Jeg tillater meg å opprette en blogg-tråd fra Craft MTB 6-dagers eller "Terrengstyrken", og oppfordrer de andre deltakerne som har lyst og mulighet til å være med å blogge!
Rittet starter i morgen, men vi kan jo starte med en liten prolog.
Dag 0: Nå sitter jeg på toget og har passert Lillehammer. Gårsdagen gikk i store trekk med på å gå rundt meg selv og forsøke å komme på hva jeg burde ha med og ikke glemme, noe som resulterte i en stadig voksende bag. La meg seint og tror jeg hadde et brukbart utslag av reisefeber. Klarte i hvert fall ikke å finne roen. Tidlig opp i morges for å rekke toget, og når toget begynte å rulle så var det i hvertfall klart at glemt eller ikke, nå er vi på tur.
Været utenfor er helt fantastisk, så det er herlig å sitte på en stille vogn og nyte utsikten samtidig som jeg fikler med GPS tracker og noen mail og dokumenter som jeg skulle ha sendt og som jeg nå kommer ajour med. Jeg møtte noen Terrengstyrke-gutter på Oslo S, men flere av disse sitter i en vogn lenger framme i toget. Jeg sitter i en relativt ubefolket "komfort"-vogn i sett nr 2. Får jeg muligheten, så kanskje jeg kommer meg en tur framover.
Det var litt stress på Oslo S da det var flere som hadde sykler enn det var booket for. Der og da var det veldig kjekt å kunne stå og si at sykkelen allerede er ankommet Trondheim og står og venter på meg...
Makker kjører bil fra Hallingdal med sjåfør og campingvogn. Det blir vårt opplegg for denne uken, og det gleder jeg meg stort til, selv om det var både sosialt og hyggelig i sovesaler - om enn litt svett luft.
Så hva kan jeg si? Jeg sitter her med en utpreget stille-før-stormen stemning. Jeg gleder meg. Jeg gruer meg. Jeg er rolig. - og spent. Litt trøtt - burde prøve å sove litt på toget.
GPS-tracking: Jeg har satt opp GPS tracker tjenesten som jeg brukte i fjor. Jeg håper alt av batterier, GPS- og GSM mottak fungerer hele veien. Det er potensiale for litt ustabilitet, men det får vi tåle.
SykleMotKreft prosjektet tikker på. Mye takket være de av dere som har engasjert dere og oppfordret flere til å bli med. Jeg er spent på utlodningen av startnumre til Birken. Skulle tro det blir rift om disse, da man kan velge om man vil bruke det i år eller neste år. Det er med andre ord av interesse også for de som har plass allerede i år... Det aner meg at vinnersjansen er større den første dagen da ikke alle fullt ut har fått dette med seg. Men på mandag kveld kårer vi den første Birk-billett-vinneren og da får vi se For å være med i trekningen for mandagsetappen må man jo tippe i dag, på søndag. Se: http://SykleMotKreft.no
...
Men seriøst, folkens... hvorfor er ikke dere her..????
Fra Trondheimstoget (tøff-tøff) Sykkelbob!
På bildet: Kjell (som jeg fikk hilst på) og flere andre Terrengstyrkegutter.
Blogger litt selv, mens jeg har sjansen. Har ikke vært med på dette før, så jeg aner ikke hva jeg har tid til / orker underveis. Det var ikke den aller største bagen vi fikk utdelt, så PC'n måtte ligge hjemme.
Akkurat nå skinner sola i Trondheim og værmeldingen tyder på bra sykkelvær de første dagene. Det er ting som tyder på at det kan bli i varmeste laget etter hvert, men jeg føler ikke for å klage på det, akkurat.
Kona og jeg har hatt en liten time på sykkelen i dag for å forsikre oss om at utstyret er klart til bruk. Alt kjentes bra ut. Håper gir og bremser er like presise når vi nærmer oss Holmenkollen på lørdag
Mange ting kan sies om fordelen med å være "veteraner i Craft MTB 6-dagers. - Ja, vi er veteraner, fordi vi har vært med på alle utgavene av rittet - dvs. i fjor.
Folk som har syklet Craft MTB 6-dagers før, tar gjerne to fingre ekstra med vaseline. De har stablet opp alle de riktige salvene og vet hva som går hvor. De vet å bruke sko og utstyr som er godt "sittet inn" på forhånd. Det vet hva som skal oppi sekken og hvem som skal bære hva. De vet å sette på beskyttelse på sykkelen på utsatte steder. -For en ting er sikkert. Et ritt av denne typen med sine omtrentlig 750km tærer på både kropp og utstyr på en måte man ikke tror er mulig.
Men det er en ting erfarne terrengysklister ikke klarer å lære seg, uansett hvor mye man banker inn og hvor mye man tar inn kunnskapen "the hard way" - og det er dette med å disponere krefter og følge plan.
Planen for i år var å ta første etappe så pent og rolig som mulig og sørge for å ha overskudd til de 5 neste. Dropp alt annet, og bare trill igjennom. Finn en bedagelig gruppe osv.
Det vil si: Vi fulgte denne planen den første mila. - Det sørget masterbilen for. Deretter fant vi ut at det var lurt å ikke komme sent inn i det første terrengpartiet. Som sagt så gjort. Når vi kom ut derfra, så vi et felt bli etablert et stykke foran oss, så det er sikkert lurt å henge på der. Det krevde at vi tråkket på, men det var det sikkert verd. - og så måtte vi jo ta noen føringer. Fjellet før Meldal, fant vi ut at det sikkert var lurt å trå på litt så vi ikke mistet gruppa vår. Vi tro på litt - og mistet gruppa allikevel. Men det kunne løses ved at vi tro på litt til og var litt effektive på matstasjonen. Og så var vi i bissniss igjen. Men når bakkene opp fjellet før Oppdal (Nerskogen) begynte, var det lite å gjøre med det feltet. Så vi og en meget trivelig single-rytter kjørte sammen i vårt eget tempo.
Men tror du ikke at selveste El Diablo satt og ventet oppe på en av kneika. For de som ikke kjenner El Diablo, så er dette en kjip skapning. Først slår han deg med en klubbe på størrelse med en buss og deretter biter han deg i låra med svære tenner og gnager litt på knærne dine. Men værst av alt er at han etterpå kryper inn i øret ditt og hvisker : "haha.. nå klarer du ikke mer. Nå går det til hælv..."
Men på dette tidspunktet begynte vi å få los på utrolig tidsforbedring, så jeg prøvde å lukke øra og makker (som er vaksinert mot El Diablo) prøvde å fortelle at han El Diablo ikke finnes på ordentelig. Så vi jobbet, peste, skar grimaser og klatret oss opp. Og etter siste matsatsjon svelget vi tungt og besteg Skaret med det lille vi hadde igjen. Dvs når jeg sier "vi", er det vel egentlig meg jeg mener...
Etter Skaret går det for det meste nedover og man vet man har kontroll på resten. El Diablo sitter igjen på Skaret og banner.
På vår vei traff vi egentlig ikke annet en veldig hyggelige folk, enten de stod langs veien og heiet, serverte oss på matstasjon eller deltok selv - eller arrangerte, for den saks skyld. Jeg har ikke pollet på sladrebørsen ennå, men siden Grad Saw vant i dag, går jeg ut i fra at han droppet den tradisjonelle kjøre-på-sau rutinen, selv om det bød på plenty av muligheter.
Så jeg har ikke noen "dagens kuriositet" på lur foreløpig - annet enn at vi kanskje kvalifiserer, da vi helt motsatt av plan, gikk ut av våre gode skinn og perset med nesten halvannen time. 6:29 ble fasiten, noe som visstnok ble en 5. plass i vår klasse. Vi ble forøvrig slått av Erik Soler, som syklet inn til ca 6:15. han flirte litt - han var i bakken 3 ganger på den minst tekniske etappen, så han "gledet" seg til i morgen. Men jeg tror nok det skal gå bra.
Fra Oppdal,
Sindre og Ole Christian
Og forresten: Skal hilse fra El Diablo. Han sitter og venter på dere på Nerskogen hvis dere kommer neste år.
Dagen i dag var den første av hva jeg omtaler som en av signaturetappene til Craft MTB 6-dagers. Etappen er veldig variert og inneholder det meste. Det kan diskuteres om flere km med sykling langs riksveien er moro - men det er nødvendig. På denne måten binder man sammen noe av det bedre området har å by på av skau, fjell, seterveier, singletrack. Morsom singletrack utenfor Oppdal, slitsomme kjerrevei-stigninger etter Innset, enda mer slitsomme setervei-stigninger etter Kvikne. Riverdance, men terrengpartier av veldig variert meny hvor Aksel Selmer har hatt det fantastisk moro å finne alle muligheter for å krysse bekker og elver "the hard way". Veldig artig singletrack oppe ved Savalen. You pretty much name it - you've got it.
Vi kan ikke få sagt nok hvor fine vi synes disse etappene er. Terrengpartiene er både vakre og passe tekniske. Makkeren var litt småredd i fjor, men følte seg betydelig mer under kontroll i år. Han tok visst et magaplask bak meg som jeg ikke fikk høre om før nå, men han understreker også at han virkelig har sansen for disse delene av rittet.
Synd bare at man starter en slik etappe med slitne bein. For i dag var det vanskelig å finne det ekstra "powerern" som man gjerne burde ha for å ta stigningen, fartsendringene til felt man prøver å kjøre med, terrengparti med ulik knotefaktor osv. Det ble litt tøfft. - Hele veien.
I dag stod massasje på menyen etter rittet i håp om noe bedre restitusjon. Massøren hadde en ganske rolig dag i går. I dag er de smekkfulle og måtte utvide åpningstiden sin og tar nå i mot forhåndsbestillinger flere dager framover Etter massasjen, en liten blund og nå Cola, pottitgull og Terrengsykkel-forum. Treffer av og til noen hyggelige karer som kaller seg Foss. En av dem lurte fælt på hvorfor alle hoppet av sykkelen inne ved ei myr inne vedsingletracket. - og plutselig skjønte han det. Men han var kjapp på sykkelen og demonstrerte at dette kun var en glipp. Etterhvert reise de fra oss - for de var noe piggere i dag enn det jeg følte jeg var. Godt kjørt. Mindre bra var at Erik Soler tryna under masterkjøringen og brakk et demperben. Fikk ikke med meg om han fikset det og fortsatte eller om det bli "forfeit" i dag. Truls fikk tilbake en kneskade og stod av. Men blir han bedre, kommer han tilbake i senere etapper.
Ellers vil vi takke alle som hittil har vært inne på http://syklemotkreft.no og funnet "Donate" knappen eller deltar i Birkebbillett lotteriet. Det varmer og motiverer at folk støtter kampanjen vår. Håper flere tar oppfordringen. Betalingstjenesten støtter både vanlige kort og paypal brukere (det velges på betalingssiden).
På http://syklemotkreft.no finnes det også link til GPS tracker hvor vi kan følges på Google Earth.
Så var vi i mål på etappe 2, middag er spist og info.møte er holdt.
Mens gårdagen var preget av tekniske problemer, kunne vi idag sykle på samarbeidsvillig redskap, og konsentere oss om å nyte terrengpartiene og slite oss opp stigningene og holde farten oppe på transportetappene. Dekkvalget mitt, Raven 29", var litt i glatteste laget. Det ble endel ukontrollert sleng hit og dit. Underlaget var i våteste laget mange steder. Men på tørre stier og ellers rullet de fenomenalt.
Nå er det køya og en lang hvil til i morgen. Knærene murrer litt, og lårmusklene har fått kjørt seg. Så man må passe på å hvile nok. Avslapningsferie!
Bli NOTS-medlem! NOTS ivaretar terrengsyklistenes interesser. Se www.nots.no. Gi bidrag til NOTS' stifond Oslomarka - bruk Vipps 13077.
Starten på rittets signaturetappe nummer 2 er i seg selv en klassiker. Først kjøres det med master opp en rolig bakke. Så begynner vi å klatre opp en brattere bakke på grus, så en brattere bakke i terreng og deretter en enda brattere i terreng. Vel, man kan jo diskutere hva som er bratt, men det hadde vært en fin hoppbakke.
Men i alle fall er dette kanskje en av rittets to fineste etapper. Det som utgjør etappen er to store fjell og terrengpartier, som er rett og slett episke og av litt forskjellig karakter. Det første utgjør den første tredjedelen av etappen og går i stor grad oppover gjennom myr, skau, seter og furumoterreng inntil du kommer opp over tregrensen og passerer toppen ved ca 960moh. Der oppe var det en utsikt som tar pusten av deg på en fantastisk dag som dette. Knallblå himmel passe varmt og den utsikten. Sier ikke mer.. Deretter går det friskt utfor i partier mange ville foretrukket å ta med fulldemper. Så følger et langt flatt parti i Rendalen som er godt egnet for lagtempo. Siste tredjedel er i samme fjellområde som Morarittet med myyyye klatring. Det starter med det jeg tidligere har omtalt som en "vegg" av en motbakke på 2-3km som du begynner på etter drøye 75km. Deretter litt ned igjen, opp igjen, ned igjen og vips er du inne i fint seterområde og siste matstasjon før du begynner klatringen opp til ca 600moh i furuterreng og fortsetter med stisykling i fantastisk skogsområde. Så avslutter du litt som du begynte - med en hasardiøs utforkjøring på sti og teknisk underlag.
At folk som stiller i Craft MTB 6-dagers er et særegent folkeslag, enten de sykler for pokal eller for å ta bilder (eller blogge) hjem og ha en fin tur, er det ingen tvil om. Hvor spesielle, fikk vi bevist i dag. Noen vil kanskje si at 115km med 1800 klatremeter holder i massevis på tredje dagen, mens andre ble så begeistret for åsen over Koppang at de tok en ekstra svingom innom deler av Moraritt-trassen. Selv mente de at det var den mest selvfølgelige måten å kjøre etappen på og at de som ikke gjorde det var kyllinger. Det ble litt diskusjon i målområdet ut av dette.
I dag fikk vi forøvrig muligheten til å sykle på snø, og jeg lurte på hvorfor ingen før meg hadd prøvd det istedet for å sykle rundt. - Og plutselig fant jeg ut det
Formen var en del bedre enn i går. Kanskje såpass mye at man bør vurdere å sette massasje på dopinglista. Vi fikk kjørt brukbart over det første store fjellpartiet, koblet oss sammen med en hyggelig singlerytter og etterhvert et lag fra Rye nede på riksvegen. Så vi fikk laget et tog med ganske brukbar trøkk nedover. Såpass at jeg begynte å bli bekymret for om jeg ville gå i veggen på alle tenkelige plan, når klatringene på Koppangsidene begynte, slik jeg gjorde i fjor. Men jeg hadde litt igjen og jeg hadde motivasjon til å forsøke å jobbe hardt og gi bort minst mulig, da vi hadde inntrykk av at dette gikk mot en god tid. Det ble det med 5:24 noe som er forbedring på 1:20 fra i fjor. Og det ble 4. plass både på etappe og sammenlagt. Vi var ganske overasket over egen prestasjon og selvsagt såpass fornøyde at vi måtte feire med en pils til middagen. På toppen av det hele fant arrangøren ut i dag at det var på tide å premiere den "sure 4. plassen" - så det ble premie på oss også. Kul dag faktor=10.
Men f... da gutter, jeg klarer jo ikke å vinne noe startnummer i Birken når dere knuser rekorder på denne måten. Nesten bra jeg ikke rakk å tippe i dag da:-)
Regner med at de fleste andre her inne rakk det ....
Men f... da gutter, jeg klarer jo ikke å vinne noe startnummer i Birken når dere knuser rekorder på denne måten. Nesten bra jeg ikke rakk å tippe i dag da:-)
Regner med at de fleste andre her inne rakk det ....
Thorgeir - Andebarkji TSK
Sorry! - Ække meningen!
Vinneren på etappe 1 tippet 7:06 og var ganske langt unna, men de andre lå spredt mellom 7 og 8 timer, så den minst pessimistiske vant.
På etappe 2 ble det tippet 5:40 og bommet med under 5 min, så det vra bra tippet.
På etappe 3 ble det tippet 5:25 og bommet med 48 sekunder, så det kan man jo kalle godt tippet (eller griseflaks)
På etappe 4 ble det tippet 4:20 og bommet med ca 9 minutter. Heller ikke galt..
Vi er overasket selv over prestasjonene. Litt kommer av gode føreforhold. I dag var etappen kortet ned og vinneren syklet 37 minutter fortere. I morgen tror jeg etappen er kortet ned noe, men vet ikke om det er mye.
Her kommer noen videosnutter som makker filmet i fart med mobilen sin i går. (Jeg hadde verdens mest rævva båndbredde i går, så jeg fikk ikke gjort så mye)
Dette er etappen jeg nesten har gledet meg mest til. Løypesjef Selmer liker å omtale den som "hviledag" ettersom den "bare" er 93km lang og 1525, og overgår Birken litt i tall, men består også av en god del terreng. - Ikke minst morsomt terreng! Etter gårsdagens prestasjo, som vi selv var ganske fornøyde med, var jeg spent på å kjenne hva slags bein jeg hadde i dag. De var selvfølgelig preget av å ha kjørt de 3 foregående etappene, en utover det ikke værst. Så vi kjørte litt offensivt fra begynnelsen og lot det stå til. Jeg ble litt kjørt når vi var oppe på Hafjell men tok meg sammen og mobiliserte til et lite "støt" når vi ble innhentet av et annet lag fra vår klasse. Downhill løypa som etappen avsluttes med var utvidet fra i fjor og var dermed *enda* morsommere! Fy flate og gøy det er å kjøre ned svære doseringer, kuler platåer mm. nedover i full fart med hardtail og sykkelhjelm! Det må bare oppleves! Vi hadde igjen følge av to hyggelige karer fra Frøy, som også frekventerer mye her på forumet i tillegg til et nytt lag som også visstnok er TS-forummere. Hyggelige greier. Dermed var vi en rekke på på 6 som kjørte sammen. Min ivrige makker tok mer enn villig føringer og alle bidro med å holde gruppa samlet. Været har vært knall - dvs nesten for varmt. Viktig å drikke nok når man kjører slike greier som det her. På Hafjell har vi blitt losjert inn i kjempefine hytter og maten ble servert på Peppes. Digg. (og fortjent) I morgen venter "monsteretappen" og jeg er veldig spent på hvordan denne går. Har vært en tur hos djevelutdriveren (dvs massøren, ettersom han har sine metoder for å holde El Diablo unna) Laster innpå med pizza og karbs av ymse slag. For ikke å glemme en Carlsberg. From Hahahafjell, Sykkelbob
[bilder: Rakk ikke å ta så mange idag, for etappen var litt hektisk] Fra starten Oppe på Raudfjell (ca) Støtteapparatet vårt. [/bilder]
Ja, med etappetid på 7:10 så blir plutselig ettermiddagen kort, med sykkelvask, kropssvask, middag, infomøte og blogging på programmet..
Monsteretappen fra Hafjell til Brandbu lever opp til sitt rykte. Med sine ca 15 mil og 2.500 klatremeter skulle en tro at det er omtrent like overkommelig som etappe 1, men det er nok ikke helt riktig. Det er mer terreng og det er mer småbakker. Så du tar ikke ut alle klatremeterne i en smell over et fjell, men over gjentatte bakker - som virker som om aldri kommer til å ta slutt.
Været i dag var knall. Såpass "knall" at solkrem og 7-8 liters veskeinntak er en kritisk suksessfaktor. Men om man takler varmen, er i hvertfall løypa raskere enn den regnvåte utgaven fra i fjor.
I dag var kroppen litt tung. Beina var ikke fullt så "spretne" lenger og det var ingen grunn til å se fram til etappen. Makker antydet forsiktig at jeg kanskje var litt for engstelig og ydmyk, og det er det kanskje et snev av sannhet i.
Masteren startet rolig fra Hafjell og jeg fikk i hvertfall muligheten til å varme opp litt vonde knær og stive lår. Så begynte de første klatringene. Den første halvdelen av etappen har mer store klatringer - en 3 stykker omtrentlig - og nedstigninger. Så vi prøvde å kjøre litt i denne delen og kanskje få kontakt med flere ryttere når de litt mer småkuperte grusvei og terrengpartiene begynte. Men vi dro ikke til for fullt, ettersom det ville være oppskriften på katastrofe. Vår venn fra Veidekke slo følge et stykke - ble litt stiv og slapp, men så måtte vi også roe ned litt igjen og dermed var vi en trio igjen. Trioen ble til slutt en kvartett da vi hentet inn den ensomme makkeren til Erik Soler (som har brutt). Pluss ett og annet gjesteopptreden fra et par andre lag. Vi fikk lagt oss i et tempo som vi regnet med skulle holde helt inn. Det var ingen planer som å kline til med enda mer avansement ovenfor de to lagene som ligger rett bak oss i sammendraget.
Og vår venn El Diablo har tydeligvis sittet og tent opp bål ved slutten av etappen siden tirsdag og bare sittet og ventet. Her skulle det nok by på mange sønderkjørte syklister å tygge på. Hilste litt på han etter siste matstasjon og slapp tempoet enda litt mer ned. Men jeg tipper El Diablo var opptatt av å ta for seg så mange syklister som mulig i dag, for det var mange lettere medtatte sjeler å se over mål og noen som kastet inn håndkleet.
Starten på etappen er vakker, for når du har klatret opp åsene på østsiden av Lillehammer/Mjøsa, så får du fin utsikt og det er et fint område. Siste stykket fra siste matstasjon derimot er en utfordring på kropp såvel som psyke, da det er grusveier i skog som bare går oppover og oppover i små, slake bakker. Det er lett å henge med nebbet da. En mager trøst er at man avslutter med et terrengpari i utforbakke rett før mål.
Ved utgangen av terrengpartiet kom ett av lagene vi "konkurrerer" med og overumplet oss og spurtslo oss to gustne herrer. Men det gjør ingenting, da fikk vi bare mer å le og fleipe med vel i mål, for det er jo hyggelige karer.
Mye pussig som skjer her. Jeg vet ikke om det var tilbud på Samvirkelaget, eller det var tomt for Maxim-produkter, men det var en liten gjeng som dro en tur nesten ned til Lillehammer og opp igjen til løypa et stykke ut i rittet. Man kan jo undre seg, men det ser ut som det er en del som synes rittet er litt for kort...
Fra Brandbu, Sykkelbob (hvordan skal det gå i morgen? - bob bob )
Video intervjuer: Kjetil Johansen Sverre Petlund Ole Jørgen Olsen
En liten oppfordring til sist - hvis dere liker bloggene våre og innsamlingsformålet vårt: Det hadde vært kjempehyggelig om dere gikk inn på http://syklemotkreft.no og enten tippet etappetiden vår på siste etappen (frist kl 0900 i morgen) og være med i trekningen av start til Birkebeinerrittet + en masse andre premier - eller bare klikke "donate" og støtte innsamlingsaksjonen vår litt. Hver krone går til Kreftforeningens Ungdomsgruppe sitt prosjekt for å lære kreftrammet ungdom å drive idrett på eget prestasjonsnivå. Gi ditt bidrag allerede i kveld!
Takk alle sammen for flotte dager på terrengsykkelen! Og gratulerer alle for fullført! Og en liten hilsen til dem som måtte bryte av forskjellige årsaker: du prøvde, og det er nye muligheter neste år! Forhåpentligvis.
Har ikke hatt overskudd til å lage flere rapporter underveis. Sindre og Ole Christian har jo laget flotte reportasjer, og gjennom sin ideelle innsats for kreftrammet ungdom vært med å prege rittet og bidra til en ekstra, og flott, dimensjon. Vi er heldige vi som kan få oppleve dette, og da er det minste vi kan gjøre å bidra med noen skillinger til dette flotte innsamlingsprosjektet.
Mens Sindre og Ole C knives rett opp mot pallplass, har vi kjempet for å holde oss unna bunnen. Vi har ligget på 17-18. plass i M80+, av 22 startende. Men på Hafjell-Brandbu klinte vi til med en 14. plass, vår relativt sterkeste etappe. Og det på selveste "monsteretappen". Vi lå også og knivet med dameklassen, og der holdt vi oss foran ledertrøyene alle dagene for K80+. Eller var det K80-?? Spreke og freshe damer var det iallfall! Noterer at den "brede baktroppen" fra ifjor nesten var helt borte i år. Til tross for at vi syklet to-tre timer raskere totalt sett i forhold til i fjor, havnet vi med kun ca 20% av klassen bak oss i år, mot over 30% i fjor. Det var nok noen som hadde for dårlig treningsgrunnlag i fjor, men å skremme bort så mange er i overkant. Rittet er krevende, men ikke ekstremt.
Litt om dagens etappe: den ble mer krevende enn forventet. Det ble oppgitt 1400 høydemetre, men GPS viste nærmere 2200! I tillegg til de 4 større klatringene (ut fra Brandbu, Grua-Myllsdammen, Lommedalen-Steinsskogen og Bogstad-Holmenkollen, var det en uendelighet av "småbakker" som ikke var så små likevel. Biten fra Bruvoll til Grua ble uventet kupert og slitsom med varme og grove grusveier.
Vi følte at vi hadde gårdagen i beina, og la forsiktig ut. Da vi kom til topps etter første langstigning og la i vei innover Hadelandsåsen merket jeg fort at kroppen var ganske tom for energi. Og på baklomma lå kune gel-tuber. En energibar fra makker bidro til at jeg i det hele tatt kom fram til matstasjonen ved Mylla. Det lå lovlig langt ut i løypa syntes vi.
Viktigste lærdom denne gangen: sørg for nok energiinntak under veis. Fast foring hvert 30. minutt forsøkte vi å holde oss til. Med en hel rad halve bananer under trøyekanten. Og: sjekk sykkel og etterskru løse ting. Ingen ting løsna under rittet!
Det har gått litt opp og ned med Trippeh og meg i rittet totalt sett. Men noen tekniske utfordringer, en trynings på grus, en feilkjøring (min feil, hadde god fart, sliten, uoppmerksom, kjørte rett fram) og maaaasse slit og svette i varmen er nesten glemt. Vi var litt opp og ned i dagsformen, men vi gikk i "ulik fase", så når den ene var litt bleik, kunne den andre dra.
Dagens overraskelse: jeg ble kallt opp på scenen og fikk en flaske Glenfiddich Maltwhisky som takk for innsatsen for rittet! Flaska tilsvarer min innsats i veddemål om at rittet ble fulltegnet. Egentlig helt ufortjent, har jo bare hatt gøy av å arrangere utflukter og komme med tips om bedre markedsføring. Jeg kommer tilbake til noen betraktning om arrangementet neste år og framover. Dette rittet er så flott, at det fortjener å bli videreutviklet, markedsført og opplevd av mange flere enn årets moderate deltakerantall.
Men tilbake akkurat nå står først og fremst minnene om masse flotte terrengpartier, flott og etter hvert meget varmt vær, masse hyggelig folk - og at vi gjennomførte!
Bli NOTS-medlem! NOTS ivaretar terrengsyklistenes interesser. Se www.nots.no. Gi bidrag til NOTS' stifond Oslomarka - bruk Vipps 13077.
Ja, det var en flott tur! Alle lange møter med indre demoner er allerede (nesten!) glemt - selv om det ble noen av de. Den enkleste etappen for min del ble monsteretappen til Brandbu. Det var først da jeg fant ut at jeg burde kanskje ha litt fokus på å ikke legge ut med alt for høy puls og flyttet puls-dataene til course-displayet på edge'n, der jeg har den for meg veldig motiverende høydegrafen.
Nedkjøringene ned fra fjellene gikk i hundre i år, gjorde godt for sjela når ryttere som vanligvis er langt foran på listene skreik til gruppa si at det kommer en i full fart bak, mens de selv knota nedover. Her var det bare å gi full gass og satse på at hjula til Ole holdt. Og det gjorde de, naturligvis! Hadde bare det tempoet holdt hele veien inn
Ifølge GPS'en ble det i år 74 mil, 12300 oppovermeter, 12000 nedovermeter (presisering: etter averaging), og en snittfart på litt over 17km/t. Frem til etappen jeg måtte bryte på i fjor, lå jeg 13 timer foran tiden fjorårets tider. Sinnssykt.
Utstyret holdt ganske bra. 0 punkteringer i år!! Guffe er livet. Men på første etappen gikk det 2 dager gamle belegget i bakbremsen i oppløsning på et par mil. Med 160mm skive foran i år brukte den knapt 10 sekunder på å gå varm i nedkjøringene når den måtte jobbe alene, så når jeg kom til første stasjon måtte det byttes både foran og bak. Bruke et par timer på å slite ned skivebrems-klosser må vel klassifere til en slags pris?? Oslo Sportslager stilte opp med nye klosser som holdt hele veien inn. Takk!
Av kroppslige problemer har det vært svært lite, om man ser bort i fra møtene med El Diablo. Ene armen er har pådratt seg noen brannblemmer etter jeg glemte solkremen den siste etappen, og rumpa er litt mør. Ellers har kroppen fungert over all forventning, og skadene jeg fikk i høst/vinter har knapt vist seg underveis.
Det var flere som lurte på om jeg hadde padding under den baggy shortsen. Ja, jeg hadde det
Utsikten fra Holmenkollen, i dette været, var en episk avslutning på et, ahem, morsomt arrangement Nå er det brannsår-forpleining og hvile som står på planen..
(Beklager forsinket blogging, men i går ble det tett program, gitt)
"Like bats out of hell"
I går stod siste etappe for tur og nå merker man det både på psyken og fysikken. Men når sant skal sies stod det bedre til med begge deler enn på tilsvarende stadie i fjor. Jeg kjørte meg langt ned i går på monsteretappen og ble tatt realt skalpen på i en litt overrumplende spurt.
Den siste etappen er helt ny, da den følger en ny trasse gjennom nordmarka etter Grue. Her følger man nær sagt nord-kanten av marka over til Ringkollen og Løvlia før man farer ned Lommedalen og kjører bilveiene over Steinshøgda (RLV dejavu) og Ankerveien og til sist opp til Kollen. Etappen er på 126km med godt over 2000 klatermeter, så noen "sjarmøretappe" er det vel ikke akkurat. Men etappen er naturmessig veldig fin og store deler av den er ganske rask. Så om man får til lagtempokjøring gjennom nordmarka og gjennom Lommedalen, kan man få skikkelig opp dampen.
Fra starten i Brandbu er alt som i fjor og det vil si veeldig mye klatring med vekselsvis terreng (sti) og grus. Så dundrer man nedover via et par "kneiker" ned til Grue.
Noen stor taktikk ble ikke lagt opp for dagen, men vi hadde 23 minutter til gode på laget bak oss i sammendraget og var egentlig litt nervøse for at dette åpenbart temposterke laget fra Foss skulle klare å kjøre inn dette. Så vi lot det stå til. Vi startet ut fra Brandbu "like bats out of hell" i håp om å skape en luke såpass stor at ikke all verdens lagtempo skulle klare å spise opp forspranget (vi ville jo i såfall hatt opsjonet å henge oss på), og om vi var heldige, kunne vi organisere oss sammen med noen andre "der foran". Vi startet såpass hardt at vi satte en liten vekker i laget foran oss, som vanligvis har hatt en komfortabel ledelse.
Vi fikk kontakt med et par ryttere (Sveum/Fremstad) og ikke minst vår "3. lagkompis" fra Veidekke. Han var forresten utrolig formsterk denne dagen. Dermed ble vi et godt tog denne dagen som klarte å kjøre ganske effektivt på fartspartiene. Men det kostet. Fra starten opp fra Brandbu, satt jeg og presset på så hardt jeg kunne og fikk dermed smerter i knærne. Makker måtte derfor passe litt ekstra godt på meg i motene etterhvert og gi en ekstra dytt hvis det røynet på for mye. Dette for at vi ikke skulle miste for mye momentum. Jeg var ikke den eneste. Så jeg og en annen småskadet syklist lå mye på halen, mens de andre vekslet på å dra.
I ett av terrengpartiene før Løvlia måtte vi slippe, men ble raskt hentet inn av et annet formsterkt (og teknisk dyktig) lag fra dette forumet, og vi fikk dermed et hyggelig lagbytte siste stykket inn.
Når vi nærmet oss Kollen, hadde jeg mer eller mindre tatt ut "alt", så klatringen opp til Kollen ble tung. Men psykisk var vi "ovenpå" for hittil hadde vi holdt stand mot konkurrentene våre og nå hadde vi god kontroll på 4. plassen i sammendraget og hvis vi kjempet på, kunne vi ta 4. på etappen også. Det holdt akkurat. Et lag litt lenger ned på lista har kjørt seg opp i form i løpet av uken og dukket plutslig opp bak oss. Men det holdt, Vi bet tenna sammen og fikk kjempet oss i mål. 5:53 ble tiden og dette er vi storfornøyde med.
I mål var jeg temmelig apatisk. Dels fordi man mentalt lader seg helt ut og får en "nå er det over" følelse og dels fordi jeg tok meg helt ut på denne etappen og ofret litt knesmerte i prosessen. Men en dyktig arrangør vet å sukre pillen med cola, mat og sjokoloade i mål og en kanonfin bankett på Holmenkollen Park etterpå.
På banketten var det utrolig mye god mat og Ola Bustad og Ingar Wilhelmsen holdt seg på scenen og sørget for underholdning hele kvelden, med alt fra "Finisher-trøye" utdeling, premiesermonier. De trakk Front Biker opp på scenen og ga han en skikkelig honnør og en flaske Whisky for hans enormt fine (og saklige) innsats både her på forumet, på Facebook og ute i løypa som ambassadør for rittet. Vi i Syklemotkreft gikk opp og forklarte litt mer om kampanjen vår og trakk ut en vinner av en birkebeinerbillett som ble konkurrert om blant Terrengstyrke-deltakerne, og det ble til og med sunget bursdagssangen for et bursdagsbarn i salen. (og mye mer!)
Men les dette, da folkens: United Bakeries ved Arild Christoffersen erklærte at de i skjul hadde inngått et veddemål om at hvis han gikk som førstemann over mål på kollen, skulle de donere 10.000 blanke kroner til vår kreft-sak!!! (som sagt så gjort) Stor takk til en utrolig hyggelig og sporty gjeng!! Vi fikk også uoppfordret inn flere donasjoner, og Oslo Cykle Krets solgte ektra-trøyer til de som ville, til inntekt for saken vår!! Stor takk alle sammen!!!
Så jeg håper dere skjønner dette folkens: Dette etapperittet er en klassiker på flere plan.
For det første har rittet en mye mer variert "meny" av underlag - fra riksveg, til knotestier av det helt utrolige, utforkjøringer som sprenger dine personlige grenser, downhill løypa i Hafjell, og høyfjellstier på 1100moh osv osv.
For det andre har rittet en stemning blant deltakerne som gjør at man nær sagt blir en kjempestor vennegjeng som reiser nedover, og det er like mye rom for mestere som for mosjonister. Enkelte hadde dette som sin livs utfordring og valgte av hensyn til helsa å stå over en og annen etappe for så å slenge seg på igjen neste, noen hadde gjennomføring som mål, noen kjempet så hardt de kunne for ny pers (eller en 4. plass) og noen kjempet selvfølgelig for å vinne, men alle var på tur og hadde det hyggelig.
For det tredje, er både destinasjoner og arrangør veldig innstilt på å yte sitt beste for at dette blir en fin tur for alle og yter maksimal service hele veien. Det er alltids små punkter å forbedre, men i det store og det hele blir du tatt godt vare på.
Så da var det over for denne gang. Mitt lag har fullført 2 av 2 Craft MTB 6-dagers. Det har vært en utrolig opplevelse - igjen!
Takk til arrangør og lykke til med planleggingen av neste års utgave, som jeg antar starter allerede i morgen.
Fra OSLO!! Sykkelbob
(PS: Mere bilder og video kommer etterhvert)
NB: Det er fremdeles mulig å støtte kreftsaken vår ved å gå inn på http://syklemotkreft.no og trykke "Donate" - du bestemmer selv beløpt.
Trekningen av Birkbillettene er når ferdig og vinnerene vil bli annonsert, så fort vi har papirarbeidet ferdig.
Bare meg som sitter og smiler med litt tårer i øya av denne bloggen, og da spesielt siste post? Herlig innsats både i terrenget og med rapportene! Så bra skrevet av alle at det kribler litt i beina for å melde seg på selv til neste år. <-- akutt sinnsykdom, går snart over
Ja så var det over.. litt antiklimaks, etter å ha psyka seg opp i så lang tid! Utrolig bra arrangement, utrolige inntrykk, og et utrolig slit:-)
Jeg kan rapportere at å stille som singlerytter er ikke noe problem. Ble "advart" på forhand, men jeg synes det var lett å finne puljer å ligge i, folk å samarbeide med. Ikke minst sykle-mot-kreft gutta som jeg syklet nesten 3 etapper sammen med!
Dette må oppleves, og kan du avse pengene og tida dette tar så mener jeg det ikke må være tvil! Når det er sagt så synes jeg ikke prisen er gal ifht hva vi får, og hvor mange deltakere dette arrangeres for...
Og nå trenger du heller ikke finne en makker, hvis det er din grunn til å holde deg borte!
Utrolig innsats sykle-mot-kreft gutta gjør, vil oppfordre alle til å støtte deres sak. En femtilapp, eller mer, kan de fleste avse.
Veldig enig med de andre her. Dette har vært en fantastisk opplevelse fra Trondheim til Oslo Etappene har vært utrolig fine, selv om det var langt både bortover og oppover de fleste dagene. Vi har vært gjennom storslagen norsk natur som var umulig å overse om man aldri så mye skulle fortest mulig fram. Vår favoritt var helt klart Koppang-Hafjell hvor de lette fulldemperne våre virkelig kom til sin rett. Vi koste oss over stein og røtter på en uendelig lang sti over fjellet og avsluttet dagen med å suse ned doserte svinger i Hafjell! Juhuu!
Crewet som har fulgt oss har vært enestående, de lokale arrangørene likeså. Og attpå alt har vi blitt kjent med enda flere hyggelige syklister, en kjempefin gjeng å være på tur med!
Dette frister til gjentagelse og er noe jeg virkelig kan anbefale andre, - en helt spesiell opplevelse!
Stine - rimelig godt kjent i Atlantis www.grenserittet.com - sommerens fineste sykkelritt! (x-MTBea)
Slutter meg til olejoro og MTBea. Dette var utrolig moro! Min favoritt må bli andre etappe fra Oppdal til Tynset. Med 150 km bak meg og 580 foran meg på HT foretrakk jeg de smuude flytstiene
Jeg vil ikke bare trekke fra de flotte naturopplevelsene, men også det gode kompaniskapet underveis. Jeg slutter ikke å undres over terrengsykkelmiljøet, som består av en utrolig fin samling av hyggelige, inkluderende, hjelpsomme, blide og åpne mennesker. I tillegg til alle herværende forummedlemmer (Front Biker, trippeh, jeger, MTBea, Nico, Høggern, olejoro, +++) har jeg blitt kjent med folk fra hele landet, pluss svensker, dansker og hollendere. Sykkelbob og jørn_almberg var der også, men de fikk jeg ikke snakket med underveis.
Jeg sier som Sykkelbob på banketten: Jeg er heldig som har helse til å få oppleve noe som dette.
Jeg brukte HT og hadde ikke særlig problemer med det. Litt øm i stussen selvsagt, men ingen sår. Nå skal det sies at det var tørt i år, men også varmt slik at det var fullt mulig å bli svett / klam underveis
Det er en del Bakker med stor B i traséen (noen av oss var enige om at navnet "Rosinbakken" sier bare noe om størrelsen på bakken), så det borger for lett sykkel.
Jeg syklet med HT og satt på dempet setepinne på dag 3 og brukte den resten av løpet. Jeg vil helt klart anbfale det (f.eks en Thudbuster) eller en FS. Hvis jeg skal sykle dette igjen blir det helt klart med FS.
Jeg syklet på en Anthem med bra utstyrsnivå i fjor og Runes Ltd Edition (hardtail) karbonramme i år.
Jeg hadde forventet at ettersom det er mye bakke og tross alt mange km med grus og asfalt, at en racer-HT som er lett og kan låses "pinnestiv" ville være minst like bra som Anthem'en. (Merk: fordi den lekent og lett kan manøvreres over det meste av teknisk terreng også)
Nå skal det sies at pga slurv fra min side ble dempingen i gaffelen satt opp alt for stivt for meg og jeg lyktes ikke å ta den ned til "normal" demping. Dette skapte faktisk en del ekstra trøbbel i de tekniske partiene. Dette tapte jeg faktisk en del tid på.
I fjor lekte jeg og koste meg i de tekniske partiene med Anthemen.
Nå skal det sies at i uthvilt tilstand og med riktig dempertrykk, burde jeg kjørt bra med hardtailen. Problemet er bare at du har enormt mange mil i beina og begynner å bli stiv i kroppen og rett og slett litt nedsatt motorisk. Med en FS vil du kjøre mykere og dermed sparer du kroppen for ganske mye belastning.
Dersom du har en lett FS som kan låses mer eller mindre helt stiv (og dermed være lett og stiv nok i bakkene), slik som Anthem eller Scale 10-versjonen som makkeren min kjørte, vil dette være å anbefale helt klart.
Nå har ikke jeg kjøpt sykkel kun for dette rittet og har kanongod erfaring med denne hardtailen fremfor noen andre jeg har hatt - men i dette rittet ble den langvarige "julingen" hver dag litt mye, og det hadde være bedre med litt mykere doning over terrengpartiene - særlig der det er meningen man skal kjøre i høy fart, for da kan du sitte og trå på.
Redigert av Sykkelbob; 30/06/200913:47. Rediger grunn: presiseringer
Syklet med FS, helt konge. Fikk ingen skader. I fjor syklet jeg HT og det gikk over akilles og hendene. Var selv overasket at det kostet ikke mer i klatring oppover. Viktigst er å ha riktig dekk. Når det er grus og asfalt gjelder jo newtons lov. Du må bare klare å komme i fart, når du har den er vekten uviktig. Så ja, for maraton FS, for rundbaneritt med mye akselering HT.
For å være med i trekningen for mandagsetappen må man jo tippe i dag, på søndag. Se: 
