Hund i skiløypa

Det er, slik jeg leser det ikke problemstillingen. Her snakker vi om f eks ufrivillig barnløse.

Og, feil for hvem ?

Tar kompisen min feil hvis han er fornøyd med sin Toyota Avensis, bare fordi jeg selv eier en Bugatti Veyron ?

My point exactly!

Feil for en så stor andel av befolkningen at jeg vil tro at man kan kalle det unormalt om det ikke er slik.

Hvis du mener dette kan overføres til det å være glad i hunder og/eller barn så vil jeg si at du har et unaturlig forhold til biler.

Det var en metafor.

... som er overførbar til debatten Chihuahua vs. Doberman

Det endrer jo ingen ting for de som opplever det, og som har det på den måten, eller ?

Jeg TROR:

Det er mange ensomme mennesker her i landet, som av åpenbare årsakerknytter seg veldig hunden sin.

Det er mange par som av ufrivillig ikke har barn og som et ekstremt lite plaster på såret, får seg en hund som de av naturlige årsaker da knytter seg ekstra til.

Å nedgjøre den nærheten og kjærligheten disse menneskene føler til hunden(e) sine sier noe om nivået av empati her.



Javel, det er jo helt fantastisk flott for deg som har muligheten til å få barn, og kan gni dette inn i såret på folk som ikke kan det. Dessuten endrer det vel strengt ikke noe på OPPLEVELSEN av kjærlighet disse menneskene har til hunden sin, at du har det ENDA bedre med dine barn ?

Jeg tror det foregår en resonnering her med skjulte premisser og kun antydet konklusjon:

Jeg er like glad i min hund som andre er i sine barn,
skjult premiss: affeksjonsgrad avgjør verdien av det som elskes, ergo: hunder er like mye verdt og skal ha like rettigheter som barn.

Personlig er jeg spesiesist, det vil si for meg finnes det et uovervinnelig skille mellom mennesket og dyr (og siden det - i motsetning til hunder - ikke er lov å selge, kjøpe eller avlive barn i Norge etter eget forgodtbefinnende ser jeg tilogmed ut til å ha loven med meg).

De som mener at unger og hunder er like mye verdt fordi disse kan elskes like mye, må nok også åpne for en hel del andre objekter som kan elskes like høyt som sin egen hund. Og eventuelt ta stilling til om en gammel bestemor som begynner å få det vondt kanskje bør avlives, slik at resursene istedenfor kan brukes på f.eks. redde sjeldne, men friske blåhvaler.

Martin

Helt enig (og uten hund eller barn er jeg temmelig objektiv). Ikke bare er det mange millioner års evolusjon mellom dagens menneske og det stadie den nærmeste primaten befinner seg på i dag. I tillegg er det slik at i det sekund vi gir opp et distinkt skille, selv om det er kunstig genetisk sett, mellom mennesker og dyr så sier vi samtidig adieu til all menneskelig sivilisasjon. Og man kan si hva man vil om sivilisasjonen, men heller den enn å ha to sabeltenner i skallen fordi man var litt uoppmerksom.

Gjør det ! Men obs ,du skal falle lenge og dypt før du når mitt nivå når det gjelder hundehold. Men vi trives her nede i gjørma - så velkommen etter skal du være
( denne hunden har f.ø løpt "det meste" av sykkelstier på nordkalotten - helt løst )

Jeg ser hvor du vil hen. La meg tilføre utsagnet mitt en porsjon politisk korrekthet ved å si at jeg tror at forholdet til barn en har ansvaret for, adoptert eller eget i de fleste tilfeller ligger på et helt annet plan enn forholdet til en hund. Jeg vil dra det så langt som å gjette på at i de aller fleste tilfeller stikker nære forhold mennesker i mellom langt dypere enn forholdet menneske/hund, sett fra menneskets side.

Moro å se at dette tar helt av, og sykt ut av kontekst...måle hvem som er mest glad i hvem...syke folk.

Mannen med nakkskaden sier han ikke bærer nag til noen, og at det ikke var hunden som meide han ned, men han selv som ikke greide å stoppe.

Morsomt, dama gikk tur med vår hund løs i dag, på ski, møtte en annen hund(med eier like bak) som var løs som hoppet på henne. Ingen skade skjedd, og en hyggelig prat var følgen. Begge eiere og hunder var kjempeglade i det fine været.

Dette var også de eneste samboeren min møtte i løpet av 2 timer ute på en fredag formiddag, noe som også kanskje er poenget her :-)

Jeg er enig med deg, men synes du fusker litt når du innfører begrepet å "elske".
Det har tidligere i tråden vært snakk om å "være glad i".

I denne sammenheng synes jeg det er betydelig avstand mellom disse begrepene.

Terrengsykkelforumet er en artig organisme. Grad av "glad i" har ingen ting med trådstarters innlegg å gjøre og ingen ting med debatten om total og betingelsesløs båndtvang å gjøre. Grad-av-glad-i-debatten er jeg ikke så interessert i, så takk for meg. Nå skal jeg snart hjem for å ta med hunden min, som jeg er veldig glad i, på tur. Takk for i dag, og god helg! Måtte debatten nå nye konstruktive høyder

Du gjør et hederlig forsøk på å fremstå som en reflektert og oppegående person. Ser du virkelig ikke sammenligningen i hvilken rett du krever og at jeg evt krever min?
Så vidt jeg kan skjønne skylder jeg deg ingen verdens ting. Det er uproblematisk for meg å kunngjøre at jeg er 100% uenig i dine holdninger vedr hunder og hundehold. Det er en ærlig sak å innrømme at man er utrygg med hunder. Det er latterlig å hevde at man blir forfulgt av aggressive hunder mer eller mindre ukentlig. At din åpenbare frykt blir projisert til barn du omgås er svært sannsynlig. De lærer av voksne, og særlig av sine foreldre. Man kan godt kverulere rundt dette, men det endrer uansett ikke virkeligheten.
Tror jeg lar det bli med dette, og lover herved at jeg aldri skal ta med meg hund i lysløypa i Trondheim. Siden jeg åpenbart ikke er i posisjon til også å komme med krav, kan jeg i hvert fall få be pent om at hundefiender holder seg unna nordmarka sålenge det ikke er båndtvang

Det er jeg jo klar over, og jeg har på ingen måte ment å bagatellisere følelsene til de som mister et barn. Jeg tror ikke jeg har sagt noe som kan tolkes slik heller.

Vi har ikke barn, og i sammenhengen er det ikke relevant om det er fordi vi ikke kan eller fordi vi ikke vil. Vi har hund. ..Eller rettere sagt hadde vi det, inntil for tre uker siden da han helt uventet døde som følge av et gliom i hjernen, bare fire og et halvt år gammel. Nå venter vi på å få ny valp.

Vi har mistet vår beste venn, et fullverdig familiemedlem, vår turkamerat og kompanjong, som vår kjære hund var. Det jeg mener er at folk som ikke har hund ikke klarer å innse hvor mye de kan bety for de som er glade i dem. Det blir bare tull å forsåke å kvantifisere hvor glade man er i hunder vs. barn, selvsagt. Alt jeg vet, siden vi altså ikke har barn, var at det føles helt hinsides jævlig og håpløst. Det provoserer meg derfor ganske betraktelig å lese så flåsete leppeslenging som enkelte disker opp med i denne tråden.

Den tomheten og sorgen som er igjen er ufattelig, og DET er det jeg vil at folk skal forstå. For oss som har hund (I alle fall de aller fleste av oss, håper jeg.) betyr de uendelig mye.

Vel, hvis du føler deg berettiget til å slå en hund til invalid fordi den springer etter deg når du sykler i skogen, og så banke opp eieren dens fordi han "protesterer", hjelper det vel ikke om du har hund selv. ...I alle fall ikke for annet enn at det får meg til å tro at du kanskje overdrev en smule.

Det var forøvrig ikke nivået på hundeholdet jeg snakket om. Men jeg innser at det gikk litt varmt akkurat da, så jeg beklager utsagnet.

Hva - sånn helt spesifikt er det du er uenig i?


Dersom en person opplever dette, er det vel ikke latterlig. For ordens skyld: Hvis du mener at jeg hevder dette, må du jobbe med leseforståelsen din.


Og virkeligheten når det gjelder i hvilken grad jeg har overført dette til mine barn og andre barn jeg omgås er at: ... ?

Dette har jeg et sterkt ønske om at du svarer på siden du tar deg en stor frihet med å skissere virkeligheten rundt en person du aldri har møtt.



Hvordan definerer du en hundefiende?

For å sette det litt i perspektiv:
Jeg har hatt flere hunder og mistet alle.
Den siste døde i sommer. Den hadde vi hatt i nesten 14 år, og var det første året vårt eneste barn. Den har vært en trofast turkamerat og treningskompis og vært med omtrent overalt med unntak av sydenturer. Jeg syntes det var skikkelig trist å miste hunden, og enda verre var det å se hvor mye ungene sørget.
Uansett hvor ille det var å miste den hunden (og de andre) kan faktisk ikke det måle seg mot det jeg følte da Geir mistet datteren sin. En unge jeg aldri hadde møtt, men kun kjente gjennom terrengsykkel.no. Det er to grunner til det: Jeg kjenner Geir, og jeg har en datter på omtrent samme alder, og jeg kunne forestille meg hvor vondt han hadde det.

Det er ingenting å beklage - klart det skal kunne få lov å gå litt varmt for seg iblant.

Men fortsatt - en hund er og skal være absolutt nederst på rangstigen. Er den det minste i tvil om det så skal den forklares hvor skapet skal stå. Metodikken får man velge selv.

Jeg vet ikke om noen har svart i mellomtiden, for makan til feel-bad-diskusjon skal man lete lenge etter, og jeg gidder ikke lese mer, men:

Mange hundeeiere foretrekker å plukke opp dritten, knyte igjen plastposen, gå videre på turen og ta med posen når de passerer på hjemveien.

Jeg bare nevner det.

LJ

Jeg prøver altså ikke å gjøre dette til en "jeg er tristere enn deg"-konkurranse, så det der anser jeg som unødvendig å svare på.

Jeg følte også omtrent det samme som deg da jeg hørte om tragedien i Geirs familie, og har tenkt mye på den. Jeg setter forøvrig ikke pris på alle kommentarene her og andre steder av typen: "Dette kan du ikke forstå, siden du ikke har barn.". Ingen andre vet hva jeg kan føle eller forstå.

Selvsagt. Er det noen som har diskutert det?

For ordens skyld: Det har du på ingen måte gjort.


Ironien i dette er at at dødsårsaken til vår datter var den samme og sorg er noe man forstår veldig lite av før man står oppi det. Det er alt jeg tenker å si om det. Vi har forøvrig fått et nytt barn, som er et stort lyspunkt uten at det hjelper på sorgen eller savnet.

+1

Hvordan kan du da fortelle alle andre at du da føler det samme som vi som har barn, eller begge deler? Du kan heller ikke vite hva vi føler, og gjør egentlig akkurat det du forteller oss at vi ikke kan gjøre.

Dere er meg jammen en fin gjeng, alle sammen:-)

Da jeg i hin hårde dager gikk på sykepleien og studerte temaet empati/sympati, kom jeg på denne tullete huskeregelen:

Sympati er hva en kvinne føler når hun ser en mann slår seg i pungen, empati er hva en mann føler når han ser en annen mann slår seg i pungen.

God helg!

Du har rett. Det har jeg ingen forutsetning for å uttale meg om. Jeg får bare vise til spesifiseringen min i post #883704.

Hvem var det som hoppet på hvem ????


Siden det ikke dreier seg om hund i skiløypa lenger, velger jeg heller et morsomt klipp

Litt av en tråd...

Jeg har ikke hund, og har heller aldri hatt det. Men jeg har flere kamerater som har hund, og kunne godt tenke meg en selv når jeg er ferdig med studier og har ting litt mer på stell i forhold til bolig etc. Og en ting er sikkert, hensynet til andre mennesker går foran hunden any day. Slik f.eks. GeirK beskriver møter med hund, uavhengig av hva som faktisk er hensikten til hunden, skal ikke skje pga en hund jeg har ansvaret for. Frykt er ikke rasjonelt og det har ingenting for seg å forklare til en som er livredd hunder at den bare vil hilse på og leke.

Klart det har noe for seg! Det er jo derfor vi er venner: når en venn oppfører seg irrasjonelt, skal man prise seg lykkelig hvis noen gidder å gi en pekepinn hvordan man kan leve livet litt enklere.