Den merkelige hendelsen med hunden den dagen

Jeg kom akkurat tilbake fra en erfaring jeg ville vært foruten:

På en av mine favorittruter i Haldenområdet kom det plutselig en mellomstor - stor hund etter meg. Jeg ble overrasket, men regnet med at den ville gi seg. Dét gjorde den imidlertid ikke, den bjeffet og fortsatte å løpe etter meg (jeg opplevde den som truende), så jeg skrek til den og syklet som en gal. Jeg ble mao livredd. Jeg er ikke vant til hunder, men har heller aldri vært redd for dem.

Under seansen kikkert jeg tilbake på huset den kom fra om det var noen eiere til stede, men så ingen. Jeg hørte heller ikke at noen ropte kommandoer til den. Den gav seg heldigvis etter noen hundre meter. Jeg ble jo utolig glad for dét da oppoverbakken jeg syklet for livet i etterhvert ble brattere...

Jeg er klar over at hunden sikkert kunne ha tatt meg igjen hvis den ville - jeg syklet SS i en oppoverbakke og klarte nok ikke mer enn ca 30-35 km/t. Men selv om den ikke hadde som intensjon å drepe meg var dette uansett en utrolig ubehalgelig opplevelse. Jeg lurer derfor på et par ting:

1. Hva kan jeg gjøre ifht eieren av hunden? Jeg har uansett tenkt til å ringe og fortelle dem om dette, men hvis de ikke er medgjørlige, kan jeg da true med å anmelde?

2. Hva skulle jeg, ideelt sett, gjort for å takle denne hunden på best mulig måte? Skulle jeg ha stoppet?

J#%la hund!!!

Hunder som oppfører seg slik er ubehagelige.

Noen tips:

- Dersom du må stoppe: få sykkelen mellom deg og hunden. Bruk den som skjold/våpen hvis nødvendig.

- Få tak i en pinne, gjerne mens du sykler. Hunder liker ikke en stor pinne som ser ut som den skal til å slå.

- Pass på leggene. Hunder som løper etter sykler glefser gjerne etter en legg eller to. Slå med nevnte pinne hvis nødvendig.

- Angående eieren så er det gjerne slik at de verste hundene har de verste eierne. Det er med andre ord lite å hente ved en konfrontasjon med eier.

Dette blir sikkert en lang hundedebatt, men jeg mener at man er i sin fulle rett til å forsvare seg mot løshunder som virker aggressive. Jeg har selv fått inn et skikkelig ribbensspark mot et beist som angrep meg og min Setter som var i bånd. Den skjønte alvoret da.

Stopp, gå av sykkelen, se hunden i øynene, pek hvor du vil den skal gå og si strengt "GÅ HJEM!"

Bare det at du stopper gjør hunden ganske forvirret, fordi du ikke oppfører deg som et standard bytte, som bare øker hastigheten proporsjonalt med den økende frykten.

Hunder er etter hva jeg har hørt veldig territoriale, så i det du krysser en usynlig grense for hva den opppfatter som sitt territorium, mister den interessen.

Jeg er ikke noe spesielt glad i dyr selv - jeg har trøbbel med vesner jeg ikke kan kommunisere verbalt med, og har brukt begge taktikker, både stoppe og sykle fra, med hell. Sykle fra hunder gjør dog kun på racer og ikke hvis det går oppover.

Dette er ikke noe nytt problem for syklister, akkurat. I hine, hårde dage var nok løsningen mer brutal enn hva de fleste av oss vil ty til i dag. Mange hunder stikker av hvis du brøler til dem eller sparker til dem, men ikke alle. Og da er det best å ha latt det være... Holde sykkelen mellom deg og hunden er nok et godt triks, ja.

Jeg tror forøvrig ikke du kommer så langt i forhold til eieren dersom hunden ikke har bitt deg. Biter den, kan du vel strengt tatt kreve den avlivet, men det er jo noe mange ikke tar særlig pent opp, da.

Desto større hund/eier, desto større pinne. <img src="/forum/arena/images/graemlins/wink.gif" alt="" />

Ord. Jeg ble bitt i sokken (den motebevisste buksen-i-sokken-teknikken) av en vaskemopp som lød navnet "Hannibal". Det virket som om Bergensfruen i andre enden av båndet ble mer overrasket enn meg, men ikke engang sokken min kom til skade.

Å stirre hunden i øynene som foreslått over er ikke nødvendigvis alltid lurt, siden dette så vidt jeg har forstått kan være aggresiv oppførsel på hundsk. Jeg blir overrasket om det ikke er andre som har bedre peiling her inne, hvis ikke kan vel google stå deg bi.


-Jon Are, kattemenneske på sin sjel, selv om han er matonkel til en framifrå gordonsetter <img src="/forum/arena/images/graemlins/dog.gif" alt="" />

Man skal være forsiktig med å bruke den metoden GreiK prøver å imponere med. Å se en hund inn i øynene kan være veldig farlig. Det er ikke noe du gjør med en rotwailer, schafer, dobberman eller andre "agresive" hunder. Å se en hund inn i øynene, betyr at du utfordrer han. Noe man ikke ønsker å gjøre med en rotwailer eller lignende agresive hunder. Desutten kan ikke hunder snakke, så å si "GÅ HJEM" hjelper egentlig ganske lite. Skal en bruke ord så er det "NEI" eller "FY" dette er ord som hunder assosierer med at den gjør noe feil.

Du merker fort om en hund er agresiv eller ikke. NÅr den er agresiv, knurrer den og flekker tenner, noen av hundene reiser bust på ryggen, rett over forbeina. Etter det som fortelles av trådstarter tviler jeg nok på at hunder var agresiv, høres mest ut som en hund som vil leke.

Det beste rådet er nok som nevnt over. Sykle som faen for å stikke av. Går ikke det, er det å stoppe et sted du kan hoppe over et gjerde, eller plukke opp en stokk. Og som sagt tidligere, få sykkelen mellom deg og hunden vist du ikke har muligheten til å komme i sikkerhet.

Jeg har vært rundt hunder gjennom mitt 25år lange liv. Eneste hundene som er lov i Norge, og jeg holder meg langt vekke fra vist jeg ikke kjenner eieren er: Rotwailere, Schafere, og Dobberman. Disse er veldg ustabile, og skal veldig lite til for at de bikker over og angriper.

Jeg synest du burde ringe eieren å forklare hvordan du opplevde situasjonen. Ikke hiss deg opp, men argumenter på en rolig og saklig måte. Er det litt vett i denne mannen så tar han deg på alvor.

Møter jeg en hund som er litt mer en middels gira og lurer på hvem i /&"# er det som kommer der på den tohjulsgreia, eller på annen måte synes jeg er en skummel sak så det er best å bjeffe litt, så stopper jeg og sier; "hei hund".

I 100% av tilfellene har den vært fornøyd bare den får hilse på eller skjønner at dette ikke var så skummelt allikevel. Virker det som om hunden synes dette er skrekkelig skummelt, så pleier jeg å sette meg ned så den får hilse på.

Etter enkelt hilserituale så går man hver til sitt.

Nå skal det kanskje nevnes at jeg har veldig mye kontakt med mange forskjellige hunder i forbindelse med jobb.

Du vet helt sikkert veldig mye mer om hunder enn meg, men jeg ville nok ha føyd Akita til den listen du setter opp. Jeg vet ikke helt hva som skal til for å stoppe en slik når den først klikker, og det hender at de klikker. Jeg ville i alle fall ikke ha stirret den i øynene!

En sånn ekstrem generalisering synes jeg krever en elaborering for å ikke bli satt i "flåsete bemerkning"-permen.

Når det er sagt, bør man selvsagt aldri oppsøke hunder man ikke kjenner når ikke eieren er til stede i noe tilfelle, bare for sikkerhets skyld. OG man bør lære ungene sine at de skal ligge unna hunder som står alene, hvis de ikke har spurt eieren om det er OK å hilse på den først.

Jeg er kjempeglad i hunder, men ser dessverre at det finne masse fullstendig uansvarlige og inkompetente hundeeiere, samtidig som det finnes ekstremt mange som ikke har noe som helst respekt for hunder, eller innsikt i hvordan man bør forholde seg til dem. Dette _kan_ vøre en skummel kombinasjon.

Egentlig synes jeg det burde være obligatorisk med opplæring for hundeeiere.

Jeg er langt i fra noe ekspert på hunder. Jeg har ikke noe kjennskap til slike type hunder faktisk. For meg så ser den ut som en sånn hund som trekker hundespann. Å de kan være litt agresive så vidt meg bekjent.

Men uansett så er det vanskelig å sette opp en sånn liste. Siden 99% av oppførselen til en hund avspeiler eieren, oppdragelsen til hunden, og erfaringer hunden har møtt gjennom sitt liv. Men uansett så er det greit å ha en viss peilig på hvilke hunder som er mer ustabile en andre.

Min (knappe) erfaring sier heller at større hunder gjerne er bedre oppdratt og gjerne har et roligere og sikrere temperament i samme slengen. Jeg antar at små raser gjerne blir tatt opp som "husdyr" av gud og hvermann, mens større raser heller tilfaller hundeinteresserte mennesker som er flinkere med dressuren.

Jeg er enig i mye av det du skriver. Å ja jeg var nok ikke helt presis når jeg skreiv dette:



Jeg mener ikke at alle hundene i disse rasene er agresive, men de har en tendens til å være mer agresive. Hvor ofte leser du om en goldenretriver, labrador, engelsksetter har drept et barn?

Takk for responsen, det høres ut som om jeg gjorde det rette kanskje. Mens forfølgelsen pågikk gikk jeg gjennom i hodet mitt hva jeg skulle gjøre hvis hunden fikk tak i meg, og sykkelen ble tenkt som skjold ja... Det var nok kanskje en teritoriell greie for hunden siden den gav seg etterhvert. Har fått greie på at hunden var av typen berner sennen. Aldri hørt om... Skal ringe eieren etterpå.

Store "kosebamser".

Leste et sted at Golden Retriever er den hunderasen som dreper flest barn. Det skjer ikke ute av en ukjent hund, men av familiens egen hund. De er snille, men kan bikke over hvis små barn blir innpåslitne. Noe de lett blir fordi hunden ser så snill og kosete ut. Har selvfølgelig ingen kilder her.

Men at det er flåsete å påstå at noen hunder er farligere enn andre er jo helt feil. Noen hunder er avlet opp til å være agressive vakthunder, og med mindre man VET at akkurat DEN Rottweileren som angriper deg egentlig er kjempesnill, er det bedre å anta at den ikke er det.

For en god del år siden syklet jeg rundt på bondelandet i Ohio med fruen, og vi ble plutselig angrepet av tre hunder. De kom løpende og bjeffet agressivt da vi passerte en bondegår. Ingrid syklet først, og hundene kom mellom meg og henne, og glefset etter henne mens jeg kom syklende bak. Jeg fikk skremt bort de to små ved i steile mot dem og rope høyt. Den store snudde til slutt og kom mot meg, og da valgte instinktet mitt å storme mot den til fots, med sykkelen mellom meg og den, samtidig som jeg brølte alt jeg kunne. Den hadde nok ikke ventet å bli angrepet, og stakk inn i et skogholt. Hadde jeg hatt en pistol, hadde jeg ikke nølt et sekund med å avlive hundene, vi opplevde situasjonen ekstremt farlig.

Dette var sannsynligivs de første syklistene disse hundene hadde sett, og de forsvarte bare sitt område mot inntrengere som for en gangs skyld var på deres egen størrelse. Tidligere hadde de vel bare sett pickup trucks og traktorer. Eierne var ikke hjemme, men de bondetampene hadde uansett ikke forstått problemet. Vi var jo syklister, og dermed knapt verd å kaste en ølboks etter.

Ole.

Hehe, en berner sennen trenger du ikke være spesielt redd for. De er store og bamsete, og selv om de kanskje kan se skumle ut er de fleste pysete som bare det. Ikke løper de spesielt fort heller.

Apropos sykle fra: Settern vår klarte opp mot 50 km/t på flatmark over flere km. Man skal trå i greit for å slippe unna, for å si det sånn.

Ellers er det mange gode tips her. Man lærer seg etterhvert å se om en hund er aggressiv eller vil leke. Hvis den vil leke, så er det beste å gjøre nettopp det. Stoppe opp, snakke med den, la den hilse. Det gir ofte mucho kudos hos eieren også. Jeg har sjarmert mang en potensiell sint turgåer ved å kose med bikkja deres.

Men det krever selvsagt at man er trygg på hunder og tolker signalene.

Sinte hunder skal man stort sett ikke prøve å forhandle med, men heller komme seg i sikkerhet.

De hadde nok ment at dere var verd å fyre av noen hagleskudd etter, hvis du hadde skadet bikkjene deres :-)

Jeg leste engang en guidebok om turgåing og sykling på Gran Canaria. Der (også) er aggressive hunder et høyst reellt problem på landsbygda, og dette ble viet stor oppmerksomhet. Man finner sikkert noe på nettet hvis man leter.

The Berner temperament is a strong point...ent and loving.

Golden er kjent for å være noe mer utrygge enn eksempelvis en labrador, og ligger visst ganske høyt oppe på "bitestatistikken" av den grunn.

Uansett hvor trygg en hund virker å være, så bør de ikke være alene med små barn. Blir den klatra på, dratt i øra, får pinner i øya og andre ting, så glefser den nok til..

hva har man dempere og brede dekk for da, om ikke for å kjøre over store hunder? bump bump... <img src="/forum/arena/images/graemlins/smile.gif" alt="" />

Jeg har hørt en annen grunn til at Golden Retriever er verstingen. Grunnen var som følger, at dette er en typisk hund for førstegangs hundeeiere. Og typiske førstegangseiere er som oftest småbarnsfamilier. I tillegg er det en meget populær hund. Da er det ikke rart at den topper statistikken.

Jeg har selv vokst opp med både Boxer og Riechen Snauzer (fader, husker aldri hvordan det skrives). Rart å si det, men Boxer som ser dritskummel ut for de som ikke er svak for rasen, er den hunden jeg vil anbefale til førstegangseiere. Makan til lett hund å ha med å gjøre skal du lete lenge etter.

Ringte eieren nå, det var visst en retriever (den var brun/svart/hvit så vidt jeg kan huske). Hunden hadde selvsagt aldri gjort slikt før, så det virket som om eieren mente at det var noe med meg som kunne være at den ble opphisset, som at sykkelen min bråket eller noe. Han mente at den kun ville leke, den er bare ett år gammel (!). Så han rådet meg til å stoppe neste gang og hilse på den. Eieren var imøtekommende, men tror selvsagt ikke at hunden hans kunne gjort meg noe som helst. Det er ikke sikkert den hadde gjort heller, men jeg har som sagt lite kjennskap til hunder. En bjeffende hund som jager meg kan jo ønske litt av hvert.

Etter å ha snakket med hundekjennere fant jeg ut at jeg slettes ikke trenger å godta denne situasjonen, og at det bør være mitt valg om jeg vil hilse på hunden eller ikke. Det er jo båndtvang i Norge, og hunden gikk ute alene uten tilsyn.

Jeg tror imidlertid ikke jeg vil gjøre noe med dette annet enn å sykle innom eieren for å hilse på hunden/han neste gang. Dette er noe jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre, fordi det ikke bør være nødvendig.

Det skal ikke være nødvendig nei, men benytt anledningen til å gjøre noe positivt ut av det. Å hilse på denne hunden gjør kanskje at du slipper bli redd neste gang noe tilsvarende skjer, et annet sted, med en annen hund. Vi her som er oppvokst med hund eller har hunder rundt oss i dag ville ganske sikkert ikke ha oppfattet denne hunden som noe mer enn litt irriterende. Slik kanskje det blir for deg også neste gang.

/Dan, oppvokst med en dypt savnet flatcoat som var den triveligste og morsomste hund mine kamerater noensinne kunne håpe å bli bitt av...

Samme her. Gud som jeg savner den hunden! <img src="/forum/arena/images/graemlins/dog.gif" alt="" />

Uhmmm, her var det mange interessante hundeteorier, gitt.
Jeg har to hunder, en frognerparkenmiks (10 år) og en langhåra dachs (6 år). For 11 år tilbake var jeg mildt sagt redd hunder, nå hilser jeg ubesværet på de aller, aller fleste firbeinte.

Hvis jeg var Mr Blomst så ville jeg nok ganske bekymringsløst stoppet opp for å hilse på den. Og det gjelder 95% av alle hunder, sjøl om de opptrer uten eier. Nesten alle er helt ufarlige hvis du _ikke_ stirrer de morskt inn i øya og samtidig prøver å klappe de på panna. Det oppfatter de selvsagt som truende. Opptre rolig og forutsigbart, senk høyre hånda og la den snuse på den. Ønsker du å kjefte opp eieren (eller gjøre eieren en tjeneste) så tar du tak i halsbåndet og ringer nummeret som er festet til.

Åpenbart tvilsommme hunder (dvs. mer eller mindre ulovlige kamphunder) skal du selvsagt holde deg unna, men det er svært sjelden du treffer slike i skogen. Er du sikker på at du nettopp har møtt en slik variant så er det best å sykle rolig og bestemt videre. Spurter du avgårde så kan kjøteren bare bli enda mer oppjaga og du kan fort tryne - begge deler gir deg enda dårligere odds. Du klarer uansett ikke å sykle raskere enn ei bikkje i skogen.

Hunder og barn er en annen sak. Vår heeelt uskyldige dachs liker ikke småunger i hele tatt og sjøl om han aldri har bitt noen, så kan han de skremme de vekk fra hundehold for livet. Unger gjør fort uventa utfall og uforutsigbare bevegelser som bikkjene reagerer negativt på. Skal smårollingene dine hilse på ukjente hunder bør de være i bånd - hundene altså :-D

Hvis du ikke setter pris på løse hunder, så kan du ringe Viking og melde fra om en herreløs hund. Da kommer de kanskje og tar den med seg. Det koster eieren noen hundre kroner å få den tilbake, så da lærer han nok.

Litt hundekjennskap er uansett å foretrekke, slik at man ser forskjell på "Jeg vil leke"-bjeffing og "Ha deg vekk, her bestemmer jeg"-bjeffing. Sånn for sin egen del mener jeg, slik at man slipper å være redd hvis det ikke er nødvendig.

Ja, så det var jamen godt at det ikke var det jeg sa. <img src="/forum/arena/images/graemlins/wink.gif" alt="" />

Kjøper jeg meg et stereoanlegg er det i utgangspunktet meningen at jeg skal tilpasse dens bruk til mine omgivelser. Det er ikke meningen at forbipasserende skal stikke innom for å venne seg til den kanskje litt høye musikken ("Så, så det er jo bare Walkürenritt. Wagner ville bare leke litt med notene akkurat der ...").

Hvorfor er det likevel slik at veldig mange hundeeiere på sin side tar det for gitt at folk nettopp skal stoppe opp og venne seg til deres eiendom som ser ut til å skape irritasjon eller engstelse? Hvor blir det av min rett til ikke å få krenket min privatsfære og ikke få en hund tett inn på meg som bjeffer, snuser, slikker eller evt. gnager på meg? Det burde da være selvskrevent at slikt ikke skjer før jeg gir tillatelse til dette? På samme måte som det selvfølgelig er mitt ansvar å sørge for at mine unger ikke oppsøker en hund uten at eieren gir tegn til dette (og både hunders og barns adferd er aldri 100% forutsigelig).

Det finnes usikre personer, personer som ikke liker hunder eller som tilogmed er redde for hunder (kanskje med god grunn pga. av tidligere erfaringer?). De må da vel få lov til å føle slikt? Det høres jo nesten ut som om det er slike personer som er problemet og ikke hundeeieren som i utgangspunktet bør ta høyde for at forbipasserende kan ha slike følelser og også respektere dette?

Martin

Og, ja, jeg synes det burde være en langt større forskjell mellom det å eie en hund og et stereoanlegg. Det bør stilles etter min mening langt større krav om opplæring og sertifisering av folk som vil eie et levende dyr - ikke minst også for dyrets skyld.

Angående Rottweiler, Schæfer og Doberman:
Først- og sistnevnte er store, tøffe hunder som mange store, tøffe folk skaffer seg bare på grunn av det. Dermed får de dårlig oppdragelse, og lærer aldri at man ikke skal løpe etter folk og bjeffe.
Dette betyr ikke at de kommer til å prøve å drepe deg, men de virker veldig skumle, siden de er så store og tøffe.

Schæfere er snille, men ivrige hunder som trenger dressur for å oppføre seg. De blir også utålmodige og irritable hvis de ikke er lært opp, og kan bite hvis noe uforutsett skjer.
Politiet bruker jo ofte schæfere mot slemme mennesker, og de hundene biter gjerne så blodet renner. Samtidig er politihunder trent opp til kun å adlyde politimannen sin, og kun spesielle kommandoer, og er trygge som banken blant vanlige folk.

Golden retrievere er fine hunder som kan virke som fine familiehunder, men er en mer ustabil rase enn de fleste andre. Det faktum at så mange barnefamilier eier slike kosebamser gjør at mange flere blir bitt av nettopp husets egen kjæledegge.

Jeg vil herved si meg enig med Ole i at det ikke er flåsete å si at enkelte hunderaser biter flere mennesker enn andre.

LJ