muligens et større problem på gang...

Uansett, lykke til og håper at sønnen din kommer seg fint etter dette og skjønner at slik oppførsel ikke kan forsvares på noe vis!

Jeg opplevde selv vold og mobbing i barneskolen, og har fått varige "merker" av dette, fordi ingen noen gang tok tak i saken (jeg er godt voksen nå).

Det aller viktigste å huske nå, er å ivareta sønnen din. Han har opplevd frihetsberøvelse og blind vold, og dette kommer han og kroppen hans til å huske, uansett hvor tøff og modig han prøver å være i ettertid.
Snakk med han om episoden, i trygge omgivelser, gang på gang. Fortell han at det ikke er hans skyld. At han er trygg nå, og at dere skal beskytte han.

Konfrontasjonen og samtalene på skolen kan ha gjort saken verre for sønnen din, hvis han sitter igjen med et inntrykk av at også han har ansvar i denne saken, siden også han ble kalt inn til rektor.

Det er kjempebra at dere følger opp på den måten dere har gjort. Still krav til skolen. Følg opp foreldrene.

Når det gjelder selve episoden, så er jeg 100% sikker på at jeg hadde levert politianmeldelse. Dette er blind vold og frihetsberøvelse. Straffbart. Og det er lite sannsynlig at personer som begår slik vold avslutter med dette.
De fleste skolene er dessverre for snille, og forstår ikke alvoret.

Jeg ville også anmeldt forholdet (og sendt bekymringsmelding til barnevernet hvis ikke dette går automatisk pga anmeldelsen). Det tar ikke den vonde opplevelsen bort fra minnet til sønnen din Martin, men det er et tydelig signal både til han som gjorde dette, hans foreldre og skolen om at dette er en alvorlig sak.

Dersom konsekvensen for bølla er at han må si "unnskyld", synes jeg det blir for enkelt. Både han og foreldrene må forstå at dette er alvorlig. Med en politianmeldelse og melding til barnevernet bør i hvertfall foreldrene forstå (og kanskje bringe dette videre til poden) at slikt gjør man bare ikke.

Altså anmeld for å gjøre konsekevensene størst og "vanskeligst" mulig for overgriper og hans foreldre.

Her er jeg enig i at dette er en voldssak og ikke mobbing. Jeg ville sporenstreks tatt en alvotsprat med gutten og foreldrene en gang til nå som tilståelsen foreligger - gjerne separat. Kall en spade for en spade. Dette er et overfall og en blind voldshandling, og fortell at neste gang går dere rett til politiet med saken. Eventuell anmeld saken og gjør det klart overfor gutten, foreldrene og rektor at det er det som skjer.

Jeg har vært borti en lignende episode selv - dog ikke så blind og ikke så alvorlig. Da Erik var 12, ble han gjentatte ganger kalt "sykkelhomo" av en av skolens "tøffinger". En kveld på vei hjem sprakk det for ham og han viste fingeren til vedkommende som svar på tiltale, hvorav denne tok tak i sykkelstyret da Erik syklet forbi og sendte ham i bakken. Det kneet han kom hjem med var vi i tvil om skulle sys eller ikke, men tok avgjørelsen på å la være.

Jeg tok kontakt med eleven og mora hans per telefon og ga veldig klar beskjed om at én lignende episode til vil umiddelbart medføre en politianmeldelse. Det ble ingen flere episoder av noen art.

Dette var trist å lese M@rtin. Du har min fulle sympati. Jeg hadde ikke tolerert denne type oppførsel. Konsekvensen for bølla burde vært større. Det er dessverre slik at mange skoler ikke klarer å hanskes med mobbere. Se forøvrig dette som står i min lokalavis. http://www.f-b.no/nyheter/10-aring-mobbet-og-slatt-i-svime-av-medelever-1.5345775

Takk for tilbakemeldingene.

Etter at den hovedmistenkte gutten hadde innrømmet overgrepet ble det en siste telefonsamtale til hans nå langt mer spake mor der min kone slo fast at det vanker en saftig politianmeldelse dersom hennes gutt bare skulle se på vår sønn igjen. Vi håper og regner med at denne beskjeden går rett hjem.

Min sønn er både fysisk og psykisk robust og har - i motsetning til hans foreldre - allerede kommet over episoden. Skoleledelsen vet nå i hvert fall hvor de har oss. Det kan være greit når også minsten begynner på samme skole til høsten.

Det beste ved det hele er at min sønn tidligere ble omtalt av kontaktlæreren som resurssterk mens det første rektoren fastslo overfor oss var at de 4 involverte 12/13-åringene kom fra resurssvake hjem. Også her gjelder det visst at resurssterke overlates til seg selv - tilogmed skal vise forståelse for overgriperens (resurssvake?) bakgrunn - mens resurssvakhet i seg selv kan brukes som et underliggende moment for å kunne forklare blind vold. Skremmende.

Martin

Det er en viss fare for at sønnen din ender opp med å banke andre senere. Spørs hvor traumatisk hendelsen viser seg å være for ham i etterkant. Du får følge ham godt opp.

Er det ikke slikt man har faddere til, onkler og familievenner som kan snakke med et barn om livet og ting som skjer, uten at foreldrebånd blandes inn?

Det er en voldsom reaksjon med noen store konsekvenser, men hendelsen i seg selv er voldsom den også - og her har man muligheten til å la samfunnet gripe inn å ta tak i et barn/ungdom med store adferdsproblemer i ung alder. Den sjansen må man gripe, før vedkommende blir eldre og påfører medmennesker og samfunnet andre og større utfordringer. Jeg mener ikke det for å bagatellisere det som har skjedd din sønn selvsagt, men hvis vedkommende ikke blir tatt hånd og plassert i en situasjon der rammer, grenser og regler blir tydeliggjort på en annen måte, kan denne adferden eskalere til verre ting.

Samfunnet har mekanismer som skal/bør settes inn hvis "ressurssvake" ikke evner å gi sine barn de sosialiseringsfaktorene samfunnet er avhengig av. Barnepsykiatri med familieterapi, barnevern og andre tiltak er der for å ta hånd om disse barna, og da bør rektor kanskje bli opplyst om hvorfor vi i Norge ser på slike tiltak som positive i det lange løp, og at man må benytte disse for det de er verdt i slike situasjoner. Ikke bare unnskylde dem, og se en annen vei....

Trist at barn og unge opplever slikt. Håper det går bra med gutten din M. Jeg tror forøvrig ikke sjansen øker for at man blir utagerende som manic nevner, selvom man har opplevd slikt en gang.
Uansett hva med?: http://www.konfliktraadet.no/
Jeg ville spurt om råd hos dem. Det er seriøst dyktige folk som har mye erfaring.

Da jeg gikk i 2. eller 3. klasse ble mine foreldre oppringt av rektor. Jeg og mine to nærmeste venner ble innkalt til møte på skolen. Vi ante ikke hva det dreide seg om, men det var tydelig at det var alvorlig. Da vi kom inn i klasserommet satt en annen gutt fra klassen der. Etter litt formell prat så kom det frem at vi var kalt inn til møte etter at vi hadde mobbet og sparket denne gutten på vei hjem fra skolen. Vi hadde vistnok klart å sparke hull i regnbuksen hans slik at han fikk ett kutt i kneet. Det var selvfølgelig bare sprøyt alt sammen. Gutten var lei seg for at han ikke hadde fått "lov" til å bli med og leke med oss etter skolen og hadde dratt for å spille ballspill med noen andre i klassen. Han hadde tryna, slått seg og gitt oss skylden + lagt på en god del. Heldigvis hadde vi alibi på hvor vi hadde vært og det kom også frem fra de han hadde vært med at han hadde tryna og slått seg.

Det som skjedde med sønnen din var selvfølgelig mye værre og det var jo også klart at det hadde skjedd noe alvorlig.Men jeg mener i noen tilfeller så må det være lov å kontakte elever for å høre hva som har skjedd. Jeg tror jeg hadde blitt rimelig satt ut om vi hadde blitt politianmeldt eller etterforsket i den unge alderen.

Til info så er vi alle gode venner med denne karen pdd, og den rare situasjonen som skjedde på barneskolen ble aldri tatt opp siden eller nevnt i ettertid. Vi skjønte han hadde hatt en dårlig dag og syntes mer synd på han enn vi var sure.

(noe slikt tenkte vel moren til 12-åringen også i sin tid, og se hva som skjedde)

Hendelsen i seg selv tyder på at noe er galt i hjemmene til disse guttene, og det må man selvfølgelig gjøre noe med og ha en viss sympati for, men det er absurd at voldsofferet skal blandes inn i den dimensjonen.

Det er denne feilkoblingen som er både skadelig og dessverre vanlig, men som eksplisitt unngåes ved å følge det nevnte Olweus-programmet og prinsippene bak dette selv om man med rette kan argumentere for at dette er blind vold, ikke mobbing.

Offeret skal vernes, alle tiltak skal settes inn mot overgriper er essensen i dette programmet. Det er det eneste som kan vise til resultater av de ulike programmene som finnes, og det er gjort enkelt og tydelig slik at rektorer ikke skal innkalle små barn som er blitt krenket til slike konfrontasjoner. At det skjer bak deres rygg er dessuten "#!¤#¤%

Etterlys handlingsplan mot mobbing, selv om jeg kanskje hadde feil om Olweus skal alle skoler ha en handlingsplan. Hvis de har valgt Olweus bør rektor sporenstreks kontakte NAV

Må si meg enig med GogBozen her.

Selv om jeg er sjokkert over det som har skjedd, kan jeg av egen erfaring si at skoleledelsen på denne skolen nok er litt seig materie i denne typen saker. Men veldig bra at dere handla så resolutt.

Skremmende lesning Martin. Har også barn på samme skole, men heldigvis ingen lignende erfaringer. Som Håkon er også jeg enig med Knut her. Får håpe alt står bra til med B.