Turrapport Northcape 4000

Heisann,

Legger gradvis ut rapport fra sommerens eventyr gjennom europa.

Tur rapport NC4000, 2022
Innledning

Etter en forholdsvis vellykket gjennomføring av Around Norway i 2019 var jeg på jakt etter en større utfordring. Derfor meldte jeg meg på NC4k i 2020. Dessverre kom covid og det ble utsatt til 2021. Men da fikk jeg ikke fullvaksinering før start, så da utsatte jeg det enda et år og tok AN en gang til som «ventepølse». Men nå kom det som har vært målet siden 2020.

Det ble litt stress å komme seg til Italia på grunn av SAS streik og bagasjekaos, men etter å ha kjøpt en direktebillett til fra Gardermoen til Venezia kom både jeg og sykkelen fram til Rovereto dagen før start. Der møtte jeg Grethe som reiste uten problemer med Sas-billetten jeg ikke turde å bruke. Og så Bjørn Sverre som var den eneste andre norske som kom seg til startlinjen. Sammen dro vi til infomøtet og hentet sakene og trackeren. Det var latterlig varmt; 43 grader i skyggen. Helt ubrukelig å sykle i. Men vi så at dagen etter var det meldt noe regn og mye bedre temperaturer hvis vi bare kom oss opp i alpene ca 160 km etter start. Så når vi spiste middag la vi en plan som innebar å kjøre ganske fort i starten for å komme oss ut av varmehullet som var den dalen Rovereto ligger i.

Start, dag 1&2

Starten gikk kl 08 om morgenen og målet var å komme seg uskadd avgårde men være på vei opp i høyden før kl 13 når verste varmen kommer. Vi stiller oss opp relativt langt fremme. Før starten varmes det opp med en morsom speaker som på hvilket som helst turritt. Forskjellen er at alle syklene har bagasje og de som har «pårørende» tilstede får ekstra lange klemmer som vitner om at det er en lang tur man skal ut på.


Starten går og det er lite som skiller i forhold til starten på et normalt turritt. Det er fullt kjør med en gang. Løypen er lagt på ganske smale sykkelstier med også annen trafikk, så her gjelder det å passe på. Bjørn Sverre går rett i front og tauer en slags tetgruppe de første 100km... Jeg gir opp å bli med på det kjøret og prøver å finne et eget bærekraftig tempo i en ganske tydelig motvind. Dette er egentlig det siste jeg ser til BS før vi faktisk er framme. Ryttere flyr forbi hele tiden, men etter en halvtime finner jeg et tempo som også mange andre syns er passe. Så da flyter det greit. Men innimellom kommer det folk bakfra som smetter inn foran bare man gir en meter eller to til gruppen. Så jeg velger å bare slippe folk forbi, for det går mer enn fort nok for målet om å komme seg ut av dalen før varmen kommer. Det er høy kjørestyrke i gruppen. Av og til kommer en mosjonist på dagstur bakfra og vil tøffe seg med å ligge foran. Men vedkommende går alltid tom etter en halvtime og forsvinner tilbake der han kom fra.
Etter 105km kommer vi til Merano som er en liten by. Der merkes det at vi nærmer oss tyskspåklige land. Ofte både Italiensk og Tysk på skiltene. Her er det en McDonalds, så jeg stopper for lunsj.

Det er jeg ikke alene om... Men når jeg drar videre er det som om ting har roet seg litt og folk innser at vi ikke kan holde på den intensiteten videre. Nå begynner det også å gå litt oppover. Rovereto ligger på ca 200moh, Merano er på 290. Men nå kommer raskt en svingete knekker som tar oss opp til 530moh og fortsetter å stige. Jeg tar det rolig oppover og rekker å prate med flere deltagere, blant annet en fra færøyene. Hyggelig. Det kommer også endel regn så jeg innser at vi har lykkes med å komme oss ut av hetebølgen.
Plutselig er vi i Østerrike. Ved en by ved navn Schlanders (144km) går det opp for meg at på et tidspunkt stenger nok matbutikkene; det er lørdag idag; så jeg stopper og kjøper masse boller, cola og snop for å ha noe å falle tilbake på om det blir tomt. Videre fortsetter vi bare oppover. Tirol er veldig pent. Mange små turiststeder med utallige hoteller. Her bør man nok reise en gang og bli noen dager. I den verste stigningen opp mot 1500moh komer en dame forbi som har en elsyklist med kamera som følger etter og filmer. Dette viser seg å være Bettina som har klessponsor som vil gjøre noe utav dette. Festlig å se en ekte influencer som jobber på direkten.
Det er ganske bratt oppover og når jeg reiser meg i en kneik spinner bakhjulet og jeg holder på å tryne. Berger meg på mirakuløst vis, men må stoppe da styret har vridd seg totalt. Det viser seg at jeg ikke har strammet stemskruene godt nok etter flyturen. Greit å oppdage i lav fart.

Når vi kommer opp til 1540moh er det først litt flatt langs en nydelig innsjø før man får en koselig nedkjøring til et sted som heter Nauders (195km) (1200moh). Her unner jeg meg en skikkelig pause igjen for å feire at jeg er ferdig med løypens høyeste punkt. Det er et skikkelig supermarked her, og jeg dropper restaurantbesøk og kjøper meg diverse bagetter og masse ekstra greier til turen videre. Det er jo ingen problem å laste opp sykkelen nå når jeg er ferdig med det høyeste punktet? Jeg treffer en rutinert engelskmann her som spiser fortere enn meg og haster videre. Men hyggelig fyr, altså. Det er skiheiser overalt her og de fungerer som sykkelheiser for terreng/downhillsykling på sommeren.

Etter byen er det en liten kneik opp igjen til 1430moh. Der blir jeg innhentet av et par; Alexander og hans unge lovende kjæreste Katharina. Han tilbyr seg å ta et bilde av meg på toppen.

Vi prater litt før han sier «Bye» fordi han må bli med girlfrienden. Jeg prøver å henge meg på men de er veldig raske og har nok ikke tenkt å bli forbisyklet av en småfeit kulturskolelærer. Men så kommer det trafikklys og da ser jeg at de kjenner godt Bettina (influenceren) og kjæresten Johannes. Videre kommer det mer regn så jeg mister litt kontakten med folk og konsentrerer meg med å holde meg på veien. Plutselig står det på en skilt at jeg er i Sveits. Bare en kort stripe for bare en halvtime etter er jeg tilbake i Østerrike. Nå går det ganske greit med lett topografi. Mørket begynner å gjøre seg gjeldende. Dette er en dal med høye fjellsider rundt, så det er ikke direkte lyst på denne tiden av døgnet. I en by ved navn Pfunds (225km) ser jeg en kebabsjappe og tenker at litt middag hadde gjort seg. Ser også at de har toalett, så det får gå selv om jeg sløser litt med tiden.

Har ganske mye mat på sykkelen nå og tenker at det skal gå greit å overleve natten. I det mørket faller på blir det ganske mye feilkjøring. Løypen er lagt på smale sykkelveier og det er ikke alltid like lett å svinge riktig. Så det kommer etterhvert opp to andre å sykle med; han engelskmannen jeg møtte i Nauders og Steven Mao Pong fra Singapore. Vi bytter på å kjøre feil alt etter hvem som ligger fremst.. Men milene tikker avgårde og vi vet at etter 300km kommer en ny bratt stigning som tar oss over til tyskland/bayern. Den begynner i byen Telfs (640moh) og går opp til ca 1300 meter. Det er serpentinere og det er ganske bratt, ca 10% i snitt. Nå viser det seg at det er en åpen McDonalds i Telfs så vi tar en god pause der først. Engelskmannen sier han har bursdag i morgen (dvs om 20 minutt) så det er perfekt å feire med å ha gjort unna den tyngste klatringen. Han blir 60 år. Mr. Pong er imponert og gruer seg veldig til klatringen.
Vi kommer oss avgårde og kjører i hvert vårt tempo. Jeg starter saktest, men er den eneste som har planer om å sykle gjennom natten. Det går sakte og er tyngre enn jeg hadde regnet med. Jeg tar noen pauser innimellom for å holde pulsen under kontroll. Etterhvert passerer jeg Pong som har fått krampe og ser bursdagsbarnet i det fjerne foran meg. Er visst ikke så raske de heller.. Jeg TROR dette er en nydelig klatring på dagtid. Det ligger hoteller og spisesteder i mange av svingene, og selv vi får oppmuntrende heiarop fra en passerende taxi. Så det er nok litt kultur å sykle opp her. På toppen heter det Buchen og det er hotell og greier her. Engelskmannen legger ut soveposen og feirer bursdagen med å sove litt her. Jeg syns det er kaldt og fuktig så jeg stopper bare og veksler noen ord før jeg kommer meg videre. Nå skal det i følge boken være nærmest nedoverbakke til Munchen som er første checkpoint. Det er uansett seige 120 km dit. Jeg forer meg selv med Snickers og holder hjulene i gang. Noen fart er det ikke snakk om bare å holde det gående. Nå er vi virkelig på det sørtyske bondelandet og ved en gård er det fest. Midt i veien er det dritings menn i lederhosen som såvidt kan stå på beina. Det er visst ikke kun i Norge drikkekulturen er tvilsom. Men det er jo natt til søndag..
Videre er det nå lett terreng i bekmørket. Det er jo ikke så langt til Munchen men farten går alltid ned om natten. Jeg stopper ved en kirke for å ta på meg løse armer og ben. Er fremdeles ca 1000moh og det blir ingen hetebølge av dèt. Iallefall ikke midt på natten. Mens jeg skifter kommer Mr.Pong trillende. Han har også fortsatt etter bakken, men nå er han skikkelig trøtt. Han spør om jeg tror det er ok å sove på kirkegården. Jeg sier hvorfor ikke. Kaldt da, men får tro han har god sovepose. Vi sier hadet og jeg regner ikke med å se han flere ganger.
Litt senere blir jeg tatt igjen av en fyr som mener han var med i tetgruppen. Men han hadde sovet i fire timer og lurte på om det var helt feil. Han stresset litt og satt et høyt tempo. Jeg blir med i en halvtime før jeg går tilbake til egen plan. Nå begynner det å lysne litt. Veldig lenge mørkt her nede..
I skumringen blir det flere «postkortøyeblikk».



Jeg sykler forbi et busstopp der det ligger en syklist. Ser ut som han våkner og vil ut på veien igjen. Så stopper jeg utenfor en gård der det er satt opp noen benker. Spiser opp noe sandwichgreier jeg har hatt liggende en stund.
Nå begynner Munchen å nærme seg. Selv om det er grytidlig er det mange folk ute på sykkelveiene som forøvrig går vakkert gjennom parker. Nydelig.
Men jeg velger å ikke ta bilder. Må komme meg inn til hjertet av byen der cp1 ligger. For å være i Tyskland ser byen litt herjet ut. Bakfulle folk raver rundt og det er glasskår strødd rundtom. Men byen i seg selv er vakker. Til slutt kommer jeg til CP1. Der er det ikke åpent ennå så jeg får ikke noe stempel. Tar i stedet bildet. Så blir det turens tredje runde på McDonalds. Men de har bare en slags frokostmeny; ikke de vanlige greiene. Så det blir litt stusselig. Greit med et runde på et skikkelig toalett da
Jeg får byttet rute på gps'en og og klokka blir 07:30 før jeg er på vei ut av byen. Det er litt seigt så allerede 5 mil ute av byn stopper jeg ved en bensinstasjon for litt shopping, en is og flere sandwicher. Når jeg kommer ut blir jeg møtt av en dame som sier navnet mitt. Hun følger trackingen og har en venninne som er med. Hun sier jeg er «one of the fast ones» og ligger ca på 25te plass. Det syns jeg er litt overraskende, føler meg ikke spesielt rask; men jeg får litt ekstra energi av å høre det. Positive ting!
Resten av dagen blir likevel et slit. Jeg blir tatt igjen av flere, men henter også inn noen. Det er hetebølge og mellom 32 og 35 grader. Så jeg må bare overleve. Stopper oftere enn planlagt, men samtidig er det lite å stoppe for. Nå er løypa lagt såpass utpå landet at det er langt mellom matmulighetene.
Ellers er det bare masse åker og små steder uten noe gøy. Det blir videre en ny Mc Donaldsstopp. Har litt problemer med effektiviteten. Men her treffer jeg Angela Perin og partneren (mulig de er gift). Angela har et godt utviklet konkurranseinstinkt og er veteran etter å ha deltatt på Raam i 2014. Der satte hun en rekord for kvinner som stod helt til i år når den ble slått med 15 minutter. Nå er hun litt irritert på partneren som ikke ville montere tempobøyler på sykkelen sin. For dette er dag 2 og han gjorde tabben å nevne at han var blitt litt nummen i hendene. «Mamma Mia!!». Vi drar sammen videre. De er ganske sterke men jeg henger meg på og tar føringer når det ikke er motbakke. Etterhvert kommer vi til en bensinstasjon der vi bunkrer igjen og spiser is. Jeg drar videre før dem og passerer også en McDonalds. Det er den første jeg ikke stopper på

Jeg merker nå at hver gang jeg går av sykkelen sliter jeg med å gå beint. Er blitt litt svimmel. Egentlig hadde jeg tenkt å sykle 350km/dag i tyskland for å rekke samme ferje fra Rostock som Bjørn Sverre (han hadde booket allerede før start). Men det ryker vel egentlig nå? Veien videre går på seperate sykkelveier gjennom en skog, delvis også på grus. Progresjonen blir derfor litt lav. Men skogen gjør at solen ikke kommer like godt til, så temperaturen er litt mer levelig.

Jeg begynner å tenke at jeg bør stoppe og finner etterhvert et rimelig hotell ikke så langt unna løypen i en by ved navn Amberg. Det viser seg at hotellet er hele 4 km fra løypen, men jeg kommer etterhvert fram. Morsomt konsept, det er et ombygd fengsel. «Here is the key to your cell» sier damen og jeg låser opp en jerndør for å komme meg inn på en trang celle. Setter i gang å vaske klær og velter sykkelen, søler vann og greier på «cellen».

Men kommer meg i seng før 22. Sovner som en stein.. Første del av NC4k er over og jeg er ca 640km inne i løypen. Her er stravalink: https://www.strava.com/activities/7522234587

Endelig rapport! Kult.
Er det noe prat i miljøet om disse fergene? Jeg personlig synes det er veldig rart, da jeg antar at disse fergene ikke går hvert 15. minutt.

Fergene var et stressmoment for mange inkludert meg. Men man velger å melde seg på og vet jo hvor løypen går. Så det er jo likt for alle. Hvis man tenker på turen som et ritt er det mulig å både tjene og tape her... Det kommer mer om dem etterhvert..

Ja vi er flere som har ventet på denne rapporten @sun flyer, og nå er vi i gang, herlig!

Lite spørsmål ang overnatting: Sjekker du mulig hotel i pauser, eller mens du er på sykkelen ? Eller har du gjort undersøkelser i forkant av rittet ?Personlig syns jeg skjermen på tlf er såpass liten at jeg må sette på briller og helst gjøre dette i pausene, men det tar tid da.

Takk for føste del.

Takk for flott rapport! Er imponert over utføring og ikke minst holdning og humør. Forresten: sykler du i helt vanlige Adidas fritidssko?

Velosamba!

Kul lesning, imponerende sykling!

Jeg går gjennom løypen på forhånd og lager en oversikt over matsteder ca hver 50ende km. Om man går tom for mat klarer man alltid 50km på nødmat/snacks.
På hoteller pleier jeg å skrive opp alle "byene" på den samme listen og regner da med å kunne finne noe. I tyskland viste det seg at de stedene som slutter på -hof eller -dorf ikke har verken overnatting eller spisested og hvis det er matbutikk/supermarked ligger det utenfor langs en større vei.
Så ja, jeg klarer heller ikke å sjekke dette og booke mens sykkelen er i fart. Må sette begge beina i bakken. Går på googlemaps som gjerne linker videre til booking.com. Men jeg prøver å ikke stoppe for å fikse en ting. Vil helst ha flere ting som skal gjøres. Stopper f.eks ikke for å olje kjedet. Venter til jeg kommer til en butikk sånn at jeg kan både kjøpe mat, gå på do og olje kjedet. Hvis mulig, da.

Takk for info, gode tips å ta med seg. Bruker å ha oversikt over mattilgang selv om det sjelden er langt mellom disse her i Norge, men overnatting (telt) tar jeg som regel på sparket.
Når det er sagt så hender det at jeg tar inn for vask og lading og da må jeg stoppe sykkelen å søke på nett siden det ofte er et resultat av dagsformen.

Takk for at du skriver turrapport og legger ut på Strava, veldig gøy og motiverende å lese!

Imponerende sykling og du skriver veldig engasjerende turrapporter.

Det var kult å følge med på livetrackingen på nettsiden i år. Ble litt ekstra spenning når man så deltakerne var utenfor løypa og GPS-senderen hadde litt bugs.

Dag 3
Jeg står opp kl 06. Er god som ny etter 8 timers søvn men regner med å ha tapt mange plasseringer. Til frokost spiser jeg en sånn tysk kringle og det er den siste «ordentlige» maten jeg har. Sjekker trackingen og finner meg selv på ca 35te plass. Men det er nesten 5 km til løypen gjennom en liten by, så jeg mister sikkert litt til på veien dit. Satser på at de andre ikke er oppe ennå. Kommer meg raskt i gang og er ute av hotellet 06:30. Frokosten på hotellet starter for sent..
På vei gjennom byen kommer jeg forbi et bakeri, men stopper ikke siden jeg føler jeg har veldig dårlig tid. Det er en middels tabbe, egentlig. Jeg har bare noen snickers-sjokolader på lager. Tenker at det dukker opp noe ganske snart.
Løypen er ganske gjennomtenkt. Amber var jo et sted med masse butikker og hoteller. Men man måtte altså endel ut av løypen for å komme dit. Det virker som de bevisst har valgt å holde den utenom alle steder der det er lett å få tak i ting å spise og/eller booke rom.
Når jeg etter ca 20 minutt er på «streken» igjen tar det ikke lang tid før jeg ser andre syklister. Selvfølgelig er alle andre i gang òg. For løypen går gjennom landsbyer med navn som slutter på -hof eller -dorf og så er det en bakke opp og ned til neste sted. Dette er utmattende og siden det er tidlig på dagen virker det som om noen jeg ser har holdt på gjennom en god del av natten. Han første jeg treffer må av sykkelen i bakkene og er helt kjørt. Vet derfor ikke hvem det var. Så kommer to italienere bakfra, fulle av energi. Det er Matteo Osti og Mariuccio Zaffaina. I begynnelsen virker det som at de bare vil kjøre fra meg. Det støtes av han lille (Matteo) i motbakkene og han store (Mariuccio) på flatene. Men jeg klarer fint å følge hvis jeg vil. Etterhvert mykner de litt, men det er bare Matteo som snakker engelsk. De kommer fra hotell, men startet kl 04 for å få noen mil før varmen setter inn. Etterhvert slipper jeg dem foran, da jeg må spare energi siden snickersene ikke gir meg nok styrke. Men så faffer de litt i veikanten så da er jeg foran igjen. Så tar jeg igjen en engelskmann, mye yngre enn meg. Han virker litt kjørt og sier han er tom for mat. Men i england kan de dette med langdistanse, så han hadde kontroll på hvor neste supermarked lå. Da tenkte jeg det var smart å holde meg i nærheten av han. Legger meg foran og han henger brukbart på. Etterhvert kommer også italienerne, så da er vi fire. Alle vil gjerne ha noe å spise snarest.
Sånn i 9-tiden kommer vi til en by, Windischeschenbach. Der er det bakeri i sentrum, men jeg velger å klatre en kort og bratt bakke til supermarkedet for å bunkre litt mer ordentlig. Kjøper en ny sånn tysk kringle. De er ganske salte og det kan være lurt i varmen som er på gang.

Ellers blir det diverse bagetter og sandwicher til senere. Klokken blir nesten 10 før jeg er avgårde igjen. Da passerer jeg han engelske fyren en gang til, men denne gangen drar jeg fra. Nå skal vi straks til Tsjekkia!
I Mittenhof prøver jeg meg på å spise sandwich og drikke cola i fart. Det ender med søl og griseri. Når jeg kommer forbi en benk ser jeg Mr. Pong fra første kvelden igjen. Han har syklet gjennom natten og er i ferd med å komme seg på sykkelen igjen etter en lur på benken. Jeg stopper og prater med han. Det er mye lettere å spise når jeg står i ro... Mens vi prater kommer også engelskmannen og vi sykler sammen videre inn i Tsjekkia. Der kommer vi raskt til byen Cheb. De to andre vil da stoppe og spise mens jeg velger å dra videre siden jeg ikke er sulten og dessuten har noen greier liggende. Fin by.



Det er jo veldig varmt og jeg blir litt usikker på hvor lenge maten holder seg i varmen. Så det er greit å spise den før den blir dårlig.
Tsjekkia var på mange måter et artig bekjentskap. Byen var fin men man merker at man er i Øst-Europa. Det er en ganske klar kontrast til Bayern som er en ressurssterk del av Tyskland. Man ser det for eksempel på standarden på såkalte Audax Hotels. Det er sånne steder man kan ta seg en blund når man blir trøtt. Langs sykkelrutene sør i tyskland og i østerrike har de bygd disse, som er perfekt både for en blund på dagtid eller mer søvn om natten.



I Tsjekkia var dette det nærmeste jeg kom



Typisk også var at hovedveiene var ganske fine, men småveiene var preget av å være asfaltert i 1963 og lappet på i 1987. Løypen gikk mest på småveier.Et sted hadde de tømt på asfaltolje for å bøte på løse ting i asfalten. Dette er jo steder som ligger sånn til at man får telehiv hver vår. Da limte grus seg fast i dekket sånn at jeg bare ventet på å få punktering. Det skjedde heldigvis ikke, men jeg stoppet for å plukke småstein av dekket etter dette strekket.

Og de fleste stedsnavnene minnet om navn på smuglersprit fra 90-tallet.

Etter å ha humpet på dårlige veier kommer jeg til et lite sted ved navn Luby (150km). Der er det en bensinstasjon så jeg stopper og ser hva de har å by på. Utenfor står to slitne damer og røyker. Er det de lokale prostituerte? Det viser seg at hun ene jobber der
Inne er det første man ser en stabel med sprit. Men etter litt leting finner jeg bagetter og sandwich samt cola. Det slår meg at energidrikkene de har her er mye kulere enn de vi har her hjemme.



Men jeg holdt meg til cola. De driver ikke med Euro her så jeg aner ikke hvor mye dette koster. Men det er ikke dyrt. Etter en brosteinsbakke finner jeg litt skygge og finner fram litt mat som jeg klarer å spise fra sykkelen. Da kommer Matteo forbi og snart er den andre italieneren Mauriccio her òg. Etter å ha fått i meg «mat» sykler jeg fra dem en gang til.
Vi er definitivt i et område der man driver med vinteridrett. Men nå er det 35 grader og litt absurd med skilt om skitrekk her og der. Etter et bratt nedstigning havner vi i byen Kraslice (530moh), så klatres det opp litt og vips er vi tilbake i tyskland. Første stedet er Klingenthal der det er en tradisjonsrik hoppbakke. Her produserer de også Tubaer Så går det videre oppover og jeg blir tatt igjen av de to italienerne mens jeg tar bilde av hoppbakken.



Så sykler vi sammen et stykke. Matteo klatrer fort, mens Mariuccio sliter seg oppover. Jeg legger meg midt i mellom. Fortsettelsen går litt i glemmeboka bortsett fra etpar episoder. Plutselig litt etter en landsby står det parkert en bil med et skilt om at det er gratis drikke for alle i nc4000. En snill såkalt «dotwatcher» har fullt opp bilen med mineralvann og sier at alle kan forsyne seg. Det gir litt energi. Litt senere etter 280km har noe sprayet heiarop i veien i en by. Det hjelper på moralen.



Under en bensinstasjonstopp ser jeg på telefonen at Bjørn Sverre har truffet på skikkelig uvær. Det varer ikke lenge før jeg ser lyn i det fjerne men merkelig nok kommer egentlig ikke regnet. Mørket faller på, dette har vært en slitedag, men det rusler og går. Klokken 01 om natten like før byen Torgau bryter uværet løs. Jeg blir litt satt ut og når jeg ser et supermarked med tak over inngangen velger jeg å stoppe der. Drar frem soveposen og tenker jeg skal sove etpar timer. Dessverre er det for mange lyder fra trafikk, utrykningskjøretøy og lignende. Så jeg får ikke utnyttet stoppet skikkelig. Er i ro i 2,5 time men sover i maks 1. Siden jeg har stoppet laster jeg dagens fil opp på strava og ser at jeg har syklet 350km men brukt veldig lang tid. Hvis jeg hadde fortsatt ville det fremdeles vært en mulighet for å rekke samme ferje som Bjørn Sverre. Men nå ser det ikke ut som en mulighet. Litt skuffet over dagens innsats, men flere interessante opplevelser. Strava: https://www.strava.com/activities/7528975053

Takk for nok en knallfin rapport og bilder @sun flyer.

Nydelig, gleder meg til å følge turen videre. Spm om utstyr. Sykler noen med "aero" sykler ala System Six, Madone eller er komfor og litt mer oppreist/myk stil som gjelder for alle. Siden det er noe dårlig asfalt her og der så må en kanskje ha det i bakhodet like mye som luftmotstand ? Er dette med utstyr noe som diskuteres mye i forkant, og evt hvor (forum?).

Hei, det er et relevant spørsmål. Altså, det var 222 syklister på startstreken. Og vi så hele spekteret av sykler. Det eneste som manglet var rene temposykler. Aerosykler var det ganske mange av. Og det jeg vil kalle lettvektssykler som Cannondale supersix. Jeg forventet at rene komfortsykler og grussykler med landeveisdekk ville dominere, men rene tradisjonelle landeveissykler i karbon eller alu, gjerne med felgbrems var like normalt. Det var folk på startlinjen med onepiece bukse og skjorte og tempohjelm. Men det var også minst en hybridsykkel, noen grussykler med grusdekk, samt en liggesykkel. Flere deltagere startet med ryggsekk. Så veldig inkluderende. Influenceren, Bettina stilte med skinnende cervelo aspero i lys grønn metallic og tailfin carbonrack. Veldig stilfullt og i tråd med hva mange mener er optimalt. Den var ikke like skinnende på dag 11...

Takk igjen for rapporter!


Cervélo har dessverre ikke skjønt at for de tøffeste rittene trenger også de tøffeste rittsyklene skjermfester

Men hva med ditt eget oppsett? Fornøyd med sykkel, utveksling, dekk, lykter og pakking?

For øvrig er jeg mest imponert over at kropp og hode takler ikke bare ett eller to døgn med langdistanse, men dag etter dag etter dag. Hører gjerne om hvordan du takler den fysiske belastningen og mentale utfordringen.

Jeg skal ta en runde på det med utstyret til slutt. Men jeg kom jo fram minst like kjapt som "planen", så jeg kan jo egentlig ikke klage. Husk også at det var 222 forskjellige oppsett. Så det er mye som fungerer. Med det er ganske mye jeg vil forandre til neste gang. Jeg så bare en annen syklist som hadde skjermer og det var før start. Etter avgang var det kun meg. Mange bryr seg mye om vekt.

Dag 4&5 – tredje «etappe»

Jeg sover en times tid utenfor supermarkedet ved Torgau. Men regnet har stort sett gitt seg og det er ingen vits i å ligge våken og vri seg. Så jeg kommer meg opp og pakker sammen soveposen og liggeunderlaget. Jeg er gjennomtrukket av vann i hendene og det er vanskelig å få telefonens touchskjerm til å lystre. Med wahoo-gps må man velge ruten på telefonens app på ny hvis den har vært avskrudd så det knotes litt for å få telefonen til å lystre. Jeg bruker en vanntett «rugged smartphone», det hjelper ikke at den tåler vann når den ikke lystrer når den og jeg er våt. Men etter å ha gått over med litt lagret toalettpapir som jeg hadde får jeg det til og da er jeg i gang. Klokken er 04 og det er deilig å sykle i tomme gater og akkurat passe temperatur. Etterhvert lysner det og landsbyene våkner til liv. Mange matbutikker åpner kl 07 og utenfor Luckenwalde er det et supermarked. Det er på høy tid får jeg trenger påfyll nå. Gps'en sier jeg har gjort unna 78km så humøret er stigende.



En ting som skulle vært ulovlig er å bygge kjempestore butikker med ikke ha kundetoalett. Men ruten går her innom sentrum og der er det et bakeri. Jeg trenger ikke noe, men kjøper en croissant for å få benytte meg av toalettet. Det er nydelig og gjør susen med litt stell etter en natt ute. Mens jeg er der dukker Daniel Witzke opp. Han har også hatt en litt tøff natt, så han trenger en kaffe og noe å spise. Han har måttet åpne brettet sitt med koffeintabletter. Han ser meg og konkluderer med at jeg må være ganske rask siden jeg var foran han Han er ca 15 år yngre enn meg og sykler i Paris-Brest skjorte på en Cinelli med felgbrems.



Jeg drar før han men regner med å treffes flere ganger. Denne stoppen var etter 79 km og det er da 70 igjen til Berlin der vi har stempling ved brandenburger tor. Håper å treffe flere der.
Jeg tenker at det blir tettere bebyggelse nå etterhvert som vi nærmer oss Berlin men det stemmer ikke helt. Det er mer som Berlin plutselig kommer og da blir det hektisk. Uansett så tar Daniel meg igjen litt utenfor når jeg sykler gjennom Grunewald. Vi prater litt, det er mye å snakke om. Det viser seg at han er student men jobber på siden som sykkelbud i Freiburg. Og så kjenner han Ralph som syklet Around Norway i fjor med ble syk og måtte bryte. Han mener at Ralph er veldig rask syklist og det var også mitt inntrykk i fjor. I år sykler han TCR i stedet. Jeg ser nå at Ralph fullførte på 57ende plass på såvidt under 14 dager. Det er respektabelt og viser at nivået på AN-deltagerne i fjor ikke var dårlig. Daniel er mye bedre enn meg som instagramsyklist, så han får til alt dette samtidig som han knipser og filmer. Her er et på vei til Berlin.



Siden han er sykkelbud i en stor by har han et litt annet syn på hvordan trafikken fungerer sentralt i byen. Etter litt knoting på sykkelveiene kaster han seg ut i kjørebanen med 3-4 felt i hver retning. Det går i slalom mellom bilene og jeg melder etterhvert pass. Det er harde akselerasjoner og jeg har utviklet vondt i den ene foten òg. Så jeg triller rolig innover på sykkelveier og lar han gå. Når jeg kommer inn til Brandenburger Tor er han akkurat ferdig med stempling og drar videre. Han sier han skal i en sykkelbutikk der han har avtalt service på drivverket. Jeg må stille meg i køen på tysklands travleste turistinfo for å få stemplet brevet-kortet. Det er haugevis av turister der inne som spør og maser i skranken for å få billetter og transport rundt om i berlin. Kontrasten er ganske stor i forhold til oss som tråkker oss gjennom europa for egen maskin. Men jeg merker jeg lukter vondt, så jeg prøver å holde avstand til alle. Ikke så lett. Betjeningen er veldig hyggelig!
Så tar jeg et obligatorisk bilde før jeg drar videre.



Berlin har mye å by på. Jeg velger.....Burger King
Så finner jeg ut at dette med foten kan bare ikke fortsette. Så jeg spør et sted om en god sykkelbutikk. Blir da tipset om Premium Bikeshop som har godt utvalg. Drar dit og velger meg et nytt skopar fra Northwave med karbonsåle for bedre trykkfordeling under foten. God service og 10% avslag mot instagramtagging. De gamle skoene vet jeg ikke hva jeg skal gjøre med. Stropper de fast oppå vesken bak sånn foreløpig.

Dette har tatt utroooolig lang tid og jeg begynner å regne på hvilken ferje det er realistisk å rekke. Det går en ferje kl 22:30 med innsjekk 21:30. Siden det nå er litt utpå dagen må jeg strengt tatt holde 25km/t i snitt og nesten ikke stoppe om det skal gå. Neste er da ikke før 07:30 i morgen som det blir ganske lett å rekke. Ganske raskt skjønner jeg at den i kveld er urealistisk. Vi kommer nå inn i et litt mer ressurssvakt område og veiene blir ganske dårlige. Det er dårlig brostein og ikke så flatt som jeg trodde. Jeg og Bjørn Sverre diskuterte oss gjennom dette før start og var enige om at etter Berlin var alt paddeflatt og lettkjørt. Det er rimelig langt fra sannheten. Så jeg gir opp kveldsfergen og går for den i morgen tidlig. For å være på den sikre siden velger jeg også å kjøre gjennom natten og heller sove på venterommet for å være sikker på å få billett og komme med.
Utpå sen ettermiddag og kveld stopper jeg i Mirow for en Pizza.



Det er turistområde. Matbutikken stenger snart, så jeg fyller på lageret for kvelden/natten. For å komme hit har jeg forsert et godt stykke med gammeldags brostein som er klin umulig å sykle på. Banner høyt hele tiden. Håper dette ikke gjentar seg. Så feil kan man ta.
Akkurat når man begynner å se skilter til Rostock og tenker at dette er barneskirenn blir alt bare kaos. Verste er mellom Teterow og Laage. Hovedveien er ganske trafikkert og ruten tar oss nå på en sightseeing på steder gud glemte for 47 år siden. Veien er rasert asfalt eller brostein der noen bare har kastet tilfeldig stein i gjørma og fylt opp med sement rundt. Dette har da sprukket opp og hvis det er ille nok har man bare tømt asfalt oppå dèt igjen som får det til å bli asfalt som er like humpete som brostein men uten de skarpeste kantene. Det er ubrukelig og jeg kan ikke i min villeste fantasi skjønne hva de har tenkt. I tillegg blir jeg trøtt. Så når jeg ser et slitent busskur stopper jeg og tar en times pause. Det stinker avføring og gamle sigarettsneiper men jeg sover søtt en stund. Ingen av de jeg har snakket med har opplevd dårligere brostein enn dette i løpet av livet. Og det sier litt, for det er ganske erfarne og bereiste syklister her. I ett-tiden kommer jeg meg videre. Og heldigvis kommer vi nå innpå en bedre vei inn mot Rostock. Farten går litt opp og avstanden minker. Så i tretiden er jeg faktisk i sentrum. Men nå er fergeterminalen litt utenfor, bare noen kilometer. Arrangørene har samvittighetsfullt lagd en trygg rute på sykkelveiene. Men Rostock er ikke like ressurssterkt som Berlin og München, så disse er veldig dårlige. Men de har lagt heller på mesteparten. Og de er løse og gjør det umulig å sykle fort. Jeg kan tenke meg at Daniel har frest gjennom dette på hovedveier, men han er tysk og orienterer seg bedre. Jeg følger streken og når jeg ankommer terminalen er det på vei til å bli lyst. Jeg finner først selve fergekøen men ingen billettsalg. Så jeg går på nettet og kjøper billett med sovelugar. Ganske dyr. Bruker trackingen for å se hvor de andre er og finner da et venterom. Der ligger Daniel og sover på en benk. Jeg velger å gjøre det samme. Daniel våkner og lurer seg til å ta bilde av slitne meg..



Jeg tar emn kikk på sykkelen og der får jeg øye på adidas-skoene. Hadde egentlig tenkt å sende disse hjem fra et postkontor, men innser at det ikke kommer til å skje. De ender sitt liv i en søppelkasse på venterommet. Litt kjipt, for hjemme kunne jeg nok brukt de til pendling lenge ennå. Men det blir for mye å dra på.

Etterhvert kommer det flere til så vi er en god gjeng som triller innpå ferjen. Dette er den andre sengen siden Rovereto, så den er deilig. Forholdsvis fornøyd med etappen. Nå er jeg ferdig med den første tredjedelen uten å være fryktelig langt bak og mener jeg er på hjemmebane fra og med i morgen.

DDR var ikke akkurat kjent for høy standard på forskjellig, og så spørs det hva delstatene ("Land xxx")/kreisene (=fylke)/kommunene prioriterer... De føderale har Autobahn og Bundesstrasse, men det vil ikke være aktuelt å kjøre et sånt løp på de...

Meget fornøyelig lesning, og gleder meg til neste

Føyer meg til rekken av fornøyde lesere og takk for at du deler.

Kjekt å lese. Takk for at du deler.
Du burde fått det på trykk i landevei!

Takk for fine tilbakemeldinger. Sverige kommer i morgen. Teksten er ferdig, må bare velge bilder.

Dag 6&7
Jeg setter vekking på en time før ankomst sånn at jeg får tid til å spise «frokost» kl 12:30. Akkurat når jeg skal røre på meg tikker det inn en melding fra Grethe (min kone) som er litt bekymret for at jeg kjører litt for hardt. For å berolige tar jeg en selfie fra sengen.



Hun blir vel ikke så beroliget...
Men jeg kommer meg opp, tar på relativt tørre klær, pakker veska og går og spiser. Føler meg ikke sååå verst. Tenker at nå skal jeg sykle så langt jeg klarer. Bjørn Sverre kjører hele sverige uten å stoppe (736km). Om jeg gjør det samme må jeg sykle to timer raskere enn han for å rekke en båt tidligere. Det er fordi rostock fergen går tre ganger i døgnet mens Stockholm-Turku går bare hver tolvte time. Så jeg slår idèen fra meg og tenker at det får klare seg med å sykle til jeg må sove i første omgang og så ta det derfra. Når vi gjør oss klar til å slippe ut møter jeg Angela Perin igjen. Hun kan fortelle at mange er bekymret for at den neste fergen kan være utsolgt. Ikke bra, men det er for tidlig for meg å booke billett, så jeg satser på flaksen. Her gjøres det klart for å komme seg av fergen. Angela og Matteo pluss etpar normale sykkelturister.



Ellers er har vi det vanlige kaoset med å finne veien ut av fergekaien, men etter litt leting finner vi «streken» på gps og kommer oss ut på fine landeveier mellom Trelleborg og Malmö. Her er også lokale syklister ute og Mariuccio kommer mer til sin rett her som en litt tyngre men kraftfull rytter. De er helt klart mest vant med å sykle morsomme treningsturer med innlagt spurter og godt humør. De lokale blir nok litt overrasket over at det kommer «sykkelturister» og leker seg rundt dem.

Malmö har jo rykte på seg for å være et fælt sted i følge noen politiske småparti i norge. Men dette er himmelsk i forhold til siste etappen i tyskland. Her er det gode, trygge sykkelveier bygd for effektivitet. Og mange gode pizzasjapper og lignende. Dessverre var det altfor tidlig å stoppe å spise. Når jeg skulle kle på meg i dag tidlig oppdaget jeg at jeg hadde mistet leggvarmerne, så etter litt research finner jeg fram til en sportoutlet langs ruten, litt etter Malmö der jeg kan kjøpe noen nye. Matteo blir med inn, Mauriccio fortsetter. Mens vi er på butikken begynner det å regne masse, så jeg tar på meg regntøy og satser på at det ikke varer for lenge. Vi drar videre sammen og snart er vi riktig ute på landet. Fremdeles vått men temperaturen er ok, så da gjør det ikke noe. Mauriccio er noen km foran men vi setter litt fart på for å ta han igjen. Bruker likevel 30km på å hente han inn. Da nærmer vi oss Stehag der det er butikk og pizzasjappe. For sykling videre utover kvelden regner jeg dette som siste mulighet for å bunkre mat, så vi tar turen 1 km ut av løypen for å handle. Jeg tar også en kebab der. Nå er alt klart for kveld og nattsykling. Jeg har våknet litt nå så jeg går for nattsykling. Italienerne tenker å finne et hotell så jeg fortsetter nå alene. Etter en stund passerer jeg en annen italiener; Roberto Bakmaz. Han virker trøtt, men senere sykler han en god del sammen med de to jeg har blitt kjent med og kommer til nordkapp med dem.
Men nå kommer jeg til et fint stykke sverige. Været kommer seg og vinden dreier til noe mer gunstig. Så dette er bare å utnytte. Ingen vits i å stoppe.



Etterhvert mørkner det, men mye senere enn det gjorde nedover i europa. Det merkes at vi er på vei mot lyset. Det jeg følger med på nå er om Daniel Wietzke tar innpå. Han var litt bak ut av båten og men nå har han bra fart. Så jeg skjerper meg og holder alt mest mulig i gang. Det er på med musikk og så begynner jeg å sende meldinger til folk jeg kjenner på messenger for å holde hjernen i gang. Jeg får også oppmuntringer, for det blir tydelig på trackingen at jeg er i ferd med å nærme meg topp 20. Jeg følger også med på hvordan Bjørn S gjør det. Ser ut som han har godt driv.

Plutselig får jeg en melding fra Lorenza i Stockholm som mener jeg må komme til stockholm i morgen så får vi pratet litt. Lorenza bodde i Oslo i 2019 da jeg kom dit for å sykle min første ultra; Bikepacking Around Norway. Emanuel V som jeg hadde truffet på et markagram (hemmelig brevet i nordmarka) inviterte meg med på en liten grustur med noen venner. Det viste seg at han skulle sykle tcr sammen med en kompis i par-klassen; mens Lorenza skulle delta i solo. Veldig hyggelig tur. Men siden da har jeg ikke sett noe til henne. Jeg sendte noen heiarop under tcr som ble tøffere for henne enn forventet. Hun fullførte dog med glans og staheten hun utviste var det mye å lære av. Siden har hun hatt en periode ved middelhavet men har endt opp i stockholm. Det var uventet men ekstremt hyggelig å få oppmuntringer derfra, men den var ikke mulig for meg å komme til dit dagen etter. Artig og inspirerende at hun følger med.

Ved å se på trackingen merker jeg at Daniel denne gangen ikke klarer å ta innpå. Det er et godt tegn. Men så kommer et langt, mørkt grusparti. Arrangøren har sagt at hvis man vil kan man godt droppe gruspartiet hvis det føles trygt på hovedveien. Det er kveld og nesten ingen trafikk, så Daniel tar den og ender dermed med å kjøre forbi meg uten at vi sees. Da er jeg plutselig lengre unna topp 20 igjen. Man må være tålmodig her.. Det er veldig fint å kjøre gruspartiet. Skog på sidene med stjerneklart i himmelen. Jeg stopper for å ta bilde, men siden jeg har dynamolykt blir det da for mørkt. Det er for humpete til å ta i fart eller filme.

Ca rundt midnatt kommer jeg til Ikeas hjemby; Älmhult. Jeg tar en pause utenfor ikeamuseet for å spise litt. Da tikker det inn en melding fra min bror, Johnny. Det virker som han er litt bekymret for at jeg satser for hardt og bruker opp alle kreftene for tidlig i ruten. Mitt svar er bare at jeg skal inn på topp 20. Og det skal skje i kveld. Det er flotte ikeabenker der, men de er lagd i stein. Like greit, så blir ikke pausen for lang.



Ellers er det landlige omgivelser. Men det er store veikryss og jernbanelinje, så kommunikasjonsmessig tror jeg dette er viktige steder. Neste by er Alvesta. Her er nå 6 ryttere i ro; enten på hotellet eller utenfor. Jeg passerer, sjekker trackingen og er da på sekstende plass. Wow...
Så da er det bare å fortsette. Jeg har da mat nok og søvnig er jeg heller ikke. Man har jo lyst på få inn litt distanse til de som sover, men det er lettere sagt enn gjort for nå kommer bakker og dårligere vei. Men noe blir det. Ganske deilig være såpass langt nord at lyset begynner å komme tilbake alleredet i firetiden. Det skjer lite nå. Jeg hører på musikk og jobber på. Det er noen feriehus her og der. Når jeg ser en kirkegård finner jeg vann som er lett å fylle på drikkeblæren. En sjekk på trackingen avslører at Sergio Pradera fra Sveits er avgårde fra Alvesta og holder høyere fart enn meg. Forsøker å ta meg sammen, men somler fælt når jeg prøver å lade opp både telefonen, headsettet og gps'en samtidig. Det er for fuktig nå tidlig på morgenen. Må også ta noen bilder da dette er ganske fint landskap.

For å være såpass øde er det egentlig utrolig mange veier og mye å passe på for å ikke komme ut av løypen. Jeg tar feil noen steder, dessverre sier ikke gps'en fra eller jeg følger ikke skikkelig med. Så med ett oppdager jeg at jeg er flere kilometer unna løypen. Stopper for å orientere meg og finner en vei tilbake. Det blir grusvei i motbakke. Sergio spiser seg innpå..
Etterhvert blir jeg fysen på noe mat og en skikkelig toalett. Det er blitt formiddag og i følge google skal det være en kafè i neste sted som er Björköby. Veldig lite sted. Og kafèen er egentlig stengt, men det veldig hyggelige fyren som holder på der har noen toastgreier og kaffe fra pubkvelden før. Han kan fortelle at det har vært syklister innom dagen før òg. Det har jo vært et langt strekk uten butikk, så det er ikke rart om noen blir lettere desperat etter mat her. Mens jeg sitter der kommer også Sergio og får nyte gjestfriheten. Sergio virker veldig sprek og drar videre før jeg er klar. Så drar han fra utover dagen. Jeg er ganske sliten nå etter en natt uten søvn, så farten er lav. Denne stoppen var strengt tatt unødvendig, for 2 mil videre er byen Eksjø der man finner alt som trengs av butikker. Så da blir det en stopp der. «Stopp kun hver 100km»-planen går i dass Etter å ha handlet på coop'en legger jeg meg på plenen i parken for en powernap. Men etter 15 minutt kommer byens løse fugler og slår seg ned på en benk like ved, så da kommer jeg meg videre.
Nå kommer en kjedelig del av løypen langs en ganske stor vei med høy fartsgrense. I tillegg går det opp og ned på en måte som ødelegger rytmen. Siden jeg har lite krefter å ta av nå går tregt i motbakkene. På flater klarer jeg fremdeles å holde en viss fart.

Det går likevel fremover jeg faller ikke for fristelsen til å stoppe på første bygda etter 35km. Når det har gått tre timer kommer jeg til Kisa der det både er butikk og pizzasjappe. Så blir det en pause. Først handler jeg litt mat på coop igjen, men så blir jeg også fristet til å ta en middag.

Noe som er bra med de svenske pizzastedene er at de har gratis salatbar i tillegg. Så da benytter jeg sjansen til å få i meg noe som ikke er junk-food.
Jeg bruker ganske lang tid på pizzasjappa. Tar et overblikk over løypa og ser at avstanden til Stockholm er ca 320km. Siden det er såpass langt virker det fremdeles urealistisk å rekke morgenferjen som går om ca 14 timer. Rådslagningen med meg selv ender med at jeg bestiller meg et hotellrom i Linköping som er ca 80 km unna. Da vil turen i morgen bli på noe over 200km med god tid og med fergeturen vil jeg være veldig uthvilt når vi går i land i Turku. Så jeg er letter over å ha valgt å ta vare på helsen en stund til og sykler ved godt mot videre. Kommer da inn i en veldig god periode. Alt flyter av seg selv og vakkert landskap sklir forbi. Nå er det mindre monotont og mer interessant. Etter ca tre timer nærmer jeg meg Linköping og da gjør jeg selvfølgelig en kjempebrøler. Hotellet/sentrum ligger noen km utenfor løypen og det ender med at jeg sykler altfor langt. Så jeg må snu og sykle tilbake, samt finne en annen vei til sentrum. Det blir mye knot og over 15 ekstra km. Nå når det gikk så bra. Blir forbannet på meg selv og sykler som et svin gjennom overbefolkede sykkelveier langt elva. Mislykket inngang til Linköping:


Men til slutt ankommer jeg hotellet og på rommet er jeg effektiv med klesvask og søvn. Før jeg sovner rekker jeg å bestille billett til fergen. Det er ikke like lett som jeg trodde. Det ene selskapet er utsolgt, det andre også. Er jo fredag i morgen... Hvis jeg velger premium lugar til premium pris finner jeg en billett. Så da svir jeg av 3000,- kr; riktig nok svenske; på en luksuslugar. For hvis jeg skulle overnattet i stockholm ville også dèt blitt ganske dyrt. Får heller gjøre det litt billigere i finland.
Det positive er at jeg har klatret til 16de plass på rankingen.

Strava: https://www.strava.com/activities/7544087983

Dag 8
Etter 6-7 timers søvn kommer jeg meg opp og er raskt ute av hotellet og i gang på sykkelen. Kanskje litt for raskt..
Knoter litt ut av byen og bruker en halvtime på å finne tilbake til løypen. Da løsner det skikkelig. Jeg sykler helt rolig og kontrollert. Verden flyr forbi. Nå kommer vi inn på hvorfor jeg gjør dette her. Mange spør og jeg har problemer med å svare. Men det nærmeste jeg kommer er ordene Ian Walker har valgt i sin bok om ultradistansesykling; «Endless Perfect Circles». Sitat:

«Nobody talks about the ecstasy. People who take part in sport spend a lot of time talking about what they do, but they never seem to discuss the most interesting part of it. We’ve all read, and heard, so many words on the pleasures of winning contests, of being crowned the top athlete of the moment. And perhaps there are people who can use these occasional and fleeting moments of triumph as motivation for the years of grind that are necessary to reach the top of their game. Good luck to them. More astute sportspeople get closer to the truth when they say that what really matters isn’t winning, but rather the love of the athletic process: the day-by-day focus on improvement, on watching the numbers get steadily better through deliberate and painstaking work, on controlling what you can control and letting the results fall however they will. These wiser souls say that victory is little more than a by-product of a perfectly executed training plan and race-day strategy. They note that the true goal is nothing more than performing to the best of your ability while under pressure. But they still don’t talk about the ecstasy. They don’t talk about the pleasure – the perfect, unalloyed joy – of running down a mountain trail and watching your own body dance over the rocks and roots as though controlled by a far better runner than you. All those hours of practice allow your legs to think for themselves, seeking out the ideal line, the perfect footfall, always several moves ahead of your sluggish mind. Your waking self is shocked when it sees your foot land exactly on the fragment of safe ground between two loose rocks, and all it can think is: of course I stepped there! How could it have been otherwise? This thrill of controlled motion can also be found on a bicycle. I pity you if you have never experienced it. If only I could make you feel the awe that can overwhelm you as your body and your bike begin to intertwine. I have gasped aloud in delight as I felt myself relax into the frame, my muscles and bones becoming inseparable components of the machine that thrills across the tarmac beneath me. There is a sensation of the divine as you realise that your legs could not, in any conceivable universe, be pushing in more perfectly timed circles than they are now. This state of sublime connection – of flow, as it is known to psychologists – is only there for those who work for it. It is the athlete’s great secret, the true reward for the hours of dedicated practice. It is only when all the focused repetition has turned the activity into second nature that your body can shake off your mind and perform its magic while you watch astonished, like a passenger on somebody else’s journey. And these moments are mercurial. They never come when you summon them – they appear at times of their own choosing. Often they last for mere seconds before the strings are cut and you fall back into the usual, mundane relationship with your body. When this happens, it is the same sense of bereavement that we feel upon waking from a dream with the realisation that we can never recapture the freedom and delight of a moment before. I thought I could fly, but it wasn’t real! For that reason, when these moments of physical connectedness arise, you hold onto them like a butterfly in your fist. And, on rare occasions, the instances of ecstasy last longer. I well recall the time when I was riding my bicycle alongside a Norwegian fjord at the end of a 4300-kilometre race from Italy to the northernmost tip of Europe. I won that race, but the greater reward was to be granted three whole hours of feeling unimaginably connected to the act of physical motion. As the still, dark waters slipped by on my right, a playground for the shadows of the clouds that skittered overhead, and as white reindeer grazed along the roadside to my left, I thrilled as I realised that the perfect state of being at one with the machine was not going away. Every motion of my legs was timed with picosecond precision, the power transferred seamlessly from my body to the road by the wheels that emerged beneath me like an offshoot of my own flesh. And that feeling lasted… and lasted… and I feel such gratitude for the experience. That, perhaps more than anything else, is why I do sport. This feeling of connection is the ultimate reward for all the work – made all the sweeter for being meted out with maddening irregularity. And, fickle as the experience is, I know that I would never find it at all if I didn’t work so hard to look for it. You have to do something difficult to get it.»

Beklager langt sitat. Men dette er egentlig det nærmeste jeg kommer en begrunnelse på spørsmål om hvorfor jeg driver med dette her.

Jeg føler ingen motstand og bruker ingen krefter. Det er en ren restitusjonstur. Det er ikke paddeflatt. Og selv med knotingen på sykkelveiene inn til stockholm by blir snittfarten den høyeste av alle etappene til nå. Jeg har jo blitt forbikjørt av mange mens jeg var på hotell, men innover nå er jeg raskest.

Etter noen mil tar jeg en butikkstopp og handler det jeg trenger for dagen. Lager til et fint oppsett på styret med masse snacks.



De har vært flinke med løypen her. Men legger merke til noen påkjørte dyr, så det er tydelig at bilistene kjører hardt her. Det får man ha i bakhodet.



Men ellers er detr bare idyll. Jeg setter på noe musikk av Cornelius Vreesvijk for å komme i det riktige stemningen..
I de ytre delene av Stockholm er det drabantby og industri. Men på de ganske brukbare sykkelveiene er det noen som har tatt seg tid til å skrive oppmuntrende meldinger i asfalten.



Mot sentrum stopper jeg litt og tar noen bilder.



I indre byen dukker plutselig Lorenza opp. Superhyggelig!!! Vi prater littegrann, men hun blir ikke med til enden av ruten for hun er redd for at jeg skal bli disket pga assistanse. Dette er noe av ulempen med å sykle så effektivt. Vi har egentlig tusen ting å snakke om og kunne satt oss på kafè i mange timer. Men pga opplegget blir det bare hei og hadet. På sånne event som dette treffer man mange folk man kunne tenkt seg og stoppet og pratet med, men ender med å være kynisk og bare dra videre hele tiden. Neste gang vi møtes skal jeg ha bedre tid, Lorenza!
Etter å ha lest litt om folkelivet på f.eks birkebeinerrittet innser jeg jo at min glede over en(!) supporter i løypa de siste 1200 km kan virke litt.. ehh.. spesiell. Men altså....

Etter å kjørt ut løypen drar jeg tilbake til der hvor stempling er som var en sykkelbutikk. Leter da forgjeves etter en gjennomsiktig, liten pose som skulle inneholde passet og brevetkortet. Jeg har altså mistet passet mitt!!! Kanskje på hotellet, men egentlig hvor som helst mellom stockholm og trelleborg.... Nedslående; men det er bare å komme seg videre. Ellers treffer jeg 5 personer der. Alex, Bettina, Katarina, Johannes og Chris. Av disse er det bare Chris som skal på samme ferje som meg. Det viser seg at det tar 20 minutt å sykle til ferjekaien. Heldigvis har engelske Chris lagd rute, så vi sykler sammen dit. Vi rekker å ta etpar bilder, og vi får handlet mat på en stor butikk like ved.
Ute på ferjekaien treffer vi flere. Sergei som jeg traff forrige morgen, Daniel – sykkelbudet, Matteo og Mauriccio fra italia. Det blir hyggelig å prates på ferjekaien. Og det er jo bra for mannskapet slapp oss ikke inn før absolutt alle andre var kjørt inn... Her er Chris, Daniel og Sergio mens vi venter.



Jeg har kjørt fra noen siden Trelleborg, men jeg er først og fremst fornøyd med å ha tatt igjen firkløveret Alex, Katarina ogdi som tross alt kom til Trelleborg en ferge før meg. I Finland blir det å gi gass!

Etter å ha kommet meg på fergen finner jeg den svindyre luksuslugaren. Vi har avtalt å treffes på en restaurant, men bare Chris dukker opp. Vi spiser altfor mye mat på buffeen sånn at søvnen ikke blir optimal. Men hyggelig var det. Chris er ganske erfaren med sånne distanser som dette og har to fullførte transcontinental (tcr) i beltet. Lærerikt å snakke med han.

Strava: https://www.strava.com/activities/7549288220

Ja her kom det 3 nye dager å kose seg med. Som vanlig nydelig presentert i tekst og bilder og jeg er med hele veien. Jeg lar meg imponere av viljen du henter fram selv om ikke alt går på skinner.

Fin beskrivelse av lykke når hjulene ruller lett.

Heldigvis for meg, har du ikke kommet lenger enn til fergen over Østersjøen og det betyr at jeg har mer lesestoff i vente.

En imponerende tour de force, både rittet og rapporten.

Og +1 til KER. Med en smule redaksjonell bearbeiding og tilpasning, burde dette være en utmerket sak for Landevei.

Det blir tøft i Finland. Saatana perkele!