Henrik er en tøffing

Sønnen min Henrik går i førsteklasse. Som ellers på skole, jobbe og resten av livet er det viktig for de fleste å ikke skille seg ut, men ikke for Henrik. Som eneste gutt i klassen er han ikke foppallinteressert. Som han sa til en av fotballguruene i klassen sin: "Jeg er ikke særlig god i ballspill jeg, har bare truffet den to ganger"

Det Henrik gleder seg til er å bli gammel nok til å sykle om kapp på Skullerud. Til han blir så gammel har han bestemt seg for å trene hver dag, bare jeg blir med... Ambisjonsnivået er det ingen ting å si på.

Her er'n i aksjon på ny sykkel av året på sin andre "stitur" i historien.

http://www.vimeo.com/1042786

(Håndholdt mobilkamera gjør ikke underverker med kvaliteten)

Flott giv i gutten! Ja, fang dem før foppalen gjør det sier nå jeg... Hva er det poden triller rundt på forresten?


(mobilkamera gir bare fartsfølelse)

Godt å høre/se at det er andre! Min Martin vurderes som permanent reddet fra floppalen nå -9 år og i 3. klasse, så nå er det toget heldigvis gått! -Ja og sykling er stas, men det er vel unødvendig å si...

Må få lov å komme med en litt god historie fra nabolaget. Siden ungene går på den franske soklen i Oslo har de litt begrenset med venner i nærmiljøet, men Martin er en sosial kar og kommer i prat med de fleste, også Uno - (samtale fra husk):
U: "Hei, jeg heter Uno!"
M: "Hei, jeg heter Martin"
U: "Uno, som på lastebilene"
M: "Å ja!"
U: "Vi har playstation 1 og 2 og X-box hjemme, med 6000 spill"
M: "?? ja..."
U: "Og pappa'n min er medlem i Manchester-klubben!"
M: "??? mmm"
U: "Og han har fått Manchester-ball og Manchester-Hansker i posten!"
M: "Ball og hansker i posten -så gøy!"
Og så videre helt til Martin fortalte at vi sykler i skogen -da gikk Uno hjem...

Det hører med til historien at vi ikke er veldig tunge på spillfornten hjemme heller...

Nå er det jo 6-9 års klasse i Nissan Cup, og NCF har etablert lisens (gratis) for samme aldersklasse...

Det jeg ser som en utfordring hvis guttungen begynner å sykle for alvor er hvordan jeg skal få ham til å bli en ivrig syklist og havne i et godt miljø, uten å:

1) bli sett på som en raring som sykler på stier langt inne i skogen sammen med pappan sin
2) henge sammen med relativt alternative pot-røykende dirt-jump kidz
3) havne på overtrenings- og spisevegrings-kjøret hos en stor klubb

Litt risiko under oppveksten vil det jo bli uansett, men hvis det gikk noenlunde greit med pappa'n er det vel en viss sjanse for at junior greier seg også?

Pappan hang ikke i idrettsmiljø før han rundet 16 og var istand til å ta en del egne avgjørelser. Han tilbragte barndommen trygt plassert i korps uten særlig eksponering for livets mørkere sider.

Jepp, de der potrøykende 1. og 2. klassingene er ikke til å spøke med.

Men seriøst, det må da være nok fedre og mødre her inne på forumet som bor såpass nærme hverandre at det går an å spleise noen sykkelinteresserte barn? Tirsdagsklubben Jr. kan jo være en tanke.

God idé. Frøy har allerede en lignend løsning, men som mandagsklubb:
http://www.dkdigital.no/oslo/froy.nsf/id/8398B7CA7232D46EC12573F00063FE94?OpenDocument

Ha!

Jeg både ser ballspill på tv, spiller Playstation 2 og 3 og sykler i skogen. Dessuten liker jeg å se på biler, både små og store.

Dårlig simultankapasitet i familien din, eller?

Ikke sunt med for snevre interesser, vet du...

En Merida Turbo Disc http://www.merida.no/index.php?cat=85594

Kuult! Heia Henrik. Minner meg om poden min. Han fant fort ut at foppal ikke var greia, men ble fort "fan" av terrengsyklistene i miljøet hjemme. Har syklet rundt som en gal i skauen siden, og er endelig gammel nok til å kjøre fort på Skullerud nå. Det blir tidsnok Henrik sin tur.


Som eneste i klassen som ikke spiller foppal men sykler istedet, er det nok ikke til å unngå. Fint om dere kan han et miljø med likesinnede som dere kan være - blir litt mindre "ensomt" da..
Nå faller ofte ikke eplet langt unna stammen heter det. Kanskje legge opp til positive erfaringer fra å dra på tur - ikke bare "trene" ? Både langrenn og o-løp (Tur-O) er jo fine alternative aktiviterer som bygger opp under det å like å være ute og ikke være redd for å bli svett...

For å driste meg til litt "icing" (blind langpassning), så finnes det for all del mange respektable idrettsutøvere innen DH/freeride/bmx osv, og det er sikkert ikke noe galt i å bli en av dem..

Men det finnes også en del ettellerannetrøykende gatebarn med herjesykkel som streetjumper og hæpper og henger på Shell. Jeg tror ikke det har noe med sykkelsport å gjøre, men jeg får det inntrykket av og til at dette er unger/ungdom som i stor grad overlates til seg selv, og i mangel på oppfølging og positive holdninger til å drive idrett, faller de fra og blir "kuule" på Shell istedet..
Jeg tror positiv oppfølging er tingen. Dersom pappa bygger opp under idretten og klarer å unngå å overføre forventninger og press til prestasjoner, vil ungene utvikle seg godt og bli gode i den idretten de etter hvert ender med å ha mest talent i (=like best).

Nå er jeg medlem av en liten klubb, så kanskje det er derfor jeg ikke skjønner problemet, men jeg tviler på at dette er verdier barn får inn i noen av sykkelklubbene som har barneidrettstilbud. De er som regel drvet av positive pappaer (og enkelte mammaer) som bare vil ugene sine det beste og fokusere på å ha det gøy med idrett.. Spiseforstyrrelser og treningspress kommer inn via andre kanaler tror jeg.

Fordelen med å være med i en klubb - i hvert fall slik vi gjør det - er at det finnes unger i alle aldre der som trener i ulike grupper, men de møter hverandre jevnlig og vi har jevnlige klubb-ritt for alle klasser. Jeg kan love deg det er inspirerende for de minste å se på de eldre guttene og jentene kjøre fort. Er ikke noe stor bombe at et par av gutta i 14-15 klassene i klubben er de store "heltene" her hjemme.
Men nå er disse veldig sosiale og flinke til å snakke med de som er yngre enn seg osv. Så det funker ialla fall bra her.
Jeg har inntrykk av at de er veldig gode på dette i Rye og vil tippe at tilsvarende gjelder for Frøy, Follo, BOC og de andre gode klubbene i området..

Hah! Snevert du! -Her går det foruten i sykkel og friluftsliv, bl.a i gitarbygging og -spilling, modellhelikopter, elektronikk (konstruksjon og bygging) og den nødvvendige mekkingen for å være selvforsynt med dette på bil-, hus- og hagesiden, ellers går Martin og jeg på karate (veldig fin basistrening for stisykling...). Dette må gå på bekostning av noe, og TV, foppal og spill står øverst på den lista...

Det er jo kipt, og selvfølgelig et overgrep, å tre en sånn alternativ livsstil nedover hue på ungene, men derfor er så godt å se at Henrik også blir tvunget til å sykle av sin far!

Som tidligere aktiv, og kanskje karkaterisert under bik3man's 3.kategori, vil jeg si noen ord.

Jeg har vært medforfatter på NCF's trenerutdanning for trinn 1 og 2. Trener 1 gjelder for de yngste utøverne. I denne er det et stort fokus på veldig mye annet enn trening, kosthold, vekt og utstyr. Tvert i mot er det lagt vekt på hvordan man som trener skal se signaler hos utøvere, ta vare på de, psykologi, sørge for at de har det moro og ikke faller utenom. Det er egen modul om holdninger rundt alkohol, narko, spiseforstyrrelser og annet dritt. I tillegg er en stor del av den praktiske delen vektlagt leker og moro. Den praktiske delen inneholder mye moro!.

Jeg har vært trener i 2 år for Drammen CK sine yngre ryttere og har prøvd så godt som mulig å praktisere en "snill linje". Det innebærer fullt fokus på det vi skal gjøre, og jeg forlangte at folk gjorde det de skulle. På den annen side var øktene lagt opp så morsomt som mulig. Jeg følte og føler at det fellesskapet man får i en klubb som tar vare på rytterne er en meget bra arena for de yngre. Selv om man er medlem i en klubb, så betyr ikke det at man må ha som mål å bli dritgod. 70% av de jeg trente var med i klubben fordi en kamerat begynte eller fordi de føler seg inkludert i klubben. Klubbfølelese, og en følelse av å bli tatt alvorlig er viktig for de minste. Mange av foreldrene var også med på tur, og således er det en fin måte å få vært sammen med barna på-.

Jeg synes ikke folk se på konkurransesykling som noe negativt for utviklingen i ung alder. De første årene jeg syklet var ene og alene motivert i å ha det moro. rittene var det få av, men det var jo det som var moro. Det var først når jeg bikket 15-16 år at alvoret begynte for min del, men da var det også en beslutning jeg tok selv. Jeg hadde ikke foreldre som presset med til noe videre satsing, og således har min "karriere" vært veldig selvstyrt. Straks foreldre prøver å "vise" poden hvilken retning man burde gå, så kan det fort slå andre veier.

Ergo, bli medlem av en klubb og se mangfoldet. Noen er der for det sosiale, andre er der for å ha det moro på sykkel, mens andre igjen er der for å bli dritgode. En artig miks:-)

Bra innlegg, Holejos.

Som sagt har min klubb (Svelvik) samme fokus som du beskriver og jeg har kjennskap til at store klubber slik som Rye har et veldig sunt og fornuftig syn på barneidrett og jeg ville følt meg veldig trygg ved å la ungen min trene der. Og jeg antar at det samme gjelder for de andre klubbene som følger forbundets trenerutdanning.

For meg blir det et paradoks dersom folk føler behov for å skape en "klubb utenfor klubben" eller en "klubb som ikke er en klubb". Det kan bety at klubbene har et innsalgs- eller image problem. Når man er innenfor de nevnte klubber vil man ofte fort oppdage at det er nettop de sunne verdier man selv etterlyser, som står i høysetet; nemlig uformell tone, gleden av å være ute, kameratskap. Konkurranseelementet er såpass tonet ned i de fleste miljøer at det (lille) konkurranseelementet som man finner på klubbritt, Nissan Cup eller tilsvarende, bare er positivt og sunt for ungene. Unger takler som regel konkurransesituasjonen veldig mye bedre enn de voksne. Unger kan være fornøyd med en 15. plass. Det er pappa'en som må omjustere seg og rope "braaa!!" uansett plassering.

Jeg vil si at alle pappaer og mammaer som har et fornuftig syn på dette her og unger som liker sporten, bør melde seg inn i nærmeste klubb, delta på trener 1 kurs og selv bidra til å forme det idrettsmiljøet de selv ønsker at ungene skal ha.

Jeg støtter litt opp om Tirsdagsklubb jr. -forslaget, jeg...

Jeg opplever det alltid slik at alt som har med sport og gjøre ender i konkurranse og seriøs trening. Dette passer for noen, men ikke for alle, bl.a meg. Man ser veldig tydelig dette på ungdomsgrupper i de fleste former for idrett, og kanskje best hos jenter. Lek og moro fortsetter opp til 10-12 års alder, etter dette krever en videre utvikling mer målrettet trening. Ikke alle ønsker å bruke tilstrekkelig tid og resurser på dette, og havner dermed på "B-laget" og etter et år slutter de. Dette kan skyldes både manglende legning og andre ikke-sportslige interesser, f.eks musikk, som også krever sitt.
Hvis man kunne få til noe av samme ånden som vi har i Tirsdagsklubben, kunne man greie å fange inn de som som bare driver sport for å ha det gøy -uten møteplikt og kommentarer for manglende oppmøte eller interesse.

Jeg opplever i veldig liten grad forståelse for denne problematikken hos folk som trener mye og jevnt selv, og overhodet ikke kan forstå at noen av oss ikke har konkurranseinstinktet som drivkraft. Derimot møter jeg forståelse hos bekjente med egne barn som har ramlet ut av ballspill, turn eller andre idretter pga av prestasjonskravene som gjør seg gjeldende, enten kravene er ønsket eller ikke fra trenere, klubber osv...

I Asker CK har vi tatt konsekvensen av bl.a. dette, ved å dele i gruppene "satsing" og "bredde" f.o.m. 13-årsalderen. Barna velger selv hvilken de ønsker å trene i. På denne måten håper vi å kunne løse noe av det du beskriver, KTL. Det må være plass til begge kategoriene i et idrettslag, både de som ønsker å trene strukturert og målrettet, og de som "bare" ønsker å møte gjengen på trening.

Jeg vet også at i Asker Skiklubb har de noe som kalles "Birkengruppa" (vi snakker langrenn her). Her samles alle tenåringer og voksne som ønsker å ha noen å trene sammen med, men som ikke satser aktivt i konkurranser.

Det er jo helt perfekt. Kan man grunnleggende fallteknikk trenger man ikke engang å sykle med hjelm. Hjelmen utgjør faktisk en helsefare, siden den kan føre til at nakken får en unormalt spiss vinkel ved fall mot trær.

Forresten er jeg for at foreldre skal oppmuntre ungene sine til å komme seg ut og få andre interesser enn tv og spill, men jeg er imot tvang og mas over et visst nivå. Mobbing av andre aktiviteter enn det foreldrene liker er også noe dritt, for det vil ganske sikkert føre til at ungene i hvert fall ikke får lyst til å prøve de aktivitetene.

"En ting er i hvert fall sikkert, og det er at hun aldri skal begynne å spille i noe korps!"
-sitat min søster om min niese. Jeg skal faenmeg lime en trompet mellom hendene til ungen, og ikke gi meg før hun kan hele signalreportoiret til forsvaret utenat.

Er ikke så sikker på dette ... lenge siden nå vi har hørt noe fra´n ...

Martin

Jeg prøver bevisst å styre ungene mot "mine" aktiviterer og bort fra slike ting som korps, ballspill og andre usunne aktiviterer.
Jeg har lyktes forholdsvis bra så langt, det eneste som ikke er helt 100% er disse hestegreiene.

Litt mer seriøst;
jeg prøver å styre ungene over på aktiviteter som holder de i fysisk god form. Det tror jeg de vil ha atskillig mer igjen for senere i livet enn hva som er tilfelle med mer stillesittende aktiviteter.

Men hva med mentalt god form? Er det noe jeg har igjen for 25 år som hobbymusiker så er det stimulering av egenskaper som konsentrasjon, fantasi, kreativitet, logisk sans, spontanitet og matematikkforståelse.

Jeg sier ikke at dette ikke kan stimuleres på andre måter, men jeg tror på en kombinasjon av "idrettsaktiviteter" og andre aktiviteter.

Det er ingen motstridende interesser når det gjelder det å være i god fysisk form og det å være i god mental form. Heller tvert i mot. Det er rimelig anerkjent at en positiv bivirkning av god fysisk nettopp er god mental form.

God mental form kan man også opparbeide på andre måter enn på konkrete fritidsaktiviterter, men det er svært vanskelig å gjøre det med den fysiske formen.

Man kan naturligvis ha flere aktiviteter, men driver man for eksempel med sykling/ski to, og opptil tre ganger i uka, så synes jeg det er nok for en unge. De skal ha "fritid" også. Når de i tillegg har søsken som skal drive med sitt, så er det også ofte nok å gjøre for familien. Er det en ting ungene skal få slippe i størst mulig grad så er det "voksen"-stress, det gir seg neppe særlig positive utslag på den mentale formen.

Da må jo sjakkboksing være den ultimate combo`en av mental og fysisk trening?

De fleste unge går jo på skolen. Tanken er at en del den mentale treningen skal foregå her Gymtimene er på sin side ikke så mye å skryte av for de som ikke ønsker å hevde seg i kanonball eller five-a-side.

I min barndom drev jeg ikke med noen form for organisert idrett eller fysiske aktiviteter, men likevel er jeg en av de i best form i min omgangskrets.

Nå som jeg er blitt voksen har jeg begynt å organisere meg litt mer i form av trening, stort sett fordi det koster mer å opprettholde formen når man blir eldre.

Det at god mental form kommer som en følge av god fysisk form stemmer nok delvis, men det er i form av selvsikkerhet, konsentrasjon og andre mentale egenskaper man trenger i en fysisk sammenheng. Det er stor forskjell på hva idrett og musikk gjør med med psyken til et menneske.

Akkurat som bik3man har jeg ca 25 år bak meg som musiker, både som pianist, korpsmusiker, korsanger og mange andre roller. Hovedvekten av musikken jeg har drevet med ville det vært altfor sent å begynne med nå, rett og slett fordi det tar altfor lang tid å bli god til å spille.

Å styre ungene sine bort fra musikk for at de skal holde seg i form er bare tull, spør du meg. Alle unger bør få sjansen til å velge å spille et instrument. Vil de ikke så er det jo greit, men har de lyst så bør ikke du stå der med sykkelen og si de ikke får lov fordi musikere blir feite og ubrukelige.
Det er tross alt fremdeles mulig å holde seg i form bare ved å leke ute, sykle til skolen, sparke ballspill i friminuttet, sykle en tur i skogen når man føler for det og andre ting som ikke på død og liv trenger å organiseres.

Hvis du mener unger som ikke driver med konkret trening tre ganger i uka per definisjon er i dårlig form mener jeg du har et skjevt bilde på hvordan en kropp bør fungere.

Eller volleyball (gud forby). Elleve stykker står å ser på en som server i nettet...

Dessverre tror jeg det er du som har en tildels feil oppfatning av hvordan det er. Når/hvis du får barn i skolen så vil du nok se det litt bedre.

Det er nok dessverre blitt slik at svært mange av de ungene som ikke driver en eller annen form for fysisk aktivitet er i dårlig fysisk form. Man trenger kun å se på de for å konstatere det. Slik var det ikke da vi var unge. Da organiserte man selv en eller annen form for lek på fritiden til langt opp i tenårene. De ungene jeg ser rundt meg i lokalmiljøet er ikke slik vi var den gangen, dessverre. Ikke at det i utgangspunktet er noe galt med ungene, det er også her foreldrene man kan skylde på i stor grad. Løkkefotballen og cowboy/indianer er i takt med urbaniseringen døende aktiviterer. Nå er det inneaktivitetene og "henge på kjøpesenter" som er det store.

Nå snakker jeg ut fra egne observasjoner, noe som ikke trenger å være allmenngyldig. Det er heller ikke slik at dette gjelder alle, men dessverre alt for mange er jeg redd.

Jeg er helt enig i at gymtimene ikke er mye å skryte av. De har karakter av friminutt og anarki i altfor stor grad. Men om man tror at skolen gir barna tilstrekkelig mental trening slik at det ikke er nødvendig med påfyll i fritiden så er man enten meget naiv, eller så legger man lista meget lavt. Jeg skal ikke begi meg ut på noen tung debatt om den norske skolen, men for å være helt ærlig så kan jeg ikke huske å ha fått de helt store mentale utfordringene i skolesammenheng, verken i volum eller kompleksitet, før jeg begynte på NTH. All undervisning i grunnskolen, gymtimene inkludert, er lagt opp slik at de skal dekke minste felles nivå, uten særlig mulighet for å stimulere de som tar ting lett. Noen modige lærere på barneskolen min prøvde å dele opp matteundervisningen i "normalgruppe" og "flinkgruppe". Det fungerte glimrende, helt til foreldrene til enkelte i "normalgruppe" lagde et voldsomt spetakkel og snakket om eliteskole og forskjellsbehandling.....

Men tilbake til det mentale. Unger trenger masse påfyll og stimuli mens de er på sitt mest mottagelige. Mye mer enn de får i skolen. De bør løse kryssord, leke med tall, bygge lego, spille spill, lære seg noter og minst ett instrument.

Jeg vil også tro at man har større glede av dette senere som voksen, enn man har av at man ble flink til å sparke til en ball som tolvåring.

Prøver du å antyde en kausalsammenheng her? Jeg vokste da opp på 70-tallet med løkkefoppal og kåbbåi/indianer-leker i det jeg anser for å være rimelig urbane strøk.

Når mine to minste kommer hjem, forteller de meg om hva de har holdt på med på SFO (gjerne foppal) og i barnehage (eksempelvis Kaptein Snabelsatan/Supermann/kåbbåi/indianer). De er ofte ganske slitne etter en hel dag "på jobben" og har gjerne lyst til å gjøre andre ting etter middagen enn det de gjorde på SFO/barnehage ...

Martin