Referat fra Bikepacking Around Norway 2021

Hei, prøver å legge ut referat gradvis fra "rittet" i sommer.

Forberedelser
Etter at vaksineringssituasjonen gjorde at jeg ikke kunne sette kursen til NC4000 fra Garda til Nordkapp endte jeg på å melde meg på bikepacking around Norway en gang til. Jeg var egentlig brukbart fornøyd med innsatsen i 2019, men denne gangen skulle det foregå mye senere på sommeren, noe som øker muligheten for bra vær. Ulempen var jo oppladningen som ble mindre ideell da sommeren startet med 4 uker i seilbåten. Det i seg selv er supert, men det er ikke det beste for sykkelformen. Men jeg fikk da noen fine turer rundtom, så helt ille var det ikke. Uken før vi dro hadde jeg sykkelen inne hos Boa i bergen for skifte av kranklager samtidig som bakhjulet mitt ble bygget opp på ny med nytt dt 240 nav hos Cyclofix. Mekanikeren hos Boa mente da han hadde funnet en sprekk i karbonstyret mitt. Jeg klarte knapt å se noe der denne angivelig var, men etter å ha tenkt en ukes tid investerte jeg i et nytt rimelig alustyre i Haugesund 14 dager senere. Det var forsåvidt fint, men jeg merket jo at det ikke var like godt å holde å som det gamle. Hjulet som ble bygget av Joakim Wallmark var derimot en suksess med en gang. Har fremdeles ikke rørt en spile på dèt.

Prolog
Siden seilturen ikke førte til forbedret sykkelform valgte jeg å sykle til Oslo som forberedelse mandag og tirsdag før rittet som skulle starte lørdag samme uke. Da fikk jeg teste oppakningen, sitteposisjonen og den nye dritdyre setevesken fra Ortlieb som Boa solgte til meg. Første etappe gikk fra bergen til haukeligrend. Ting fungerte bra, men jeg var ikke så begeistret for setevesken som jeg syns var litt knotete å ta ting inn og ut av. Andre etappen gikk stort sett i regn og motvind via Totak og Åmotsdal. Fine områder, men kaldt og en test for viljestyrken. Men jeg kom da til Oslo i et regnbygen fra helvete litt utpå kvelden. Da sjekket jeg inn på Smart Hotel der jeg fikk det minste hotellrommet jeg har sett noengang. Det var teppe på gulvet som stort sett var vått siden jeg måtte tørke alt etter 10 timer i regnvær..


Onsdagen ble brukt til restitusjon og å rusle litt i oslos regnbyger. På kvelden fikk jeg melding fra Alex Diem (som også skulle delta) om at jeg måtte komme på Oslo Dawn Patrol kl 05:45 torsdag morgen. Så da ble det sånn. Tidlig start torsdag for å sykle gjennom en ca 40km løype som var ganske kupert. Alex knuste meg i motbakkene... Men det var hyggelig å treffe både henne og flere andre hyggelige syklister på en kafè etterpå. Det fins mange som er like nerd som meg

Fredag tok jeg en tur til kikut i nordmarka for å smake på sjokoladekaka. Dette sammen med Clare (fra Kork) og en venninne av henne. Hyggelig, rolig tur. Jeg følte meg klar for å komme avgårde.

Så på lørdagen kvittet jeg meg med alt som ikke skulle være med på sykkelturen (arrangøren leide et lager til dette) og så møttes alle på rådhusplassen ca en time før avgang. Av de 18 påmeldte var det 8 som møtte opp. Dette pga virussituasjonen. Alle var ganske avslappet før start. Tydelig mye langturkompetanse i feltet. Dette var deltagerne i tillegg til meg:

Will Vousden – England, beskjeden hyggelig og godt forberedt
Alexandra Diem – råsterk tysk dame bosatt i oslo.
Kai Barstad – Oslo. En som jeg såvidt ble kjent med i fjor høst. Ingen erfaring med sånne ritt men veldig sterk syklist.
Ralph Swörer - Tyskland. Veldig blid og ivrig fyr.
Jan Måøy – Nesodden. Hyggelig fyr som har syklet endel randonneurting som PBP. Fullførte også NC4000 i 2019. Han var vel den eneste som var skeptisk til om han ville klare å fullføre.
Erik Phalet – Belgia. Flink randonneur som har utallige audax i bagasjen. Hans første ultradistanse var i 2018 da han fullførste Transatlantic Way (irland) med 320km i snitt pr dag.
Bjørn Gjevik – Trondheim. For meg ubeskrevet blad som syklist. Men har full kontroll på det med camping og å sove under åpen himmel. Virker godt forberedt og med ambisjoner om å kjøre løypen på ca 10 dager.

Det var et meget hyggelig felt.
Kl 14 sendes vi avgårde i en litt dårlig værmelding. Siden jeg tross alt har bodd i Oslo føler jeg meg kvalifisert til å ligge i front gjennom tour de finance til lysaker. Aggresive/ivrige Ralph vil være holde tempoet oppe. Gøy. Like etter at vi krysser grensen til Asker skjer det noe uventet. Min Bryton 750 computer som har fungert knirkefritt i tre måneder er plutselig av. Jeg skjønner ingenting, men siden løypen er litt knotete rundt Torstad skole velger jeg å stoppe og restarte den. Sinnsykt irriterende i forhold til Strava og jeg trenger jo å se ruten på karten. Den skrur seg av på ny under oppstarten. Jeg velger å sette den på lading via dynamolykten. Da starten den, laster ruten inn og jeg kan fortsette. Jeg er da sansynligvis sist. Jeg henter noen inn, men innen vi er utenfor drammen må jeg igjen stoppe, for da har det begynt å regne. Man skal jo ikke lade ting i regn. Jeg pakker den sånn noenlunde inn i gjennomsiktig plast og lader heller fra en nødlader. Så setter jeg nødladeren på lading fra dynamoen. Sånn blir det stående nesten hele turen. Noen stopp får jeg likevel, så strava får være strava. Her må jeg bare sørge for å kunne se ruten sånn at jeg kjører minst mulig feil. Etter knotingen i Drammen er jeg på ny omtrent bakerst så jeg satser på å kjøre nonstop til sauland (140km) der det er en bensinstasjon som er siste matmulighet før Rjukan.

Jeg føler meg alene og ser ingen andre før Kongsberg der Will har stoppet litt. Jeg blåser forbi i nedoverbakken bare for å oppdage at det er utenom ruten (plastposen rundt gps'en gjør det vanskelig å få med detaljer). Det viser seg at ruten går gjennom sentrum før den går inn på veien igjen. Så jeg må snu og ta kongsberg på ny...

Vel ute av kongsberg tar jeg igjen Will en gang til. Senere viser det seg at nettopp han kommer til å sette ny løyperekord. Kanskje ikke så dumt å starte forsiktig...

Videre går løypen over Bolkesjø mot Gransherad. Der er den som en falsk flate som ender på 500moh før den stuper ned til krysset der Tinnsjøveien mot Rjukan tar av til høyre. Vi skal dog ta den mye mer krevende veien via Sauland og Tuddal, så vi svinger til venstre. Her kommer det et skikkelig grisevær. Masse motvind, tett regn og lyn/torden flere ganger i minuttet. Det er ingen ordentlige steder å pause, så jeg bare kjører på. Passerer Jan, Ralph, Erik og Bjørn. Ser ingenting til Alex, hun er jo så vant med drittvær at hun bare kjører på tenker jeg. Løypen er nå ganske flat og ofte noe nedover. Jeg er ganske god på tempo i motvind og regn så dette er helt fint. Stemningen stiger i drittværet. Etter en 20 minutters tid kommer jeg inn på e134 og har bare 3 km igjen til Sauland (143km). Nå ser jeg Alex. Jeg passerer men vi ankommer nesten likt til bensinstasjonen. Der står Kai og tar en selfie i drittværet. Jeg rasker ut noen ekstra klær, legg- og armvarmere og regnjakka og går inn på stasjonen og «monterer» de. Så bestiller jeg en pølse. Alex klinker til med burger. Vi prater litt og er enige i at vi tar en kebab i Rjukan. Etter en obligatorisk dotur ser jeg at Alex straks er klar. Jeg vil jo ikke være treig så jeg kaster meg på sykkelen og glemmer matpakka som trillet ut av setevesken. Oppdager det etter avgang, men gidder ikke snu. Vi får jo kebab på Rjukan, ikke sant?
Det viser seg at Jeg og Alex har litt forskjellig rytme. Jeg drar fra når det er flatt og hun kommer tilbake når det blir motbakke. Det er litt bakker oppover men ganske flatt siste kilometrene til Tuddal (165km), så jeg kommer først dit. Ser at etpar konkurrenter har stoppet litt og kanskje kjøpt litt mat på dagligvaren der. Heeelt unødvendig, det er jo kebab på Rjukan....
Når bygda er ferdig starter vi på Gaustadveien. Da blir det skikkelig motbakke på 12%. Jeg ser at Alex tar innpå. Kjører litt hardere for å unngå å bli tatt igjen. Blir jo uansett kebab på Rjukan, så å brenne av litt ekstra energi nå tåler jeg fint..

Man blir stadig overrasket over hvor langt det er opp til Gaustad. I hodet mitt tenker jeg at mye er gjort når vi passerer tregrensen. Det er det jo, men mye igjen òg. Når jeg nærmer meg toppen ser jeg at Michael står med kameraet og tar bilder av alle. Veldig kjekt. Prøver å smile, men lykkes vel ikke helt .

Det er pøsregn, men man ser lys i vest, så det gir seg kanskje. Veldig fint lys, egentlig.

Men det er kaldt og bare å komme seg videre. Passerer steinen som markerer 1260 meter over havet. Det er jaggu høyt nok. Det er vel høyere enn Dyranut?

Så venter nedoverbakken til Rjukan. Hendene verker og bremsene skriker. Det er veldig vått i veien og mørket faller på, så jeg tar ingen sjanser og triller kontrollert nedover. Det er bratt og mye dårlig asfalt nedover. Jeg har hatt mange rare lyder av skivebremsene mine, men dette er ny rekord. Jeg skjelver i kulda og håper det ikke er noe galt. Å kvitte seg med 1000 høydemeter er ikke så fort gjort. Nede ved kirken stopper jeg og sjekker at sykkelen er ok. Finner ingenting galt og triller inn til Rjukan sentrum (195km). På høyre hånd lå det i 2019 en pizza/kebasjappe her litt etter pub'en, men før bensinstasjonen. Hmm her var det ingenting. Motsatt side av veien i forhold til hotellet finner jeg kebab'en. Den er stengt. En kjapp tur til bensinstasjonen. Den er også stengt. Jeg banner høyt. Klokken er 23 og neste mulighet for å kjøpe mat her er kl 09. Jeg stikker bort på hotellet og prøver å få meg et rom. Alt er fullt. Tar en ringerunde til den andre hotellet. Også fullt. Ingen vits i å legge seg til å sove ute når man ikke har noe å spise til frokost. Banner høyt igjen, denne gangen over matpakka som ligger utenfor bensinstasjonen på Sauland. Snakker litt mer med fyren på hotellet som anbefaler meg å ringe til Skinnarbu litt oppi bakken videre. Det gjør jeg, men ingen tar telefonen der. Klokka er nå blitt 24. Jeg går til bensinstasjonen og tar på meg mer klær. Så finner jeg ut at jeg har en stor firkløver og to snickers. Velger derfor å sykle så rolig som mulig videre og regner meg fram til at jeg kan ta en sjokoladerute pr mil og vil da ha nok «mat» til å komme til Åmli der google sier at bensinstasjonen åpner kl 09. Hvis jeg ikke finner en hytte eller et rom på skinnarbu da.

Etter Rjukan skal vi jo opp på høyfjellet igjen, minst 1000moh. Så oppover tar jeg det ekstremt rolig. Etter 6 km kommer jeg til Vemork. Der er det noen koselige benker. Det står en sykkel ved den ene og jammen er det Alexandra som bretter ut soveposen for å ta en powernap. Hun har noe nødmat til fortsettelsen men er blitt søvnig og roer seg her en time eller to. Hun ønsker meg lykke til med å finne hotellrom på skinnarbu. Jeg har vel innsett at det ikke kommer til å skje. Så jeg klatrer rolig videre. Når jeg kommer opp er det bekmørkt så jeg stopper bare for å gå på «do» og tar en kikk på trackingen. Det er bare Kai som har kjørt videre men Ralph er på vei oppover og jammen passerer han før jeg er i gang igjen. Veldig godt humør. Jeg kaster meg på sykkelen men henger ikke med på hans tempo. Må passe på hvor hardt jeg sykler og det er ingen vits i å komme til åmli før 9. For etter åmli er det 7 litt harde mil til evje der man får tak i alt man vil ha. Det må spises i åmli, jeg rekker ikke videre til evje på den sjokoladen jeg har.
Videre kommer jeg til møsvanndammen og da regner jeg meg som «oppe». Herfra kan jeg kjøre billig men fort. Vi er på ca 1000moh. Noe som er positivt er jo at asfalten er tørket og vinden er på skrå bakfra. Natten er faktisk nydelig, så da er jeg egentlig brukbart fornøyd med situasjonen igjen og triller kontrollert videre. Følger planen om en sjokoladerute pr mil. Ruten her holder seg på en kupert versjon av rundt 900 meters høyde i 2-3 mil før den går ned til ca 750 moh. Så bruker den 3 mil på å komme ned på 450 moh og da er vi nede på E134 igjen på et sted som heter Høydalsmo. I noen mil nå har jeg blitt forbikjørt av Ralph 3 ganger. Men har ikke merket det når jeg har tatt ham igjen. Han har sikkert hatt seg en powernap noen ganger.

På Høydalsmo er det et oppvarmet offentlig toalett. Her kunne jeg lett ha sovet noen timer, men lar det bli med tanken. Stasjonen åpner ikke før 9, så det er ingen vits å å bli her når man ikke har noen frokost. Det er heller ingen søndagsåpen butikk videre der jeg skal før faktisk på åmli. Så jeg triller videre. Etter noen få kilometer på e134 lysner det litt og jeg tar av sørover på det som etterhvert blir kviteseidvegen. Dette er en mørk dal og selv om det blir lyst er det lenge til solen kan ta tak her. Det er dog nedoverbakke så milene kommer billig og jeg går ikke energitom. Kviteseid ligger på mindre enn 100moh, så etterhvert må det trykkes på igjen.

Ved 280km fra start kommer jeg til serpentinersvinger og 10% klatring for å komme meg over til Vrådal. Toppen av bakken ligger på ca 370moh, det er såpass tungt at jeg må spandere på meg en ekstra sjokolade. Så jeg tar den ene snickers'en. I Vrådal er det butikker og greier, men klokka er knapt 06 om morgenen, så alt er helt dødt. Det kommer så et nydelig, lettkjørt stykke langs Vråvatn. Her tar jeg nok en gang igjen Ralph som pauset litt langs sjøen. Gud hvor smart han var som sørget for å ha med seg mat... Etterhvert slutter Vråvannet og blir til nidelva. Så skyer det til og begynner etterhvert å regne litt. Det varer ikke lenge før det høljer ned og jeg stopper ved en (stengt) bensinstasjon for å få på meg regnklær igjen. Like etterpå kommer Ralph bakfra. Jeg sier planen om å kjøpe mat i Åmli. Han er med på den, så vi sykler litt sammen før han blir utålmodig og stikker. Når jeg kommer til Åmli kl 8:50 står han ved stasjonen. Det viser seg at stasjonen ikke åpner før kl 10. Kan selveste google ta feil? Jepp! Ny nedtur.

Ralph beregner at han har nok mat til å nå Evje, så han forsvinner sørover. Jeg setter meg på en benk i regnet og venter på åpning. Jeg dupper egentlig litt, men etter en stund kommer Bjørn Sverre. Han kan fortelle at det er en rutebilstasjon på Åmli med oppvarmet venterom. Smart, men nå åpner stasjonen straks så vi gidder ikke å gå ned dit. Men godt tips og videre var dette noe jeg sjekket alle steder jeg passerte om natten. Vi spiser hver vår baguett og etter en litt for lang dotur kommer jeg meg avgårde litt etter Bjørn. Magen oppfører seg litt rart etter siste døgns noe spesielle kosthold.. Men jeg er ikke kvalm ihvertfall.
En interessant ting Bjørn fortalte var at han også hadde for lite mat når han kom til Rjukan. Han ble akkurat like stresset som meg der og kunne avsløre at han hadde gått igjennom containeren utenfor bensinstasjonen der for å se etter matrester før han dro derfra. Han fant ingenting Så da er det ikke kun jeg som ble stresset. Vil egentlig sammenligne det med å f.eks sykle rittet Voss-Geilo, bare for å få beskjed på Geilo om at man må fortsette 17 mil til f.eks kongsberg før det blir mat og få. Akkurat så absurd var det. Definitivt utenfor comfortsonen..

Men nå har jeg fått baguett og mer sjokolade så da er jeg klar for å fortsette til Evje. Her er etterhvert terrenget mye mer kupert. Energinivået er noe flatt etter natten, så den siste lange bakken før evje tar tid. Men uansett så er det deilig å komme dit. Da er 422km i boks og jeg går på Thai-resturanten. Treffer Ralph på et fortau. Han er sliten og syns også det var langt hit. Han har sovet litt og har gått glipp av Bjørn S som har passert oss begge. Her er det også en søndagsåpen dagligvare, så jeg får kjøpt meg noe brødmat til fortsettelsen. Stykket etter evje er noe undervurdert av de fleste, men jeg vet bedre. Her blir det etterhvert latterlig kupert med 200m bakker opp og ned sammenhengende helt til Jøssingfjord.

Men været er blitt bra, så forutsetningene er gode. Jeg går igang med bakkene og passerer store kjente steder som Sveindal, Byrmo, Ågedalstø, Helle, Konsmo, Moi og Førland. Når jeg passerer Utsikten Hotell ved Kvinesdal har jeg kommet lengre enn tilsvarende dag i 2019. Men det blir regn igjen, så jeg ringer til grand hotell i flekkefjord og booker et rom. Det er endel klatring derfra til flekkefjord, men jeg ruller ned til sentrum og setter kursen for gjestehavna for å spyle sykkelen. Så bruker jeg det lure «bær-sykkelen-inn-i-resepsjonen» trikset som gjør at de fleste resepsjonister smelter og gir deg lov til å ta sykkelen inn på hotellrommet. Det fungerer også her, så jeg får den med meg. Vel inne på rommet setter jeg i gang klesvaskrutinen. Når alt henger til tørk sjekker jeg den venstre skoen. Jeg syns sålen virker mykere på den enn på høyre så jeg får litt vondt når jeg trår til. Dessverre viser det seg at det er en tverrgående sprekk i sålen like bak klossen. Så nå trenger jeg nye sko.

Det er sportsbutikk like ved hotellet, men den åpner ikke før 3 timer etter at jeg drar videre i morgen. En liten bekymring der, altså. Men jeg sier meg uansett fornøyd med å ha 570km i banken 30 timer etter start. Så jeg er i rute til 30 mil pr dag og vel så det. Når jeg legger meg slukner jeg med en gang.

Evaluering

Hovedproblemet var jo at jeg ikke sjekket skikkelig om den kebabsjappa i Rjukan var åpen. Jeg hadde jo alle muligheter i verden til å sjekke dette med en kjapp telefon. Hvis jeg hadde gjort dette riktig kunne jeg kommet til Evje når jeg jeg var i Åmli. Eller jeg kunne sovet ute etpar timer og spist og syklet uthvilt videre. Men når det var som det var tror jeg at valgene var riktige. Det gikk jo helt greit og kontrollert etter Evje, men når jeg kom til flekkefjord var det riktig å stoppe. Etter å ha syklet gjennom første natten er det greit med litt kvalitetssøvn før man fortsetter. Når det gjelder Gps'en skjønner jeg faktisk lite. Etter at jeg har kommet hjem har det virket perfekt uten å skru seg av. Lurer på om rutene er for lange, at prosessoren bruker mer strøm enn batteriet klarer å levere selv om det er oppladet. Den fungerte helt fint når den stod på lading men slo seg av hvis ikke. Kan ta selvkritikk på at jeg ikke testet den med så lange ruter før rittet, men det er ikke så ofte man har 1000km lange testturer..

Fortsettelse kommer hvis det er interesse

Herlig, og takk for 1 del. Det er garantert interesse for fortsettelsen. Jeg er ikke i nærheten av turer som dette, men veldig interresant å lese om forberedelser, utstyr og ikke minst gjennomføringen enten det går som planlagt eller ikke. Sterk tommel opp fra meg.

Mer, takk!

Utrolig kult å lese, for en som stort sett sykler under 15mil per tur, men dagdrømmer om denne typen turer.

Mer takk :o)

AG

Selvsagt skal vi ha mer av dette!

Fantastisk lesning!

(Etter å ha sett Matthew Norways sammendrag på YouTube, ventet jeg spent på å høre om MacGyver-løsningen han (åpenbart noe overdrevet) hevdet du gikk for da skoen gikk i stykker, men nye sko høres mer fornuftig ut enn løsningen han hevdet du gikk for. ).

Øy! Spoiler alerts, please

Oi. Hvis den var til meg var det ikke med vilje, men jeg har egentlig ikke røpet noe. Han antyder i posten over at det blir nye sko. Hva han faktisk gjorde, vet jeg ikke, og kanskje har Matthew rett: Han sagde ned et tre og lagde egne sko.

Uansett ser jeg fram til fortsettelsen.

Kjekt å lese! Du burde fått det med i Landevei, som bladet het en gang.

Nydelig, det beste jeg har lest her inne på lang tid.

Dette er helt spinnvilt. Enda sprøere enn jeg trodde.

Veldig imponerende. Og dette er altså bare begynnelsen. Gleder meg til neste episode.

+1 til Oddefa.

Årets innlegg på forumet!
Gi oss gjerne mer!

Blir spennende med fortsettelsen. Hvar hovedgrunnen til å velge MTB sko/pedaler ? bedre holdbarhet (hvis en ser bort fra de røk her da), cleats mer slitesterk ? fordi en må påregne å gå i partier ? er det standard for deltakerne her at det brukes mtb sko/pedaler eller du som liker det best ?

Kan ikkje svare for Viggo, men eg brukar også MTB-pedalar til alt. Av fleire grunnar:

- Fordi eg då har sko og pedalar som eg kan bruke på alle syklane.
- Fordi det går an å gå med dei (ved pausar, ved grove terrengparti, etc.).
- Fordi dei kan klikke inn på begge sider og generelt er enklare å klikke inn i.
- Fordi eg ikkje har merka at landevegspedalar er betre på noko som helst måte.
- Fordi eg treng meir float i høgrefoten enn eg fekk med landevegspedalar, og då begynte det etterkvart å gjere vondt på ytre side av fotsålen.

Dette er jo et ritt der klokka går hele tiden. Så den tiden du bruker inn i bushen for å pisse, inn på butikken for å kjøpe mat og annet fjas må minimeres. Det er flere mil med grus òg på løypa. Jeg måtte gå nesten en km i løs skogsgrus på avslutningsdagen (spoiler alert). Man har ikke andre sko med av plass og vekthensyn. Så hvis man finner en spd-sko som er like grei å sykle med som landeveissko vil man tjene en time eller to i forhold til de som bruker landeveissko. Det er jeg helt sikker på. Ingen av de som fullførte brukte noe annet. Men jeg tror at Jan fra nesodden brukte landeveissko. Han har også syklet nc4000 med det, så helt svart hvitt er det vel ikke

Så til problemet. Mine sko var relativt rimelige greier fra Northwave. Jeg brukte samme i 2019 uten problemer. Men når jeg kom til Oslo tirsdagen før starten var jeg kliss bløt og eneste måten å få tørket skoene var å legge de oppe en stråleovn på hotellrommet. De ble de så varme at man brant seg når man tok i de, men de tørket. Det står spesifisert i Northwave's dokumentasjon at man ikke skal tørke på denne måten. Sålen besto av to lag som antagelig var limt/sveiset sammen. Det er mulig at dette gikk opp pga varmen og at skoene var skadet når jeg startet. Det var bare det ytterste laget som var knukket, så jeg kunne sikkert brukt de lenger, men hvor lenge? Gjort er gjort uansett...

An 2021 del #2

Jeg gav meg ganske tidlig i flekkefjord men våkner likevel ikke før en halv time etter at alarmen gikk av. Sjekker telefonen og det er allerede en sms fra fatteren med spørsmål om jeg har forsovet meg.. Pakker kjapt sammen alt, kler på meg og tar hotellfrokosten kl 7:30. Når man først har brukt 1400,- på hotell føles det feil å droppe frokosten. Så jeg er ikke avgårde før kl 8. Det er vært nesten 11 timer uten sykling. En sjekk på trackingen avslører at jeg er grundig frakjørt av både Ralph, Will og Bjørn Sverre. For ikke å nevne Kai som var langt avgårde allerede i går kveld. Så på denne etappen bør ting gå som smurt hvis jeg skal klare å hente inn noe av dette.
Kommer meg raskt og greit avgårde. Setter på noe musikk i motbakken ut av flekkefjord. Det går greit oppover bakken 5km motbakke, en kort flate og så rett ned til Åna Sira (580km). Dette gjentar seg i gamleveien over til Sokndal (591km). 20Km og 500høydemeter i banken allerede.. Da er det innover Jøssingfjord og gjennom de ikoniske tunnelene der.

Inni tunnelene for sykkelveien er det mange ungdommer som har campet i hengekøyer på tvers over veien. Flere av dem har ikke våknet ennå. Jaja, de våkner når jeg kommer og må bøye meg og sykkelen under køyene. Skulle nok valgt kjøreveien i stedet... Kommer meg forbi og nå føler jeg at de verste bakkene er over for en stund. Men en og annen knekker kommer det jo. Erfarer at en hel snickers i kjeften ikke fungerer så bra når man plutselig treffer en 12% knekker..
Nå er det bare småkupert til Helleland (628km) og et lite stykke på trafikkerte E39 før kommer til Vikeså (648km) der vi svinger av oppover mot Byrkjedal (673km). Dette er et fint strekk.

Der tar jeg en liten lunsj og sjekker at jeg er for sen til å ta ferjen mot lysebotn. Ser at Ralph rakk den mens Bjørn sykler den vanlige veien som også jeg må ta. Han er ikke skremmende langt foran, men et stykke er det jo. Får en kjip beskjed om at Alex har gitt seg pga kneproblem. Det var veldig overraskende da hun var ekstremt godt forberedt. Men det viser også at man ikke kan ta det som en selvfølge at kroppen tåler dette her. I skrivende stund er det en måned siden og hun er fremdeles ikke tilbake på sykkelen.
Nå skal vi klatre oppover mot Sirdal. Det går greit. Været er strålende, vinden kommer på skrått bakfra. Så relativt billige mil her.
I Sirdal er det butikk, så jeg handler en god del mat. Jeg innser at det neppe blir noe hotell i natt så det bunkres med endel rundstykker og forskjellig sånn at jeg skal kunne klare meg over natten om det trengs.

Tungt lastet de siste kilometerne før veien ut mot lysebotn (725km). Her finner jeg ut at jeg bare legger fra meg setevesken og all denne maten mens jeg da sykler ned til lysebotn og opp igjen med litt lettere sykkel.
Det er blitt ettermiddag, så det er ingen tid å miste. Planen (som har blitt til i løpet av dagen) er å spise en burger på pub'en der nede før jeg returnerer og plukker opp bagasjen her igjen. Da er det kveld, så jeg får se hva jeg orker videre. Men kroppen virker positiv i dag. På veiens høyeste punkt ca 1000moh møter jeg Michael som tar bilder. Der står også Ralph som har tatt ferjen og sprudler av energi. Da er han ca 3 timer foran meg, tenker jeg.

Blir ikke noe godprat fra min side, for jeg må til lysebotn og spise burger. Treffer Bjørn Sverre et stykke nedi der, han er ca 2,5 timer foran. Vel nede tar jeg burgeren og snur relativt kjapt. Solen står nå veldig lavt på himmelen, det begynner å bli kjøligere. Mine klær er der oppe, så jeg bare tenker jeg må kjappe meg videre. Det går ikke fort opp, men helt jevnt og fint tempo. Siste rest av sol går ned når jeg når toppunktet igjen. Da blir det ordentlig kaldt.

Denne veien til og fra lysebotn er veldig kupert og nå fryser jeg såpass i nedoverbakkene at jeg gleder meg til hver motbakke der jeg må trå litt ekstra, for kun da holder jeg sånn noenlunde varmen.

Men etterhvert kommer jeg mot veien og finner bagasjen min igjen. Hakker tenner og skjelver når klærne kommer på. Så setter i gang klatringen fra suleskar over mot Setesdalen med en gang. (791km)

Nå begynner det å mørkne på ordentlig. Temperaturen fortsetter å synke. Det har jo vært fint og klart vær idag. Ulempen med dèt er jo at natten blir skikkelig kald på fjellet i klarvær. Uansett når på året. Så jeg må stoppe en gang til nærmere toppen for å ta på enda mer klær. Da holder jeg ok varme i motbakker og på flatene. Nedover blir det uansett gjennomkaldt.Man er ganske lenge på rundt 1000moh her før veien etterhvert dropper nedover mot setesdalen. Asfalten er variabel og den er mange beitedyr i veien på uventede steder. Så nedoverbakken tar tid og man blir sliten i hendene pga bremsing samtidig som man fryser og skjelver. Like før man kommer til E9 er det et skisted som heter Brokke. Her kunne jeg stoppet og sett etter en mulighet for å sove. Men jeg er gjennomkald og velger heller å trille ned til e9 og Nomeland (832km). Her går det svakt oppover igjen, så det er mulig å jobbe fram noe varme i kroppen. Klokken er nå ca 01 og trøttheten er på vei. Jeg ser nå med lengselsfullt blikk på alle busstoppene som er flotte og sikkert gode å sove i. Samtidig er det litt for kaldt med 5-6 plussgrader. Så jeg fortsetter rolig oppover til jeg kommer til Valle (845). Dette er jo et kjent foringssted på rittet Kr.sand-Hovden. Jeg inspiserer sentrum etter et toalett eller lignende og finner faktisk et offentlig, åpent, oppvarmet toalett. Går egentlig kun inn for å gå på do og fylle opp vannreservene, men det er så utrolig behagelig her, så jeg legger meg nedpå og dupper av litt. Våkner etter halvannen time kl 02:45.

Sjekker trackingen og ser at Bjørn Sverre er like bak meg. Han har sovet litt i Brokke, men nå ser det ut som han er på veien igjen. Så da må jo jeg svare på det og setter i gang igjen. Holder meg i bevegelse men farten oppover er ikke noe å skryte av. Ralph er nå langt foran i Haukeligrend, men det ser ut som han slår seg til ro der en stund. Jeg tenker derfor å ta igjen noe av forspranget.

Veien oppover mot Hovden går langs elva Otra. Den sørger for ganske fuktig luft samtidig som vi spiser høydemetre. Temperaturen går nedover til 3 grader og der blir den. Jeg har på meg mer klær enn normalt i sånne temperaturer, men det er nok lavt energinivå om natten som gjør at jeg ikke klarer å produsere særlig med varme selv.


Men når det går mot morgen og er blitt noenlunde lyst igjen dukker Hovden opp. Der er det rutebilstasjon som er åpen. Jeg tar siste rest av maten fra sirdal der inne og nyter en dotur på nok et oppvarmet toalett. Nå er solen på vei og det passer bra siden jeg skal over fjellet til haukeligrend. Der er forresten Ralph fremdeles, så nå er jeg ikke langt bak. Bjørn Sverre har på sin side funnet et nytt sted å sove, for han er ikke langt fra valle enda. Overgangen til Haukeligrend går fint. Det føles ganske eksklusivt å oppleve soloppgangen her. Veldig fint!
På Haukeli hotell har de frokost. Jeg sov her når jeg syklet til oslo før starten, så jeg gikk inn og kjøpte adgang til buffet'en; ganske rimelig i forhold til mye annet jeg har kjøpt på denne turen. Ralph sover ennå uten at jeg skjønner hvor på området. Så jeg drar kjapt videre. Energinivået er uansett lavt etter å ha kjørt gjennom nesten hele natten. Det går trått oppover mot haukelifjell, med noe motvind og til tross for god frokost er det ikke noe trøkk i beina. Dette er nok straffen for å ha syklet gjennom nesten hele natten.
På grunn av arbeid i tunnelen etter vågslid går all trafikken på gamleveien som vi syklister vanligvis får ha for oss selv. Det er litt stressende. Men mellom køene er det stille så man får en smak av den vanlige idyllen.
Det er veldig greit å komme inn på hovedveien igjen oppe på fjellet. Jeg stopper innom Haukeliseter for å kjøpe en kake, men avlyser når jeg ser køen i kafèen. Det er nok bare å komme seg over til Røldal. Men først over gamleveien utenom haukelitunnelen som også er stengt. Nå når jeg et nytt lavpunkt energimessig. Også her går all trafikken på gamleveien og jeg stopper flere ganger i den lille klatringen for å samle meg. Og når jeg kommer opp der det flater ut blir det mer motvind. Får i meg noe snacks, men jeg har jo egentlig ikke spist for lite? Vel, tanken er tom og jeg har nok brukt lengre tid enn jeg pleier på distansen. I påsken syklet jeg også over her og da hadde jeg bare en pølse på haukeligrend og det holdt til å komme meg til røldal, riktignok gjennom tunnelene. Og det var på slutten av en 300km dag. Sånn er det ikke nå. Man blir stadig overrasket over hvor sliten det går an å bli. Det sliter virkelig på å holde på som dette dag etter dag. Viktig å ta høyde for dèt når man beregner hvor langt man kan komme på en gitt tid.
Etterhvert triller jeg ned mot røldal (983km). Energimessig det laveste punktet på hele turen, tror jeg. Når jeg går av sykkelen ved shell-stasjonen skjelver jeg i hele kroppen og fryser til tross for over 20 grader og masse klær. Inne er det selvfølgelig kaos med lang kø, masse drittunger som skriker etter is og alt som hører til. Tiden går før jeg får maten min. Kjøper en ekstra bagett bare i tilfelle jeg trenger noe på røldalsfjellet.
Når jeg setter i gang fryser jeg fremdeles. Det er litt rart for alle rundt meg går i shorts. Jeg kommer bare en km før varmen setter seg og jeg må stoppe for å fjerne masse klær. Det er utrolig knotete å pakke ting inn i setevesken når man står i veikanten ved E134. Ikke spesielt god stemning nå.. Det er verdt å minne seg på at jeg ikke meldte meg på dette her fordi det er enkelt. Når jeg kommer til hotellet går heldigvis ruten om den første tunnelen. Da får jeg litt fred for trafikken. Veldig greit å kunne roe seg litt. Men snart er det innpå E134 igjen. Dette kommer til å ta tid. Det er heldigvis fin bredde på kjørebanen, så jeg slipper å føle at jeg forsinker noen. Litt før Røldalstunnelen svinger jeg av for ruten går på turistveien som går over.
Jeg må stoppe for å ta på meg vindvest. For nå er jeg passert 1000moh og skal videre opp før jeg stuper ned mot seljestad. Det blåser godt der oppe. Nesten øverst står Michael og tar bilder. Jeg stopper og prater litt med han. Hyggelig. Han skal bli her og vente på Bjørn Sverre og Ralph som nå ikke er så langt bak meg. Jeg forteller at jeg skal kjøpe nye sko i Odda. Og spør om ikke de raske, Will og Kai begynner å merke kjøret. Det gjør de visstnok. Det viser seg at Kai har fått problemer med smerter i kne og akilles. Ikke bra, men det var jo en latterlig hard åpning, da.

Nedkjøringen forbi Seljestad gikk greit. Trafikken tetter seg til, men det fungerer når jeg kan trille i samme farten som bilene. Nede ved Skare stopper jeg og spiser en bagett jeg kjøpte i Røldal. Trafikken er et kaos og jeg vil ha energi til å trykke på litt ned mot Odda (1027km). Det går greit nok og jeg svinger inn til Sport1-butikken for å se etter sko. Jeg er jo ganske skitten etter å ha vært på veien siden i går morges og det er litt flaut å prøve sko når det lukter så kraftig tåfis...
Men jeg finner et rimelig par som passer sånn noenlunde. Mannen monterer klosser så langt bak som mulig etter mine anvisninger. Jeg tar dem på og triller bortom Oddagrillen der jeg tar en fish&chips. På sykkelen igjen virker skoa veldig rare, men kjennes foreløpig ikke vondt ut. Men ganske forskjellig i forhold til de skoene jeg kastet. Det er veldig mye trafikk ut fra Odda. En lettelse hver gang jeg kan ta en sidevei utenom tuneller. Det roer seg gradvis utover.
Tar en liten stopp på butikken i Kinsarvik (1068km). Når jeg kommer ut igjen står det en franskmann og tar bilder av sykkelen min. Fyren er veldig nysgjerrig og spør om rittet. Jeg viser han trackingen. Selv var han i området fordi han skulle delta i Norseman som er førstkommende helg. Så på listen etterpå at han klarte trøya

Må bestemme meg for hvor jeg skal sove. Det er mye vind som blåser innover. Så når jeg nærmer meg hardangerbroen får jeg medvind. Nå må jeg være litt smart i forhold til overnatting. Trenger kvalitetshvile. Mulighetene er mange i Hardanger. I ulvik er det både camping og hotell. Hvis det er stengt må man til Granvin. Hvis fullt er det camping i kvandal. Jeg resonnerer; det er helt sikkert motvind over ulviksfjellet og det er meldt motvind i morgen òg. Og så er butikken i Granvin stengt hvis jeg drar dit, så jeg må uansett kjøpe mat i Ulvik og dra den med over bakken der. Jeg velger å sjekke inn på hotellet. Det går fint med sykkel på rommet og turens rimeligste rom (850,-). Taktisk virker dette kanskje litt feigt. Men tanken min er at Bjørn og Ralph kommer til å måtte handle mat i morgen tidlig, mens jeg gjør det i kveld. Så jeg tåler å slippe de litt foran, for inn hardangerfjorden kan jeg legge det opp effektivt. Planen er å ligge på tredjeplass når jeg kommer til Bergen ved å stå opp tidlig, droppe hotellfrokost og ikke ta pause før jeg har passert begge. Det er jo forholdsvis flatt ihvertfall til Mundheim og det skal være min sterkeste side på sykkelen. Etter klesvaskerutinen er jeg i seng kl 22. Da har jeg også smurt frokost og matpakke til i morgen som blir en spennende dag.

Nok en kjempefin rapport og gleder meg til neste. Takk for at du deler.

Inspirerende! Tommel opp!!

Kul rapport som gir et godt innblikk i utfordringene. Selve syklinga er jo ganske "lett" får man inntrykk av.
Legg på de taktiske valgene og problemene knyttet til logistikk, hvile og næring og det hele blir særdeles krevende.

Herlig, og siden jeg selv sykla i både Sirdal/Sulekard/Lysebotn og Røldal-Odda i sommer fikk jeg noen knagger/bilder å henge storyen din på. Gleder meg til fortsettelsen. Takk for oppklarende svar mht mtb sko/pedaler, var gode grunner det.

Sykt kult Viggo, du er kongen !

Du er veldig flink til å få fram hvor slitsomt det er. Utrolig inspirerende lesning!

Imponerende og veldig godt skrevet. Ser frem til del 3!

AN 2021 del #3

Våkner kl 6:30 av alarmen som jeg har skrudd opp lyden på siden forrige forsøk i flekkefjord.

Kler på meg og spiser rundstykker til frokost som jeg smurte på før jeg la meg. Hotellet i Ulvik var jo billig og sykkelvennlig, så jeg føler ikke at jeg sløser ved å stå over frokosten der som ikke er begynt ennå.

Så hva kjøper jeg egentlig i butikken?
Jeg velger rundstykker eller lignende. Som pålegg er det spekeskinke på en «seng» av rekeost fra tube. Da får jeg karbohydrater fra brødet, fett fra osten og salt fra spekeskinka. Det for å holde kramper på avstand. Og det er ingenting av dette som blir dårlig av å ligge i solen en dag eller to.

Nok om det. Trackingen viser at Ralph sover på campingen på kvandal ca 3,5 mil foran, men Bjørn Sverre er oppe på Espelandsfjellet og jeg anslår han er 40 minutter foran meg når jeg legger avgårde.

Dagens plan er å passere begge disse før min hjemby Bergen som er 21 mil unna. Rent taktisk regner jeg nå med at begge mangler skikkelig frokost og må derfor stoppe ganske tidlig for å få spist. Jeg har både sovet bra og smurt matpakke som varer i minst 10 mil. Så neste stopp blir tidligst i Strandebarm ca 10 mil unna.

Så når jeg klatrer opp bakken gjør jeg det i offensiv fart dog uten å være i nærheten av terskel. Jeg er veldig påpasselig med å spise noe for hver passerte 10km. Hvis jeg lærte noe første natten var det at man kan tyne mye energi ut av en kropp ved å fylle med noe hver 10km selv om det egentlig er for lite.

Ved passering Kvandal (1133km) ser jeg bort på campingplassen der Ralph overnattet men ser ingenting til han. Det er ingen matbutikk her, så han er nok videre. Jeg forventer at han stopper litt snart. En liten sjekk på trackingen viser at han er foran Bjørn S, som nå er ca 10km foran meg. Jeg føler meg bra i dag. Så jeg tråkker kontrollert videre uten behov for å stoppe. Når jeg kommer til Bjørgotunnelen er det skiltet ulovlig å sykle gjennom så jeg svinger av for å ta veien som går utenom. Da er det jævlig irriterende at den er stengt med bom i begge ender pga ras. Da burde det stå skilt om at man hadde lov å ta tunnelen likevel. Er det utrygt for biler, så er det vel også utrygt for syklister? Jeg kommer meg uansett greit forbi, men må gå av sykkelen to ganger. Obs; syklet forbi samme sted idag 10/9, og det er fremdeles sånn. Tok tunnelen med god samvittighet.


Alle som har syklet bergen-voss trasèen vet at strekket ikke er flatt, men i forhold til terrenget i går og dagen før er dette utrolig lettkjørt. Passerer Ålvik (1145km), ser etter en kjent sykkel utenfor butikken men begge konkurrentene er passert. Nå ser jeg etter konkurrentene hver gang jeg passerer en butikk eller kafè. Føles nesten som man er i krig..

Ser fremdeles ingen, så jeg innstiller meg på å kjøre langt. Må jeg helt til Samnanger før jeg får kontakt? I bakken før Øystese (1167km) kjører jeg litt hardere. Begynner å bli litt utålmodig. Ser ingen der heller. Men jeg er kjent i området og i nedkjøringene triller jeg type rittfort.. Også i Norheimsund (1173km) speider jeg etter konkurrentene, men ser ingenting. Ryker muligheten for lunsjstopp i Strandebarm? Jeg roer meg ned i et av de lette partiene og får sjekket trackingen. Positiv overraskelse! Jeg har passert begge uten å oppdage det! Ralph er i Norheimsund, og Bjørn S er like bak meg. Jeg blir inspirert og trykker noe på. Tenker at jeg kan unne meg en stopp i Strandebarm og i 11-12 tiden kommer jeg dit (1201km). Det fornuftige nå hadde vært å kjøpe noe på butikken, komme meg på sykkelen og spise i fart. Men jeg må på do og oppdager dessverre(?) en kafè bak butikken. Der har de do. Og kake. Og baguett. Så ting tar tid. På slutten av kaken ser jeg Bjørn S passere... Så jeg løper ut og kaster meg på sykkelen. I nedkjøringen etter «sentrum» blir jeg kald på armene. Så oppdager jeg at de løse armene ligger igjen ved kafèen. Så Bjørn får fred for jeg bruker 5-10 minutter på å snu og hente dem... Faen. Det skal ikke være lett.

Men jeg kommer meg avgårde mot Mundheim der ruten svinger til høyre. Det blir litt mer kupert, men kjent terreng. I den første lange bakken sjekker jeg trackingen igjen, Bjørn har en slags luke, men jeg tar kanskje litt innpå. Nedover bakken forbi Eikelandsosen (1223km) kjører jeg fort som i et turritt. Mener det er en fordel for meg å være godt kjent i området. Ruten fortsetter utenom de neste tunnelene og videre innom Holmefjord. Der er jeg sjelden, pleier å ta snarveien gjennom tunnelene. Det går sakte i skarpe svinger. Plutselig dukker det opp en butikk og der sitter jammen Bjørn Sverre og spiser. Jeg gir på litt igjen og sikter meg inn på Bjerkreim/Samnanger for neste mat stopp. Men nå går det som det griner innover og terrenget er også lett. Med en gang jeg får litt nedoverbakke ligger jeg flat i bøylene for å spare energi. Sykkelen går som et tog! I Samnanger blir jeg overrasket av en musikerkollega som insisterer på å betale for pølsen på bensinstasjonen (1262km).

Jeg unner meg 10 minutter og gir henne en innføring i en ultrasyklists' u-glamorøse hverdag.. Forventer at Bjørn S dukker opp, men det gjør han ikke. Så når jeg fortsetter er jeg rimelig sikker på at jeg når Bergen på tredjeplass. Videre innover er det over den litt brutale bakken over Gullbotn. Men i forhold til dagene før var det mer som en stor fartshump. Ingen problem langs skyggestrand.

I Arna hadde Michael lagt ruten på småveier og g/s veg helt til Haukeland. Like greit for jeg begynner å bli lei av trafikk. Hardangervegen går greit og ved Midtun svinger jeg til høyre gjennom småveiene som tar meg til Birkelundsbakken. DEN er faktisk ikke så snill... Men kommer meg opp og triller ned til landåstorget. Der har jeg gavekort på Pizza/kebabsjappa som jeg fikk av et skolekorps i området. Så jeg går inn og tar meg en størst mulig rullekebab og masse cola. Jeg blir stappmett etter halve kebaben, så resten blir med videre. Perfekt å stroppe fast på tempobøylen..

På telefonen har jeg fått varsel om at noen sykkelklær jeg bestilte i vår snart blir returnert hvis jeg ikke henter dem, så jeg må faktisk innom postkontoret på danmarksplass og hente disse. Blir fullt i bagasjen. Har også fått beskjed om at Kai Barstad har brutt pga kne- og akillesproblem. Passerer dermed Bergen (1312km) på annenplass. I sentrum får jeg følge av kompis/nerd Kåre Stokke som sykler med meg til åsane. Der er det også kjente som står og heier langs løypa; Magnus Heldal fra skolekorpset, Rune Enge fra Randonneurs Norge og flere. Så jeg sløser bort kanskje 5 minutter. Bjørn S roter litt og er nå 40 minutt bak.

Jeg kommer meg heldigvis ut av Bergen til i Nordhordland der det er roligere trafikk og generelt bedre forhold. Men tar en (kanskje) unødvendig dostopp på bensinstasjonen i Alversund (1347km).

Utover Radøy er terrenget lett. Jeg stopper i et kryss og legger fra meg de klærne jeg ikke ville ha med videre fra posten.

Min kjære er på jobb i området og plukker opp pakken. Taper nok 5 minutt her òg. Så kjøres det ganske hardt utover mot ferjen i Leirvåg (1392km) som tar meg til Gulen/Sløvåg. Selvfølgelig går den akkurat når jeg triller ned på kaien.

Jeg har nå 50 minutter på Bjørn Sverre som får de tilbake helt gratis. Min egen feil som sløste for mye med tiden etter Bergen. Da blir det ferje 22:15 i stedet for 21:15. Det ødelegger motivasjonen for å sykle gjennom Gulen til den neste fergen i kveld. Jeg booker hotell i Sløvåg. Og da vet jeg at jeg ikke kommer til å rekke 06.55 fergen videre over sognefjorden, for da må jeg sykle 05 i morgen tidlig. Det er umulig når man sover på hotell. Bjørn legger seg på venterommet i Sløvåg. Dermed kommer han seg opp 05 dagen etter.... Resten av kebaben blir kvelds.


Evaluering: Bra dag. Startet på femteplass og avsluttet som nr.2. Flott gjennomføring med effektiv sykling gjorde at jeg tok en time og 20 minutt på Bjørn Sverre på de 300km jeg syklet. Slurv i avslutningen gjorde at jeg bare gav de tilbake til han.. Det var dog bra for selvtilliten å se at jeg er konkurransedyktig på sykkelen. Han er nødt til å sove mindre enn meg for å slå meg. Er ved godt mot.

Nok en godt levert, både på sykkel og med referat. Skikkelig spennende og jeg lever meg helt inn i beskrivelsen du har av opp og nedturer. Takker igjen!

Veldig interessant og morsom lesing.
Litt ekstra morsomt i del 3.
Jeg er født i Bergen og oppvokst i Austrheim og Norheimsund, så du sykler på mine hjemlige trakter, hvor jeg har sykla mye selv.

Keep 'em coming :o)

AG

Gøy!

Etappe 5

Hotellet i Sløvåg er først og fremst et arbeidshotell. Frokosten starter derfor tidlig; 06:30. Så jeg har alarmen på og står og tripper utenfor for å få mat snarest mulig. Så laster jeg opp ruten over Gulen på gps'en. Blir da overrasket. Jeg var sikker på at det var 5 mil til rutledal som har neste ferje, men det viser seg at det bare er 36km. Hadde jeg visst det i går kveld skulle jeg gått for den første ferjen kl 06:55 i stedet. Ser på trackingen at Bjørn S tar den, så farvel andreplass.. Det er en ordentlig tabbestart. Som satte stemningen for dagen..

Jeg kommer meg uansett greit over med en avgang litt før kl 09. På nordsiden av fjorden er det en matbutikk i Leirvik som er den eneste muligheten på lenge, så jeg stopper der for en frokost nr.2 og smøring av niste. Avgårde derfra er jeg nesten 3 timer bak Bjørn S. Har jeg mistet han for alltid?

Jeg ser noe ferskt banaskall i veien, så jeg får iallefall en følelse av at han ikke er såå langt foran.

Men nå begynner noen vondter å melde seg. Jeg kjenner noen smerter i akillesen på venstre siden, så jeg ender med å ta det veldig rolig. Ikke det at jeg har så masse energi at det gjør noe; føler meg ganske tom. Trøster meg med at jeg er et helt døgn foran tiden fra 2019, men føler litt på at jeg kanskje skal få slite hvis jeg tror at det skal gå lett å knipe inn et døgn til.
Ruten fra leirvik går ikke akkurat korteste vei. Michael har funnet småveier via Guddal og Heggheim. Først et stykke langs et vann som går kjempelett, men etter Heggheim blir det klatring oppover Til røyrvikvatnet før man stuper ned til Vadheim. Flott men slitsomt. Jeg har nok mat, så jeg stopper ikke i Vadheim men trykker på nordover på trafikkerte E39 der jeg etterhvert tar av mot Sande. Det er faktisk veldig fint her. Det blir et stykke tradisjonell norsk veimat (burger) i Sande før ruten tar oss oppover mot Gaularfjell. Stigningen vestfra er ikke typisk for fjelloverganger på vestlandet. Her går veien stort sett ganske rett fram. Ingen skarpe svinger. Og så stiger den veldig gradvis, så dette er nesten som på østlandet. Litt før toppen står Michael igjen og tar bilder. Stopper for en prat og får vite at Ralph har gitt seg i Bergen pga sykdom. I disse koronatider er nok dèt et smart valg, selv om det ikke er korona.

Da er vi bare 4 igjen. Jeg sjekker trackingen. Bjørn Sverre har det like seigt som meg. Mens Erik bak oss virkelig har fått opp farten og tar faktisk innpå. Jeg Ser at BS ikke treffer helt med Fergen Dragsvik-Hella, så jeg stopper ikke for å nyte utsikten på Gaularfjellet men kaster meg utfor. På denne siden er det serpentinere, men ikke stupbratt. Så det blir god fart lenge.
Når jeg kommer meg ned på flaten er jeg pinnestiv. Ugh..
Får etterhvert pedalene rundt og tråkker rolig mot Dragsvik der båten kommer ganske snart. Veldig kort ferjetur der jeg går tom for mat. Ingen kiosk på fergen. Det blir smalhans inn til sogndal, Jeg finner litt sjokolade å leve på. På andre siden somler jeg ganske mye på venterommet/toalettet, men får fylt opp min 3 liters drikkeblære. Er jo ganske flatt inn fjorden så jeg tåler den ekstra vekten. Det har blitt kveld, solen er borte og det tykner til. Ser ut som det kommer regn. Jeg fomler enda mer for å finne fornuftige klær. Og når regnet kommer varer det ikke lenge, så jeg blir sittende i klamt tøy og tråkke innover mot Sogndal. Jeg hadde egentlig tenkt meg helt inn til Skjolden i dag, men hodet mitt nekter. I Sogndal (1630km) bruker jeg heller noe tid på å finne et litt dyrt hotell som ødelegger for flyten videre.

Jeg er inne i en litt dårlig stim. Bare 250 km i dag. Og Bjørn S er rett oppi bakken. Nå burde jeg benyttet muligheten til å komme ajour, men hodet vil bare ikke..

Etappe 6
Frokosten er starter sent på i hotellet, jeg står og tripper når den åpner. Spiser kjapt og får med meg en matpakke. Kaster meg på sykkelen og er klar for å angripe sognefjellet. Etter 2 km kjenner jeg at jeg ikke har levert nøkkelen til hotellrommet og må snu. Veldig bra start...
Andre gangen går det bedre. Dagen starter med en liten bakke opp til hafslo. Det er drøssevis med overnattingsmuligheter her, så jeg angrer på gårsdagens valg. Det er ca tre ganger så mange muligheter som de man finner med et raskt googlesøk. Snart triller jeg ned til Gaupne (1660km) og fortsetter langt innover fjorden. Her er den kanskje enda finere enn i Hardanger. Kanskje.. Luster er også fint, men jeg har nå nok snacks til å komme meg helt inn fjorden. Dropper også å stoppe i skjolden da det er butikk i Fortun. Her tar jeg en god stopp på butikken og spiser ferske bakervarer og drikker juice for å lade opp til stigningen over sognefjellet.


Jeg er ingen utpreget klatrer, så jeg vet at de andre sansynligvis kommer til å være raskere enn meg opp her. Men det viktigste er jo å ikke gi seg, så det får jo bare ta den tiden det tar. Letteste utveksling på sykkelen er 34/36. Alle hjemme syns det er sykt lett, men Will har faktisk 30/36..
Det går ganske greit oppover, egentlig. Noe etterfylle næring oppover men, tar en liten pust i bakken ved hotellet på Turtagrø (1701km). Videre oppover synker temperaturen. Ved Oscarhaug er det oppvarmet toalett. Der går jeg inn og får litt varme samtidig som jeg tar på meg mer klær for selve fjellovergangen som nå venter. Sognefjellet er ca 1400moh på det høyeste og man er der oppe ganske lenge. Det blir også motvind, så ekstra klær på er smart. Nå er det jo gått en stund siden mat på butikken, så jeg ser fram til en kafè eller lignende. Men først er det å komme seg over det høyeste punktet. Jeg får litt ekstra krefter og kommer meg greit opp. Normalt et perfekt sted å ta selfie, men velger å male på i stedet. Knipser i fart med telefonen.

Det føles ganske spesielt å sykle her oppe. På en positiv måte. Så skulle gjerne ha vært her litt lengre. Det er dog lurest å komme seg videre. Energien som fjellet gav er nå i ferd med å ta slutt. Så når sognefjellshytten dukker opp velger jeg å stoppe for mat. Kjøper noe som har flest mulig kalorier..

Så er det tid for å fylle vann. Jeg bruker jo en diger drikkeblære og siden jeg nå skal trille nedover til Lom vil jeg fylle den helt opp. Burde ha spurt om å få låne en krane på kjøkkenet men gjør heller dagens klovnetabbe. Det er sikkert noen av dere som har vært på denne dassen. Toalettet er ganske normalt. Men vasken og kranene er noe nymotens greier. Vannet kommer ut ved at du plasserer hånden ved en fotocelle. Så langt alt greit. Men det er en fotocelle til der som starter en integrert tørker av den kraftigste sorten. Så trykkluften blåser oppi drikkeblæren og så vannet spruter midt i trynet og ellers overalt. Da tar jeg vekk hånden og vannet stopper. Dette gjentas til jeg blir forbannet. Våt og kald forlater jeg dassen illsint. Funderer på om det er skjult kamera her.. Finner enn vannkran ved Bøverdalen Camping. Egentlig strengt forbudt å ta i kranen for folk som ikke bor der pga smittevern. Men fyller kjapt og stikker av.
Videre mot Lom skulle det ha gått kjapt, men nå kom det motvind og regn, så de lettkjørte kilometerne tar sin tid. Det blir ettermiddag før jeg stopper hos «hovedsponsoren» avd Lom ( Circle C) og bestiller en burgertallerken. Regnet gir seg mens jeg spiser. Ser at jeg nå er godt over halvveis i ruten; Lom er ved 1767km. Nå svinger jeg av mot Geiranger og begynner å fundere på hva jeg skal gjøre i natt. Tenker at det uansett er lurt å handle nok til å kunne holde ut en natt. Men det er noe fergegreier etter Geiranger som kanskje stopper meg. Handlingen gjøres på en stor butikk i Bismo (1785km). Sykkelen lastes godt opp, men nå er jeg klar for å holde på utover kvelden.

Det er ikke så bratt å komme østfra langs ottaelven så ingen problem med vekten på sykkelen. Videre oppover passerer jeg Polfoss Hotell der jeg overnattet i 2019. Så nå er jeg over et døgn foran gjennomføringen da. Men hvor lenge holder dette?
Det klatres langsomt oppover og jeg holder fokus ved hjelp av musikk på «stereoen». Passerer først gamle strynefjellveien, så den nye som går rett i en tunnel. Tar da av mot Djupvasshytta. Skifter til Møre og Romsdal fylke.

Etter å ha passert Djupvasshytta havner jeg i nedkjøringen mot Geiranger (1863km). Da er det bare innta «bukken» og gå i bremseberedskap. Mørket faller gradvis på og det er en konsentrasjonsprøve å følge med. Mange svinger og noen tanker på om bremsene tåler dette med all oppakningen på sykkelen. Men det ser ut til å gå greit. Nesten nede står det en gal fyr og skriker. Det viser seg å være Lars Espen fra Halden som også er driver og sykler langt. Såvidt jeg husker ble han nr.3 på sverigetempoet tidligere i sommer. Han filmer når jeg passerer og legger snutten ut på Facebooksiden til Randonneurs Norge. Artig!
Vel nede må det vurderes hva jeg gjør. Det er blitt mørkt. Hvis jeg fortsetter må jeg først klatre Ørnesvingene og så sykle ned til Eidsdal. Der er det ferje som ikke går om natten, så jeg vil ikke komme meg videre. Etter den litt slitsomme dagen blir jeg offer for min personlige sans for komfort og enkle løsninger. Tar inn på turens dyreste hotellrom. Litt feigt men litt godt. Lengdemessig en svak dag med kun 233km. Gjør en kjapp klesvask og kommer meg i seng tidlig nok til å forhåpentligvis være uthvilt til i morgen som også skal inneholde endel høydemeter. Akkurat nå føles det helt fjernt å tenke på dette som en konkurranse. Bjørn S er langt foran. Det gjelder å holde slitasjen på kroppen under kontroll sånn at man ikke ender med å bryte.

Takk for 2 herlige etapper på rappen. Gøy å følge ruta opp og ned fjell og langs fjorder med fergekluss etc. Vekker flest gode, men også et par dårlige minner fra egne turer i området du er i på etappe 5 og 6. Forøvrig imponerer du meg skikkelig med dagsetapper jeg ikke er i nærheten av i det terrenget, ja ikke om jeg er i lavlandet heller. Gleder meg til neste etappe.