Forskjells-Norge

Dette var vel valgkampens heteste tema, sannsynligvis var det en vesentlig bidragsyter til at de rødgrønn vant valget. Fokuset var ofte ikke på de rike, men på de styrtrike, milliardærene. Og med påstand om at ulikhetene øker.
Og i dag forkynnes regjeringsplattformen for den nye regjeringen, jeg vedder på at det blir lange taler om at nå skal forskjellene reduseres.

Er debatten om ulikhets-Norge primært en retorisk knep ?

For å svare på det må vi finne ut hvor stor ulikhet vi har med hensyn til inntekt og formue. Og hva som må gjøres for å få gjort noe med eventuelle for negative utslag av ulikhet.

Ulikhet i inntekt
Ser vi på ulikhet i inntekt, er Norge blant de landene med minst ulikhet i inntekt i OECD. OECD -oversikt viser at Norge har ligget på en gini-score på 0.262 i 2015, 2016 og 2017. ( Gini-koeffisient er en standard for måling av ulikhet, hvor 0 er ingen ulikhet og 1 er maksimal ulikhet) . Sverige har de samme årene ligget på ca. 0.280 ( altså større ulikhet enn Norge i inntektsfordeling), Danmark på samme nivå som Norge. (kilde : https://data.oecd.org/inequality/income-inequality.htm)

Ulikhet i formue
Ser vi på ulikhet i formue er også der Norge et av de landene i verden med minst forskjeller . I perioden 2008 - 2018 har gini-indexen i formuesuliket i Norge økt fra 0,633 til 0,798. I Sverige fra 0,742 til 0,867 og i Danmark fra 0,808 til 0,838.Vi ligger omtrent på nivå med Finland. ( kilde : https://en.wikipedia.org/wiki/List_of_countries_by_wealth_inequality)

Så det man sier politisk i Norge, er altså at ulikheter som man ser i nabolandene er forkastelige ( uten at jeg har registrert at sossarna eller sosialdem i Danmark har flagget reduserte ulikheter som den store saken).

Så da funderer jeg på : hva er akseptabel ulikhet i Norge mht forskjeller i inntekt og formue ? Hva er målet man skal redusere ulikhetene ned mot ? Og hvorfor akkurat det måltallet ?

Det er nok vanskelig (spesielt for de politiske partiene) å gi et tall som mål på dette. Jeg tenker kanskje at de fleste ønsker at de som ikke får endene til å møtes i hverdagen kommer opp på et akseptabelt nivå, også bruker de de superrike som motstats, kanskje for å ha noen å legge skylda på? Eller så kan man dele det opp i tradisjonell venstre-høyreakse der Rødt ønsker et tall på 0,0, men FRP vil ha 1,0.
Om de superrike blir enda mer superrike, mens de fattige også blir litt mindre fattige, så kan jo ulikheten gå opp selv om de i realiteten er vinn-vinn?

Jeg tenker kanskje at ulikhet er når de med dårlig råd ser at det store flertallet ("middelklassen") får en mye bedre levestandard, mens de selv sliter.

Tenker at denne kan et lite innblikk i hvordan ulikheter kan måles...... på ulik måte.

https://forskning.no/penger-ulikhet-okonomi/litt-flere-fattige-i-norge/1585230

Jeg vet det er en standard måte å måle fattigdom relativt til medianinntekten. Men hvis man ikke tar hensyn til Aabergs perspektiv ( https://forskning.no/norges-forskni...m-offentlige-tjenester-regnes-med/340549) .

Men det er ikke så mye disse perspektivene som kommer opp den politiske debatten, der er det mer fokus, men ikke bare, på de superrike.
Mens den relative fattigdommen, og spesielt barnefattigdommen i mindre grad diskuteres.

jeg ser at vi har en samfunnsendring lønnsmessig og at enkelte blir styrtrike, samtidig med at vi får en ny underklasse som blir plassert på NAV og sender mye av pengene til familie i hjemlandet.
den forskjellen der er ikke bra

men generelt så liker jeg den norske modellen der de aller fleste har det "greit", uansett forutsetninger og tiltaksvilje

er det moralsk feil at noen er superrike ?

Om noen, som er så heldige å få opphold i Norge etter en flukt fra krig/sjukt dårlig levekår, velger å sende penger til familie i hjemlandet (som jeg antar har det relativt mye kjipere enn de her i Norge), for så å leve på et minimum her hjemme er jo et valg hver enkelt familie tar. Om man evner å se det fra deres side, så ser det jo ikke halvgærent ut?



Det synes jeg ikke. Norge er fint sånt sett, man har stor sosial mobilitet. Kommer du fra en fattig familie og har innsatsvilje på skolen (og arb.liv) så kan man stige ganske så bra på levekårskalaen.

Jeg tror vi er rimelig enig her ja.

Men er all fattigdom pengeproblemer som vi kan fikse med mer penger til de fattige?

For noen år siden leste jeg i Adresseavisen om en fattig familie som var så lei seg for at de ikke hadde råd til å spise annet enn Grandiosa på julaften.

Dette var den jula en fikk ribbe til 39kr/kg i butikken. Poteter, noen poser surkål og 1 1/2 kilo ribbe ville jo kostet mindre enn to Grandiosa ...

Hva prøver du å si? At fattige folk tar dårlig valg? Eller at de er fattige fordi de tar dårlige valg? Eller?
Hvilken (ny) politikk skulle eventuelt din innsikt gi seg utslag i?
Påbud om prissammenligninger? "Så mye kan du få for to Grandiosa!"

Norge var likere før og er i ferd med å bli mer ulikt hvis du tror på at Harald Eia baserer seg på forskning:
https://tv.nrk.no/serie/harald-eia-presenterer-saann-er-norge

Vi er også det likeste landet i verden med det største økonomiske mobiliteten.

Jeg prøver å si at når folk tar dårlige valg, hjelper det ikke nødvendigvis å gi den mer penger.

At økonomiske ulikheter er økende, betyr ikke at de ikke har vært mye større før.
Det er jo ikke slik at det er større ulikheter nå enn på f.eks. 1920-tallet, selv om noe av debatten skulle tyde på det.

Problemstillingen er vel at det har snudd fra mindre til større forskjeller uten at all verdens sosialdemokrati eller kapitalisme har hjulpet.

Det finnes jo andre styresett som kan hjelpe til å få veldig god gini score. Men da raser man som regel kraftig ned på BNP/capita-indekser.

Det er jo faktisk ett viktig poeng at det ikke er automatikk i at dårlig råd gjør at du er flink med penger. Ren logikk vil kan jo tilsi at det er en god del som har dårlig råd fordi de er dårlig med penger. Uten at jeg har noe fagfelle vurdert informasjon å tilby om emet

Er det noen som (fra politisk hold) har foreslått det som løsningen, da?

Mulig vi leser ulike medier, men jeg har lest mye om dette de siste årene. Faktisk.no har en fin gjennomgang av temaet i denne artikkelen. Noen utdrag:

"Rolf Aaberge i SSB [...] mener at ulike begreper og forståelsen av dem kan være et problem i debatten rundt ulikhet:

– Det er viktig å skille mellom fattigdom, eller lavinntekt som SSB kaller det, og ulikhet. Det er to forskjellige ting, sier han til Faktisk.no.

Lavinntektsgrensen vi bruker er 60 prosent av medianinntekten. Denne grensen øker når medianinntekten øker. Ulikhet er noe annet, og måles gjerne av inntekt i Gini-koeffisient.

Ifølge Aaberge er det ikke omstridt at innvandring har en innvirkning på økningen i inntektsulikhet:

– Innvandrerne utgjør nå flertallet av dem som lever i lavinntekt i Norge, og det er klart at det gjør noe med ulikheten når det kommer flere inn på bunnen av stigen, sier han.

Samtidig påpeker Aaberge at innvandring ikke er den viktigste grunnen til økt inntektsulikhet.

– Det som har skjedd i Norge de siste årene, er at vi har fått flere på bunnen, men vi har også sett en stor økning i inntekten til de rikeste. De rikeste tar rett og slett mye mer av kaka, og dette gir mye større utslag på inntektsulikheten enn innvandrerne, sier han.

I desember konkluderte vi med at det er riktig at innvandring er den klart viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt. Vedvarende lavinntekt blir ofte omtalt som fattigdom.

At innvandring er den viktigste årsaken til veksten i familier med vedvarende lavinntekt, er ikke det samme som at innvandring er hovedårsaken til ulikhet."

Kudos til "Mob" for i særklasse saklig og opplysende innlegg. Om alle innlegg på forumet var slik. Om alle innlegg på SoMe var slik. *drømmer".

Ja, har lest artikkelen du lenker til på forskning.no.
Det påstås at inntektsulikheten har økt i Norge de senere årene, godt mulig det. Men jeg har ikke sett utvikling i gini-koeffisienten i Norge for årene etter 2017. Så det er vanskelig å diskutere en mulig økning i inntektsulikhet uten statistikk som påviser det.
Og : hvis det har skjedd en økning av inntektsulikhet i Norge , vil det si at vi f.eks. er på svensk nivå ? Er det ille i tilfelle ?
Og hva med utvikling av ulikhet i formue ?

Jeg tror det man egentlig er og bør være opptatt av er økningen av lavnntektsfamillier. Som i hovedsak forklares av økning av innvandrerfamilier ( flyktninger og asylsøkere fra ikke-vestlige land vil jeg tro). Uten nødvendigvis dramatisere hva det innebærer å være lavinntektsfamilie i Norge i dag.

Jeg kan for lite til dette til å ha bastante meninger, men det er mitt inntrykk at særlig kretsen rundt Tankesmien Agenda (Ap/SV-orientert) har forsøkt å gjøre ulikhet til en sentral problemstilling i norsk politikk de siste årene. Den offisielle Gini-scoren ligger vel rundt 25 prosent og har økt med ti prosent på 2000-tallet, give or take. Fortsatt lavt, men høyere enn den var. Om det er ille, er i stor grad et politisk spørsmål. Andre, som Frp, vil heller snakke om import av (barne-)fattigdom i samme periode.

Ulikhet-debatten er forbundet med flere metodiske utfordringer, som Aarberge var inne på i artikkelen jeg lenket til. Den interesserte kan lese mer i denne SSB--artikkelen. Den inneholder tall for 2018 og viser at forskjellene har økt dramatisk hvis man tar med tilbakeholdte eierinntekter.

Ulikheten i formue i Norge er større enn i mange europeiske land, for øvrig dokumentert gjennom internasjonalt anerkjent forskning:

https://forskning.no/sosiologi-ulikhet/hvem-foreldrene-dine-er-betyr-stadig-mer-i-norge/1869272

Bra utdanning kan gi deg god jobb og inntekt, men ikke formue.

det er ofte en grunn til at fattigfolk forblir fattigfolk....

Nja, statistikken jeg lenket til i starten viser vel ikke at Norge ligger i toppen mht formuesulikhet. I følge Verdensbanken er Norge et av de landene i verden med minst ulikhet mht formue.

Interessant kommentar i Aftenposten i dag, om hvem som ble glemt i Hurdalserklæringen : de som utgjør de fattigere i Norge, med svært ulike levekår i byområder vs andre deler av Norge. Men det synes viktigere å sikre grendeskoler i distriktene enn der hvor levekårsutfordringebe er størst.
«På den andre siden er det et skrikende hull i den nye regjeringens plattform. Partiene sier at et hovedmål er å motarbeide ulikhet. Likevel har de så lite konkrete planer om hva som skal gjøres der problemene er størst.

Det er ikke bare mangelfullt. Det er selve hullet fra Hurdal.»

Les : https://www.aftenposten.no/meninger/kommentar/i/v5nkGj/noen-ble-glemt-i-hurdal

Forskjellene handler nå om mer enn fattigdom og lav inntekt.

Jeg gikk jo blåøyd og naiv ut av studiene med vennene mine og trodde vi stilte likt her i livet. Samme utdanning, samme lønn. Og en relativt god lønn for den saks skyld. Det viste seg dog at det var langt fra sannheten. Ikke at vennene mine er fra rike familier eller noe sånt, helt vanlige folk dem. Men de har foreldre som kunne hjelpe med boligkjøp og det hadde ikke jeg. Klart, jeg har vært flink til å spare og skal få kjøpt meg bolig snart. Men så ser jeg jo at kompisen min selger boligen og tjener like mye på det salget som jeg har klart å spare ved å gå på sparebluss og stresse de siste 4 årene.

Boligmarkedet for unge er preget av at veldig mange blir stående på perrongen mens alle de kjenner setter seg på toget. Jeg var heldig og kom meg på et senere tog etter en del jobbing, men jeg vil aldri ta igjen vennene mine likevel.

Relevant: https://www.nrk.no/video/6dcf468f-5196-4124-abd4-55823a6d93b4

Den enkleste veien til formue for vanlige folk siste 30 årene har utviksomt vært investering i bolig. De som har satset mest, med høyest mulig belåning og stadig hopp til enda dyrere bolig har kunnet høste betydelig gevinst. Dette gjelder ikke bare i Norge, men i nær alle vestlige land. Se f. eks The Asset Economy for en studie av dette fenomenet:

https://blogs.lse.ac.uk/europpblog/...kins-melinda-cooper-and-martijn-konings/

Det er kanskje blant annet fordi ligningsverdien på boliger er ganske lav her i landet.

Denne "omfordelingen" av godene har vel et element av dette i seg.

Jeg har flere barn som er på vei inn i boligmarkedet, de har en årsinntekt på rundt 400', lever forsiktig og sparer penger.
Selv med ett tilskudd på 500' fra meg er det utfordrende å finne en leilighet. To roms starter på tre mill.

Dette er ønsket politikk fra våre politikere, hvis markedet mettes med boliger vil boligprisen synke.
I Oslo, og muligens også andre kommuner, er komunen hardt inne i boligmarkedet for å skaffe boliger til ubemidlede landsmenn og dette er prisdrivende

Som andre nevner over, man kan ikke velge sine foreldre og livets gang styres i stor grad av boligkjøpet. Hvor mye skal man blakke seg for å få en akseptabel bolig, i hvilket nabolag ønsker man å bo, hvilken skole ønsker man at ungene skal gå på osv. Har kolleger som som tjener tett oppunder en mill som spiser grøt til middag for å kunne bo i rett del av Oslo

Og får man først lån, så virker det jo som om folk går helt bananas. Jeg og kona tjener begge ganske godt over snittet og har ca 2 mil tilsammen i boliglån, samt et lite billån, og da er det jo nok å betale hver mnd. Så har vi venner med helt vanlige jobber (syklepleiere, elektrikere, etc.) som kjøper seg hus til 5-6 mil+. Kan ikke skjønne annet en at de (og mange andre) får store problemer ved en god renteøkning og/eller en slags finanskrise der jobber blir borte. Selvfølgelig finnes det noen unntak, f.eks de som har kommet seg inn på boligmarkedet som 18-20 åringer og har byttet litt bolig med god avkastning hver gang, men skulle jo tro at de er i mindretall.
Man kan jo si det så enkelt at har du ikke råd til å bo i Oslo, så flytt på landet, men da vil man jo i lengden få en slags økonomisk elite i Oslo, og de fattige bor utenfor. Satt litt på spissen.

6 mill over 30 år med 3% rente gir månedlige avdrag på 25 362 ifølge DNB sin boliglånskalkulator. Dette er mindre enn hva en sykepleier får utbetalt i måneden (gift med en). Så har man to slike inntekter og er villig til å prioritere pengebruken til nedbetaling av lån fremfor forbruk så er ikke det noe problem å håndtere.

Ser man litt tilbake kan det være de som har gått bananas som har sittet med størst gevinst. Jeg er en av de, Elektriker og sykepleier passer bra. Startet på 0. Har tidligere lånt opp det jeg kunne og byttet bolig og hytte oppover når muligheten har vært der. Jobbet utenlands under bankkrisen i 90, og fikk mulighet til å ta ganske opp mye lån når bolig og hyttemarkedet her lå lavt, men lånemulighetene i Norge var små. Var litt trangt til tider selvfølgelig og har tidvis jobbet mer enn mange andre, men var gjeldfri før 50, hus i Bærum og Hytte på Norefjell. Nesten alt er finansiert av prisstigning, lure grep og flaks. Når man så senere arver litt penger er det ganske greit å videreføre det til barna slik at de får en vei inn også.