Stemningsrapport med bilde

Flott bilde, flott vær, flott sykkel!

Med 1025 meter er du soleklar vinner hva gjelder høyde over havet i stemningstråden denne vintersesongen



Siden moderator tilga meg forrige gang, tar jeg sjansen på enda en dobbeltpostering.

Ble møtt av dette panoramaet da jeg i går formiddag trillet mellom Sandungen og Sørkedalen.

Så, ja, må ikke nødvendigvis reise langt for å få fine sykkelturer vinterstid

Måler du antall høydemetre i en bakke eller høyest over havet Sepeda. Jeg har 1.100 fra julen, riktignok uten bukkestyre :-) og jeg startet absolutt ikke på null... Nydelig bilde, håper på en sykkeltur i Nordmarka i helgen

Takk! Du er faktisk indirekte omtalt der jeg postet det først. Alea iacta est.


Jeg tenker det høyeste punktet over havet man har befunnet seg på en sykkeltur denne vinteren. Men fortrinnsvis at man har syklet noen høydemeter for å komme dit. Siden Espen hjalp Marthe i føretråden, kan du kanskje surfe på velviljen derfra og poste en stemningsrapport med bilde uten bukkestyre. Kan dog ikke garantere for Valentinos reaksjon

Må innrømme at jeg ikke tør å utfordre moderators evt reaksjon utover avsporingen jeg allerede har utfordret skjebnen med. Plankepetter på forumet har vel 1.460 (Høgevarde) fra i fjor vinter :-)

På tide med en stemningsrapport igjen. Det har blitt lite langturer den siste tiden, og med lengste tur på ca 30 km i år tenkte jeg at jeg skulle være frisk og uthvilt for en tur Oslo-Askim-Vestmarka-Magnor, og tilbake via Kongsvinger og Eidsvoll. Ruten ligger i Komoot:

tur til Magnor
tilbake fra Magnor

Fredag ut fra Oslo deltok jeg først i pendlerrittet langs ring 3 (vunnet av seniorkonsulent Olsen etter et dristig rykk på rødt lys ved Sinsen). Deretter raskeste vei til Enebakk, og videre langs de nydelige veiene forbi Solbergfoss kraftverk.

I vakre Askim går ruten nordover medvinds på første lengre grusveistrekk, jeg har aldri vært her før men ruten Mørkvedveien-Øyestadveien-Langstuåsen kan varmt anbefales. Fast dekke, flatt med noen bakker som avbrekk.

Nordover langs Hemnessjøen er vinden fortsatt i ryggen, etter milevis medvinds på flotte veier gjennom vakkert kulturlandskap føler jeg at Landbruksoppgjøret er verd pengene:



Fra Hemnes tar jeg inn på den gamle jernbanelinja mot Bjørkelangen. Denne starter med en grus/jordsti, men etterhvert går den over i en deilig asfaltert gang og sykkelvei.



Fra Bjørkelangen følger dagens eneste stigning av betydning over til Mangen, hvor jeg tar sjansen på å fyre opp kvistbrenneren for en kopp kaffe.



Jeg har til nå bare hatt perfekte veier, behagelig temperatur, medvind og nedoverbakker. Men siste del at turen har jeg improvisert en rute som jeg er litt usikker på. Og ved Vestmarka kirke møter jeg vinden og grov grusvei. Mørke skyer minner meg på Jorlies bok. 1. vers 1. kapittel:



Og slik ble det:



Tilbaketuren har jeg ikke plass til mer bilder om. Men jeg kan nevne at Odalsveien fra Brandval til Storsjøen var fast og fin grus og antageligvis sykkelbar på racer. Resten av ruten foregikk på fine asfaltveier. Stort sett med lite trafikk, bortsett fra kanskje rundt Kongsvinger som ikke fremstår som den mest sykkelvennlige byen jeg har trillet igjennom. Likevel et stort pluss for bakken opp til Kongsvinger festning med brostein på slutten. Den gir meg assosiasjoner til et eller annet klassikerritt.

Fin stemningsrapport og når det er bilder fra mitt nabolag (Linna) blir jeg glad. Hadde jeg visst du syklet forbi,......

Du har vel da veldig fine ruter i nærområdet skulle jeg tro. Jeg burde sikkert samlet tips før jeg planlegger slike turer, men oftest følger jeg mine egne innfall. Og av og til fører det meg ut på vidvanke, men det er en del av sjarmen. Jeg tenkte faktisk på å følge Linna helt fra Skulerud. Men etter en kjapp rekognosering sørover fra Hemnes virket det som det strekket er litt tungt underlag og ikke så superspennende, mulig jeg tar feil?

Du gikk ikke glipp av noe ved å droppe linna fra Skulerud til Hemnes, selv om Skulerud og båthavna er en koselig plass. Strekket langs Hemnessjøen er både raskere å penere med flott utsyn over vannet.

Naijs, jorlie, takk!

Har bare lyst å dele litt inntrykk fra Mallorca, etter å nettopp ha besøkt øya for første gang. Jeg har sverget til GC, men det blir Mallorca neste gang også for å si det sånn. For en makeløs øy!

Beklager spammingen, men flere bilder

Nydelige bilder av en fantastisk øy, helt klart fint om våren når alt er grønt og ikke så varmt. Har en del turer på familieferie også i 40 grader. Langs kysten i litt bris som det ofte er går helt fint men i de fine dalene i innlandet kjennes det ørlite seigt ut :-) Når du blir litt bedre kjent eller stjeler turene våre (ligger et knippe på nesoddensykkel.no) så unngår du i stor grad halvstore veier i lavlandet og finner små perler mellom steingjerder.

Takk Emil. Jeg ser at turene deres går fra Palma, mens vi hadde base i Alcudia og vil nok ha det neste gang også. De jeg reiste med som har vært begge steder liker Alcudia best som utgangspunkt. Jeg synes den funksjonen i Strava som lager ruter etter popularitet og ikke korteste vei ga oss mange fine turer og små veier. Men helt sikkert plasser der vi kunne valgt en finere rute.

Småveiene fra Alcudia og sydover er nydelige og de kombinerer du perfekt med motsatt vei over fjellene :-) Har hatt base i Palma by, ved flyplassen, Andratx, Cala D'Or og Alcudia. Skulle jeg reist i morgen ville jeg valgt Bunyola, perfekt om du skal sydover mot Andratx via Calvia eller Puigpunjent, Esporles, retur over Estellencs, om du skal over Valldemossa, Soller / Puig Major / Sa Calobra, runden over orient, den flotteste klatringen på øya opp fra Caimari (hvor du kjøper ny lue på Sa ruta Verda), Luc / Pollenca, Formentor eller toppene på østsiden Arta eller klosteret på San Salvador.

Av en eller annen grunn heter denne "steingjerder så langt øyet kan se"...
https://www.strava.com/activities/1500585762

Edit: Forresten tøft med de 312 trøyene, applaus !

Takker. Vi gikk for en Beatles platecover vibe på det bildet :-D

Verden er frisk igjen! Og jeg kan lure med sykkelen på arbeidsturer igjen.

Etter hektiske dager i Genève i forrige uke, førte et par fridager meg forbi pittoreske franske Gex og opp i Jura-fjellene langs den fransk-sveitsiske grensen.



Til tross for hetebølge, stekende sol og over tredve grader i skyggen, hadde jeg fått det for meg at dette var tiden for å klatre tusen meter rett til værs for å finne The Swiss Jura Explorer - the last frontier of Switzerland. Med inspirasjon fra hyggelige Jaroslav, som kanskje noen husker fra Bike Brothers i Stavanger, og som nå skrur sykler på trivelige Bike Sold Cornavin i Genève.



Det er lett å glemme at allemannsretten ikke står like sterkt i Sveits og Frankrike som her hjemme, så etter flere timers surr langs elektriske gjerder og steinrøyser, innså jeg at jeg måtte endre ruten, og kom meg endelig inn på et strekk av sporet beskrevet i Bikepacking. Som var fint, men omtrent like vilt og farlig som Nordmarka. Jeg må ha forvekslet Jura-parken med en annen med et lignende navn og større dyr.



Etter noen få gravel-mil som halvveis rettferdiggjorde valget av 42 mm knastedekk, var det en glede å følge de alltid hyggelige og høflige franske landeveissyklistene på de lekreste, mykeste og masserende velostradaer gjennom nasjonalparken.



Fra nasjonal sykkelvei 7 ved Lac de Joux og Le Pont lot jeg Komoot guide meg nedover mot Lausanne og Genèvesjøen.



Fryktet det skulle bli en kjedelig transportetappe, men den kunstige intelligensen laget en nydelig rute gjennom skog, åker og eng.

Etter nærmere 14 mil, nærmet jeg meg reisemålet i vakre Chexbres mellom Lausanne og Montreux. Og da tok virkeligheten meg igjen.

Oppstigningen fra Genève hadde vært varm selv i morgentimene. Nydelig svalt på toppen på nærmere 1400 meters høyde, men utover dagen ble det hetere og hetere, selv i fjellet. Og jo lavere jeg kom utover ettermiddagen, jo varmere ble det. Uvant som jeg er med heten, traff jeg i godt over tredve grader den berømte veggen, med alle tegn på overoppheting. Selv med hyppig inntak av veske med elektrolytter og det hele. Pesende og med høy puls, klarte hjernen min å resonnere seg frem til at de siste fem kilometrene og et par høydemetrene ikke var verdt risikoen. Det ble Ûber opp til hotellet. Takk til sjåføren som tok hånd om både sykkelen og meg.

Dagen etter var planen å sykle tilbake til Genève langs sjøen, men klar himmel og 30-35 grader i skyggen var ikke fristende for en kropp som ikke var restiturert etter gårdagens misbruk. Må med skam bekjenne at det ble tog. Det var fint, det òg.

En vasket versjon av ruten uten timer med surr i utmark, er noenlunde slik: Genève til Chexbres.

Island! Endelig Island!



Etter varmebølge og overoppheting ved Genèvesjøen, er det en fryd å pløye seg gjennom syv-åtte grader med regn og blåst fra åpent Atlanterhav på vestkysten av sagaøya.



Øst for Borgarnes møter jeg både norsk høyfjell og vestlandsk øygard kun et par titalls meter over havet.



Lundarreykjadalur.



Grímsá.



Nyåpnede Basalt med elleve rom.

Alt er bare helt fantastisk. Klimaet. Landskapet. De hyggelige vertene på nydelige Basalt, som disket opp med varm mat til en sulten og våt syklist fire timer før restauranten egentlig åpnet.

Island!

***

Igjen er dette utvidet pendling i anledning jobbtur. Har kun noen få dager.

Opprinnelig var jeg nysgjerrig på ruten til røffe The Rift, sponset av Lauf. Men en syklende venn i Reykjavik advarte mot den krevende løypen så tidlig på året. Kanskje fortsatt snø. Og høy vannføring i elvene som krysses. Den ruten ville også gitt meg mer logistikk og transport, som betyr tapt tid og tapte muligheter.

I morgen tidlig er derfor planen å sette i vei på 200 km-versjonen av Grefillinn. Først 600 meter opp i Kaldidalur. Som uttales med vekt på Kald. Kuldegrader i natt, et par grader på formiddagen. Varme klær er heldigvis med, selv om jeg ikke visste at det skulle bli såpass kjølig. Vandrerskoene er René Herse Hurricane Ridge Endurace 42 mm som er blåst opp til 44 mm på Hunt 4-Season X-Wide. Kanskje blir det endelig grovt nok.

Jeg hører et kvad i det fjerne.

Oppstigningen mot Kaldidalur møter meg med kjølig fjelluft, varmende sol og blendende utsyn. Og tiltagende vind.



Jo høyere jeg kommer, jo ødere blir det. Nå rykker kastene av sidevind meg rett over veien, og motvinden gjør at hver meter koster krefter.



Endelig en vei der det føles riktig med brede, knastede graveldekk. Grepet trengs mot vinden. Sandkorn hamrer mot ansiktet.



Høydepunktet på beskjedne 700 meter er som høyfjell, ved isbreene Thórisjökull og Geitlandsjökull. Haglet pisker, kulda biter i fingertuppene og iskald vind fra Atlanterhavet uler i ørene og river meg rundt som en strådukke om jeg et øyeblikk skulle gi opp kontrollen over styret.



Vel nede i lavlandet i Húsafell er det til gjengjeld ren idyll. Med solen i ansiktet og vinden i rygger, blåses milene unna som ingenting langs Hvitá.

***

Jeg innså raskt at hele runden av Grefillinn på 200 km var hinsides det som for meg skulle være en rolig kosetur med bagasje. Den åpenbare løsningen var å dele ruten i to, og ta kun de første 100 km i dag.

Fantastisk tur som jeg vil huske resten av livet. Den mest øde og ville fjellkryssing jeg noen gang har gjort. Panorama etter panorama som kamera ikke klarte å fange. Ikke en syklist å se, kun en og annen hilsende motorsyklist og bilister som rutinemessig rullet ned ruten og forhørte seg om alt var i orden.

Samtidig var de første 50 km fra Basalt blant de tøffeste jeg har opplevd. Stigningen var beskjeden, men krumbøyd i motvinden opplevdes kryssingen flere ganger lengre.

Og dette er en godværsdag på Island. Rytterne som stiller i Grefillinn kan få seg en overraskelse om de regner med å storme gjennom denne runden som enhver annen søndagstur på 200 km i kontinentale Europa. På en stille dag vil det være en nytelse. Men i tåke, regn og vind vil Kaldidalur kreve både vilje, krefter og tid. Og deretter er det fortsatt 100 km.

Nydelig !!!!

Dette er min nye favorittråd

Takk, Emil og Lars!

***



Jeg følger ruten. Jeg kan se veien. Så nær, men unåelig.



Det er når sporet svinger av fra allfarsvei du vet at det begynner.



Litt bratt. Litt grovt. Litt tungt.



Til gjengjeld: Belønningen.

Etter torsdagens kryssing av Kaldidalur og seiltur gjennom Húsafell, regnet jeg med at de siste 100 km av Grefillinn skulle bli susende fart på fin grus, kun dempet av motvinden. Men igjen ble jeg overrasket - denne gang med geiteklatring gjennom Norðurárdalur. Merket som bilvei, men kun for firhjulstrekkere. Endelig godt at jeg har énhjulstrekker som kommer frem overalt.

Når man dunder gjennom det som må betegnes som steinveier - ikke grusveier - er det med ett tindrende klart hvorfor Laufs spenstige gaffel og eventyrsykler kom til verden akkurat her. Demping på bukkestyresykler er ikke overdrevent fiksfakseri likevel. Om jeg hadde innsett det før avreise, skulle jeg i det minste ha gjort dempingen mykere på mitt Shockstop-fremspring.

Å følge ruten til et ritt som går av stabelen i august var gjennomførbart, med unntak av to elvekryssinger som var åpenbart livsfarlige med høy vannføring. Et lite øyeblikk fortalte bikepacking-halvdelen av hjernen at jeg burde forsøke. Heldigvis lyttet jeg til halvdelen som minnet om at jeg var på jobb. Og ja, en forsering av piggtrådgrind og forsiktig balansegang over bjelker og høye spikre på en bro som kun var under konstruksjon. Og kilometre på en massiv autostrada av grov pukk med svære anleggsmaskiner brølende forbi.

Ikke en syklist å se på hele turen. Hm.



Jeg tøyer kanskje litt hva som kan aksepteres på racer-forumet her, selv om det ble flere mil på landevei. Kanskje må vi ha en stemningsrapport-tråd på blandevei/bikepacking Men det er fint å ha noe felles.

Jeg tok altså ruten til Grefillinn, føyde til tur/retur Borgarnes, og etter å ha fjernet de for dype elvekryssingene, fikk jeg denne ruten.

Nå er jeg i solvarme og urbane Reykjavik. Alt er perfekt, bortsett fra at Lauf er stengt på lørdager

Må snart si farvel til sagaøya. Men tenker på The Rift.

Justitia Omnibus!

Som den oppmerksomme forumist skjønte fra forrige innlegg, begynte mitt tradisjonelle bittelillle Amerika-eventyr denne gang på storslåtte Union Station i Washington D.C.

Det var tenkt som en behagelig avslutning på tre ukers jobbreise. Etter en vidunderlig røff tur på Island, og mens danske kolleger hastet hjem over Atlanteren for å få med seg starten på Tour de France i København, skulle jeg etter en togtur vestover duve rundt 50 mil fra Pittsburgh tilbake til hovedstaden langs Great Allegheny Passage og Chesapeake and Ohio Canal Towpath, og la tankene vandre på ensomme skogsveier blant hjort, villkaniner, vaskebjørn og forhåpentligvis få og vennligsinnede svartbjørner.

Slik skulle det ikke gå.

Det startet så bra i en liten flokk av bikepackers som samlet seg rundt hovedtavla og ventet spent på hvilket spor Capitol Limited-toget til Chicago skulle rulle inn på. Jeg kjente igjen åndsfrender i et ungt par med Grail, GravelKing og vesker fra sympatiske REI Co-op. Min klumsete hilsen ble besvart på klingende norsk av mannen, som viste seg å være amerikansk offiser som hadde tjenestegjort i Norge i flere år. Sammen fant vi frem til den åpne godsvognen som tjente som sykkelvogn, og fikk lempet inn doningene. Paret var ideelt reisefølge, og de første av komplett utrolig mange hyggelige amerikanere jeg skulle møte med bånd til landet i nord.

Jeg hadde ikke lyst til å havne opp i enda en storby, og hoppet derfor etter seks timer av på stoppet før Pittsburgh, i småbyen Connellsville. På det lokale hotellet var resepsjonisten travelt opptatt med å jakte på en frosk som hadde lurt seg inn i vestibylen. Da hun oppdaget nordmannen på sykkel som hadde kommet inn fra den mørke, fuktige varmen utenfor, insisterte hun til gjengjeld selv å betale for drikke for meg fra salgsautomaten som var en smule utslått og ikke ville akseptere mine kort.




Første sykkeldag opprant med sol og mer fuktig varme. Jeg traff tidlig på den vaskekte amerikanske gravel-syklisten Blake, som nettopp hadde satt på en massiv 11-51 kassett på sin Diamondback, og som gjennom syv mil langs Youghiogheny-elva i statsparken Ohiopyle fortalte om lokal sykkelkultur, grusritt, tradisjoner, skikk og bruk, utstyr og utveksling, og ikke minst hvordan holde det gående i den fuktige heten, herunder ved hjelp av All Natural Athletic Fuel Coffee Infused Vermont Marple Syrup, som han gjestfritt delte. Jeg burde ha lyttet nøyere og fulgt rådene.




Blake introduserte meg også for en ideell frokost for raske syklister, ordrett oppført i menyen til Ohiopyle Bakery & Sandwich Shoppe som Sausage, Egg and Cheese Served on a Fresh Glazed Doughnut!! Oh yeah!!!




Etter en innstendig anbefaling om å benytte anledningen til dukkert i de friske vannfallene i parken, som jeg dessverre ikke innså klokskapen i der og da, skilte jeg lag med Blake i Rockwood, nær toppunktet Eastern Continental Divide, som markerer overgangen mellom Chesapeake Bay og Mississippi River. Jeg forlot ham med en stående invitasjon til besøk og sykkeltur i Nordmarka, Rallarvegen og Dovre. Kanskje ringer det en dag på døren i Sørkedalen og det er han og kona.




Turen gikk videre østover gjennom fuktig skog...




...over historiske broer, som the grandaddy of bridges on the GAP - Salisbury Viaduct fra 1911 - som strekker seg 600 meter over Casselman River Valley...




...og gjennom tunneler som kilometerlange Big Savage fra samme år. Først deilig svalt, siden tiltagende kjølig, og til slutt bitende kaldt midt inne i fjellet, før du igjen møter solen og det som nå oppleves som en kompakt vegg av fuktig varme. Som å returnere til finsk sauna etter kald avrivning.

På ettermiddagen glir jeg inn i søvnige Frostburg, dekket av varmt salt og rødbrunt støv fra topp til tå. Nå en kjølig dusj og kald drikke.

Første dag gikk bra. Heretter skulle det bli verre.

Spennende, gleder meg til fortsettelsen!

Jeg frekventerer ikke racerforumet så ofte så da fikk jeg med både Island og USA i samme slengen. Inspirerende og intet mindre enn nydelig, både bilder og tekst.

Må oppdatere og effektivisere bucket listen min etter de siste oppdateringene til Sepeda. Inspirerende!

Takk, Øyvind, Andreas og saktetur!




Annen dag på årets bittelille Amerikaeventyr langs Great Allegheny Passage (GAT) og C&O Canal Towpath fra Pittsburgh til Washington D.C. begynner med tre mils nedstigning fra Frostburg på 600 meters høyde til lavtliggende Cumberland, på rask og velholdt vei langs gamle jernbaneskinner. Etter gårsdagens trivelige rulling gjennom Ohiopyle med gravelrytter Blake i jevn, om nesten umerkelig oppstigning, har jeg foran meg en beskjeden etappe som burde være verdens desidert enkleste og kjappeste sykkeltur - tolv korte og bedagelige mil med knapt en eneste høydemeter til Hancock, Maryland. Ingenting kan gå galt. Ingenting.

Nedstigningen er åpenbart turens mest populære strekk, og i den første morgentimen møter jeg langt flere mennesker enn under hele valfartingen på Island og første amerikadag lagt sammen - en strøm av tohjulinger, trehjulinger og liggesykler, med barn, voksne og eldre. Jeg undres i min naivitet hvorfor alle er på hjul så tidlig. Samtidig følger temperaturen den oppadstigende solen og bikker allerede 30 grader. Luftfuktigheten er så høy at trøya kleber seg til kroppen og svetten pipler frem på pannen selv i sval nedoverbakke.




I Cumberland med sine 20.000 innbyggere har jeg all anledning til å fylle på med både lunsj og drikke, men jeg velger i stedet å tråkke videre idet velholdte GAT glir over i smalere og røffere C&O Canal Path, i retning av kanalen som i et århundre var en livslinje ved mektige Potomac.




Lite vet jeg at jeg nå beveger meg inn i vidstrakte Green Ridge State Forest. Veien utvider og trekker seg sammen som hjerteslag, fra bred grus til smal sti, mil på mil gjennom stadig tettere skog langs en stillestående og gjengrodd kanal. Jeg er plutselig mutters alene, og det er slutt på alt av handel og servering. Heten blir tettere og tettere. Fuktigheten stiger.




Paw Paw-tunnelen fra 1850, med sin smale og bølgende gangvei langs kanalen, byr på kjærkomment ly fra den mettede varmen. Men i enden møter jeg sperring med solid hengelås, etter naturens herjinger i fjor. Jeg er fristet til å forsere sperringen, dinglende over kanalen med sykkelen på skulderen, men i likhet med elvekryssingen på Island, overbeviser min fornuftige hjernehalvdel meg om at det er en dårlig idé. Jeg må ta veien over Paw Paw-fjellet for å komme videre.




Nå tetter skogen seg til. Temperaturen stiger. Luftfuktigheten blir høyere. Jeg er svett og salt. Flaskene er i ferd med å gå tom. Men det er bare knappe fem mil igjen til Hancock. Det kan umulig være et problem. Dette går bra.

Men nå er det slutt på å ta bilder og kose seg. Jeg kjenner at kroppen sliter. Ikke av fysisk anstrengelse, men av å være nedsenket i denne trykkokeren.

Med sirissenes karakteristiske sang i ørene, ved en stillestående, gjenvokst kanal og med knapt et vindpust fra unåelige Potomac, får jeg følelsen av å befinne meg i en jungel mer enn ved den amerikanske østkysten. Det begynner å butte. For alvor.

Til slutt møter jeg en gruppe amerikanske ungdommer som har slått leir. De rasjonerer selv eget drikkevann, men gjør meg oppmerksom på nettverket av gamle håndpumper der man kan pumpe opp brønnvann. Det er behandlet med jod og skal være trygt å drikke, om enn det anbefales å koke vannet. Det er varmt og smaken er metallisk. Kroppen klarer ikke ta det til seg.

Irritert på meg selv, må jeg innse at jeg er dårlig nå. Mat og drikke kommer rett opp. Jeg er salt i munnen. Kroppen er salt.

Hver kilometer er blytung, selv med minimal innsats. Mens jeg i heten i Jurafjellene i Sveits for et par uker siden aldri var mer enn noen tastetrykk fra transport, har jeg her ikke annet valg enn å presse meg videre. Pausene frister, men hjelper lite. For varmt å stå stille.

Langsomt, langsomt beveger jeg meg mot Hancock. Til slutt er det bare 800 meter igjen før skogsveien munner ut i småbyen, med løfte om skygge og kjølig motellrom. Jeg står ved sykkelen og må nesten le av at jeg oppriktig ikke aner om jeg klarer å forsere det siste strekket, hverken til fots eller på hjul. Jeg som trodde jeg kunne sykle så langt jeg bare ville under de fleste forhold.

Meter for meter nærmere jeg meg lyden av trafikk og sivilisasjon. Med asfalt under skosålene, synker jeg sammen ved veikanten for å hvile litt før de siste få hundre metrene til motellet. Bare litt hvile.

***

You all right, man?

Over meg troner en diger, skjeggete amerikaner. Jeg tror jeg forklarer at jeg er utslitt av heten, men at det går helt fint og er ingenting å bekymre seg for, siden jeg snart er fremme på motellet. Den skjeggete amerikaneren rister på hodet, lemper både meg og sykkelen opp på lasteplanet på pick-up'en, og kjører meg opp de siste bakkene.

Jeg er fremme. Takk til den snille amerikaneren.

På motellet blir jeg tatt godt imot. Den avkjølte resepsjonen er himmelen. Uten at jeg vet det, ringes det til 911. Kort tid etter svinger en diger ambulanse opp foran resepsjonen.

Den myndige kvinnelige ambulansearbeideren studerer meg med profesjonell interesse mens hun måler blodtrykk og sjekker kroppstemperaturen. Åpenbart kontrollerer hun pupiller og vurderer om jeg er i stand til å snakke sammenhengende og rasjonelt. Det synes jeg at jeg gjør, til tross for en mild irritasjon over at hun nekter meg å styrte en iskald Cola. Det var drømmen om den magiske drikken som holdt meg gående fra Paw Paw. Små slurker med vann uten kullsyre er det eneste som er tillatt.

Jeg blir innstending anbefalt å bli kjørt til det lokale sykehuset, men jeg klarer å forhandle meg ned til hvile i nedkjølt rom, kjølig dusj, ingen iskald Cola, ingen sykling de nærmeste dagene, og full legesjekk ved hjemkomst til Norge. Ellers har den myndige damen en høne å plukke med meg.

Mens jeg forserer heten fra resepsjon til kjølig rom i salt sykkeltøy, undres jeg et øyeblikk hvordan jeg skal komme meg de tyve milene fra vesle Hancock til Washington D.C. for å rekke flyet hjem. Men det spiller ingen rolle. Jeg kan jo bare bli på motellrommet. Deilige motellrom.

Oisann.. Mer spennende enn forventet, dette. Venter på fortsettelsen.

Takk @Sepeda, for nok en knallfin rapport som begynner på det vakkre vis og som etterhvert strammer grepet.
Du formidler på en måte som tar oss med på den følelsesmessige og fysiske berg og dalbane på denne turen.
Føyer meg inn i rekken av de som vil ha fler "Stemningsrapport med bilde"

Knallbra rapport(er) Sepeda! Blir spennende å lese om hvordan formen var dagen derpå ;-)