Hund i skiløypa

Rimer "hunder" på "unger"? Kanskje med stum "d" i "hunder" og stum "g" i "unger". Kjøp plata til Klaus J. Sonstad. Han har tenkt mye på dette med dyr, dyrelyder og rim

Her er det bare å skaffe seg jegerprøven, GeirK!

Ole.

I 1994 anslo amerikanske forskere at det i USA alene ble bitt 4,7 millioner mennesker det året.

Da har du enten ikke lest hva jeg har skrevet, eller så har du misforstått.
Jeg kommer med råd om hvordan man kan håndtere hunder fordi det alltid kommer til å eksistere ignorante hundeeiere. Det vil derfor alltid være en viss "risiko" for å møte en hund. Med litt kunnskap kan man også være sikrere på at man tolker situasjoner med hunder riktig. Mange forveksler lek med aggresjon, f.eks. Jeg forstår ikke hvorfor dere blir så provosert av disse rådene.

Å kontant avvise alle disse velmenende rådene og automatisk slutte at jeg mener at folk som ikke liker hunder MÅ lære seg å hanskes med dem blir fullstendig feil. Det er råd om hvordan man kan snu uunngåelige ubehagelige situasjoner til bare uunngåelige situasjoner.

Dette var verre enn jeg fryktet - og jeg har en mistanke at dette har langt mer med din leseforståelse evt. mangel på sådan å gjøre enn det har å gjøre med min personlighet.

Jeg har lest alle innleggene mine i debatten for å finne grobunn for uttelelsene dine, og kommer til den konklusjonen at du prøver å gjette på hva jeg mener i stedet for å lese hva jeg skriver. Utover en del faktaobservasjoner som er udiskutable sier jeg kort oppsummert at:

Jeg ser det som en rett å sykle i skogen uten å møte førerløse hunder og uten at hunder løper etter sykkelen min eller utviser truende adferd. Når dette skjer velger jeg mellom å forsvare meg eller flykte, avhengig av hvilke opsjoner jeg har.

Med mindre du kan argumentere for hvorfor jeg på grunnlag av dette er sta, egoistisk, nomkommunikativ, ufleksibel og lite likandes, foreslår jeg at du revurderer oppfatningene dine.


Under begrepet nonkommunikativ sorterer å slenge om seg med ubegrunnede påstander. Her må jeg skrelle ett lag med løk til, ser jeg. HVILKE sider ved meg selv er det jeg ikke forstår at hele verden ikke kan ha?

Folk som ikke har hund eller har barn skjønner ofte ikke at vi som har hund er like glade i den som de er i barna sine, og at hunden bety akkurat like mye for oss som barna for dem.

Nå får du faen steike meg gi deg. Det er nesten så jeg får lyst til å "falle ned på ditt nivå".

Det er vanskelig å kvanitifisere "glad i", men jeg har fryktelig vondt for å tro at det er tilfelle sånn generelt set.

Ja, men antalet hendelser med hund inblandad beror endå på forskjelliga saker, tex regler.



Jeg betvivlar at man faktiskt bare kan lære sig dette utan at ha ganska mye trening med forskjelliga hunder. Jeg reagerar ialle fall på et visst sett når jeg har en stor bjeffande hund som hoppar og springer rundt og på mig. (har desverre erfarhenhet av detta då de under oss har et par schæfrar som ikke er så bra dressert).

Jeg kan ikke heller førstå hur en uerfaren person kan se førskjell på lek og en hund som faktiskt ikke bare vil leka.


Provosert og provosert men før mig virker endå disse rådena som at hundeierna avser sig en del av ansvaret i situasjioner som jeg faktiskt ikke synes borde oppkomma.

Det blir som at diskutera beste sett at reagera når en syklist syklar førbi dig i 3 på en small sti. Sjelvklart bra at veta hur man bør reagera men det er endå ikke personens som bør endra på vad han gjør.


Jeg skrev ikke heller noe om MÅ.

Må si at jeg er skeptisk til detta. Har du barn?

Nei, det har han ikke. Han sier jo det!!

Nå kan jeg kun snakke for meg selv, men jeg vet hvor glad jeg var i de hundene vi har hatt, og kan godt se resonnementet til Stein. Jeg måtte gi hunden min til mamma, da jeg startet befalsskolen, så hun hadde den de siste 4 årene av dens liv. Jeg kommer aldri til å glemme den dagen mamma ringte og fortalte at vi måtte avlive hunden pga sykdom.

Det var også sorg inne i bildet, mest for mamma da hun lever alene og han var en god turkamerat og "samboer". Men, at hun var like glad i hunden som i meg og min søster, er åpenbart ikke tilfelle. Jeg oppfatter heller ikke at det er det Stein mener. For mennesker som f eks ikke KAN få barn, vil det for mange være et utmerket subsitutt (av mangel på bedre ord) å finne seg en firbeint følgesvenn.

Jeg har opplevd tragedien det er å miste et barn, og går i sorggruppe sammen med foreldre som har opplevd det samme. De reaksjonene jeg observerer hos meg, min kone og de vi går i gruppe med, kan ikke sammenlignes med de tilsvarende reaksjonene hos dem jeg kjenner som har mistet en hund.

Kan faktiskt ikke se at det er oppenbart fra det som jeg refererade. Han kan ha både hund og barn og fremdeles skrive samme sak synes jeg.

Du kommer ialle fall føljdkommentaren. Hur kan en person som har hund men ikke barn skjønne hur glade folk med barn er i sine barn medans ikke hundeiere ikke skjønner hur glade hundeierne er i sine hunder?

Enig, har både hund og barn og har måtte avlive hunder når de har blitt for gamle eller syke. Selvfølgelig blir man trist, men kan på langt nær sammenlignes med å miste barn. Flyr rundt innen akuttmedisinen og føler jeg har nogenlunde empatiske evner. På oppdrag hvor barn dør og man kan sammenligne med sine egne er det helt forferdelige!

Nå er dette jo heller ikke en konkurranse i "mest mulig sorg". Jeg har ingen barn selv, bare for å få det på det rene.

Det å miste et barn må være det verste som kan skje et menneske. Jeg har selv lest din historie, samtlige sider her inne på forumet, og satt selv med tårer i øynene fordi det var voldsomt gripende lesning, samt at jeg selv har mistet noen av mine nærmeste til kreft.

Det å miste en hund kan selvsagt ikke sammenliknes med det å miste en datter eller en sønn, det er ikke det jeg prøver å få frem. Det jeg derimot prøver på, er å fortelle at svært mange blir voldsomt glade i hunden sin, og ser på den som en del av familien. At det er vanskelig å forstå for en som har hatt negative opplevelser med hunder har jeg ingen problemer med å begripe.

Det det er snakk om her, er mennesker som aldri har opplevd den intense kjærligheten man sier man får til sine barn. Vi har jo ingen referansepunkter til å sammenlikne DEN kjærligheten, kontra andre kjærligheter man opplever her i livet.

Jeg avstår fra ytterligere debatt rundt dette, og beklager at jeg i et anfall av unødvendig hybris skrev det jeg skrev. Innholdet står jeg dog for.

Det har jeg ikke vanskelig å forstå i det hele tatt da jeg har observert dette hos folk jeg kjenner. Poenget mitt er at det forholdet til en hund ligger på et helt annet plan - eller annen planet enn forholdet til egne barn.

Dæven, det var en god beklagelse!

Sånn går det når man får seg en skikkelig og tidkrevende jobb, da mister man all moroa Super diskusjon som har fått i gang blodomløpet i frontallappen til en haug med folk.
Noe av det mest interessante og provoserende som har kommet frem er denne "retten" som enkelte påberoper seg. Jeg kunne tenke meg å kreve min rett også. Min rett til aldri å møte syklister i bredden i Maridalen når jeg kjører hjem fra jobb. Min rett til aldri å møte folk i skauen som kunne finne på å slå min ikke-aggressive hund. Min rett til aldri å måtte gi plass til syklister på grusveiene i Nordmarka. Listen kunne blitt uendelig lang, og jeg kunne blitt en forferdelig bitter og sur type.
Hvis jeg, andre personer eller min hund blir angrepet av en hund (eller person for den sakens skyld), ville jeg gjort hva jeg kan med tilgjengelige midler for å yte forsvar. Selvfølgelig, det er ikke problemets kjerne. Å innrømme en irrasjonell frykt, en uønsket reaksjon er vanskelig. Og veldig viktig, hvis man ønsker seg ting anderledes. Det er trist at alle dere som er usikre på hunder sannsynligvis overfører dette til ungene deres. En lært frykt som oftest er fullstendig grunnløs.

Jeg forstår ikke hva grad av "glad i" har med debatten å gjøre.

Når jeg på en saklig måte etterspør gode grunner for oppfatninger som en lett kunne tolke som et relativt omfattende personangrep, og avsender nekter å kommentere årsakene til sitt verbale svingslag, er svært fristende å slenge noen av dine egne karakteristikker rett tilbake, men jeg skal avstå fra å innta det nivået.

Hvis en sitter på galleriet og kaster tomater på scenen, ser det feigt ut å stikke ut bakdøra når du får spotlighten i trynet. Ja, jeg likestiller ubegrunnede debattinnslag med tomatkasting.

Ikke jeg heller.

Du kaster stein i glasshus!

Neste gang du forsøker å tillegge meg denne holdningen, som jeg selvfølgelig ikke har, oppfordrer jeg deg til å sitere hva jeg har skrevet som gjør at du trekker denne konklusjonen. Jeg begynner å bli litt lei av beskyldninger om ansvarsfraskrivelse.

Synes du det er greit at hunder springer efter syklister og folk? Synes du det er greit at hunder kommer frem og bjeffar og/eller hoppar på folk?



Nu er det ju endå så at hundar faktiskt biter folk i bland så helt grundløst er det vel endå ikke. Sitter ju også en person i trondheim med brukken nakke på grund av en hund.

En annen sak er ju også at det kanskje ikke bare handler om vad som faktiskt er farlig. Jeg synes man borde slippe at ha en bjeffande hund efter sig trots at det oftast ikke er farlig.

Kan du fortelle oss hvorfor du synes dette er en relevant sammenligning.


Her er det du skylder meg en beskrivelse av i hvilken grad jeg har overført denne frykten til mine egne unger.

Jeg venter spent.

Ja og til frokost hadde jeg leverpostei med sylteagurk på en av brødskivene.

Staselig diskusjon. Det har vært fredelig på forumet i lang tid så nå er det vel mye akkumulert energi som skal ut i en trøkk.
Men si meg - er det virkelig noen her inne som seriøst kan si seg uenig i



GeirK har opplagt rett - jeg fatter ikke at det er noe å diskutere. (Og det sier jeg altså som hundeeier i en årrekke)

Dette tyder nok ganske tydelig på at du ikke har barn. Folk som har/har hatt både hund og barn vet at dette er veldig feil.