Turrapport Northcape 4000

Fare for dette: https://www.instagram.com/p/ChztVK5sldz/

Veldig gøy å lese! Har nå kjøpt Endless perfect circles

Dag 9

Jeg våkner før klokka ringer, ca en time før ankomst Turku. Prøver å kjenne etter hvordan jeg føler meg. Kjennes ikke sååå verst. Tror det skal gå an komme seg et stykke i dag. Nå er det ingen fergetider å forholde seg til; kun å komme seg raskest mulig til nordkapp. Frokosten blir av maten jeg kjøpte på butikken i går kveld. Pakker vesken og nyter den vakre innseilingen til Turku. Her kunne jeg lett også vært på tur med seilbåten.



Nede på dekk treffer jeg Sergei og Chris som begge er klare. Det står en rekke litt slitne sykler her, klare til en skikkelig langspurt. Den fremste er Roberto Bakmaz' 3T exploro, så er det Chris og hans Mason stålsykkel. Etter den har vi min Stribe Juno, Matteo's Bianci, Daniels Cinelli og bakerst er Sergios lette custom karbonsykkel som jeg ikke fikk med meg fabrikatet på. Men den så påkostet ut, du ser den på filmklippet.



Hvilken sykkel er best egnet? Den sykkelen du har og sitter godt på.
De andre er ikke kommet ned engang når jeg, Sergio og Chris lurer oss ut med nyttetrafikken. Vi ligger også 20 minutt foran de som tok det andre fergeselskapet, så dette er gode greier. Som vanlig blir det noe feilsykling på sykkelveiene ut av byen, men etterhvert kommer vi oss ut på landeveien der livet er lettere. Det ser ut som Chris roer litt ned mens Sergio er i hissigste laget. Men jeg sykler med han i ca halvannen time før jeg slipper. I løpet av den tiden rekker vi å bli filmet av arrangøren som legger det ut i dag 9-filmen.



Plan A for meg er alltid å ta 100kilometers økter som i normal fart betyr 4 timer sykling, så 20 min pause og så videre. I starten her passer det utmerket, for etter nesten helt nøyaktig 100km er jeg i Huittinen der det er butikk. Jeg stopper, går inn og skjønner ingenting. Dette er en blanding av kafè, krambu og fastfood-sted. Det finske språket er værre en gresk og jeg forstår ikke en dritt av noenting. Etter å ha flakket hvileløst rundt i krambudelen plukker jeg med meg noen boller, juice, cola og sjokolade. Etter å ha betalt går jeg over i fastfooddelen der man skal bestille på automat. Klarer å legge inn en burgermeny. Bollene legger jeg lett tilgjengelig.



Dette tok tid og rytmen forsvant. Det gjorde også chris og sergio. Chris stoppet vel ikke i det hele tatt, mens Sergio fant supermarkedet som var 500 meter lengre borte og hadde mye bedre utvalg til en lavere pris. Jaja, nå er det lenge til neste mat, men jeg tar sjansen på at jeg har nok til 100 nye kilometer. Det er forsåvidt greit, men timene går fort og farten forblir lav. Det skal visstnok være vakkert her, men det er bare tidvis at utsikten er noe annet enn skau. Men jeg får iallefall tatt noen bilder der det er vits i. Veldig øde, og lite butikker. Rytmen har forsvunnet og nå kommer etterhvert noen gruspartier. Det er i seg selv greit, jeg liker grusveier. Men for første gang ender det med punktering på framhjulet. Jeg pumpet jo opp til 6 bar fremme og 7 bak i Rovereto, men det har nok blitt lavere i løpet en uke+++. Så felgen slår nedi og jeg får en snakebite. Jeg slenger sykkelen i grøften, leter fram reserveslange og håndpumpen. Det er frustrerende å bytte slange når en haug med mygg står klare til å holde meg med selskap. Jeg orker ikke å pumpe veldig mye trykk, men kommer meg videre. Får heller være mer forsiktig på grusen. Etter dette veksler føret mellom asfalt og grus. Det skal visstnok komme et lengre parti på over 30km.



Nå kommer det noen partier som er langs innsjøer og sånt. Veien er likevel lagt sånn at det er sjeldent med annet enn skog å se. Men får da sett litt. Etter 170km blir jeg utålmodig og seg på google etter en matbutikk. Det finner jeg bare noen km lenger framme. Siden det går så tregt revurderes planen om 100km mellom hvert stopp. Matbutikken viser seg å være en mellomting i området museum – krambu. De har mest egenproduserte greier, men får med meg noen kanelboller, lokalprodusert limonade. Og kanskje den mest kaloritette vaffelen verden har sett.



De er dog veldig hyggelige og er vant med både syklister og å forklare hva de forskjellige tingene består av. På engelsk.

Videre skjer det lite. Beina er døde, men jeg spiser mil likevel. Utpå kvelden kommer jeg til det lengste gruspartiet.



Veldig mye mygg, så jeg unngår å stoppe. Triller ganske forsiktig, er livredd for ny punktering. Ser mørkt på muligheten for å stå her og skifte slange. Plutselig kommer et lys bakfra. Det er Mauriccio som kommer i en voldsom fart. Han har booket hotellrom i Virrat og ser fram til en myk seng. Jeg spør om Matteo, men han er langt bak. Så mens Matteo var sprekest der det var kupert er det nå Mauriccio som leder an. Det blir snart mørkt. Veldig mørkt på grusveien som heldigvis tar slutt. Jeg blir med til hotellet for å se, men det er ikke åpent. Han finner nøkkelen sin i en boks som han har fått koden til. Så begynner det å regne, moralen min synker når jeg triller slukkøret videre. Heldigvis letter det fort. Men trøttheten preger meg så øynene ser automatisk etter steder å sove. Plutselig ser jeg et busskur på et sted med relativt lite mygg.



Jeg pakker ut soveposen, ruller ut liggeunderlaget og legger meg ned med klærne på. Men tar av skoene for å gi føttene litt luft. Sovner kvikt ca kl 01. I drømmene hører jeg noen damestemmer som snakker om en nordmann. På tysk. Rar drøm. Men alt forsvinner og jeg sover videre. Strava: https://www.strava.com/activities/7555656852

Dag 10

Jeg våkner etter å ha sovet i ca 3 timer. Sjekker trackeren. Ser at 5 personer er passert. Jeg legger meg til å sove i TRE timer mellom 01-04 og rykker 5 plasser ned på rankingen. Folk er jo helt forbanna sprø! Så stemmene i drømmen var altså Katharina og Bettina som pratet når de passerte. Heldigvis ser det ut som de er i ro nå, så det er bare å komme seg avgårde. Jeg er kald og trenger egentlig et skikkelig toalett. Det får vente. Det er bittelitt kupert så jeg får raskt varme i kroppen. Spiser noe bollegreier pluss snickers og toblerone. I Alavus (43km) stopper jeg for å forandre, lette litt på antrekket og lete etter en do (resultatløst). Da kommer faktisk Chris bakfra og passerer uten å stoppe. Der var jeg 6 plasser ned siden jeg la meg. Kjempegreier.. Jeg tar meg sammen og får opp farten litt. Etter 70km passerer jeg byen Kuortane. Her er Bettina, Alex, Johannes, Katharina og Daniel i ro; så da er det plutselig 5 plasser opp på rankingen Humøret stiger, men jeg trenger fremdeles en do. I iveren klarer jeg å kjøre litt feil, men henter meg inn igjen. Nå stabiliserer farten seg og jeg er i greit driv. Jeg omtaler disse fire ganske ofte. Bare for å satt litt kjøtt på benet kommer her et bilde av dem, tatt av Daniel Wietzke. Fra venstre: Bettina, Alex, Katarina og Johannes.



Etter 123km kommer jeg til byen Vimpeli. Her MÅ det jo være en skikkelig butikk. Jeg fyrer opp telefonen og lokaliserer et supermarked med kjempeutvalg. Og toalett!! Mens jeg er inne dukker Sergio opp. Han har sovet på samme sted som Mauriccio sjekket inn på og er godt uthvilt. Vi diskuterer dagens plan. Han sier han har booket hotell allerede, men det er 300km dit (og vi har allerede syklet 123, han 130). Men samtidig sier han at det er to senger på det rommet, så hvis jeg vil sykle med han kan jeg få den andre. Jeg har jo ikke troen på at jeg vil klare å følge han som virker så rask, men jeg gir det et forsøk. Det ble jo veldig god frokost her og Sergio tenker ganske likt som meg ved at vi pauser hver 100km som blir ca hver fjerde time. Vinden er forholdsvis gunstig, veiene er fine, og det er ikke veldig kupert. Klokken er 09 og det bør være mulig å klare 300km til før det blir mørkt.

Så kjører vi i gang et tempo som egentlig er litt voldsomt på en så lang tur, men som blir mulig pga gode bein og godt samarbeid. Snittfarten stiger gradvis, vi tar effektive pauser som planlagt og ting går som smurt.


Vi har ganske forskjellig oppsett på sykkelen, men ellers så har vi samme dekk og veldig like hjul. Hans sykkel og oppsett er 2-3 kilo lettere enn mitt, så i motbakkene drar han. Er det nedover triller jeg lett forbi. Og på flatene er vi helt jevne. I går gikk det veldig sakte men det virker som om kroppen har restituert seg på dèt. Det blir nesten ingen bilder; vi tar oss ikke tid til fjas, men her er Sergio foran.



På slutten av dagen, siste timen, får jeg smerter i akilles på den ene foten og må roe litt ned.
I halv ellevetiden på kvelden kommer vi til Liminka der hotellet ligger. Veldig bra, selvbetjent hotell. Sykkelverktøystativ i gangen. Store fine rom. Tar en skikkelig dusj, vasker shortsene og t-skjortene. Vi blir enige om å ta en kortere dag i morgen. Jeg halter litt og er skeptisk til morgendagen. Tror det må bli som en restitusjonstur. Et blikk på strava avslører en snittfart i bevegelse på over 27 km/t. Med 25 kg sykkel er dette mer enn forventet. Har havnet på topp 10 plasseringer på to segmenter med høyest fart av de jeg følger på strava.


Veldig gøy, men blir prisen for stor? Her er hele etappen: https://www.strava.com/activities/7561050959

Nydelig,, Helt topp sengelektyre. Imponerende hastighet etter såpass mange harde dager.

Nydelig. Spm, mulig du har det med i en oppsummering, men hvor mange biber har du med ? hvor ofte fikk du "vasket" de ? Noen favorittbiber ? når en starter sør for alpene med 30-40 gr og avslutter potensielt med 3 grader og sludd på Nordkapp vil en kanskje ønske forskjellige typer tykkhet i stoffet ? Men antar en må velge bib som er ok hele veien og som har best mulig passform/pute ?

Jeg hadde to shortser uten sele. Den ene var 4 år gammel og gikk i søpla i finland fordi paddingen ble for myk. Det viste seg at det normale var å ha kun en og det blir nok sånn neste gang. Vasket begge for hånd med håndsåpe hver gang jeg var på hotell.

Disse rapportene er herlige, takktakk!

Ypperlig saker, takk! En meget sjelden kombinasjon av entusiasme for ultrasykling og skriveferdighet.

Jeg må ha misforstått hva vi ble enige om når jeg satte klokka på 07:30. Våkner 06:30 av at Sergio gjør seg klar. Virrer inn på badet og samler sammen klær som henger til tørk. Og får alt på sykkelen sånn at jeg er med ut. Der er det kaldt og mye kondens/fuktighet. Vi nærmer oss vel polarsirkelen, så det er ingen vits i å forvente varme på morgenen ivertfall. Det står en sykkelpumpe utenfor, så jeg tenker at jeg skal toppe luften i framhjulet som har litt for lite etter punkteringen i forgårs. Det viser seg at pumpen er ødelagt og luften siver ut når jeg prøver å montere pumpen på ventilen. Leter dermed etter den lille håndpumpen, men finner den ikke. Har jeg mistet den der jeg punkterte? Får låne Sergios pumpe og vi kommer oss avgårde. Selv om vi syklet over 420km i går i bra fart har vi nå blitt forbikjørt av de samme 4 som i går. De to damene + johannes og Alex. De gir seg faen ikke... De er iallefall ikke langt foran.

Vi hiver innpå snickers og bestemmer oss for ta frokost i Oulu 20 km inn i dagens rute. Så vi sykler rolig dit og stopper på første supermarked. Da blir det frokost og shopping. Det må handles litt seriøst, for neste matbutikk er 220km lengre framme i Rovaniemi. Dette blir deet lengste strekket uten silivisasjon. Vi blir også enige om at dette er en restitusjonsdag, så meningen er å ikke presse like hardt som i går. Sergio har booket hytte 20 km utenfor Rovaniemi og jeg velger å gjøre det samme. Ser at det er 670km til NC derfra og tenker at en god natts søvn vil sette meg i stand til å kjøre det siste strekket uten sovestopp. Det er et til supermarked på vei ut av Oulu, og Bettina ogdi står der. Så da rykker vi fram i køen igjen

Oulu var et veldig hyggelig bekjentskap. Byen er utrolig godt tilrettelagt for effektiv sykling. Nesten som nederlandske byer eller København. Og man ser at de lokale har ordentlige sykler. Mye Trek og Cannondale; begge typer sykler; som man sier i Bergen Cykleklubb...
Det viser seg at mange mener Oulu er best i verden på vintersykling. Ganske bra om sommeren òg. Men jeg skjønner at det fort kan bli kaldt her vinterstid.


Det går greit videre. Utrolig nok er kroppen helt fin igjen. Jeg er i det hele tatt litt imponert over min egen kropps evne til å restituere og holde seg frisk. De dagene jeg har sovet ute blir jeg totalt tett i nesen og 100% sikker på at jeg brygger på en influensa. Men etter en halvtime på veien så blir jeg alltid bra igjen.
Farten går opp og vi ender med å presse like hardt som i går, nesten. Sergio sier det er altfor fort til å være restitusjonstur. Jeg er enig, men siden distansen bare skal være ca 270km lar vi det stå til. Det er utrolig øde her. Nesten ingen hus. Veldig mange trær. Ingen utsikt. Endel reinsdyr. 100Km fartsgrense så all tungtrafikken kjører hardt og litt for nærme til at jeg føler meg helt trygg. Men av og til møter vi andre syklister motsatt vei som gjør sitt til at vi ikke føler oss malplassert. På slutten av ødemarken går vi nesten tom for mat og jeg kjører kun på snop siste timen.



Ødemarken er litt oppe i høyden og nedover mot Rovaniemi går det fort. I byen roer vi ned og stopper for å finne supermarkedet. Siden det er campinghytte og så mange km uten butikk fyller vi skikkelig opp. Da ser jeg fordelen med min veske kontra Sergio's lille setebag. Han må finne på mange triks for å få med seg alt og jeg må vente litt mens han styrer på. Så triller vi oppover til Nissens verksted som er cp 4. Vi prøver å finne ut hvor vi skal stempe kortet men finner ikke noen nisse. Det var dèt jeg visste; han reiser til syden om sommeren. For å ha bevis for at vi var her får vi noen sykkelturister til å da bildebevis av oss i tilfelle noen påpeker manglende stempel på kortet. Jeg har uansett mistet mitt i Sverige. Sergio er storfornøyd. Ps. Jeg har nå funnet ut hvilken sykkel Sergio kjører på. Det er en Thömus Sliker ; sveitsisk merke.



Så tar vi noe mat på en bensinstasjon. Der er det kø, så vi blir der altfor lenge. Mens vi er der kommer kvartetten til cp4. Men de sjekker inn på hotell der. Vi tråkker videre med overlessede sykler. Det er 17 km til hyttene våre.
Jeg kommer først fram fordi jeg har sluppet Sergio 150 meter foran og han ser ikke campingen. Jeg oppdager det akkurat i tide og ringer så han snur. Han sier han vil videre klokka 06 i morgen. Jeg sier jeg skal sove 7-8 timer. Han vil stoppe på hotell enda en natt. Jeg tenker at ved å hvile skikkelig kan jeg kjøre neste natt. Så da skilles våre veier. For min del blir det å kjøre direkte til globen på nordkapp når jeg står opp.

I ettertid ser jeg at dette stoppet kom for tidlig på kvelden. Det er greit å komme tidlig i seng. Men nå var jeg faktisk bare 3 mil bak Bjørn Sverre og burde jeg ikke nå kjørt noen timer til for å sloss om å være raskeste nordmann? Men den tanken slo meg aldri; der og da var det nok for meg å sloss mot kvartetten og Daniel Wietzke som etterhvert også stopper ved cp 4 for natten. Strava: https://strava.app.link/PxeEbFcm7sb

Takker - takker, kjempeartig rapport.
Nærmer seg seg innspurten nå og det drar seg til skjønner jeg. Men i det hele tatt å vurdere, etter å ha tilbakelagt over 3000km, å ta 670km uten søvn er helt ufattelig for meg. Bøyer meg i støvet for initiativ og pågangsmot.

Bare jeg som er litt lettere utålmodig på å finne ut hvordan det går med sun flyer på siste etappe? :-)

Nei. De har blitt grunnen til å svinge innom forumet!

Det gledes til neste oppdatering!

Finale
Jeg sørger for å sove skikkelig og står ikke opp før 06:30 etter 7-8 timers søvn. Det kommer en kjent, mistenkelig lyd fra vinduet; kan det være regn ute? Værmeldingen i går sa ikke noe om dèt, men det høljer ned. Nå sier meldingen at det blir lettere lenger nord. Jeg sender en melding til Bjørn Sverre som påstår det er opplett hos han ca 6 mil lenger nord. Det tar litt tid før jeg er avgårde for jeg må grave fram regnklær og skotrekk. Velger også vinterhansker. En sjekk på trackeren viser at jeg har tapt 6 plasseringer siden i går. Det er kvartetten med de to damene, Sergio som dro for 2 timer siden og tyskeren Gerhard Emhofer som jeg ikke har truffet ennå. Alle disse er passert. Kvartetten er fire mil foran, Sergio like bak mens Gerhard er nettopp passert. I tillegg ser jeg at Daniel er dratt fra Rovaniemi og tar meg igjen hvis jeg ikke setter fart på nå. Når jeg passerer nabohytten ser jeg at det ligger etpar gulvpumper der. Så da får jeg faktisk etterfylt luft både framme og bak. Alt ligger tilrette for god fart til nordkapp. 8 grader og regn er jo noe jeg er god på i Bergen, men her blir det litt knoting på sykkelveien for å komme i gang.



Så mens jeg knoter kommer Daniel bakfra. Vi kjører da sammen videre.


(foto fra Daniel)


Jeg har skjermer på sykkelen så jeg velger å ligge mest i front for å unngå sprut fra hans bakhjul. Farten setter seg og snart tar vi igjen Gerhard. Han virker litt sliten, men insisterer på at vi veksler på å dra. Det funker en stund. Veien er foreløpig lite trafikkert. Og så dukker et artig fenomen opp. Den blir plutselig mye bredere, og denne delen av veien er lagt for å brukes som reserveflystripe. Artig, det har jeg ikke sett før.



Uansett syns jeg det går for tregt når Gerhard ligger i front, så jeg overtar og øker farten litt. Etter 15 min i bøylene snur jeg meg og da er både Gerhard og Daniel borte. Da er jeg alene iallefall for en stund.

Etter ca 100km kommer jeg til Sodankylä der det er bensinstasjon og kafè. Det blir 20 minutt stopp der og allerede før jeg har satt meg ned kommer også Daniel. Han bruker lang tid på å diskutere myggmiddel med de lokale. Så jeg drar videre litt før han. Været ser noe lettere ut nå videre fremover, det er godt om om opplett straks. Og det viser seg å holde stikk; bare 15 km senere er veien sånn noenlunde tørr. Ruten går nå også bort fra hovedveien og langs et vann. Dermed kan jeg stoppe i fred og ro for å demontere regnutstyret.



Det varer da ganske kort før Daniel er tilbake. Det er hyggelig og mye finere natur enn i går her nord. Og til tross for at det er lengre nord er det mindre øde enn i går. Her er det ihvertfall mulig å finne noe å spise ca her tiende mil sånn at man ikke trenger å ha like mye reservemat med seg. Sykkelen blir dermed lettere som er greit da det er litt mer bakker her enn i går og forgårs. Jeg prøver å overtale Danielt til å kjøre resten av løypa uten å stoppe for å sove. Han tviler, men vil prøve. Når jeg møtte han i tyskland hadde han akkurat åpnet et brett med koffeintabletter. Nå var han kommet et godt stykke inn i brettet, så noen triks hadde han jo på lager.

Vi sykler sammen men ikke hele tiden. Av og til sykler jeg fra han; oftest på flatene. Mens i bakkene går han hardere inn enn meg. Vi venter ikke på hverandre men ender oftest med å ha samme fart i snitt. I forhold til Sergio er det ganske forskjellig. Der han syklet jevnt og litt hardt i bakkene veksler Daniel mye mer på intensiteten. Vi har også litt mer å snakke om så dagen går fort.

Daniel er også glad i å ta bilder. Mobilen er aldri langt unna og han klarer å fange stemningen godt; bedre enn meg. Mange av bildene i denne oppdateringen er tatt av han. De siste dagene har det vært en tikkelyd fra kranken på sykkelen. Etter å han diskutert litt med min lokale sykkelbutikk i bergen har vi isolert det ned til å være den ene pedalen. Det skal mye til for at den skal kunne lage trøbbel, men jeg søker meg fram til en det er en sportsbutikk i Ivalo (268km) der vi uansett skal stoppe for å handle mat. Men etter å ha oppsøkt butikken viser det seg at de kun driver med utstyr til jakt og fiske. De vil gjerne hjelpe, men det er en liten by og ingen pedaler er å oppdrive her. Jeg joiner Daniel ved matbutikken. Selv er jeg innstilt på å kjøpe en ordentlig middag, men Daniel vil helst bare handle alt på k-markedetet. Så da gjør jeg også dèt. Fyller opp nok mat til å kjøre nonstop til vi er i norge. Når jeg kommer ut viser det seg at Daniel har falt for fristelsen å bestille en veganburger på restauranten.

Han er jo veganer og det er sjelden med sånn luksus på menyen her ute i ødemarka. Selv er jeg ikke der. Vi har jo hilst på reinsdyr i hundrevis nå, så jeg bestiller en reinsdyrpizza. Forteller ikke noe om dèt til de dyra som står 300 meter unna



Det er flere steder med butikk i fortsettelsen, men vi kan ikke stole på at de er åpne, så det er godt å vite at vi har mat nok med videre. Selv om sykkelen igjen er kjempetung. Etter å ha spist middag er kroppen døsig. Daniel vet råd; en kopp kaffe, en koffeintabelett og en gel. Så kvikner han til
Nå er det å kjøre rolig men jevnt utover kvelden. Morsomt at i Ivalo er det skiltet 300km til Murmansk mens det er 400 til Nordkapp. Vi tok ikke til høyre for å si det sånn..

Videre er det lange strekk rett fram igjen. Men naturen er litt åpnere og det er ganske vakkert nå når kvelden kommer. Reinsdyrene blir skremt når jeg sier at jeg har spist reinsdyrpizza.


(foto: Daniel)

Vi prater litt om musikk, han spiller litt gitar i band. Og så lurer han på hva jeg hører på når jeg sykler om natten. Mye forskjellig svarer jeg; ikke for enkelt men heller ikke for avansert. Han parerer med at enten blir det Black Metal eller så blir det Anton Bruckner der niende symfoni er favoritten. Selv foretrekker jeg bruckners syvende, selv om jeg ikke har funnet på å lytte til dèt på sykkeltur. Han lover meg at han skal sjekke ut nr 7. Slagverkeren i bandet han spiller med jobber faktisk i symfoniorkesteret i byen, men han har nesten aldri tid til å øve med bandet. Siden han er sykkelbud i Freiburg spør jeg han om han kjenner til en musikkbutikk som heter Bertram. Det gjør han, har hørt at den er bra. Jeg sier at det er en av de beste musikkbutikker for messinginstrument i hele europa og jeg kjenner til flere som har dratt dit for å handle trombone. Sånne ting kan altså en kulturskolelærer/freelancetrombonist og et sykkelbud/student diskutere mens man sykler sammen i polare nord-finland.


(Foto: Daniel)

Ved hvert stopp har jeg sjekket trackingen for å se om jeg/vi tar innpå kvartetten og Bjørn Sverre. Men avstanden har stort sett holdt seg ganske konstant. Vi har kanskje tatt noen kilometer på kvartetten, men ellers er det liten forskjell. Sergio ligger også stabilt på samme avstand. Men dette er jeg forberedt på. Rekkefølgen til nordkapp blir ikke avgjort i kveldsola når det er tørt, tørt fint og behagelig. Den blir avgjort på hundevakta når døgnet er på det mørkeste og alt siger på. The graveyard-shift som utlendingene sier. Planen er å bare male på. Så får vi se hvem som knekker først.

Etter 335 km kommer vi til en milepæl. Her svinger vi til venstre mot norskegrensen og Karasjok. Det er 65km til grensen og 15 derfra til karasjok. Denne veien er litt dårligere standard enn den vi kom fra, men til gjengjeld har vi den nesten helt for oss selv. Det skumrer litt men blir aldri helt mørkt. Daniel oppdager at Johannes' tracker har stoppet og de andre tre fortsetter. Og vi har tatt innpå kraftig. Sergio har tatt kvelden på en hytte/hotell. Så nå begynner det. Men den neste som gir seg er Daniel selv. Det er mer kupert over her og når det begynner å gå nedover blir han fryktelig trøtt, så jeg drar fra. Så stopper jeg for å slå lens og få på meg litt mer klær. Da kommer han men han roter seg frem til en åpen dør inn til et slags forsamlingssted og tar kvelden der. Så jeg fortsetter jakten alene. Etter en stund på jeg slå lens og stopper på et pausested der det står en bobil. Da sjekker jeg også trackingen og ser at Johannes` tracker skal være inne i den bobilen. Merkelig, den har norske skilt. Alex og damene er nå bare få kilometer foran. Så jeg kaster meg på sykkelen ganske inspirert. Ned til finske Karigasniemi på grensen er den en nedkjøring og i det jeg triller ned der passer jeg de tre som bare virrer rundt og virker helt kjørt. Vi veksler noen ord, de forteller at Johannes fikk havari på bakhjulet og måtte bryte. Det forklarer at han var i den bobilen da. Jeg responderer lite på samtalen men sier at de finner sikkert et sted å sove i Karasjok.

Det sies at man oppdager nye sider ved seg selv når man presser seg selv hardt nok. Og det er jo riktig. Men i etterklokskapens lys; om man liker disse nye sidene er en helt annen sak. Normalt ville jeg spurt masse om hva som skar seg med Johannes, hvordan det var å havarere på et så øde sted med en passerende bil i halvtimen samt hvordan de løste det. Og så burde jeg skrytt av hvor bra de taklet det og sagt noe oppmuntrende; gjerne foreslått at de kunne sykle med meg videre. I stedet blir det bare bittelitt om at «dere finner sikkert en benk i Karasjok». Hadet! Og så bånn gass opp bakken for å sikre at de ikke klarer å henge på. Så de «nye sidene» ved meg selv er bare at jeg kan oppføre meg som en kynisk drittsekk. Hurra.... Takk skal du faenmeg ha..


Om ikke annet så er det deilig å være i Norge og forstå hva som står på skiltene igjen.



Jeg kommer meg til Karasjok og stopper på en benk utenfor en bensinstasjon. Spiser litt mer ordentlig mat uten å selv bli spist av myggen.



Mens jeg sitter der kommer de tre. Katarina svinger bortom meg og spør om jeg vet hvor de kan sove. Jeg foreslår benken jeg sitter på, men den er tydeligvis ikke aktuell. De vil ha tak over hodet og virrer rundtom i sentrum. Det er faktisk endel folk her, så det er ikke bare å slenge seg ned. Det er jo lyst selv om klokka er 3-4 om natta, så det er liv her. Det er en ulempe ved å sykle flere sammen at alle skal ha "fasiliteter" når man stopper. Katarina virker forholdsvis oppegående; det er Alex og Bettina som er helt kjørt. Jeg skulle nok foreslått at hun kunne sykle videre med meg så kunne Alex og Bettina sove litt. De ville jo da fått selskap av Daniel i morgen, og så hadde jeg sikkert tjent på å ha med Katarina, for det skulle bli krevende å holde seg våken videre for meg òg. Men det er etterklokskap igjen. Selv finner jeg en vannkran sånn at jeg kan fylle opp drikkeblæren. Så setter jeg avgårde over Karasjokfjellet som ikke går høyt opp men som føles som høyfjell pga landskapet og vinden. Det er slutt på medvind og gode tider. Der oppe er trekken i mot, men den er ikke sterk nok til å blåse bort myggen, så å stoppe lenger enn 20 sekund blir det trøbbel av. Sjekker trackingen ofte for å se om jeg får luke til de tre. Det får jeg, men de stopper ikke veldig lenge.

Der oppe er det i grunnen ikke så stas. Motvind og variabel tåke. Når jeg ser at luken til de tre blir tydelig så sliter jeg egentlig litt med viljen til å presse på. Jeg begynner å kjenne på vondter; sår her, klør der, fuktig og kald et sted, varm og svett et annet. Nummen både her og der. Kanskje litt kaloriunderskudd òg. Så jeg trenger noe for å få opp moralen. Noen steder er det små rasteplasser og disse har av og til en utedo. Dette er et low moment og jeg må gjøre noe for å få opp moralen. Sånn har det seg at på en utedo på vidda sitter jeg og ser en video med sangeren Lara Fabian. Hun går hardt inn og bruker 5 minutter på å gi jernet og er kjørt etterpå. Jeg må gjøre det samme, bare fordele energien på de resterende 230 km som kan ta alt mellom 8 og 14 timer.

Etter 6 minutter er videoen ferdig og myggen begynner å finne veien inn gjennom sprekken rundt døren. Jeg kommer meg «inspirert» på sykkelen. Men allerede etter en halvtime kommer trøttheten tilbake. Det er ingen vei utenom, litt på vei nedover mot porsanger er det et busskur i et område med litt færre mygg. Jeg legger meg på benken og hviler litt. Vet ikke hvor lang tid det tar men tipper jeg er avgårde ca 40 minutter etterpå. Nå går jeg jevnt med greit nedover til Lakselv der jeg satser på å finne en cola eller lignende.
Men det gjør jeg ikke.. Ingenting er åpent. Ikke engang Circle C-stasjonen. Dårlige greier.



Det er for tidlig på dagen. Så jeg spiser snop og drikker vann. Men bruker noe tid likevel. Nå er det 180 km igjen og Bjørn Sverre er 5 mil foran. Så det er det egentlig ikke noe å kjøre for. Avstanden til Alex og de bakover er trygg. Samme med Sergio og Daniel. Så jeg er på en måte i et vakuum. Litt uinspirert nå, altså.

I følge løypeprofilen ser det flatt ut til nordkapptunnelen, men den er jo selvfølgelig veldig sammentrukket, så det viser seg at det er litt kupert utover. I tillegg kommer det motvind fra havet og været er grått. Jeg så jo for meg at det skulle være sol og strålende vær, men det lar vente på seg. I følge planleggingsarket mitt skulle det være 33km til en Coop i Billefjord. Den er selvfølgelig også stengt. Trenger en cola nå!
Da blir det 30km videre til Olderfjord der det også er noe å få kjøpt. Butikken der er en kombinasjon av bensinstasjon, krambu, fastfood, og kafè. Så der er det håp!!

Når jeg har 20 km igjen begynner det til tross for fin værmelding å regne. Først litt, sånn at jeg prøver å ignorere. Så blir det gradvis mer og mer. Når jeg har ignorert lenge nok til at det er for sent kapitulerer jeg og finner fram regnjakka. Kald og jævlig.. Hendene har ikke godt av dette nå. De er ømme med nerveskader som holdes i sjakk ved å ligge mest mulig i bøylene, men det er for mange bakker her. De blir helt hvite. Jeg orker ikke lete etter vinterhanskene og lar det stå til. Butikken/kafèen/benistasjonen osv er ikke akkurat et praktbygg. Bare en firkant fra 60 tallet uten noe tak som stikker ut. Det er ikke mulig å sette sykkelen under tak. En klissblaut syklist som har vært på veien i 26 timer, der noen av klærne ikke har vært vasket på 12 dager lukter ikke akkurat snefriskt.. Så jeg holder en lav profil. Det er litt dumt at jeg ikke drikker kaffe, for jeg føler at akkurat nå hadde det vært smart. Kjøper to pølser i brød, to cola og to bagetter til turen videre. Det er nå 13 mil til NC og ca10 til Honningsvåg. Jeg bruker lang tid, det er kø til bygdas eneste toalett som lukter vondt når jeg går inn og enda værre når jeg kommer ut igjen. Lykke til, damen etter meg. Når jeg kommer meg ut igjen er alt på sykkelen vått og jeg må fiske fram vinterhansker. Selvfølgelig gir regnet seg ganske fort og det blir varmt med påfølgende klesskifte igjen. Det er seigt nå.

Like etter Olderfjord er det mye av trafikken som drar til venstre mot f.eks hammerfest eller alta. Det er veldig bra, for da blir det mindre tungtrafikk videre utover. Og det er mye veiarbeid videre i ganske dårlige tunneler. Men siden været kommer seg blir det mye penere landskap. Dette er noe annet enn Finland!

Men nå kommer også trøttheten sigende. Jeg mister litt oversikten over hvor jeg er; men på et tidspunkt kommer jeg til en rasteplass med do. Og på nedsiden av veien er det skråning ned til en strand der solen står perfekt og lager god varme. Jeg må legge meg nedpå litt og forsvinner en 30 minutters tid. Våkner av at jeg er veldig varm i ansiktet.



Så er det avgårde igjen. En liten oppmuntring kommer da jeg ser en syklist foran meg. Ikke sånn turist med 35kg sykkel, men med ordentlig, lett bikepackingoppsett slik som jeg har. Utrolig nok tar jeg fort innpå, Dette var vel eneste gangen jeg følte meg sterk denne dagen. Han oppdager meg når jeg er 50 m bak; finner fram kameraet, knipser et bilde og roper heia når jeg passerer. Så han visste nok hva jeg gjorde der. Gøy og bra for moralen. Og det trengte jeg nå, for plutselig dukker nordkapptunnelen opp lenge før jeg hadde trodd. Dette blir ubehagelig, tenker jeg. Så det blir en stopp med bilde og bagett før jeg kommer meg nedi.



Det er skitkaldt og fuktig inni tunnelen. Jeg blir kald på hendene med en gang og det er langt ned. Asfalten er middels, så jeg bremser en god del nedover. Heldigvis lystrer mine stakkars hender. Jeg har halvhydrauliske bremser på sykkelen, ikke den anbefalte løsningen, men det jeg fikk tak i når sykkelen skulle bygges. Derfor må jeg trykke ganske hardt før de lystrer, men det er plenty bremsekraft når man tar i. For første gang begynner de å hyle. Det er vel en kombinasjon av varme, skit og fuktighet. Kommer meg uansett trygt ned og klatringen opp kan begynne. Jeg blir passert av biler, busser og bobiler. Det er 10% stigning og det tar lang tid. Men luftkvaliteten er overraskende brukbar. Jeg blir varm i kroppen, men ikke på hendene. Det er uansett en lettelse å komme seg ut. Jeg er glad jeg ikke er på en tradisjonell tursykkel med 4 sidevesker og telt. Da hadde dette tatt veldig lang tid, og jeg møter flere sånne videre nå. NC er et populært startpunkt for mange syklister.

Uansett så tenker jeg nå at det er nok tunneler for i dag, men der blir jeg skuffet. Det er en ny rett etterpå, og den er heller ikke helt flat. Jaja... Etterpå passerer jeg Honningsvåg. Der er et kjempestort cruiseskip. Og en hel haug shuttlebusser kjører omtrent alle passasjerene til og fra nordkapp. Noen av dem får «gleden» av å se en skitten syklist slå lens i veikanten utenfor Honningsvåg..
I en av bussene sitter Bjørn Sverre, og Chris som kom i mål tre timer før meg. BS smisket seg til å få sitte på med den ene shuttlebussen ned igjen da rutebussene var ferdig for dagen. De følger med på veien og klarer å ta et bilde av meg fra bussen.



Nå begynner bakkene opp mot nordkapp. Man skulle kanskje tro at dette ikke er noe i forhold til f.eks alpene, men jo. Og været skifter hele tiden. Nede i honningsvåg er det fint mens oppover er det variasjoner over tåke og vind. Så dette stykket er et slit, med mye motvind og bare tidvis fin utsikt. Det viser seg at de fem som ligger 3 timer bak meg får mye finere vær. Men innimellom er det mulig å få litt utsikt.

Når jeg nærmer meg selve Nordkapp tetter tåken seg til sånn at jeg bare ser 5 meter foran meg. Så da blir det umulig å utnytte farten de gangene det er nedoverbakke. Men når mediabilen fra arrangøren dukker opp med fotograf som henger ut av vinduet forstår jeg at det bare er noen hundre meter igjen.




Så hvordan var det å komme fram? Helt middels. Det var gøy å hilse på arrangøren og få diplomet (som jeg like etter glemte på kafèen).



Men litt nedtur at det var kun meg. Det hadde sikkert vært kjekkere å komme i mål sammen med noen av de andre. Men jeg plasserte meg jo i «ingenmannsland» ved å ha tre timer til de foran og ca det samme til de bak. Alex, Bettina, Katarina, Sergio og Daniel kom jo fram omtrent samtidig. Det hadde nok vært fint å ha noen der og da å dele det med. Her er Alex og Daniel.



Så det var blandede følelser egentlig når jeg sto der. Hjernen var allerede i gang med å tenke på hvor jeg skulle sove og hvordan i huleste man skal komme seg hjem. Men bilde ble det jo!



Strava.

På selva platået var det bare kaldt og masse turister. Butikkene var i ferd med å stenge for dagen, og kafèen hadde ikke varm mat. Så jeg tok meg et rundstykke, en kake og så var alle turistbussene borte. Da var det bare å fyre opp sykkelen enda en gang og sykle 35km til Honningsvåg. Der hadde Chris og Bjørn S booket seg inn på hotellet. Jeg sendte så en melding til Daniel som svarte kontant. Som sykkelbud er han vant til å følge med på telefonen mens han sykler. Han hadde allerede booket en airbnb i Honningsvåg, så jeg fikk nummeret til fyren og booket meg inn på den samme.

Turen ned var skummel, for vinden økte veldig og tåken ble enda tettere. Så i en av bakkene måtte jeg av sykkelen for jeg holdt på å blåse av veien. Men etterhvert kom jeg meg ned, det tok sikkert halvannen time. I siste bakken møtte jeg først Alex, Bettina og Katarina. De var veldig blide. Så noen hundre meter nedenfor traff jeg Sergio. Da stoppet vi for en prat. Mens vi pratet kom også Daniel. Jeg advarte dem om været, men Daniel mente at værmeldingen sa at den neste timen skulle det bli strøkent. Og når jeg så igjennom bildene hans så jeg at de har hatt et helt annet, bedre vær enn meg hele dagen. Men sånn er det jo der oppe, været skifter utrolig fort. Alt i alt hadde jeg ingen grunn til å klage. Honningsvåg er en typisk ujålete, nordnorsk «by». Så jeg fant en kebabsjappe der de hadde "alle typer mat" og bestilte meg en pizza.



Så dro jeg til airbnb'en der det var vaskemaskin. Tok av meg alle klærne, tømte veskene, puttet alt i en vaskemaskin og la meg. Satte da på en vekkerklokke to timer senere, sånn at jeg kunne sette de på tørk. 05:30 var det å komme seg opp igjen for å møte Bjørn S og Chris for å komme meg på en buss til Alta. Utenfor naboleiligheten sto sykkelen til Daniel. Aner ikke når han kom fram. Han skulle bli i Honningsvåg en dag og så ta hurtigruten til tromsø. Jeg satser på å finne et fly fra Alta.


(Foto: Daniel)

Chris er ganske slu. Han insisterer på at vi skal sykle ut av sentrum til et tidligere busstopp. For det er bare plass til tre sykler på bussen, og da slipper vi loddtrekning om plassene om det er flere som reiser. Det funker, for når vi kommer til sentrum står Alex og de to damene der men sjåføren nekter dem plass. Its a hard life.... Det var forøvrig god stemning på bussen. Artige ting å snakke om. Bjørn S hadde en veldig begivenhetsrik tur med noen skikkelige slag i trynet.
Det er bussbytte i Olderfjord. Der kommer vi i prat med Stefan Wagner som ledet rittet helt til nord-tyskland. Der fikk han et problem med sykkelen som tok over 12 timer å få fikset. Stefan virket litt bitter. Han tar dette veldig seriøst og beskyldte svenskene for å jukse med support. Fortalte at han hadde tatt dem igjen og da stod de ved en bil på en rasteplass og fikk ting av dem. Han ene brøt i Stockholm med Schermers neck. Men han andre kom veldig høyt opp. Uansett så viser det faktum at denne fyren deltok og ble nr 8 at nivået på topp 10 var ganske høyt nivå på de raskeste deltagerene.

På den neste bussen treffer vi Johannes som fikk havari på bakhjulet. Veldig morsom fyr. Han gikk av før oss direkte på flyplassen, men glemte setevesken. Så da fikk vi en utfordring med å å få vesken sendt til Østerrike. I alta gikk vi rett på peppes' pizzabuffet. Det var vel ikke noe sjakktrekk av peppes å tilby pizzabuffet til tre syklister som har syklet i neste 12 dager. Vi ble der lenge. For Johannes' veske fikk Chris tak i Daniel Gottschalk som også var fra Østerrike. Han var også raskeste syklisten og «vant» hele greia. Utrolig morsom fyr. Han hadde vært i Alta etpar dager og hadde tilogmed rukket å være på treningstur med Alta CK. Bjørn fortalte hva Stefan hadde sakt og svenskene. Daniel sa på sin side at Stefan hadde et team hjemme som booket overnattingene for han. Mente at vel at Stef var noe selvsentrert. Når de hadde syklet sammen var det bare prat om ftp og verdensrekordene han har satt. Vel, døm selv; herher er siden til Steffen.
Det må jo ha vært litt nedtur å bli nr 8 på NC4K med den merittlisten.

Men dette er kompliserte greier å vinne; mye som skal klaffe. Daniel G var en veldig blid fyr som er et fyrverkeri på sykkelen. Han satser på TCR neste år. Skal bli spennende å se hva han kan få til der. Her er Daniel og Bjørn Sverre på Peppes avd Alta:



Resten av dagen gikk med til å kjøpe nok flyttekasser og teip til å lage en sykkelkasse for flyturen hjem.



Det var litt vemodig på flyplassen når jeg innså at jeg har fått mange nye venner som jeg sannsynligvis aldri vil treffe igjen. Det var flere deltagere på flyet til Oslo og alle hadde forskjellig overgang. Så vi skiltes ved å si "back to our boring, normal life"...

Her er Daniels fotoalbum fra turen. Mye fint!

Utrolig bra gjennomført og en stor takk for at du deler ditt North Cape 4000 med oss andre. Tommel opp.

Utrolig kult å lese for oss som ikke tør å ta sats.

Takk

AG

Tommel opp! Får lyst å sykle tur selv. Dog mye kortere.

Gratulerer med gjennomføringen!

Om å bli kjent med nye sider av seg selv når man allerde har syklet et døgn sammenhengende: "dere finner sikkert en benk i Karasjok"

Ubetalelig, årets sitat! Om du noen sinne skal gi ut en bok, må det bli tittelen. Funker til alle sjangere. Se for dere bokhandlerenes bestselgerliste siste uken før jul i år 20xx : "1. Dere finner sikkert en benk i Karasjok. 2. Harry Hole siste bok for real this time. 3.... etc etc"

Strålende gjennomføring av rittet og enda bedre rapport. Årets TS-tråd uten konkurranse dette her!

Lukter du på TCR nå eller har du andre planer?

Enig med Rune, lett mest givende tråden på forumet. Som å lese en bok, selv om vi VET at du kom frem så føler en på stemningen underveis som gjør at jeg tenker "håper du klarer det". Flott med bilde og link til andres bilder/beskrivelser.

Helt rått det her. Grattis igjen!

Jeg er mektig imponert - tusen takk for at du har tatt deg tid til å skrive rapportene.

Takk!

Hva jeg skal neste år er jeg faktisk usikker på. Jeg har veldig lyst på TCR, men ser jo at min svakeste del på NC4k var i den varmen man får på hele TCR. Det er heller ikke sikkert man får plass. Så en annen mulighet er jo transatlantic Way i irland. Der får jeg jo sånne forhold jeg er sterkest på; motvind og regn Og det lar seg kombinere med Paris - Brest som mange i miljøet her satser på. Men jeg vet ikke.