Nå er det forbudt å ikke bruke bånd

La oss prøve å holde diskusjonen på et fornuftig nivå. Jeg skal i hvert fall gjøre mitt beste.
Jeg skjønner ikke riktig hva du mener med at det er vanskelig å sette seg inn i hvordan en med "hundeskrekk" har det. Det er et understatement! Det er i praksis umulig, i hvert fall ekstremt vanskelig å sette seg i hvordan en person med et problem av psykisk art har det. Jeg kan komme med mange eksempler, du/dere kan godt mene de er dårlige. Med rimlig solid bakgrunn vil jeg påstå at det ikke er mulig å skjønne hvordan en person med feks en depresjon, en angstlidelse, et rusproblem etc har det, med mindre man har kjent på de samme følelsene selv. Jeg står 100% inne for det. Man kan kanskje ha en ide, eller svak forestilling, men man kan ikke skjønne det.
At problemet kun kan løses dersom personen det angår oppfatter det som et problem og er interessert i å gjøre noe med det, er jeg også veldig sikker på. Og her snakker vi ikke om psykoser eller alvorlige vrangforestillinger, det er et helt annet tema.
Problemet har etter min mening to sider:
1. Det finnes enkelte drittbikkjer der ute, med dårlige/uegnete eiere som skaper frykt med rette. De burde på en eller annen måte irettesettes/straffes.
2. Det finnes endel mennesker som har et urasjonelt forhold til hunder, og de burde (for sitt eget beste) forsøke å gjøre noe med det.
Løsningen er uansett ikke å forby hunder generelt, eller innføre båndtvang permanent.
Hvor i alle dager har du det fra at jeg er for å bryte loven?

Her gir du meg vel rett i min tanke om manglende empati. Ellers skrev jeg ikke at du står for å bryte loven. Jeg nevnte andres insistering, og siktet med det ikke på deg.

Jeg er uenig med deg. Med det forbehold at vi ikke kjenner hverandres bakgrunn. Empati er svært (kan nesten ikke overvurderes) viktig i relasjoner mellom mennesker. Enten det er profesjonelt eller generelt. Like viktig er det å innse sin begrensning og tørre å innrømme at "jeg forstår faktisk ikke hvordan du har det, men vil gjerne bidra med å gjøre det bedre". Det er ikke mangel på empati, kanskje heller det motsatte. Men det forutsetter motivasjon.

Mer eller mindre, mener nå jeg.

Hunder kan være løse bare når de
a) blir fulgt og kontrollert på aktsom måte, eller
b) er forsvarlig inngjerdet på et sted som ikke er åpent for allmenn ferdsel.
Den som holder en hund i bånd, skal være i stand til å ha kontroll med hunden, hvis de ikke blir ledsaget av noen som har slik kontroll.
Hundeholderen skal påse at hunden ikke farer mot, hopper på, forfølger eller stiller seg i veien for folk som ikke godtar dette. Har en hund dette for vane, skal den bli holdt i bånd på steder som er åpne for allmenn ferdsel.
Hundeholderen skal vise særlig aktsomhet der det er barn, for å hindre slik kontakt mellom hund og barn som barnet eller voksne som følger barnet, ikke inviterer til, og for å forebygge at barn blir skremt. Om nødvendig skal hunden bli satt i bånd eller holdt tett inntil hundeholderen.

Hvis dette følges til punkt og prikke er vi 90% i mål for mitt vedkommende. De siste 10% er mitt ansvar.

Da kan jeg forøvrig anbefale en metode som er i tråd med Geirs ønsker, og som, for oss, funker som et bra kompromiss mellom hundens behov for å gå fritt, hensyn til viltet og hensyn til andre markabrukere: 15 meter langline av typen plastbelagt, den knall orange, vet dere. Hunden sleper den etter seg, og den hekter seg aldri selv om hunden går sikksakk i krattskogen. Dermed har man laget en sikker sone med radius på 15 meter. Et tråkk på lina, og det er bråstopp på hunden. Der det er mange mennesker eller langs grusveier må man selvsagt ha kortere bånd, men det funkerer supert der vi trives best, på sti. Det er også et supert hjelpemiddel for trening av innkalling, siden hunden kan korrigeres veldig tydelig dersom den ikke lystrer. Og hva er vel bedre enn å kombinere stiturer med innkallingstrening?
Helt ærlig må jeg si at lina slett ikke er nødvendig for meg og min hund, men det er mitt bidrag til å dempe konflikten.