Rask Psyk helsehjelp: Fornuftig vei utenom Volvat?

Har en nær venn som etter lengre tid har akseptert at hen har utfordringer hen må ta tak i. Og etter dialog har jeg forstått følgende:
- Legen sier det kan(vil) ta lang tid å få hjelp i det offentlige og at det kan(vil) bli mye avslag.
- DPS ville ikke gi behandling etter et intervju(audition) fordi de mente hen ikke kvalifiserte til moderat til alvorlig sykdom. Her forsvant tilliten til DPS, og ønsket om behandling der.
- DPS anbefalte lavterskel tilbud Rask psykisk helsehjelp, som virker som bomskudd i dette tilfellet.
- Ikke privat helseforsikring og ønsker ikke å involvere jobb. Har midler til å dekke privat behandling, innenfor en viss grad.

Min venn er per dags dato motivert for å ta tak i utfordringene, men jeg er bekymret for hvor lenge det vil vare og at utfordringene vil eskalere igjen. Utfordringene varerier, men de er moderate og livshemmende uten at jeg ønsker å spekulere i diagnose, annet enn at det åpenbart er en del depressive tanker som stammer fra noen traumatiske livserfaringer/hendelser. Etter hva jeg forstår krever det mer enn rask psykisk helsehjelp/nødslukking ala 10 timer, og gjerne en erfaren kompetent behandler som har en konstruktiv aktiv behandlingsplan.

Personen er rolig, konstruktiv, aktiv, lite dramatisk og tilbakeholden om hvor hemmende utfordringene er, så har liten tiltro til at hen vil gå seirende ut av en ny DPS audition.

Finnes det noen vei utenom å betale seg ut av problemet/køen gjennom Volvat eller andre private psykiske helsetjenester? Hvor lang ventetid er det f.eks. hos gode private psykologer/psykiatere i Oslo, som ikke tilhører Volvat eller lignende?

(Ønsker kun konstruktive tilbakemeldinger. Ingen politiske diskusjoner angående privatiseringstemaet, takk. Vet det er et overbelastet system, med altfor lite ressurser.)

Nå antar jeg at jobben har forsikring. Hvorfor ikke bruke den? Man tar kontakt direkte med forsikringen til jobb, og så vidt jeg vet får ikke jobben vite om hvem som har brukt forsikringen og til hva, det hadde jo vært brudd på taushetsplikten.

Psykisk helsevesen funker ikke for oss som har det verre enn vanlig, men ikke så ille at det hindrer oss (mye) i hverdagen. Jeg har vært innom rask psykisk helsehjelp to ganger. Én gang var veldig bra, andre gangen var det nytteløst, da det har veldig mye med kjemi med terapeuten. For tre år siden rakna det godt, og jeg fikk panikkanfall på jobb, og endte opp sykmeldt en periode. Min daværende leder pekte meg mot helseforsikringen vi har på jobb, og de pekte meg til en veldig riktig psykolog for meg. Han ga meg veldig god hjelp og gode verktøy for å unngå nye ting. Det ble 10 sesjoner, og det var nok.

Får du avslag fra DPS er rask psykisk helsehjelp en grei start. Det kan være din venn treffer på en som er god nok til å se hva og hvordan din venn tenker.

Jeg fikk time ganske kjapt hos privatpraktiserende psykolog da det ble aktuelt. Det er snart tre år siden jeg sluttet, og føler jeg klarer å se symptomer tidligere nå, og bruke verktøyene jeg fikk til å dempe problemer før det eskalerer. Men det er en vei å gå.

Litt avhengig av lidelse, f.eks. angst, så har jeg hatt god erfaring med å supplere med Headspace mindfulness i tillegg til samtaler. Disse sesjonene gir øvelse i å håndtere tanker og følelser som ikke er så gøyale.

Det er ikke gøy å føle at man ikke har huet med seg.

Psykologi og psykiatri er ofte to litt ulike ting, men jobber ofte med det samme. Sistnevne kan involvere medisinering.
Cluet er som med det meste å få stilt riktig diagnose for å få best hjelp. Et godt utgangspunkt kan da være en psykolog. Dessverre er ventelistene lange på offentlige tjenester, så man må betale av egen lomme for å komme i gang raskt nok.
Men som Arne_And sier: Har man forsikring via jobben, ringer man selskapet direkte. Jobben får aldri vite hvem som benytter tjenesten.
De private har ulike ventetider, men ofte er det relativt raskt. Bare å hive seg rundt mens motivasjonen er der. Det er ofte man utsetter det, fordi det føles bedre akkurat nå, men trykkokeren surrer likevel.

Rask (og kanskje beste løsning) er gode venner. Forståelse og kjærlighet er god medisin. Noen ganger vil ett tupp i ræva og ørefik også hjelpe. Jobb og trening er sterkt undervurdert. Lykke til

Det å søke råd om hvordan håndtere helse (fysisk og psykisk) på et åpent forum er et sjansespill, og ikke noe som anbefales.

Man må jo ikke følge alle råd man får på et intrettforum. (Eller må man det? )

Til tidligere taler: vil jobben få rapporter om bruk av helseforsikringen? Høres veldig, veldig rart ut. Jeg ville ringt forsikringsselskapet og sjekket det først. Kan jo løse hele problemet.

Nei, men mange hopper på tilsynelatende enkle løsninger, og ender opp med et enda verre utgangspunkt fordi man følger enkle og "selvsagte" råd som en eller annen får seg til å poste i et kommentarfelt. Simpelthen fordi det ikke hjalp.

Ville du tatt råd vedrørende din psykiske helse fra en influencer med antatt personlig erfaring, feks?
(Dessverre gjør mange det) Eller en tilfeldig forumdeltager som presenterer en personlig erfaring du ikke kan verifisere eller ettergå?

Satt på spissen, selvsagt.

Disclaimer: Ikke all info man kan lete seg frem til på nettet er villedende eller i verste fall skadelig, men stol på profesjonelle er mitt råd.

Jeg er en slik profesjonell, så innlegget mitt er selvsagt farget av det.

Flott.

Jeg forsto det slik at innlegget/tråden først og fremst var for å få hjelp til å finne denne hjelpen. Det er dessverre ikke så lett når det gjelder psykisk helse. Det er for dårlig offentlig tilbud, og man får plutselig en jobb å grave seg gjennom et virvar av private. Og ofte er det ikke slik at en behandlingsform innen psykologien er nyttig for alle, slik at det kan bli litt utmattende hvis man ikke treffer. Jeg har truffet og jeg har bommet på behandlere innen psykisk helsehjelp. Best match fikk jeg via helseforsikring, som har flere behandlere med avtaler, og de har kompetanse til å matche. Evt. at jeg har hatt flaks og truffet en som passet meg veldig godt.

Jeg gikk i terapi og behandling hos psykiater i tre år. Stefaren min sa bare "cheer up".

Hva tror du hjalp best?

(PS. å få seg gode venner er ikke nødvendigvis en rask løsning for alle.

Dette er kunnskapsløst vissvass.

Hvordan mener du at man raskt skaffer seg gode venner?

Tja, tror ikke det er unaturlig at enkelte har gode venner allerede som man kan prate. Om de gode vennene er egnet til å få deg på rett spor igjen er en annen sak.

+ 1

For noen/en del lettere psykologiske utfordringer kan nok dette være riktig. Det virker ikke å være tilfellet her.

Gode venner er absolutt viktig, god støtte i gode venner. Men, for sortering av tanker trengs det fagfolk. Ut fra hva jeg leser her, kan dette se ut som PTSD. Hvorfor er rask psykisk hjelp uaktuellt. Dette er tverrfaglige team bestående av psykolog, sykepleier/vernepleier, sosionom med videreutdanning i kognitiv terapi.

Kan tenke meg at personen ønsker et langsiktig perspektiv så man kan få gjennomført et løp for å få en bedre psykisk helse.

Jeg har full forståelse for denne personen, selv kom jeg gjennom audiotion på DPS men etter 3 timer ble jeg lempet ut av systemet deres siden jeg var for frisk men jeg kunne fortsatt tenkt meg hjelp for å få det bedre på lang sikt. Funksjonen er mer å miste motivasjon enn en mulighet for hjelp så sant man ikke er akutt syk.

Takk for råd og erfaringer; her og på meldinger. Det virker som raskeste vei er å gå utenom det offentlige, med påfølgende pris. I tett dialog med fastlege.

Veldig nyttig råd angående forsikring, selv om jeg tror(så vidt jeg har forstått) at i dette tilfellet er det ikke en helseforsikring gjennom jobb. Helt klart nyttig råd å ta med seg videre, også for lesere av tråden, at helseforsikring via jobb har taushetsplikt og at de kan peke mot riktig psykolog.

Jeg klarer heller ikke la denne stå uimotsagt.
For noe tøv! Gode venner kan selvfølgelig være en god ventilator som kan gi medfølelse og støtte. Men sannsynligvis gir de ingen verktøy eller innsikt man kan jobbe med for å håndtere utfordringene.
Fint med trening, og kanskje jobb, men da feier man det under teppet helt til det ikke går lenger. Tupp i ræva, ørefik og jobb... alvorlig talt.... perfekt oppskrift for å velge hagla som samtalepartner. Det finnes så uendelig bedre verktøy man kan få! Men dessverre et det dyrt. Men verd det.

Når han har penger til det ville jeg løpt til privat for å få god hjelp fortest mulig. Håper det ordner seg.

Ok,jeg er nok ikke noen god psykolog . Håper det ordner seg.

Nøyaktig slike holdninger som gjør at psykisk helse forblir i stor grad skambelagt og at folk vegrer seg for å åpne opp om sine utfordringer.

Stop! He's already dead!

Tror ikke erik e hadde onde hensikter her altså

Oppsøk privat om personen har midler til det. Ville ellers oppfordret til å lese gjennom hva evnt forsikring gjennom arbeidsplass dekker. Det trenger ikke noen på arbeidsplassen å få vite.
Ofte vil en vurdering fra en privatpraktiserende gi hjelp i positiv retning med DPS og videre behandling.

Har erfart både å bli henvist til DPS og privatpraktiserende psykolog fra fastlege. I spesialisthelsetjenesten var fokuset større på utredning med standardiserte skjemaer, mens privatpraktiserende psykolog var det mer verktøy for hva man kan gjøre med vanskene og mindre skjemaer.

Har óg erfaring med henvisning til DPS fra rask psykisk helsehjelp i kommunen. Her får man komme inn raskt til samtale (såklart avhengig av trykket der, her vet jeg at i stor grad har inntaksstopp nå..), og dersom de vurderer at de ikke er riktig tilbud kan de henvise deg videre. I mitt tilfelle var det en ikke så artig dans med påfølgende utredning i spesialisthelsetjenesten, ikke noe tilbud etterpå, de mener jeg skal behandles i kommunen, mens kommunen står på at de ikke har kompetanse nok. Så da står man der i limbo.

Har også erfaring med psykiater via NAV, fikk et bedre inntrykk av denne profesjonen enn psykolog, men spørs vel som alt annet hva utfordringen er og hvem du møter. Her var det i hvert fall litt mer handlekraft.

På bakgrunn av dette vil jeg anbefale privat dersom man han midler, men har selv ingen erfaring der. Det som er sikkert er at det er raskere og da vet du i hvert fall fortere om det er noe hjelp i det eller ikke. Er nok stor forskjell i tilbudet her. Har dog inntrykk av at det også kan være forskjell ved hvilken dps man kommer til.

Takk,det stemmer. Har og hadde ikke vonde hensikter. De som tror/mener det har ikke lest hva jeg skrev

Jeg tror ikke det. Jeg tror det var bare ren uvitenhet. Kudos til deg for at du hadde ryggrad til å innrømme at du tok feil. Det er en sjeldenhet på internett.

Case closed.

Det hjelper ikke med gode intensjoner om man gir barna sine en ørefik. Eller kommer med sånn type oppgulp til folk som er psykisk syke. Folk som gjør det bør ta seg sammen.

Jeg tror alle med litt velvilje forsto at innlegget ditt i bunn og grunn handlet om å utvise omsorg.
Og det trenger man fortsatt, selv om man skulle begynne et utrednings/behandlingsløp.

Hverdagen forsvinner på ingen måte, selv om man feks går til polikliniske samtaler hver/annenhver uke.

Det mange rapporterer er at det oppleves at omverden/vennekrets trekker seg unna når det blir kjent at man mottar profesjonell bistand.
Det er naturlig, men venner/familie/kolleger/aktiviteter blir ikke mindre viktige. Kanskje tvert i mot.

Jeg synes du fikk uforholdsmessig negative tilbakemeldinger her, og jeg anerkjenner fullt ut de gode intensjonene dine.
Håper du ikke mistet troen, men fortsetter å se dine venner og medmennesker. På godt og vondt.

Og et PS Til GeirK: Prøv å være litt mer GreiK. Dette handler ikke om å vinne internett.

Jeg tror mange kanskje trekker seg unna fordi de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til personen når de vet de sliter med noe. Jeg kan selv føle på at jeg ikke vet hvordan jeg egentlig skal forholde meg til andre i forbindelse med alvorlig sykdom/død i nære relasjoner etc. Men som mildt psykisk syk, vil jeg si at man fortsatt er den samme personen i bunn. Noen tror de må gi personer litt rom for "sitt", men de er fortsatt samme person med samme behov. Som venner er det viktig at man er den samme vennen, men at respons fra den som ikke har det best ikke er som vanlig. Men ikke slutt med å være venner. Man blir ikke sykdommen sin, bare man plutselig får en diagnose/behandling for noe som kanskje har vært der "hele tiden"