Vil du helst være overbiked eller underbiked?

Tenker tilbake på sykler jeg har hatt tidligere og de siste 4-5 har følgt et ganske tydlig mønster ved å enten var mere eller mindre sykkel enn den forrige, med tanke på vandrig og kanskje generel grovhet men uten at bli dratt helt til ytterpunktene vil jeg si, teks:

- Evil Insurgent (150mm 27.5)
- Bird Aeris 120 (120mm 27.5)
- Bird AM9 (150 29)
- Santa Cruz Tallboy (120 29)

Og nå etter en lang vinter uten mye sykling så har jeg e-forelsket meg litt i en Commencal Meta TR (140mm og heftig mengde med alu).

Andre som følger samme mønster? Kan man bli fornøyd med noe i midten eller er eneste løsningen her det åpenbare N+1?

Nå ska det sies at jeg, har vært fornøyd med alle syklene, foruten Eviln som hadde altfor slak setevinkel til min høyde, men stort sett er de blitt byttet pga den evige lysten etter "noe annet" har meldt seg. Jeg er ikke akkurat den raskeste og terrenget mitt (Østmarka) er i hodesak ganske tamt, sammenlignet med mye annet som disse sykelene er kapable av, så mye av dette handler kanskje mest om det materialistiske…

Vil aller helst være litt overbiked.

Har egentlig alltid vært overbiked, og trives ganske godt med det.
Var nok litt meget med en alt for tung og ueffektiv cube stereo 170mm i Oslomarka ved starten av karrieren, så har nå landet på 150f/140b.
Dette er nok også for grovt i lys av hva jeg sykler 95% av gangene, men jeg opplever at syklene har blitt så bra og effektive de senere årene at jeg heller tar med meg 10mm for mye enn for lite ut på tur. Så har jeg litt i reserve den ene gangen jeg bommer totalt.

Har gått fra underbikedish til perfect biked til overbikedish til underbikedish igjen

Canyon Nerve (120 mm 29) var litt nervøs og utrygg helt i starten av karrieren, særlig for meg som var uteknisk og feig.
Transition Smuggler 130/115 mm var på mange måter helt perfekt og ny geometri var en åpenbaring
Transition Scout 150mm/140mm ga masse selvtilit nedover og fungerte selv om den var tung og dorsk bortover og oppover.
Nå er jeg på Rocky Mountain Element 120/100mm og er definitivt underbiked og trives godt med det. Selvtilliten er god nok til at jeg kommer meg ned stiene jeg før synes var skumle og har ikke behov eller ønske om å sykle grovere eller mer hasardiøst. Kommer meg nå opp flere ganger og trenger ikke være redd for grus eller transport.

Har hatt fatbike og sti-ht i tillegg til disse.

Redigert: Alle som snakker om at moderne stisykler med mye vandring har blitt tråkkeffektive har selvsagt rett. Men de er fortsatt treige drog sammenliknet med rittsykler.

Jeg har fulgt litt samme mønster.
Yeti 575 (146 26"
Yeti AS-R (sideprosjekt som ble svært lite brukt)
Yeti SB-66 (150 26")
Liteville 301 (160 26")
Banshee Spitfire (140 26/27,5")
Canyon Strive (160 27,5")
Pole Evolink 131 (131 29")
Starling Murmur (140 29")

Synes 140 er fint til det meste jeg driver med, som er generell stisykling og enduroritt. Merker merker ikke store forskjellen mellom Evolink og Murmur på snappyhet, men sistnevnte gir litt mer igjen når det går fort.

Har lyst på en downcountry på 120mm med XC-orientert dempting i tillegg, men ikke plass i bod eller økonomi.

Jeg bor også i Østmarka, og hadde jeg ikke syklet enduro, hadde nok 130-mm vært nydelig. lefler med tanken om å teste kortere vandring på demper og senke gaffel for å se hvordan den funker i Østmarka da.

Frem og tilbake her også.
26" 130mm
26" 160mm
29" 100mm karbon
29" 130mm
29" 130mm karbon
29" 140mm karbon

Er for feig for de største droppene og alt for høy hastighet nedover nå, men setter pris på crux og klatringer. Føler jeg har landet på en lett-ish karbonsykkel med 130-140mm er helt perfekt. Det klatrer godt, men det er allikevel ikke sykkelen som holder igjen på vei nedover.

Hvis jeg allikevel måtte ha valgt, som trådstarter er ute etter, så hadde jeg nok sagt underbiked. Liker lette sykler og klatring og nedover går det ikke spesielt raskt uansett.
I tillegg til nevnte FS fra listen over, så har jeg også HT rittsykkel, SS, DH, og grusracer i stallen, så de andre behovene blir dekket på et vis. Hvis jeg måtte kvitte meg med alle syklene bortsett fra én, så hadde jeg beholdt FS stisykkelen (som for øyeblikket er en Orbea Occam) pga. allsidighet.

Jeg vil være underbiked eller passebiked.
Jeg har lang karriere med ting fra 0 til 120 mm i begge ender.
Det passer akkurat med sånn sykling jeg identifiserer meg med.

Snille folk på tirsdagsklubb har advart meg mot å sykle i trulsrunden med to av syklene mine. Og det liker jeg.
0 mm representanten hilser til alle overbikere der ute:



LarsB

Spørs hva jeg sykler. For flate eller kuperte stier samt enkle flytstier vil jeg være underbiked mens i mer bratt og gufsete terreng vil jeg være overbiked. Men aller helst vil jeg ha noe som passer perfekt.

Jeg går fra passebiked, Hightower, til overbiked, Rallon. Kontrært hyphen om enduro geo med lite vandring. Tror akkurat det handler mest om markedsføring.

Favoritten er små hjul og 130mm bak. Dvs overbiked, framleis, nå i 50+-skiktet.

I hvilken kategori faller en lang og superslakk hardtail med 150mm vandring i front, hvis den sykles primært i Østmarka? Overbiked foran, underbiked bak?

Manisk/deppresiv

Skulle jeg bare hatt en sykkel ville jeg valgt litt mer framfor litt mindre. Litt mer vandring funker alle steder hvor litt mindre vandring funker, mens motsatt har begrensninger når det blir bratt og rufsete. Når det er sakt har jeg pga venting på nytt grovere skyts endt opp med å kun ha 130/110 mm sykkel en hel sesong og det funket også fint fra lange grustransporter, terrensykklritet, et enduroritt og et par turer med heisbassert. Men da jeg fikk den grovere sykkelen i hus merket jeg fort hvor mye tryggere jeg følte meg ned bratte kneiker.

Larsb har sagt det meste.

Siden jeg frivillig velger sykkelen vil jeg si at jeg stortsett er passebiked, mens de fleste ville sagt at jeg er grusomt underbiked. Jeg vil jo oppfatte deres sykler som svært overkill, overbiked. Men jeg regner med de vil oppfatte sine egne sykler som passebiked.
Det er jo tross alt sykkelen de har valgt selv for å ta med på tur.

Underbiked vil være å bli tvunget til å sykle sti med racer. Overbiked vil være å bli tvunget til å sykle sti med nordmarksofa.

Etter å ha klart å sykle halvgrove stier på en CX vil jeg si et jeg foretrekker å være underbiked.

Jeg vil ikke være som deg, men jeg elsker det du gjør.

Har også lagt merke til at jeg har en tendens til at gjøre en "grov" sykkel enda grovere. Forrige 150mm sykkelen jeg hadde fikk fort lagt på seg coil bak og fram og grove dekk, mens jeg med tallboyen foretrekker lettere dekk for at få den mere snerten. Kanskje det beste hadde vært noe som var hakket mer kapabelt, men som man likevel kunne bygge både opp og ned.

Har null behov for det, men merker jeg er sykt interessert i de groveste super(?)-enduro sykkelene som har kommet siste årene med 160+ bak og 170 foran, hadde jeg syklet heisbasert ofte hadde jeg hatt en sån. Drømmer litt om stivheten til Zeb/fox38 når jeg ser min (sammenlignet) stusselige fox 34 deflektere, men så er det jo mindre at ha med seg i mildere terreng. El-mafian lokker litt her også.

Fra Hardrocx hardtail 100mm til SApecialized Epic 100/100 til nyere Epic 100/100. Da er jeg vel kronisk underbiked.
Jeg skulle nok ideelt sett hatt en 120/110 evt 120/120 for mitt bruk.

Underbiked, jeg har nedgradert fra Nomad til Blur, Bronson til 5010, nå Starling Twist Trail 140. Mer morro med mer snert. Men jeg har bygd opp sykla m 36 gaffel, piggyback og grovere dekk. Tallboy m 36 gaffel, cushcore og noen gode dekk hadde vært mitt valg om bodde i oslobygda

Mini/micro-enduro er ikke feil. Kan rælles, men gir deg mer juling
slutt å trolle. Det er ingenting som tilsier at en frisk mann i sin beste alder trenger elsykkel i Østmarka. Hadde vært noe annet hvis man bor i shuttleterreng..

Jeg vil også slå et slag for at livet blir morsommere, rikere og mer innholdsrikt hvis man er litt overbiked. Jeg har gått for grovere sykkel hver gang jeg har kjøpt ny og er nå på en 29er med 140/160, og jeg angrer ikke. Jeg synes hovedargumentet er at du ikke treffer begrensningene like raskt når det går fortere, det bare fortsetter å være gøy selv om hastigheten øker, og det kan man ikke alltid si om sykler med mindre vandring og brattere vinkler.

Også har min 36 160 tatt et par hits ila årene hvor jeg har bånna hardt, og da er jeg jævli glad for at jeg ikke sitter på en 34 @120mm må jeg si

Litt overbiked. Så har du muligheten til å dra på såpass at det blir perfectbiked. Har aldri likt å være underbiked. Hvis jeg vil ha den opplevelsen, så sykler jeg sti med grus sykkel. Men det er litt en annen greie.

Har tenkt litt på dette. Det funker jo å være lett underbiked etter min erfaring. Min 131mm (150 gaffel) funka faktisk ganske bra til brutal rælling, selv om man får mer juling i beina. Det gikk faktisk bra, og jeg følte ikke at jeg ble hemmet av det. Så jeg tror jeg heller ønsker å være lett underbiked kontra overbiked slik ståa er nå. Men det kommer også an på erfaring, teknikk og terreng. Har sykla sti i over 30 år, og teknikken er ikke blitt dårlig enda.

Denne tråden minner meg på at jeg kanskje skal senke gaffelen på hardtailen igjen

Hva er egentlig under- og overbiked på sti?
Jeg har en Tallboy og da er jeg overbiked på grus/lett teknisk klatring, perfektbiked på det meste og underbiked på de røffeste nedkjøringene (underbiked i den forstand at det går litt saktere. Det er like morro).

Jeg har, som trådstarter, gått fra AM9 til Tallboy og jeg kommer nok ikke til å gå opp i vandring igjen. Sykler altfor mye variert og lange turer til det. Da måtte jeg i såfall hatt 2 sykler, og det gidder jeg ikke. Sykler ikke heisbasert/enduroritt lengre, men om jeg hadde gjort det så måtte jeg hatt en sykkel til det. AM9 fungerte strålende i Hafjell en gang pr år, men Tallboy blir nok litt for puslete.

Strengt tatt så klarer vi helt fint å sykle helt uten demping, og hvorfor ikke gå all-in med singlespeed - det er ingenting som tilser at en frisk mann trenger noe mer i Østmarka?

Jeg har 1xstisykkel, 1xenduro-rigg og 1xelsykkel og koser meg med alle. Nå i vinter har elsykkel vært go-to redskap i Østmarka, helt perfekt med den økte rullemotstanden en får med løssnø og is og den har også fortrengt en fatbike ut av stallen i tillegg til at de to førstnevnte har fått gjennomført nødvendig vedlikehold og er klare for barmarkssesong. I tillegg så blir en litt mer løssluppen med høydemeterne, nå går det helt fint for min del å sykle opp en del steder som jeg helst unngikk før som f.eks Swahili opp, jeg kan også ta flere utforkjøringer fordi det er lettere å komme seg opp igjen - før var jeg mer gnien på å gi fra meg høydemeter i utrengsmål.

Ser ikke ut som om det er negativt for den fysiske formen heller, i det minste ikke min som er i moderat-assist kategorien hvor man må yte for å nyte. Syklet første tur på lenge på stisykkelen på barmark i går og det gikk akkurat like fort som før elsykkel snek seg inn i stallen selv på en relativt sett for meg lang tur på 24 km.

Ift. spørsmålet overbiked vs. underbiked så velger jeg underbiked. Det å dra rundt på en sykkel med lengre vandring har en kostnad, og hvis man ikke er i et terreng hvor man får utnyttet det får man bare en dorskere sykkel - det gjelder særlig hvis man ikke har noe assistanse.

Kategoriene er:
Underbiked - overbiked - motorbiked.

Haha...ha.

Litt overbiked er min stil. Og det er jeg jo med alle syklene jeg har, inkludert landeveissykkelen og fatbiken. Ikke sjans at jeg klarer å utnytte dem til fulle. Men best av alt er å ha litt forskjellige alternativer slik at man kan tilpasse seg dagsform og terreng.

Knegg.

LarsB