Ritt som gir den beste mestringsfølelsen

Ranking: 7 Grenserittet. 6 Birk`n. 5 Valdresrittet. 4 Helterittet 3 Ultrabirk`n 2 Furusjøen rundt 1 Trans Østerdalen
Kandidater til lista: Terrengsykkelrittet og Nordsjørittet (på to do lista)

Kjør debatt!

ritt i 2022:

Valdresrittet var helt konge, super løype med masse flotte raske høyfjells stier, start/mål samme plass, matservering i mål og t skorte til alle - de har skjønt ritt konseptet ,terning kast 6

Å i Heiane leverer varene, ett undervurdert ritt med altfor få deltakere desverre og lite medie oppfølging bla fra Terrengsykkel desverre, terningkast 5

Farrisrunden e jo ett dritt hardt grusritt og ett av de beste grusrittene, meget hyggelig og vel gjennomført arrangement, god service, god mat i mål og enkel logistikk, terningkast 5

Cykelvasan, moro og fartsfylt sti,kjerrevei,grusritt med høy gjenommsnittsfart, arrangment messig bra gjennomført, men altfor dyrt og logistikk trekker ned, terningkast 4

Ultrabirken, selveste ultrabirken debuten ble tidenes nedtur, gledet meg til høyfjellstier med rask flyt og moro(hadde vel valdresrittet/å i Heiane i tankene), men opplevde det som nedtråkkete gå stier med stein, stein, stein og lite flyt, 3 mil med Birken sykling som avslutning tja, god stemning blant service folket og deltakere da, Logistikk og prisnivå i Birken får stryk. Terning forsvant under bordet.......


To do lista: Trans østerdalen, Silkeborg, Rold skov, Nordsjørittet i medvind og med gode bein

Mestringsfølelsen på Terrengsykkelrittet avhenger veldig av hvor mye terreng du har syklet før. Har noen kompiser som aldri verden hadde funnet mestringsfølelsen der. Det kommer nok veldig an på hva du har gjort før, og trives med.

For folk flest . BIRKEN . 10 000 vis har gjennomført med en god opplevelse .

Tenkte på min debut der for ca 10 år siden. Nyfrelst, full av selvtillitt, hardtail, og det jeg mente var grove dekk (ikke Race King). 2 runder med mer eller mindre konstant OTB, blod og gjørme dypt inn i kroppen, kadaversliten kvartvegs.
Det ble mye stitrening etter det,. Surfet gjennom påfølgende år på fulldemper. Da kom virkelig mestringsfølelsen. Kjenner på den samme følelsen fortsatt, de gangene jeg "glir" igjennom den lokale skauen med moderat puls, og ikke engang trenger å konse på cruxene.

Av de mer grusbaserte rittene handler det kanskje mer om å mestre det å porsjonere ut krefter og å unngå andres ulykker? UB og tilsvarende ritt er litt mer det å overleve/gjennomføre for min del

Tenker Trans Østerdalen vil være det beste, for da har man tre ritt på varierende underlag som vil gi deg oppturer og noen små nedturer (når tungt:).), totalen her tipper jeg vil gi en kjempeopplevelse, og har man en dårlig dag kan det fort hende at det endrer seg dagen etter… og på siste etappe vil du garantert digge mye av stiene, samt en knall mestringsfølelse når du kommer i mål og da ha fullført tre etapper. Seier og mestring bare å fullføre her. I tillegg til selve rittene så får du det sosiale rundt, sammen med andre tullinger:).

Å i Heiane er utvilsomt det hardeste rittet jeg har syklet. Klarer man å komme seg gjennom det uten kramper er man god. Veldig bra arrangement, men tror nok arrangørene bør prøve å skape litt med engasjement rundt rittet i sosiale (og andre) medier. Her er det mye potensiale!

Nordsjørittet skaper på ingen måte mestringsfølelse (det er 2-300 meter litt teknisk terreng), men det er en fin tur med god stemning i løypa og i målområdet. Grus-/CX-klassen er et bra tilskudd.

Furusjøen Rundt Pathfinder i 2018 hvor jeg for og eneste gang fullførte uten kramper og tidsmessig et hav bedre enn tidligere.

Mestringen er her veldig sammensatt ettersom det både er ordentlig teknisk krevende og fysiologisk ganske ekstremt med en lang og brutal klatring etter en tilsvarende nedkjøring. Dessverre er Pathfinder nå nedlagt, men traseen ligger der for de som vil prøve.

Jotunheimen rundt i år på under 16 timer på tross av 12 timer med regnvær og tett tåke ga også god mestring, men ikke tilsvarende godfølelse.

Hvilke ritt som gir mestringsfølelse for meg kommer litt an på. Noen ganger er det på resultat fart andre ganger på teknisk eller lengde.

2 runder i Terrengsykkelrittet gir mestring både på hardhet og tildels teknikk.

Kanskje det rittet som har gitt meg mest mestringsfølelse hvis man ser bort i fra resultater er nok Leadville 100 og kanskje det som gir mest av alt for min del Megavalanche.

Birken skal være en folkefest, årets treningsmål og 17.mai for sykkelfolket.

I 2023 har jeg ett sterkt ønske om å delta i offroad Valdres, muligens Ultrabirken.
Så kunne jeg godt tenke meg å kombinere ferie og ritt, eller bare ta en solid langhelg i forbindelse med rittene.

Soleklart Trans Østerdalen for meg, siden det handler om ganske mye mer enn å bare sykle traseen godt. Man skal ha en god oppladning, god mat/drikke-loading før, man skal få til å sove godt/restituere, må ha koll på utstyret fra dag til dag, kanskje bytte dekk eller justere på noe osv.

Jeg hadde en forderdelig første-dag i år, men gikk supert dag 2 og 3, noe som ga en skikkelig mestringsfølelse. Å ta seg ut tre dager på rad/kjøre etapperitt er noe eget. Skulle ønske det var flere etapperitt i Norge

I tillegg elsket jeg løypene i TØ. Kjempegod mix mellom megafantastiske flytstier som gjorde at man måtte hyle ut av ren pur glede og raske grusveier hvor man kunne kjøre rulle og spise KM etter KM I tillegg gøy at det blir litt juging og sosialt i mellomtiden når man ikke sykler, og superflinke arrangører som vet å ta vare på sine kunder (hallo gavedryss!)

Veldig få, egentlig.

Eneste jeg kommer på som virkelig ga godfølelsen var Montebellorittet i 2016. Passe mye teknisk terreng - kunne seile gjennom som middelmådig stisyklist og føle seg flinkere enn den jevne deltakeren og klarte tidsmålet.

Birken samme år lå alt til rette for å klare eget mål, men kløna med en setepinne som seg, det var selvsagt min egen skyld.

Har deltatt på en del ritt hvor jeg har følt at jeg som listefyll ikke har noe særlig der å gjøre, litt som å dukke uinvitert opp på fest.

Løp har aldri gitt denne følelsen.

Offroad Valdres. På lag med hu over her som syntes TØ er bedre.

Minnene mine fra Montebellorittet er en lang oppoverbakke etterfulgt av en hårete utforkjøring, deretter en traktorvei med grov pukk der folket punkterte.
en gang, aldri mer

Hvorfor? Er du en bedre løper enn syklist, relativt sett?

Etter å ha vært rundt på løp både i Norge og utlandet som tilskuer, så legger man merke til at løping er en aktivitet for massene. Senest I Frankfurt maraton i helgen. Sykkelritt har ikke den bredden som mange løp har. Da må vi tilbake til Birken sin storhetstid. Sykkel har blitt en sport for de "seriøse". I løp har man standariserte distanser. 5,10,halv og helmaraton f.eks. Uansett hvor du er i verden, så er 42195 meter like langt. Bare en betraktning fra meg.

Jeg er en helt useriøs mosjonist som har deltatt noenogtjue ganger på ulike terrengritt på østlandet, - har aldri kommet på øvre havdel av resultatlista, men har alltid opplevd mestringsfølelse og glede over nok et fullført ritt!

Terrengsykkelrittet og Ultrabirken er for teknisk og krevende for meg, har aldri deltatt, jeg hadde ikke opplevd mestring der. Jeg liker varierte ritt i kupert terreng, og med stadig veksling mellom asfalt, grus og lettsyklet sti. Grenserittet og Farrisrunden er nok optimale for min mestringsfølelse, men har som sagt kommet i mål med en god mestringsfølelse på alle ritt jeg har deltatt og fullført så langt.

Ja, som NjuK sier. Men også en annen stemning. Det er mer høye skuldre og gutta IT-ingeniører i 40-50-årene med dyre sykler og tilhørende påtatt guttastemning for å kompensere for at man var nørd og ikke fikk damer på vgs. i norske sykkelritt. En annen jovialitet blant løpere. De fleste som løper ultraløp gjør det fordi de løper 5km så sakte at det er flaut, så de kan like gjerne dasse rundt i skogen. Etc.

Underlig
i de rittene jeg har deltatt i så har det utelukkende vært lun og fin stemning hele veien.
og mange dyre sykler som ikke gjenspeiler nivået

Folk er forskjellige og ser / opplever ting forskjellig. Men at det er lavere terskel for å delta og større bredde i mange løp i forhold til sykkelmiljøet tror jeg er en påstand som tåler empirisk etterprøving.

det er helt klart lavere terskel for å være med i ett gateløp på 5km der det er aksptert å gå (store) deler av løypa
for å fullføre ett ritt som Birken kreves det mye mer trening og betydelig dyrere utstyr

Hva slags gateløp snakker du om nå?

Jeg synes stemningen på en typisk 50km ultra er mye mer jovial enn birken. Tror også det krever litt om ikke veldig mye mer trening for å fullføre, "alle" kommer seg gjennom Birken.

Det er ikke så vanskelig å komme seg gjennom 50 km heller, særlig ikke når fokuset er på å fullføre og ikke tiden en bruker. Der har ultramiljøet vært forbilledlige, og klarer å det enda.

Men ellers helt enig med tidligere innlegg, terskelen for å delta på til dels korte løp er lav.

Det går jo mye på hvordan vi organiserer de lokale rittene. De fleste ritt er enten lange og harde nok eller tekniske nok til at hvermannsen med tursykkelen sin ikke tør å stille.
Vi har liksom ikke en sykkelvariant av 5km gateløp

Men igjen - oppfatter ikke at det er 5km gateløp som trekker de store massene. Stort sett er det distansene 10km, halvmaraton og helmaraton som trekker store antall deltakere + to-tre ultraløp.

Jeg føler meg ganske sikker på at spennet i deltakerbakgrunn og nivå er langt større på 95% av norske maratonløp sammenliknet med 95% av norske sykkelritt. Birken er et unntak.

Jeg opplever cyclokross-ritt som den ritt-typen jeg får mest mestringsfølelse av. Å sykle på en sykkel som ikke helt er egnet for underlaget og få det til, kombinert med at logistikken er noe av det enkleste i verden (såfremt rittet er innen rekkevidde), gjør dette til en favoritt.

Det er jo flere steder i Osloområdet som egner seg for korte og raske ritt, fx Maridalen, motbakkeritt opp til Tryvann, Hagatjern (Drammen), Grefsenkollen.
Det var ett konsept som het "rottereset" for noen år tilbake, som jeg mener å huse var populært. kort, hardt og morrro

Opplever også at det er lengre distanser som trekker massene. Jo kortere løpet er, jo fortere går det. I Frankfurt maraton så var startfeltet på maraton på flere hundre meter pakket av folk i startpulje to. Pris og vanskelighetsgrad er noe som blir nevnt i tråden. For oss som har syklet i mange år, har det vært vanskelig med mer terreng, dette kan ha gått på bekostning av massene. Og, pris sier seg selv. Sykler er dyrt i forhold til joggesko.
Opplever også at stemningen er mer jovial på løp, fremstår mer som en stamme. På sykkelritt, står folk ofte å gjør seg klar ved hver sin bil, triller til start, kommer i mål, og reiser hjem etter målgang. Savner ljuging, unnskyldninger og generell tullprat etter ritt. Er vi syklister litt vel navlebeskuende? Jeg innrømmer glatt at jeg ikke er med å bidrar selv.

Tja! Motsatt erfaring Var med på det lokale karusell-løpet noen ganger den gangen jeg drev med løping. Der var det virkelig ikke jovialt. Bare killer-fokus å alle fra små til gammel. Alt handlet om å vinne eller perse. På Oslo Marathon var det helt annerledes.

Når det gjelder ritt er min erfaring god stemning før/under/etter,* unntaket må bli de store grusrittene isåfall.

*TSR tapte seg dramatisk etter at Burger Ved Målgang forsvant.

Lokal karusell er vel litt som rundbaneritt - for de nest raskeste?

Jeg har motsatt erfaring - hyggeligste og mest sosiale rittet jeg har deltatt på var Birken.