Referat fra Bikepacking Around Norway 2021

Hei, prøver å legge ut referat gradvis fra "rittet" i sommer.

Forberedelser
Etter at vaksineringssituasjonen gjorde at jeg ikke kunne sette kursen til NC4000 fra Garda til Nordkapp endte jeg på å melde meg på bikepacking around Norway en gang til. Jeg var egentlig brukbart fornøyd med innsatsen i 2019, men denne gangen skulle det foregå mye senere på sommeren, noe som øker muligheten for bra vær. Ulempen var jo oppladningen som ble mindre ideell da sommeren startet med 4 uker i seilbåten. Det i seg selv er supert, men det er ikke det beste for sykkelformen. Men jeg fikk da noen fine turer rundtom, så helt ille var det ikke. Uken før vi dro hadde jeg sykkelen inne hos Boa i bergen for skifte av kranklager samtidig som bakhjulet mitt ble bygget opp på ny med nytt dt 240 nav hos Cyclofix. Mekanikeren hos Boa mente da han hadde funnet en sprekk i karbonstyret mitt. Jeg klarte knapt å se noe der denne angivelig var, men etter å ha tenkt en ukes tid investerte jeg i et nytt rimelig alustyre i Haugesund 14 dager senere. Det var forsåvidt fint, men jeg merket jo at det ikke var like godt å holde å som det gamle. Hjulet som ble bygget av Joakim Wallmark var derimot en suksess med en gang. Har fremdeles ikke rørt en spile på dèt.

Prolog
Siden seilturen ikke førte til forbedret sykkelform valgte jeg å sykle til Oslo som forberedelse mandag og tirsdag før rittet som skulle starte lørdag samme uke. Da fikk jeg teste oppakningen, sitteposisjonen og den nye dritdyre setevesken fra Ortlieb som Boa solgte til meg. Første etappe gikk fra bergen til haukeligrend. Ting fungerte bra, men jeg var ikke så begeistret for setevesken som jeg syns var litt knotete å ta ting inn og ut av. Andre etappen gikk stort sett i regn og motvind via Totak og Åmotsdal. Fine områder, men kaldt og en test for viljestyrken. Men jeg kom da til Oslo i et regnbygen fra helvete litt utpå kvelden. Da sjekket jeg inn på Smart Hotel der jeg fikk det minste hotellrommet jeg har sett noengang. Det var teppe på gulvet som stort sett var vått siden jeg måtte tørke alt etter 10 timer i regnvær..


Onsdagen ble brukt til restitusjon og å rusle litt i oslos regnbyger. På kvelden fikk jeg melding fra Alex Diem (som også skulle delta) om at jeg måtte komme på Oslo Dawn Patrol kl 05:45 torsdag morgen. Så da ble det sånn. Tidlig start torsdag for å sykle gjennom en ca 40km løype som var ganske kupert. Alex knuste meg i motbakkene... Men det var hyggelig å treffe både henne og flere andre hyggelige syklister på en kafè etterpå. Det fins mange som er like nerd som meg

Fredag tok jeg en tur til kikut i nordmarka for å smake på sjokoladekaka. Dette sammen med Clare (fra Kork) og en venninne av henne. Hyggelig, rolig tur. Jeg følte meg klar for å komme avgårde.

Så på lørdagen kvittet jeg meg med alt som ikke skulle være med på sykkelturen (arrangøren leide et lager til dette) og så møttes alle på rådhusplassen ca en time før avgang. Av de 18 påmeldte var det 8 som møtte opp. Dette pga virussituasjonen. Alle var ganske avslappet før start. Tydelig mye langturkompetanse i feltet. Dette var deltagerne i tillegg til meg:

Will Vousden – England, beskjeden hyggelig og godt forberedt
Alexandra Diem – råsterk tysk dame bosatt i oslo.
Kai Barstad – Oslo. En som jeg såvidt ble kjent med i fjor høst. Ingen erfaring med sånne ritt men veldig sterk syklist.
Ralph Swörer - Tyskland. Veldig blid og ivrig fyr.
Jan Måøy – Nesodden. Hyggelig fyr som har syklet endel randonneurting som PBP. Fullførte også NC4000 i 2019. Han var vel den eneste som var skeptisk til om han ville klare å fullføre.
Erik Phalet – Belgia. Flink randonneur som har utallige audax i bagasjen. Hans første ultradistanse var i 2018 da han fullførste Transatlantic Way (irland) med 320km i snitt pr dag.
Bjørn Gjevik – Trondheim. For meg ubeskrevet blad som syklist. Men har full kontroll på det med camping og å sove under åpen himmel. Virker godt forberedt og med ambisjoner om å kjøre løypen på ca 10 dager.

Det var et meget hyggelig felt.
Kl 14 sendes vi avgårde i en litt dårlig værmelding. Siden jeg tross alt har bodd i Oslo føler jeg meg kvalifisert til å ligge i front gjennom tour de finance til lysaker. Aggresive/ivrige Ralph vil være holde tempoet oppe. Gøy. Like etter at vi krysser grensen til Asker skjer det noe uventet. Min Bryton 750 computer som har fungert knirkefritt i tre måneder er plutselig av. Jeg skjønner ingenting, men siden løypen er litt knotete rundt Torstad skole velger jeg å stoppe og restarte den. Sinnsykt irriterende i forhold til Strava og jeg trenger jo å se ruten på karten. Den skrur seg av på ny under oppstarten. Jeg velger å sette den på lading via dynamolykten. Da starten den, laster ruten inn og jeg kan fortsette. Jeg er da sansynligvis sist. Jeg henter noen inn, men innen vi er utenfor drammen må jeg igjen stoppe, for da har det begynt å regne. Man skal jo ikke lade ting i regn. Jeg pakker den sånn noenlunde inn i gjennomsiktig plast og lader heller fra en nødlader. Så setter jeg nødladeren på lading fra dynamoen. Sånn blir det stående nesten hele turen. Noen stopp får jeg likevel, så strava får være strava. Her må jeg bare sørge for å kunne se ruten sånn at jeg kjører minst mulig feil. Etter knotingen i Drammen er jeg på ny omtrent bakerst så jeg satser på å kjøre nonstop til sauland (140km) der det er en bensinstasjon som er siste matmulighet før Rjukan.

Jeg føler meg alene og ser ingen andre før Kongsberg der Will har stoppet litt. Jeg blåser forbi i nedoverbakken bare for å oppdage at det er utenom ruten (plastposen rundt gps'en gjør det vanskelig å få med detaljer). Det viser seg at ruten går gjennom sentrum før den går inn på veien igjen. Så jeg må snu og ta kongsberg på ny...

Vel ute av kongsberg tar jeg igjen Will en gang til. Senere viser det seg at nettopp han kommer til å sette ny løyperekord. Kanskje ikke så dumt å starte forsiktig...

Videre går løypen over Bolkesjø mot Gransherad. Der er den som en falsk flate som ender på 500moh før den stuper ned til krysset der Tinnsjøveien mot Rjukan tar av til høyre. Vi skal dog ta den mye mer krevende veien via Sauland og Tuddal, så vi svinger til venstre. Her kommer det et skikkelig grisevær. Masse motvind, tett regn og lyn/torden flere ganger i minuttet. Det er ingen ordentlige steder å pause, så jeg bare kjører på. Passerer Jan, Ralph, Erik og Bjørn. Ser ingenting til Alex, hun er jo så vant med drittvær at hun bare kjører på tenker jeg. Løypen er nå ganske flat og ofte noe nedover. Jeg er ganske god på tempo i motvind og regn så dette er helt fint. Stemningen stiger i drittværet. Etter en 20 minutters tid kommer jeg inn på e134 og har bare 3 km igjen til Sauland (143km). Nå ser jeg Alex. Jeg passerer men vi ankommer nesten likt til bensinstasjonen. Der står Kai og tar en selfie i drittværet. Jeg rasker ut noen ekstra klær, legg- og armvarmere og regnjakka og går inn på stasjonen og «monterer» de. Så bestiller jeg en pølse. Alex klinker til med burger. Vi prater litt og er enige i at vi tar en kebab i Rjukan. Etter en obligatorisk dotur ser jeg at Alex straks er klar. Jeg vil jo ikke være treig så jeg kaster meg på sykkelen og glemmer matpakka som trillet ut av setevesken. Oppdager det etter avgang, men gidder ikke snu. Vi får jo kebab på Rjukan, ikke sant?
Det viser seg at Jeg og Alex har litt forskjellig rytme. Jeg drar fra når det er flatt og hun kommer tilbake når det blir motbakke. Det er litt bakker oppover men ganske flatt siste kilometrene til Tuddal (165km), så jeg kommer først dit. Ser at etpar konkurrenter har stoppet litt og kanskje kjøpt litt mat på dagligvaren der. Heeelt unødvendig, det er jo kebab på Rjukan....
Når bygda er ferdig starter vi på Gaustadveien. Da blir det skikkelig motbakke på 12%. Jeg ser at Alex tar innpå. Kjører litt hardere for å unngå å bli tatt igjen. Blir jo uansett kebab på Rjukan, så å brenne av litt ekstra energi nå tåler jeg fint..

Man blir stadig overrasket over hvor langt det er opp til Gaustad. I hodet mitt tenker jeg at mye er gjort når vi passerer tregrensen. Det er det jo, men mye igjen òg. Når jeg nærmer meg toppen ser jeg at Michael står med kameraet og tar bilder av alle. Veldig kjekt. Prøver å smile, men lykkes vel ikke helt .

Det er pøsregn, men man ser lys i vest, så det gir seg kanskje. Veldig fint lys, egentlig.

Men det er kaldt og bare å komme seg videre. Passerer steinen som markerer 1260 meter over havet. Det er jaggu høyt nok. Det er vel høyere enn Dyranut?

Så venter nedoverbakken til Rjukan. Hendene verker og bremsene skriker. Det er veldig vått i veien og mørket faller på, så jeg tar ingen sjanser og triller kontrollert nedover. Det er bratt og mye dårlig asfalt nedover. Jeg har hatt mange rare lyder av skivebremsene mine, men dette er ny rekord. Jeg skjelver i kulda og håper det ikke er noe galt. Å kvitte seg med 1000 høydemeter er ikke så fort gjort. Nede ved kirken stopper jeg og sjekker at sykkelen er ok. Finner ingenting galt og triller inn til Rjukan sentrum (195km). På høyre hånd lå det i 2019 en pizza/kebasjappe her litt etter pub'en, men før bensinstasjonen. Hmm her var det ingenting. Motsatt side av veien i forhold til hotellet finner jeg kebab'en. Den er stengt. En kjapp tur til bensinstasjonen. Den er også stengt. Jeg banner høyt. Klokken er 23 og neste mulighet for å kjøpe mat her er kl 09. Jeg stikker bort på hotellet og prøver å få meg et rom. Alt er fullt. Tar en ringerunde til den andre hotellet. Også fullt. Ingen vits i å legge seg til å sove ute når man ikke har noe å spise til frokost. Banner høyt igjen, denne gangen over matpakka som ligger utenfor bensinstasjonen på Sauland. Snakker litt mer med fyren på hotellet som anbefaler meg å ringe til Skinnarbu litt oppi bakken videre. Det gjør jeg, men ingen tar telefonen der. Klokka er nå blitt 24. Jeg går til bensinstasjonen og tar på meg mer klær. Så finner jeg ut at jeg har en stor firkløver og to snickers. Velger derfor å sykle så rolig som mulig videre og regner meg fram til at jeg kan ta en sjokoladerute pr mil og vil da ha nok «mat» til å komme til Åmli der google sier at bensinstasjonen åpner kl 09. Hvis jeg ikke finner en hytte eller et rom på skinnarbu da.

Etter Rjukan skal vi jo opp på høyfjellet igjen, minst 1000moh. Så oppover tar jeg det ekstremt rolig. Etter 6 km kommer jeg til Vemork. Der er det noen koselige benker. Det står en sykkel ved den ene og jammen er det Alexandra som bretter ut soveposen for å ta en powernap. Hun har noe nødmat til fortsettelsen men er blitt søvnig og roer seg her en time eller to. Hun ønsker meg lykke til med å finne hotellrom på skinnarbu. Jeg har vel innsett at det ikke kommer til å skje. Så jeg klatrer rolig videre. Når jeg kommer opp er det bekmørkt så jeg stopper bare for å gå på «do» og tar en kikk på trackingen. Det er bare Kai som har kjørt videre men Ralph er på vei oppover og jammen passerer han før jeg er i gang igjen. Veldig godt humør. Jeg kaster meg på sykkelen men henger ikke med på hans tempo. Må passe på hvor hardt jeg sykler og det er ingen vits i å komme til åmli før 9. For etter åmli er det 7 litt harde mil til evje der man får tak i alt man vil ha. Det må spises i åmli, jeg rekker ikke videre til evje på den sjokoladen jeg har.
Videre kommer jeg til møsvanndammen og da regner jeg meg som «oppe». Herfra kan jeg kjøre billig men fort. Vi er på ca 1000moh. Noe som er positivt er jo at asfalten er tørket og vinden er på skrå bakfra. Natten er faktisk nydelig, så da er jeg egentlig brukbart fornøyd med situasjonen igjen og triller kontrollert videre. Følger planen om en sjokoladerute pr mil. Ruten her holder seg på en kupert versjon av rundt 900 meters høyde i 2-3 mil før den går ned til ca 750 moh. Så bruker den 3 mil på å komme ned på 450 moh og da er vi nede på E134 igjen på et sted som heter Høydalsmo. I noen mil nå har jeg blitt forbikjørt av Ralph 3 ganger. Men har ikke merket det når jeg har tatt ham igjen. Han har sikkert hatt seg en powernap noen ganger.

På Høydalsmo er det et oppvarmet offentlig toalett. Her kunne jeg lett ha sovet noen timer, men lar det bli med tanken. Stasjonen åpner ikke før 9, så det er ingen vits å å bli her når man ikke har noen frokost. Det er heller ingen søndagsåpen butikk videre der jeg skal før faktisk på åmli. Så jeg triller videre. Etter noen få kilometer på e134 lysner det litt og jeg tar av sørover på det som etterhvert blir kviteseidvegen. Dette er en mørk dal og selv om det blir lyst er det lenge til solen kan ta tak her. Det er dog nedoverbakke så milene kommer billig og jeg går ikke energitom. Kviteseid ligger på mindre enn 100moh, så etterhvert må det trykkes på igjen.

Ved 280km fra start kommer jeg til serpentinersvinger og 10% klatring for å komme meg over til Vrådal. Toppen av bakken ligger på ca 370moh, det er såpass tungt at jeg må spandere på meg en ekstra sjokolade. Så jeg tar den ene snickers'en. I Vrådal er det butikker og greier, men klokka er knapt 06 om morgenen, så alt er helt dødt. Det kommer så et nydelig, lettkjørt stykke langs Vråvatn. Her tar jeg nok en gang igjen Ralph som pauset litt langs sjøen. Gud hvor smart han var som sørget for å ha med seg mat... Etterhvert slutter Vråvannet og blir til nidelva. Så skyer det til og begynner etterhvert å regne litt. Det varer ikke lenge før det høljer ned og jeg stopper ved en (stengt) bensinstasjon for å få på meg regnklær igjen. Like etterpå kommer Ralph bakfra. Jeg sier planen om å kjøpe mat i Åmli. Han er med på den, så vi sykler litt sammen før han blir utålmodig og stikker. Når jeg kommer til Åmli kl 8:50 står han ved stasjonen. Det viser seg at stasjonen ikke åpner før kl 10. Kan selveste google ta feil? Jepp! Ny nedtur.

Ralph beregner at han har nok mat til å nå Evje, så han forsvinner sørover. Jeg setter meg på en benk i regnet og venter på åpning. Jeg dupper egentlig litt, men etter en stund kommer Bjørn Sverre. Han kan fortelle at det er en rutebilstasjon på Åmli med oppvarmet venterom. Smart, men nå åpner stasjonen straks så vi gidder ikke å gå ned dit. Men godt tips og videre var dette noe jeg sjekket alle steder jeg passerte om natten. Vi spiser hver vår baguett og etter en litt for lang dotur kommer jeg meg avgårde litt etter Bjørn. Magen oppfører seg litt rart etter siste døgns noe spesielle kosthold.. Men jeg er ikke kvalm ihvertfall.
En interessant ting Bjørn fortalte var at han også hadde for lite mat når han kom til Rjukan. Han ble akkurat like stresset som meg der og kunne avsløre at han hadde gått igjennom containeren utenfor bensinstasjonen der for å se etter matrester før han dro derfra. Han fant ingenting Så da er det ikke kun jeg som ble stresset. Vil egentlig sammenligne det med å f.eks sykle rittet Voss-Geilo, bare for å få beskjed på Geilo om at man må fortsette 17 mil til f.eks kongsberg før det blir mat og få. Akkurat så absurd var det. Definitivt utenfor comfortsonen..

Men nå har jeg fått baguett og mer sjokolade så da er jeg klar for å fortsette til Evje. Her er etterhvert terrenget mye mer kupert. Energinivået er noe flatt etter natten, så den siste lange bakken før evje tar tid. Men uansett så er det deilig å komme dit. Da er 422km i boks og jeg går på Thai-resturanten. Treffer Ralph på et fortau. Han er sliten og syns også det var langt hit. Han har sovet litt og har gått glipp av Bjørn S som har passert oss begge. Her er det også en søndagsåpen dagligvare, så jeg får kjøpt meg noe brødmat til fortsettelsen. Stykket etter evje er noe undervurdert av de fleste, men jeg vet bedre. Her blir det etterhvert latterlig kupert med 200m bakker opp og ned sammenhengende helt til Jøssingfjord.

Men været er blitt bra, så forutsetningene er gode. Jeg går igang med bakkene og passerer store kjente steder som Sveindal, Byrmo, Ågedalstø, Helle, Konsmo, Moi og Førland. Når jeg passerer Utsikten Hotell ved Kvinesdal har jeg kommet lengre enn tilsvarende dag i 2019. Men det blir regn igjen, så jeg ringer til grand hotell i flekkefjord og booker et rom. Det er endel klatring derfra til flekkefjord, men jeg ruller ned til sentrum og setter kursen for gjestehavna for å spyle sykkelen. Så bruker jeg det lure «bær-sykkelen-inn-i-resepsjonen» trikset som gjør at de fleste resepsjonister smelter og gir deg lov til å ta sykkelen inn på hotellrommet. Det fungerer også her, så jeg får den med meg. Vel inne på rommet setter jeg i gang klesvaskrutinen. Når alt henger til tørk sjekker jeg den venstre skoen. Jeg syns sålen virker mykere på den enn på høyre så jeg får litt vondt når jeg trår til. Dessverre viser det seg at det er en tverrgående sprekk i sålen like bak klossen. Så nå trenger jeg nye sko.

Det er sportsbutikk like ved hotellet, men den åpner ikke før 3 timer etter at jeg drar videre i morgen. En liten bekymring der, altså. Men jeg sier meg uansett fornøyd med å ha 570km i banken 30 timer etter start. Så jeg er i rute til 30 mil pr dag og vel så det. Når jeg legger meg slukner jeg med en gang.

Evaluering

Hovedproblemet var jo at jeg ikke sjekket skikkelig om den kebabsjappa i Rjukan var åpen. Jeg hadde jo alle muligheter i verden til å sjekke dette med en kjapp telefon. Hvis jeg hadde gjort dette riktig kunne jeg kommet til Evje når jeg jeg var i Åmli. Eller jeg kunne sovet ute etpar timer og spist og syklet uthvilt videre. Men når det var som det var tror jeg at valgene var riktige. Det gikk jo helt greit og kontrollert etter Evje, men når jeg kom til flekkefjord var det riktig å stoppe. Etter å ha syklet gjennom første natten er det greit med litt kvalitetssøvn før man fortsetter. Når det gjelder Gps'en skjønner jeg faktisk lite. Etter at jeg har kommet hjem har det virket perfekt uten å skru seg av. Lurer på om rutene er for lange, at prosessoren bruker mer strøm enn batteriet klarer å levere selv om det er oppladet. Den fungerte helt fint når den stod på lading men slo seg av hvis ikke. Kan ta selvkritikk på at jeg ikke testet den med så lange ruter før rittet, men det er ikke så ofte man har 1000km lange testturer..

Fortsettelse kommer hvis det er interesse

Herlig, og takk for 1 del. Det er garantert interesse for fortsettelsen. Jeg er ikke i nærheten av turer som dette, men veldig interresant å lese om forberedelser, utstyr og ikke minst gjennomføringen enten det går som planlagt eller ikke. Sterk tommel opp fra meg.

Mer, takk!

Utrolig kult å lese, for en som stort sett sykler under 15mil per tur, men dagdrømmer om denne typen turer.

Mer takk :o)

AG

Selvsagt skal vi ha mer av dette!

Fantastisk lesning!

(Etter å ha sett Matthew Norways sammendrag på YouTube, ventet jeg spent på å høre om MacGyver-løsningen han (åpenbart noe overdrevet) hevdet du gikk for da skoen gikk i stykker, men nye sko høres mer fornuftig ut enn løsningen han hevdet du gikk for. ).

Øy! Spoiler alerts, please

Oi. Hvis den var til meg var det ikke med vilje, men jeg har egentlig ikke røpet noe. Han antyder i posten over at det blir nye sko. Hva han faktisk gjorde, vet jeg ikke, og kanskje har Matthew rett: Han sagde ned et tre og lagde egne sko.

Uansett ser jeg fram til fortsettelsen.

Kjekt å lese! Du burde fått det med i Landevei, som bladet het en gang.

Nydelig, det beste jeg har lest her inne på lang tid.

Dette er helt spinnvilt. Enda sprøere enn jeg trodde.

Veldig imponerende. Og dette er altså bare begynnelsen. Gleder meg til neste episode.

+1 til Oddefa.

Årets innlegg på forumet!
Gi oss gjerne mer!

Blir spennende med fortsettelsen. Hvar hovedgrunnen til å velge MTB sko/pedaler ? bedre holdbarhet (hvis en ser bort fra de røk her da), cleats mer slitesterk ? fordi en må påregne å gå i partier ? er det standard for deltakerne her at det brukes mtb sko/pedaler eller du som liker det best ?

Kan ikkje svare for Viggo, men eg brukar også MTB-pedalar til alt. Av fleire grunnar:

- Fordi eg då har sko og pedalar som eg kan bruke på alle syklane.
- Fordi det går an å gå med dei (ved pausar, ved grove terrengparti, etc.).
- Fordi dei kan klikke inn på begge sider og generelt er enklare å klikke inn i.
- Fordi eg ikkje har merka at landevegspedalar er betre på noko som helst måte.
- Fordi eg treng meir float i høgrefoten enn eg fekk med landevegspedalar, og då begynte det etterkvart å gjere vondt på ytre side av fotsålen.

Dette er jo et ritt der klokka går hele tiden. Så den tiden du bruker inn i bushen for å pisse, inn på butikken for å kjøpe mat og annet fjas må minimeres. Det er flere mil med grus òg på løypa. Jeg måtte gå nesten en km i løs skogsgrus på avslutningsdagen (spoiler alert). Man har ikke andre sko med av plass og vekthensyn. Så hvis man finner en spd-sko som er like grei å sykle med som landeveissko vil man tjene en time eller to i forhold til de som bruker landeveissko. Det er jeg helt sikker på. Ingen av de som fullførte brukte noe annet. Men jeg tror at Jan fra nesodden brukte landeveissko. Han har også syklet nc4000 med det, så helt svart hvitt er det vel ikke

Så til problemet. Mine sko var relativt rimelige greier fra Northwave. Jeg brukte samme i 2019 uten problemer. Men når jeg kom til Oslo tirsdagen før starten var jeg kliss bløt og eneste måten å få tørket skoene var å legge de oppe en stråleovn på hotellrommet. De ble de så varme at man brant seg når man tok i de, men de tørket. Det står spesifisert i Northwave's dokumentasjon at man ikke skal tørke på denne måten. Sålen besto av to lag som antagelig var limt/sveiset sammen. Det er mulig at dette gikk opp pga varmen og at skoene var skadet når jeg startet. Det var bare det ytterste laget som var knukket, så jeg kunne sikkert brukt de lenger, men hvor lenge? Gjort er gjort uansett...

An 2021 del #2

Jeg gav meg ganske tidlig i flekkefjord men våkner likevel ikke før en halv time etter at alarmen gikk av. Sjekker telefonen og det er allerede en sms fra fatteren med spørsmål om jeg har forsovet meg.. Pakker kjapt sammen alt, kler på meg og tar hotellfrokosten kl 7:30. Når man først har brukt 1400,- på hotell føles det feil å droppe frokosten. Så jeg er ikke avgårde før kl 8. Det er vært nesten 11 timer uten sykling. En sjekk på trackingen avslører at jeg er grundig frakjørt av både Ralph, Will og Bjørn Sverre. For ikke å nevne Kai som var langt avgårde allerede i går kveld. Så på denne etappen bør ting gå som smurt hvis jeg skal klare å hente inn noe av dette.
Kommer meg raskt og greit avgårde. Setter på noe musikk i motbakken ut av flekkefjord. Det går greit oppover bakken 5km motbakke, en kort flate og så rett ned til Åna Sira (580km). Dette gjentar seg i gamleveien over til Sokndal (591km). 20Km og 500høydemeter i banken allerede.. Da er det innover Jøssingfjord og gjennom de ikoniske tunnelene der.

Inni tunnelene for sykkelveien er det mange ungdommer som har campet i hengekøyer på tvers over veien. Flere av dem har ikke våknet ennå. Jaja, de våkner når jeg kommer og må bøye meg og sykkelen under køyene. Skulle nok valgt kjøreveien i stedet... Kommer meg forbi og nå føler jeg at de verste bakkene er over for en stund. Men en og annen knekker kommer det jo. Erfarer at en hel snickers i kjeften ikke fungerer så bra når man plutselig treffer en 12% knekker..
Nå er det bare småkupert til Helleland (628km) og et lite stykke på trafikkerte E39 før kommer til Vikeså (648km) der vi svinger av oppover mot Byrkjedal (673km). Dette er et fint strekk.

Der tar jeg en liten lunsj og sjekker at jeg er for sen til å ta ferjen mot lysebotn. Ser at Ralph rakk den mens Bjørn sykler den vanlige veien som også jeg må ta. Han er ikke skremmende langt foran, men et stykke er det jo. Får en kjip beskjed om at Alex har gitt seg pga kneproblem. Det var veldig overraskende da hun var ekstremt godt forberedt. Men det viser også at man ikke kan ta det som en selvfølge at kroppen tåler dette her. I skrivende stund er det en måned siden og hun er fremdeles ikke tilbake på sykkelen.
Nå skal vi klatre oppover mot Sirdal. Det går greit. Været er strålende, vinden kommer på skrått bakfra. Så relativt billige mil her.
I Sirdal er det butikk, så jeg handler en god del mat. Jeg innser at det neppe blir noe hotell i natt så det bunkres med endel rundstykker og forskjellig sånn at jeg skal kunne klare meg over natten om det trengs.

Tungt lastet de siste kilometerne før veien ut mot lysebotn (725km). Her finner jeg ut at jeg bare legger fra meg setevesken og all denne maten mens jeg da sykler ned til lysebotn og opp igjen med litt lettere sykkel.
Det er blitt ettermiddag, så det er ingen tid å miste. Planen (som har blitt til i løpet av dagen) er å spise en burger på pub'en der nede før jeg returnerer og plukker opp bagasjen her igjen. Da er det kveld, så jeg får se hva jeg orker videre. Men kroppen virker positiv i dag. På veiens høyeste punkt ca 1000moh møter jeg Michael som tar bilder. Der står også Ralph som har tatt ferjen og sprudler av energi. Da er han ca 3 timer foran meg, tenker jeg.

Blir ikke noe godprat fra min side, for jeg må til lysebotn og spise burger. Treffer Bjørn Sverre et stykke nedi der, han er ca 2,5 timer foran. Vel nede tar jeg burgeren og snur relativt kjapt. Solen står nå veldig lavt på himmelen, det begynner å bli kjøligere. Mine klær er der oppe, så jeg bare tenker jeg må kjappe meg videre. Det går ikke fort opp, men helt jevnt og fint tempo. Siste rest av sol går ned når jeg når toppunktet igjen. Da blir det ordentlig kaldt.

Denne veien til og fra lysebotn er veldig kupert og nå fryser jeg såpass i nedoverbakkene at jeg gleder meg til hver motbakke der jeg må trå litt ekstra, for kun da holder jeg sånn noenlunde varmen.

Men etterhvert kommer jeg mot veien og finner bagasjen min igjen. Hakker tenner og skjelver når klærne kommer på. Så setter i gang klatringen fra suleskar over mot Setesdalen med en gang. (791km)

Nå begynner det å mørkne på ordentlig. Temperaturen fortsetter å synke. Det har jo vært fint og klart vær idag. Ulempen med dèt er jo at natten blir skikkelig kald på fjellet i klarvær. Uansett når på året. Så jeg må stoppe en gang til nærmere toppen for å ta på enda mer klær. Da holder jeg ok varme i motbakker og på flatene. Nedover blir det uansett gjennomkaldt.Man er ganske lenge på rundt 1000moh her før veien etterhvert dropper nedover mot setesdalen. Asfalten er variabel og den er mange beitedyr i veien på uventede steder. Så nedoverbakken tar tid og man blir sliten i hendene pga bremsing samtidig som man fryser og skjelver. Like før man kommer til E9 er det et skisted som heter Brokke. Her kunne jeg stoppet og sett etter en mulighet for å sove. Men jeg er gjennomkald og velger heller å trille ned til e9 og Nomeland (832km). Her går det svakt oppover igjen, så det er mulig å jobbe fram noe varme i kroppen. Klokken er nå ca 01 og trøttheten er på vei. Jeg ser nå med lengselsfullt blikk på alle busstoppene som er flotte og sikkert gode å sove i. Samtidig er det litt for kaldt med 5-6 plussgrader. Så jeg fortsetter rolig oppover til jeg kommer til Valle (845). Dette er jo et kjent foringssted på rittet Kr.sand-Hovden. Jeg inspiserer sentrum etter et toalett eller lignende og finner faktisk et offentlig, åpent, oppvarmet toalett. Går egentlig kun inn for å gå på do og fylle opp vannreservene, men det er så utrolig behagelig her, så jeg legger meg nedpå og dupper av litt. Våkner etter halvannen time kl 02:45.

Sjekker trackingen og ser at Bjørn Sverre er like bak meg. Han har sovet litt i Brokke, men nå ser det ut som han er på veien igjen. Så da må jo jeg svare på det og setter i gang igjen. Holder meg i bevegelse men farten oppover er ikke noe å skryte av. Ralph er nå langt foran i Haukeligrend, men det ser ut som han slår seg til ro der en stund. Jeg tenker derfor å ta igjen noe av forspranget.

Veien oppover mot Hovden går langs elva Otra. Den sørger for ganske fuktig luft samtidig som vi spiser høydemetre. Temperaturen går nedover til 3 grader og der blir den. Jeg har på meg mer klær enn normalt i sånne temperaturer, men det er nok lavt energinivå om natten som gjør at jeg ikke klarer å produsere særlig med varme selv.


Men når det går mot morgen og er blitt noenlunde lyst igjen dukker Hovden opp. Der er det rutebilstasjon som er åpen. Jeg tar siste rest av maten fra sirdal der inne og nyter en dotur på nok et oppvarmet toalett. Nå er solen på vei og det passer bra siden jeg skal over fjellet til haukeligrend. Der er forresten Ralph fremdeles, så nå er jeg ikke langt bak. Bjørn Sverre har på sin side funnet et nytt sted å sove, for han er ikke langt fra valle enda. Overgangen til Haukeligrend går fint. Det føles ganske eksklusivt å oppleve soloppgangen her. Veldig fint!
På Haukeli hotell har de frokost. Jeg sov her når jeg syklet til oslo før starten, så jeg gikk inn og kjøpte adgang til buffet'en; ganske rimelig i forhold til mye annet jeg har kjøpt på denne turen. Ralph sover ennå uten at jeg skjønner hvor på området. Så jeg drar kjapt videre. Energinivået er uansett lavt etter å ha kjørt gjennom nesten hele natten. Det går trått oppover mot haukelifjell, med noe motvind og til tross for god frokost er det ikke noe trøkk i beina. Dette er nok straffen for å ha syklet gjennom nesten hele natten.
På grunn av arbeid i tunnelen etter vågslid går all trafikken på gamleveien som vi syklister vanligvis får ha for oss selv. Det er litt stressende. Men mellom køene er det stille så man får en smak av den vanlige idyllen.
Det er veldig greit å komme inn på hovedveien igjen oppe på fjellet. Jeg stopper innom Haukeliseter for å kjøpe en kake, men avlyser når jeg ser køen i kafèen. Det er nok bare å komme seg over til Røldal. Men først over gamleveien utenom haukelitunnelen som også er stengt. Nå når jeg et nytt lavpunkt energimessig. Også her går all trafikken på gamleveien og jeg stopper flere ganger i den lille klatringen for å samle meg. Og når jeg kommer opp der det flater ut blir det mer motvind. Får i meg noe snacks, men jeg har jo egentlig ikke spist for lite? Vel, tanken er tom og jeg har nok brukt lengre tid enn jeg pleier på distansen. I påsken syklet jeg også over her og da hadde jeg bare en pølse på haukeligrend og det holdt til å komme meg til røldal, riktignok gjennom tunnelene. Og det var på slutten av en 300km dag. Sånn er det ikke nå. Man blir stadig overrasket over hvor sliten det går an å bli. Det sliter virkelig på å holde på som dette dag etter dag. Viktig å ta høyde for dèt når man beregner hvor langt man kan komme på en gitt tid.
Etterhvert triller jeg ned mot røldal (983km). Energimessig det laveste punktet på hele turen, tror jeg. Når jeg går av sykkelen ved shell-stasjonen skjelver jeg i hele kroppen og fryser til tross for over 20 grader og masse klær. Inne er det selvfølgelig kaos med lang kø, masse drittunger som skriker etter is og alt som hører til. Tiden går før jeg får maten min. Kjøper en ekstra bagett bare i tilfelle jeg trenger noe på røldalsfjellet.
Når jeg setter i gang fryser jeg fremdeles. Det er litt rart for alle rundt meg går i shorts. Jeg kommer bare en km før varmen setter seg og jeg må stoppe for å fjerne masse klær. Det er utrolig knotete å pakke ting inn i setevesken når man står i veikanten ved E134. Ikke spesielt god stemning nå.. Det er verdt å minne seg på at jeg ikke meldte meg på dette her fordi det er enkelt. Når jeg kommer til hotellet går heldigvis ruten om den første tunnelen. Da får jeg litt fred for trafikken. Veldig greit å kunne roe seg litt. Men snart er det innpå E134 igjen. Dette kommer til å ta tid. Det er heldigvis fin bredde på kjørebanen, så jeg slipper å føle at jeg forsinker noen. Litt før Røldalstunnelen svinger jeg av for ruten går på turistveien som går over.
Jeg må stoppe for å ta på meg vindvest. For nå er jeg passert 1000moh og skal videre opp før jeg stuper ned mot seljestad. Det blåser godt der oppe. Nesten øverst står Michael og tar bilder. Jeg stopper og prater litt med han. Hyggelig. Han skal bli her og vente på Bjørn Sverre og Ralph som nå ikke er så langt bak meg. Jeg forteller at jeg skal kjøpe nye sko i Odda. Og spør om ikke de raske, Will og Kai begynner å merke kjøret. Det gjør de visstnok. Det viser seg at Kai har fått problemer med smerter i kne og akilles. Ikke bra, men det var jo en latterlig hard åpning, da.

Nedkjøringen forbi Seljestad gikk greit. Trafikken tetter seg til, men det fungerer når jeg kan trille i samme farten som bilene. Nede ved Skare stopper jeg og spiser en bagett jeg kjøpte i Røldal. Trafikken er et kaos og jeg vil ha energi til å trykke på litt ned mot Odda (1027km). Det går greit nok og jeg svinger inn til Sport1-butikken for å se etter sko. Jeg er jo ganske skitten etter å ha vært på veien siden i går morges og det er litt flaut å prøve sko når det lukter så kraftig tåfis...
Men jeg finner et rimelig par som passer sånn noenlunde. Mannen monterer klosser så langt bak som mulig etter mine anvisninger. Jeg tar dem på og triller bortom Oddagrillen der jeg tar en fish&chips. På sykkelen igjen virker skoa veldig rare, men kjennes foreløpig ikke vondt ut. Men ganske forskjellig i forhold til de skoene jeg kastet. Det er veldig mye trafikk ut fra Odda. En lettelse hver gang jeg kan ta en sidevei utenom tuneller. Det roer seg gradvis utover.
Tar en liten stopp på butikken i Kinsarvik (1068km). Når jeg kommer ut igjen står det en franskmann og tar bilder av sykkelen min. Fyren er veldig nysgjerrig og spør om rittet. Jeg viser han trackingen. Selv var han i området fordi han skulle delta i Norseman som er førstkommende helg. Så på listen etterpå at han klarte trøya

Må bestemme meg for hvor jeg skal sove. Det er mye vind som blåser innover. Så når jeg nærmer meg hardangerbroen får jeg medvind. Nå må jeg være litt smart i forhold til overnatting. Trenger kvalitetshvile. Mulighetene er mange i Hardanger. I ulvik er det både camping og hotell. Hvis det er stengt må man til Granvin. Hvis fullt er det camping i kvandal. Jeg resonnerer; det er helt sikkert motvind over ulviksfjellet og det er meldt motvind i morgen òg. Og så er butikken i Granvin stengt hvis jeg drar dit, så jeg må uansett kjøpe mat i Ulvik og dra den med over bakken der. Jeg velger å sjekke inn på hotellet. Det går fint med sykkel på rommet og turens rimeligste rom (850,-). Taktisk virker dette kanskje litt feigt. Men tanken min er at Bjørn og Ralph kommer til å måtte handle mat i morgen tidlig, mens jeg gjør det i kveld. Så jeg tåler å slippe de litt foran, for inn hardangerfjorden kan jeg legge det opp effektivt. Planen er å ligge på tredjeplass når jeg kommer til Bergen ved å stå opp tidlig, droppe hotellfrokost og ikke ta pause før jeg har passert begge. Det er jo forholdsvis flatt ihvertfall til Mundheim og det skal være min sterkeste side på sykkelen. Etter klesvaskerutinen er jeg i seng kl 22. Da har jeg også smurt frokost og matpakke til i morgen som blir en spennende dag.

Nok en kjempefin rapport og gleder meg til neste. Takk for at du deler.

Inspirerende! Tommel opp!!

Kul rapport som gir et godt innblikk i utfordringene. Selve syklinga er jo ganske "lett" får man inntrykk av.
Legg på de taktiske valgene og problemene knyttet til logistikk, hvile og næring og det hele blir særdeles krevende.

Herlig, og siden jeg selv sykla i både Sirdal/Sulekard/Lysebotn og Røldal-Odda i sommer fikk jeg noen knagger/bilder å henge storyen din på. Gleder meg til fortsettelsen. Takk for oppklarende svar mht mtb sko/pedaler, var gode grunner det.

Sykt kult Viggo, du er kongen !

Du er veldig flink til å få fram hvor slitsomt det er. Utrolig inspirerende lesning!

Imponerende og veldig godt skrevet. Ser frem til del 3!

AN 2021 del #3

Våkner kl 6:30 av alarmen som jeg har skrudd opp lyden på siden forrige forsøk i flekkefjord.

Kler på meg og spiser rundstykker til frokost som jeg smurte på før jeg la meg. Hotellet i Ulvik var jo billig og sykkelvennlig, så jeg føler ikke at jeg sløser ved å stå over frokosten der som ikke er begynt ennå.

Så hva kjøper jeg egentlig i butikken?
Jeg velger rundstykker eller lignende. Som pålegg er det spekeskinke på en «seng» av rekeost fra tube. Da får jeg karbohydrater fra brødet, fett fra osten og salt fra spekeskinka. Det for å holde kramper på avstand. Og det er ingenting av dette som blir dårlig av å ligge i solen en dag eller to.

Nok om det. Trackingen viser at Ralph sover på campingen på kvandal ca 3,5 mil foran, men Bjørn Sverre er oppe på Espelandsfjellet og jeg anslår han er 40 minutter foran meg når jeg legger avgårde.

Dagens plan er å passere begge disse før min hjemby Bergen som er 21 mil unna. Rent taktisk regner jeg nå med at begge mangler skikkelig frokost og må derfor stoppe ganske tidlig for å få spist. Jeg har både sovet bra og smurt matpakke som varer i minst 10 mil. Så neste stopp blir tidligst i Strandebarm ca 10 mil unna.

Så når jeg klatrer opp bakken gjør jeg det i offensiv fart dog uten å være i nærheten av terskel. Jeg er veldig påpasselig med å spise noe for hver passerte 10km. Hvis jeg lærte noe første natten var det at man kan tyne mye energi ut av en kropp ved å fylle med noe hver 10km selv om det egentlig er for lite.

Ved passering Kvandal (1133km) ser jeg bort på campingplassen der Ralph overnattet men ser ingenting til han. Det er ingen matbutikk her, så han er nok videre. Jeg forventer at han stopper litt snart. En liten sjekk på trackingen viser at han er foran Bjørn S, som nå er ca 10km foran meg. Jeg føler meg bra i dag. Så jeg tråkker kontrollert videre uten behov for å stoppe. Når jeg kommer til Bjørgotunnelen er det skiltet ulovlig å sykle gjennom så jeg svinger av for å ta veien som går utenom. Da er det jævlig irriterende at den er stengt med bom i begge ender pga ras. Da burde det stå skilt om at man hadde lov å ta tunnelen likevel. Er det utrygt for biler, så er det vel også utrygt for syklister? Jeg kommer meg uansett greit forbi, men må gå av sykkelen to ganger. Obs; syklet forbi samme sted idag 10/9, og det er fremdeles sånn. Tok tunnelen med god samvittighet.


Alle som har syklet bergen-voss trasèen vet at strekket ikke er flatt, men i forhold til terrenget i går og dagen før er dette utrolig lettkjørt. Passerer Ålvik (1145km), ser etter en kjent sykkel utenfor butikken men begge konkurrentene er passert. Nå ser jeg etter konkurrentene hver gang jeg passerer en butikk eller kafè. Føles nesten som man er i krig..

Ser fremdeles ingen, så jeg innstiller meg på å kjøre langt. Må jeg helt til Samnanger før jeg får kontakt? I bakken før Øystese (1167km) kjører jeg litt hardere. Begynner å bli litt utålmodig. Ser ingen der heller. Men jeg er kjent i området og i nedkjøringene triller jeg type rittfort.. Også i Norheimsund (1173km) speider jeg etter konkurrentene, men ser ingenting. Ryker muligheten for lunsjstopp i Strandebarm? Jeg roer meg ned i et av de lette partiene og får sjekket trackingen. Positiv overraskelse! Jeg har passert begge uten å oppdage det! Ralph er i Norheimsund, og Bjørn S er like bak meg. Jeg blir inspirert og trykker noe på. Tenker at jeg kan unne meg en stopp i Strandebarm og i 11-12 tiden kommer jeg dit (1201km). Det fornuftige nå hadde vært å kjøpe noe på butikken, komme meg på sykkelen og spise i fart. Men jeg må på do og oppdager dessverre(?) en kafè bak butikken. Der har de do. Og kake. Og baguett. Så ting tar tid. På slutten av kaken ser jeg Bjørn S passere... Så jeg løper ut og kaster meg på sykkelen. I nedkjøringen etter «sentrum» blir jeg kald på armene. Så oppdager jeg at de løse armene ligger igjen ved kafèen. Så Bjørn får fred for jeg bruker 5-10 minutter på å snu og hente dem... Faen. Det skal ikke være lett.

Men jeg kommer meg avgårde mot Mundheim der ruten svinger til høyre. Det blir litt mer kupert, men kjent terreng. I den første lange bakken sjekker jeg trackingen igjen, Bjørn har en slags luke, men jeg tar kanskje litt innpå. Nedover bakken forbi Eikelandsosen (1223km) kjører jeg fort som i et turritt. Mener det er en fordel for meg å være godt kjent i området. Ruten fortsetter utenom de neste tunnelene og videre innom Holmefjord. Der er jeg sjelden, pleier å ta snarveien gjennom tunnelene. Det går sakte i skarpe svinger. Plutselig dukker det opp en butikk og der sitter jammen Bjørn Sverre og spiser. Jeg gir på litt igjen og sikter meg inn på Bjerkreim/Samnanger for neste mat stopp. Men nå går det som det griner innover og terrenget er også lett. Med en gang jeg får litt nedoverbakke ligger jeg flat i bøylene for å spare energi. Sykkelen går som et tog! I Samnanger blir jeg overrasket av en musikerkollega som insisterer på å betale for pølsen på bensinstasjonen (1262km).

Jeg unner meg 10 minutter og gir henne en innføring i en ultrasyklists' u-glamorøse hverdag.. Forventer at Bjørn S dukker opp, men det gjør han ikke. Så når jeg fortsetter er jeg rimelig sikker på at jeg når Bergen på tredjeplass. Videre innover er det over den litt brutale bakken over Gullbotn. Men i forhold til dagene før var det mer som en stor fartshump. Ingen problem langs skyggestrand.

I Arna hadde Michael lagt ruten på småveier og g/s veg helt til Haukeland. Like greit for jeg begynner å bli lei av trafikk. Hardangervegen går greit og ved Midtun svinger jeg til høyre gjennom småveiene som tar meg til Birkelundsbakken. DEN er faktisk ikke så snill... Men kommer meg opp og triller ned til landåstorget. Der har jeg gavekort på Pizza/kebabsjappa som jeg fikk av et skolekorps i området. Så jeg går inn og tar meg en størst mulig rullekebab og masse cola. Jeg blir stappmett etter halve kebaben, så resten blir med videre. Perfekt å stroppe fast på tempobøylen..

På telefonen har jeg fått varsel om at noen sykkelklær jeg bestilte i vår snart blir returnert hvis jeg ikke henter dem, så jeg må faktisk innom postkontoret på danmarksplass og hente disse. Blir fullt i bagasjen. Har også fått beskjed om at Kai Barstad har brutt pga kne- og akillesproblem. Passerer dermed Bergen (1312km) på annenplass. I sentrum får jeg følge av kompis/nerd Kåre Stokke som sykler med meg til åsane. Der er det også kjente som står og heier langs løypa; Magnus Heldal fra skolekorpset, Rune Enge fra Randonneurs Norge og flere. Så jeg sløser bort kanskje 5 minutter. Bjørn S roter litt og er nå 40 minutt bak.

Jeg kommer meg heldigvis ut av Bergen til i Nordhordland der det er roligere trafikk og generelt bedre forhold. Men tar en (kanskje) unødvendig dostopp på bensinstasjonen i Alversund (1347km).

Utover Radøy er terrenget lett. Jeg stopper i et kryss og legger fra meg de klærne jeg ikke ville ha med videre fra posten.

Min kjære er på jobb i området og plukker opp pakken. Taper nok 5 minutt her òg. Så kjøres det ganske hardt utover mot ferjen i Leirvåg (1392km) som tar meg til Gulen/Sløvåg. Selvfølgelig går den akkurat når jeg triller ned på kaien.

Jeg har nå 50 minutter på Bjørn Sverre som får de tilbake helt gratis. Min egen feil som sløste for mye med tiden etter Bergen. Da blir det ferje 22:15 i stedet for 21:15. Det ødelegger motivasjonen for å sykle gjennom Gulen til den neste fergen i kveld. Jeg booker hotell i Sløvåg. Og da vet jeg at jeg ikke kommer til å rekke 06.55 fergen videre over sognefjorden, for da må jeg sykle 05 i morgen tidlig. Det er umulig når man sover på hotell. Bjørn legger seg på venterommet i Sløvåg. Dermed kommer han seg opp 05 dagen etter.... Resten av kebaben blir kvelds.


Evaluering: Bra dag. Startet på femteplass og avsluttet som nr.2. Flott gjennomføring med effektiv sykling gjorde at jeg tok en time og 20 minutt på Bjørn Sverre på de 300km jeg syklet. Slurv i avslutningen gjorde at jeg bare gav de tilbake til han.. Det var dog bra for selvtilliten å se at jeg er konkurransedyktig på sykkelen. Han er nødt til å sove mindre enn meg for å slå meg. Er ved godt mot.

Nok en godt levert, både på sykkel og med referat. Skikkelig spennende og jeg lever meg helt inn i beskrivelsen du har av opp og nedturer. Takker igjen!

Veldig interessant og morsom lesing.
Litt ekstra morsomt i del 3.
Jeg er født i Bergen og oppvokst i Austrheim og Norheimsund, så du sykler på mine hjemlige trakter, hvor jeg har sykla mye selv.

Keep 'em coming :o)

AG

Gøy!

Etappe 5

Hotellet i Sløvåg er først og fremst et arbeidshotell. Frokosten starter derfor tidlig; 06:30. Så jeg har alarmen på og står og tripper utenfor for å få mat snarest mulig. Så laster jeg opp ruten over Gulen på gps'en. Blir da overrasket. Jeg var sikker på at det var 5 mil til rutledal som har neste ferje, men det viser seg at det bare er 36km. Hadde jeg visst det i går kveld skulle jeg gått for den første ferjen kl 06:55 i stedet. Ser på trackingen at Bjørn S tar den, så farvel andreplass.. Det er en ordentlig tabbestart. Som satte stemningen for dagen..

Jeg kommer meg uansett greit over med en avgang litt før kl 09. På nordsiden av fjorden er det en matbutikk i Leirvik som er den eneste muligheten på lenge, så jeg stopper der for en frokost nr.2 og smøring av niste. Avgårde derfra er jeg nesten 3 timer bak Bjørn S. Har jeg mistet han for alltid?

Jeg ser noe ferskt banaskall i veien, så jeg får iallefall en følelse av at han ikke er såå langt foran.

Men nå begynner noen vondter å melde seg. Jeg kjenner noen smerter i akillesen på venstre siden, så jeg ender med å ta det veldig rolig. Ikke det at jeg har så masse energi at det gjør noe; føler meg ganske tom. Trøster meg med at jeg er et helt døgn foran tiden fra 2019, men føler litt på at jeg kanskje skal få slite hvis jeg tror at det skal gå lett å knipe inn et døgn til.
Ruten fra leirvik går ikke akkurat korteste vei. Michael har funnet småveier via Guddal og Heggheim. Først et stykke langs et vann som går kjempelett, men etter Heggheim blir det klatring oppover Til røyrvikvatnet før man stuper ned til Vadheim. Flott men slitsomt. Jeg har nok mat, så jeg stopper ikke i Vadheim men trykker på nordover på trafikkerte E39 der jeg etterhvert tar av mot Sande. Det er faktisk veldig fint her. Det blir et stykke tradisjonell norsk veimat (burger) i Sande før ruten tar oss oppover mot Gaularfjell. Stigningen vestfra er ikke typisk for fjelloverganger på vestlandet. Her går veien stort sett ganske rett fram. Ingen skarpe svinger. Og så stiger den veldig gradvis, så dette er nesten som på østlandet. Litt før toppen står Michael igjen og tar bilder. Stopper for en prat og får vite at Ralph har gitt seg i Bergen pga sykdom. I disse koronatider er nok dèt et smart valg, selv om det ikke er korona.

Da er vi bare 4 igjen. Jeg sjekker trackingen. Bjørn Sverre har det like seigt som meg. Mens Erik bak oss virkelig har fått opp farten og tar faktisk innpå. Jeg Ser at BS ikke treffer helt med Fergen Dragsvik-Hella, så jeg stopper ikke for å nyte utsikten på Gaularfjellet men kaster meg utfor. På denne siden er det serpentinere, men ikke stupbratt. Så det blir god fart lenge.
Når jeg kommer meg ned på flaten er jeg pinnestiv. Ugh..
Får etterhvert pedalene rundt og tråkker rolig mot Dragsvik der båten kommer ganske snart. Veldig kort ferjetur der jeg går tom for mat. Ingen kiosk på fergen. Det blir smalhans inn til sogndal, Jeg finner litt sjokolade å leve på. På andre siden somler jeg ganske mye på venterommet/toalettet, men får fylt opp min 3 liters drikkeblære. Er jo ganske flatt inn fjorden så jeg tåler den ekstra vekten. Det har blitt kveld, solen er borte og det tykner til. Ser ut som det kommer regn. Jeg fomler enda mer for å finne fornuftige klær. Og når regnet kommer varer det ikke lenge, så jeg blir sittende i klamt tøy og tråkke innover mot Sogndal. Jeg hadde egentlig tenkt meg helt inn til Skjolden i dag, men hodet mitt nekter. I Sogndal (1630km) bruker jeg heller noe tid på å finne et litt dyrt hotell som ødelegger for flyten videre.

Jeg er inne i en litt dårlig stim. Bare 250 km i dag. Og Bjørn S er rett oppi bakken. Nå burde jeg benyttet muligheten til å komme ajour, men hodet vil bare ikke..

Etappe 6
Frokosten er starter sent på i hotellet, jeg står og tripper når den åpner. Spiser kjapt og får med meg en matpakke. Kaster meg på sykkelen og er klar for å angripe sognefjellet. Etter 2 km kjenner jeg at jeg ikke har levert nøkkelen til hotellrommet og må snu. Veldig bra start...
Andre gangen går det bedre. Dagen starter med en liten bakke opp til hafslo. Det er drøssevis med overnattingsmuligheter her, så jeg angrer på gårsdagens valg. Det er ca tre ganger så mange muligheter som de man finner med et raskt googlesøk. Snart triller jeg ned til Gaupne (1660km) og fortsetter langt innover fjorden. Her er den kanskje enda finere enn i Hardanger. Kanskje.. Luster er også fint, men jeg har nå nok snacks til å komme meg helt inn fjorden. Dropper også å stoppe i skjolden da det er butikk i Fortun. Her tar jeg en god stopp på butikken og spiser ferske bakervarer og drikker juice for å lade opp til stigningen over sognefjellet.


Jeg er ingen utpreget klatrer, så jeg vet at de andre sansynligvis kommer til å være raskere enn meg opp her. Men det viktigste er jo å ikke gi seg, så det får jo bare ta den tiden det tar. Letteste utveksling på sykkelen er 34/36. Alle hjemme syns det er sykt lett, men Will har faktisk 30/36..
Det går ganske greit oppover, egentlig. Noe etterfylle næring oppover men, tar en liten pust i bakken ved hotellet på Turtagrø (1701km). Videre oppover synker temperaturen. Ved Oscarhaug er det oppvarmet toalett. Der går jeg inn og får litt varme samtidig som jeg tar på meg mer klær for selve fjellovergangen som nå venter. Sognefjellet er ca 1400moh på det høyeste og man er der oppe ganske lenge. Det blir også motvind, så ekstra klær på er smart. Nå er det jo gått en stund siden mat på butikken, så jeg ser fram til en kafè eller lignende. Men først er det å komme seg over det høyeste punktet. Jeg får litt ekstra krefter og kommer meg greit opp. Normalt et perfekt sted å ta selfie, men velger å male på i stedet. Knipser i fart med telefonen.

Det føles ganske spesielt å sykle her oppe. På en positiv måte. Så skulle gjerne ha vært her litt lengre. Det er dog lurest å komme seg videre. Energien som fjellet gav er nå i ferd med å ta slutt. Så når sognefjellshytten dukker opp velger jeg å stoppe for mat. Kjøper noe som har flest mulig kalorier..

Så er det tid for å fylle vann. Jeg bruker jo en diger drikkeblære og siden jeg nå skal trille nedover til Lom vil jeg fylle den helt opp. Burde ha spurt om å få låne en krane på kjøkkenet men gjør heller dagens klovnetabbe. Det er sikkert noen av dere som har vært på denne dassen. Toalettet er ganske normalt. Men vasken og kranene er noe nymotens greier. Vannet kommer ut ved at du plasserer hånden ved en fotocelle. Så langt alt greit. Men det er en fotocelle til der som starter en integrert tørker av den kraftigste sorten. Så trykkluften blåser oppi drikkeblæren og så vannet spruter midt i trynet og ellers overalt. Da tar jeg vekk hånden og vannet stopper. Dette gjentas til jeg blir forbannet. Våt og kald forlater jeg dassen illsint. Funderer på om det er skjult kamera her.. Finner enn vannkran ved Bøverdalen Camping. Egentlig strengt forbudt å ta i kranen for folk som ikke bor der pga smittevern. Men fyller kjapt og stikker av.
Videre mot Lom skulle det ha gått kjapt, men nå kom det motvind og regn, så de lettkjørte kilometerne tar sin tid. Det blir ettermiddag før jeg stopper hos «hovedsponsoren» avd Lom ( Circle C) og bestiller en burgertallerken. Regnet gir seg mens jeg spiser. Ser at jeg nå er godt over halvveis i ruten; Lom er ved 1767km. Nå svinger jeg av mot Geiranger og begynner å fundere på hva jeg skal gjøre i natt. Tenker at det uansett er lurt å handle nok til å kunne holde ut en natt. Men det er noe fergegreier etter Geiranger som kanskje stopper meg. Handlingen gjøres på en stor butikk i Bismo (1785km). Sykkelen lastes godt opp, men nå er jeg klar for å holde på utover kvelden.

Det er ikke så bratt å komme østfra langs ottaelven så ingen problem med vekten på sykkelen. Videre oppover passerer jeg Polfoss Hotell der jeg overnattet i 2019. Så nå er jeg over et døgn foran gjennomføringen da. Men hvor lenge holder dette?
Det klatres langsomt oppover og jeg holder fokus ved hjelp av musikk på «stereoen». Passerer først gamle strynefjellveien, så den nye som går rett i en tunnel. Tar da av mot Djupvasshytta. Skifter til Møre og Romsdal fylke.

Etter å ha passert Djupvasshytta havner jeg i nedkjøringen mot Geiranger (1863km). Da er det bare innta «bukken» og gå i bremseberedskap. Mørket faller gradvis på og det er en konsentrasjonsprøve å følge med. Mange svinger og noen tanker på om bremsene tåler dette med all oppakningen på sykkelen. Men det ser ut til å gå greit. Nesten nede står det en gal fyr og skriker. Det viser seg å være Lars Espen fra Halden som også er driver og sykler langt. Såvidt jeg husker ble han nr.3 på sverigetempoet tidligere i sommer. Han filmer når jeg passerer og legger snutten ut på Facebooksiden til Randonneurs Norge. Artig!
Vel nede må det vurderes hva jeg gjør. Det er blitt mørkt. Hvis jeg fortsetter må jeg først klatre Ørnesvingene og så sykle ned til Eidsdal. Der er det ferje som ikke går om natten, så jeg vil ikke komme meg videre. Etter den litt slitsomme dagen blir jeg offer for min personlige sans for komfort og enkle løsninger. Tar inn på turens dyreste hotellrom. Litt feigt men litt godt. Lengdemessig en svak dag med kun 233km. Gjør en kjapp klesvask og kommer meg i seng tidlig nok til å forhåpentligvis være uthvilt til i morgen som også skal inneholde endel høydemeter. Akkurat nå føles det helt fjernt å tenke på dette som en konkurranse. Bjørn S er langt foran. Det gjelder å holde slitasjen på kroppen under kontroll sånn at man ikke ender med å bryte.

Takk for 2 herlige etapper på rappen. Gøy å følge ruta opp og ned fjell og langs fjorder med fergekluss etc. Vekker flest gode, men også et par dårlige minner fra egne turer i området du er i på etappe 5 og 6. Forøvrig imponerer du meg skikkelig med dagsetapper jeg ikke er i nærheten av i det terrenget, ja ikke om jeg er i lavlandet heller. Gleder meg til neste etappe.

Ser frem til neste etappe!

Stor underholdningsverdi i dette altså, og ikke minst enorm innsats. Med fare for å sabotere tråden med spørsmål (jeg har mange)

Det jeg lurer mest på er egentlig (ved siden av slitasje på knær og akilles, samt generelle vondter) er hvordan tilstanden til skinka og andre vitale deler er underveis i et sånt opplegg? Verdens beste chamois kombinert med gjennomherda sitteknuter?

Det er ekstremt individuelt hvordan skinka reagerer. Og man vet det ikke før man er der. For min del ble det værre og værre i tre dager før det stabiliserte seg på et nivå som var til å leve med. Det var kanskje litt bedre på slutten. Jeg hadde to shortser med litt forskjellig utforming som jeg vekslet mellom. Inntil den ene forsvant et sted i trøndelag (kommer i neste episode). Hadde også med Assos' chamois som jeg brukte hver morgen.
Det kan være greit å vite at når man sitter i tempobøylene reduseres presset på sete med ca 15%. Det er vesentlig å være bevisst på. Dette må likevel balanseres mot nakkevondt som kommer gradvis når man sitter så lavt.

Nyskjerrig på hva cruisefarten i omtrent flate partier uten for mye motvind (ikke snittfarten over dagen) ligger på når man sykler så vanvittige distanser. Triller man jevnt og trutt i rolig tempo, eller klarer man å holde noe særlig fart?

Er det flatt går det vanligvis i ca 30km/t. Skal jo helst ikke over sone 2. Sykkelen min veide 20kg uten vann/mat.

Etappe 7
Jeg våkner etter en brukbar natts søvn på et dyrt hotell. Prøver å unngå å tenke på om det er verdt det for å tilbringe 8 timer der. Men pakker fort og tar sykkelen med ned i lobbyen der den kan stå til jeg har spist frokost.
Vel avgårde er det bare noen hundre meter før man begynner på Ørnesvingene. Her har jeg vært før, så jeg vet det er et godt stykke opp. Også forrige gang var det med full oppakning og jeg husker det som veldig seigt. Går det bedre denne gang? Egentlig ikke. Farten er dårlig men nå er jeg bedre forberedt så jeg lar ikke det gå ut over humøret. Er egentlig ikke så begeistret for sunnmøre. (sorry..) Vet ikke hvorfor, men det kan ha å gjøre med hvordan man føler de prøver å suge penger ut av en. Men mulig det bare er jeg som er i dårlig humør denne morgenen. Ikke alltid like lett å skille.
Uansett, når ørneveien er ferdig er resten av turen til Eidsdal barneskirenn. Jeg ser flere mulige overnattinger som jeg burde gamblet på i går kveld..
Nede i Eidsdal er det en kort fergetur der to ferger trafikkerer sambandet, så det blir ingen venting her. Bra!
Jeg får meg en gratis(!!!) dotur på fergen og spiser litt påfyll fra en matpakke jeg smurte på hotellet. Er visst snart tom for vann men vil ikke ha vannet fra kranene i båten. Satser på at jeg kan fylle på en campingplass som jeg vet kommer etter få kilometer.
Den er i Valldal (1895km), men vannkranen er forbeholdt «betalende gjester». Så jeg fortsetter oppover. Nå skal jeg gradvis spise meg oppover til trollstigen fra «baksiden». Det går i rykk og napp. Men ingen problemer. Ved Gudbrandsjuvet (1911km) er det en nydelig kafè. Jeg vet det er alt for tidlig å stoppe, men klarer ikke å la være. Får meg et kortreist kakestykke og en litt lengre reist cola. Lite energi, så går over i turistmodus og lar ritt være ritt.
Kommer meg etterhvert videre. Det er ikke langt til trollstigen, men det varierer mellom falsk flate og reell motbakke på 5-10%. Man får aldri følelse av at man faktisk spiser mil. Frustrerende!

Men etterhvert tynnes skogen ut og man er på fjellet. Motvinden river litt i forhjulet. Morsomt at i den siste kneiken før nedstigningen får man tilløp til applaus fra utenlandske turister. Ingenting å hente fra de Norske
I løpet av en 3400km lang sykkeltur vil man ha både oppturer og nedturer. Det er noe man bør være inneforstått med. Dette er rittmessig den svakeste delen av løypen for meg og humøret er deretter. Tar nesten ingen bilder. Men akkurat i trollstigen stopper jeg litt, for jeg oppdager jo at det er sjelden man sykler på sånne spektakulære steder. Det går opp for meg at jeg er veldig heldig som faktisk kan gjøre dette og har en kropp som tåler det. Sånn noenlunde iallefall.

Vel nede er det noen kilometer til Åndalsnes (1949km). Michael har lagt løypen på venstre side av elven gjennom en campingplass for å unngå trafikken på Romsdalsvegen, E136.
Når jeg nærmer meg sentrum treffer jeg en lokal idiotbilist som skal demonstrere at jeg ikke skal sykle over en fotgjengerovergang. Så selv om en bil fra venstre stopper og vinker meg over velger han fra høyre å kjøre foran meg og stoppe på stripene mens han ser stygt på meg og rister på hodet. Takk skal du faen meg ha.. Det hjelper ikke at jeg er sulten med lavt blodsukkernivå. Nå burde jeg bare stoppet på en bensinstasjon og kommet meg videre, men jeg triller ned til byn og bestiller en pizza på den lokale kebabsjappa. Det er folk overalt med utekonsert og greier. Tror ikke de har hørt om Korona her. Jeg fyller også opp snackslageret før jeg kommer meg videre.
Nå får jeg først 5 kilometer med motvind, så en mil med medvind. Så litt kupert før jeg ender opp ved Langfjorden (1981km) Rauma kommune. Her går en ferje som alle som kjører til Molde tar. Kjøper meg en is ved ferjeleiet. Det er alltid litt stygg bilkjøring de siste kilometrene før en ferge og dette er ikke et unntak. Så videre inn fjorden er det rolig, idyllisk og alt mulig. Terrenget er greit, vinden er snill og jeg får et par billige mil. I Vistdal (2007km) er det en coop som stenger om 5 minutt. Så jeg stopper og kjøper kveldsmat av den vanlige sorten. Også er det offentlig toalett som er gratis! Ferdig med Sunnmøre, altså...
Videre kommer en lang bakke som man lett kan undervurdere. Man skal klatre opp til ca 500 meter før man triller ned til Eresfjord (2028km). Jeg kjenner endel til den ene akillesen. Det har jeg gjort en stund. Når man sykler langdistanse reiser man seg opp ganske ofte for å avlaste musklaturen og eventuelle sittesår. Men nå er det sånn at når jeg står og trår må jeg unngå å legge vekt på venstrefoten. Det er litt foruroligende. Så nå havner jeg i overlevelsesmodus og tenker at jeg må finne meg et sted å overnatte. Kvelden faller på og temperaturen blir lavere. På vei nedover er det faktisk kjølig. Men vel nede er det varmt igjen. Her virker det som man har en viss sykkelkultur. Det står malte retrosykler overalt og det virker som det arrangeres noen ritt i området. Hyggelig.
Bestemmer meg for å lete etter et sted å sove og ta det første og beste som dukker opp. I Eidsvåg (2043) er det et hotell som ser nydelig ut. Men det er likevel ganske billig, så jeg tar inn der på et gammeldags rom uten eget bad. Tar meg en dusj og tenker at jeg må restituere, for kroppen fungerer ikke som den skal.

Nå tenker jeg at først og fremst må jeg komme meg til Trondheim. Og hvis jeg ikke får kontroll over akillesen kan jeg bryte der. Sjekker trackingen og ser at Erik Phalet tar innpå men Bjørn S er langt foran. Dette går ikke så bra nå... Bare 18 mil idag. Det er bare litt over halvparten av planen. Uff. Legger meg med en dårlig følelse. Svak dag.

Takk for ny rapport! Din svake dag er 10km lengre enn min årets lengste tur

Da ble det en hyggelig lesestund på torsdagskvelden. Takk for turen.

Nydelig beretning om lidelse og gjennomføring. Var faktisk i Åndalsnes i helga og da sykla vi rundt Langfjorden og Vistadalsheia motsatt vei som deg. Nydelig vei og lite trafikk (frem til fergeleiet på Åfarnes). Og ja, Eresfjorden er vel sykkelbygd nr 1 i Romsdal, og Nesset Sykkelklubb var jo en klubb å regne med på nasjonalt nivår i gamle dager. Nå er både klubben og bygda en del av Molde omengn. Mest kjent er jo KA Arvesen. Min samboer telte alle syklene langs veien mellom fjorden og toppen av Visdalsheia, var ca 30.

Spm om sykkelvekt. 20 kg er jo "mye", men ca hva veier sykkelen din i "naken" tilstand med pedaler og flaskeholdere. Tror du din sykkelvekt var standard blant deltakerne ?

Jeg vet egentlig ikke hva sykkelen min veier i "tom" tilstand. Den står fast med skjermer og bagasjebrett for tiden. Og dynamohjul/lykter er fastmonterte. Men tiagrakranken er kanskje en god slankemulighet. Men leste for en tid tilbake vinneren Will Vousdens referat med utstyrsliste.. Der skriver han at sykkelen hans var over 20kg. Han kjørte jo i snitt 360km pr dag. Så jeg kan ikke skylde på tung sykkel... Jeg veide den med utstyr på en gammel kjøttvekt som stod utenfor haukeliseter.. Det var jo på vei til oslo før start, så mulig den var litt lettere på startstreken da jeg la igjen etpar sko og noen sivile klesplagg på et lager som arrangøren hadde leid.

Etappe 8
Hotellet i Eidsvåg (2043km) fungerer også som innkvartering for utenlandske arbeidere. Så da er det en ganske tidlig, enkel frokost allerede fra kl 7. Jeg spiser og smører matpakke. Erik har både holdt på lengre i går og er allerede i gang. Får en «oppmuntrende» sms fra fatteren om at nå har han hentet meg inn. Rasker på og når jeg setter meg på sykkelen er han bare et par kilometer unna. Så i løpet av to-tre dager har jeg gått fra å sloss om andreplassen til å slite med å unngå å bli nr 4.

Utover mot Molde er det småkupert men mye flatt. Jeg kjenner på kroppen og lurer på om det faktisk er en bedring på gang. Beina løsner litt og jeg holder bra fart. Erik skal iallefall ikke få det gratis i dag. Sjekker trackingen i fart og ser at jeg sakte men sikkert klarer å få en liten luke. Det er søndag, så ingenting er åpent. Men jeg har mat for ca 15 mil. Etter 5 mil er jeg ved molde flyplass (2093km). Der tar jeg til høyre oppover en litt lengre bakke.

Etter en stund skjærer trafikken av til en tunnel mens jeg må sykle rundt. Høyeste punktet er ved noe som heter Skaret (2100km). Her er det hotell og det virker som om dette er et skisted om vinteren. Burde jeg kjørt hit i går? I så fall ville jeg ikke vært her før i 24-tiden.
I natt har jeg tenkt litt på hvorfor energinivået noen dager har vært lavt. Har sett nå at de dagene med best flyt er de dagene jeg har vært flinkest til å få i meg mat på sykkelen. Så nå settes en timer som sier i fra hver 30 minutt. Min oppgave er å putte et eller annet i kjeften.. Samme hva det er bare det er noe spisende. Ned går nektariner, snickers, en og annen sjokolade og halve skiver fra matpakka. Det ser ut til å fungere for nå virker det som at flyten er bra.
Milene forsvinner og etterhvert kommer jeg til Elnesvågen der det skal være noe å kjøpe. Men bensinstasjonen som google anbefalte er nedlagt og de andre stedene er ikke åpnet. Tar litt fra matpakka i stedet og sjekker at Erik ikke tar innpå. Nå har jeg kjørt brukbart i forhold til han. Luken er noe større.
Videre går løypa utover forbi Farstad og nordover til atlanterhavsveien. Vi lå i Bud etpar dager på fjorårets seiltur, så jeg føler dette er kjent, enkelt terreng. Det er godt å kjenne lukten av sjø, salt, tang og tare igjen etter alle dagene på fjellet. Ekstremt frisk luft her.
Vi skal altså sykle over atlanterhavsveien til Averøy (2152km). Der snur vi og sykler tilbake. Jeg satser på å spise på averøy der det er bensinstasjon som er åpen. Derfor tar jeg av setevesken så jeg får noe lettere sykkel over broene fram og tilbake. Det er en liten mil hver vei, ikke mye å snakke om. Men fin følelse å få av litt bagasje. Setevesken er irriterende og tar bort all snert i sykkelens egenskaper. Det er deilig å oppdage at jeg har en ganske bra sykkel. Målet nå er å komme frem og tilbake før Erik dukker opp. Hvis jeg klarer dèt er nok luken mellom oss blitt over en time igjen. Er så effektiv som mulig med maten. Og så vet jeg jo at det er 15 mil til Sunndalsøra der neste mulighet for å kjøpe mat er. Så fyller opp vannet og kjøper masse drittmat på bensinstasjonen. Vel tilbake til bagasjen får jeg montert setevesken igjen og sykler kontrollert videre. Uten å møte Erik, så jeg har økt mye på han.
Videre innover fjorden skjer det ikke mye. Det føles ganske typisk å få et så øde område med lite butikker på en søndag. På veien innover tar jeg igjen en annen syklist med litt bagasje. Så han henger med et stykke, noe som hjelper med å få tiden til å gå på dette litt kjedelige området.
Ved Høgseth skal han dog på broen og svinger av. Så da er jeg alene på det mest øde strekket. Vi passerer Batnfjordsøra (2209), Torvikbygd, Angvik (2243), Raudsand, og Øksendal (2277). Fra Øksendal er det en tunnel som ikke er for oss. Så ruten går rundt der gamleveien er i ferd med å gro igjen. Det er stengt av for biltrafikk. Det går sakte i oppoverbakke og jeg er egentlig tom for mat. Men naturmessig litt spennende gjennom tett vegetasjon på en rasfarlig, forlatt vei.
Etterhvert kommer er vi forbi toppen og kan trille ned til Sunndalsøra(2291km). Greit å ta farvel med denne delen av ruta.

Sunndalsøra virker jo som en storby nå. Her er det gatekjøkkenmat å få kjøpt. Bestiller en stor pizza. Spiser ca halvparten og tar resten med i en pose. Det er også søndagsåpen dagligvare, så nå fylles lagrene. Jeg er tungt lastet på vei ut av «byen». Oppover mot Oppdal begynner jeg å tvile litt på dagens plan som egentlig er å kjøre gjennom natten til i morgen. Solen forsvinner og det kommer tunge skyer samtidig som temperaturen synker gradvis. Det er nå jeg skulle hatt masse selvtillit. Smertene i foten er tilbake etter en god dag. Og jeg merker at jeg ikke tør å trå klampen i bånn enda. Regnet kommer også samtidig som mørket faller på. Ved Gjøra (2325km) er det en campingplass. Der har jeg vært før, så jeg tar turen innom for å prøve å finne en hytte. Dessverre er det fullt, så det er bare å fortsette. Like etter krysses grensen til Trøndelag fylke. Det er jeg godt fornøyd med.
En til campingplass finnes på Lønset (2340km). Men nå er det blitt så sent og bekmørkt så jeg finner ingenting ledig. Mange av de mindre campingplassene har sånt enkelt opplegg der de lar nøkkelen stå i døra, så kan man bare komme og betale på vipps. Men det virker ikke sånn her. Stopper på en busstopp og tar på meg alt av klær sånn at jeg er klar for evt nattsykling.
Merker at energinivået går ned. Det er egentlig noe som hører med når det blir mørkt. Men ser også at jeg ikke klarer å følge med spiserutinen. Glemmer å få innpå mat. Syns jeg har pizza til halsen, men det er lenge siden Sunndalsøra nå. Prøver meg også på Bresgård camping. Men alt er dødt og ingen folk i resepsjonen. Slukøret triller jeg videre og funderer på meningen med livet. Like før jeg skal ta til venstre mot Nerskogen dukker midtbygda skole opp. Jeg finner meg et hjørne under tak der jeg blåser opp liggeunderlaget og legger meg til for litt søvn. (2354km). Da har jeg tross alt fått 310km i banken og kan si meg fornøyd med dagens etappe. Erik Phalet er nå over 5 mil bak, mens Bjørn Sverre er ca 7-8 mil foran. Ser fremdeles ingen mulighet til å ta han igjen.

I ettertid har jeg tenkt masse på om dette var en tabbe. Intuisjonen sa at jeg skulle fortsatt gjennom natten, men jeg hadde ikke nok selvtillit til å stole på at det ville holde..

Fin rapport igjen! En slik tur er en berg- og dalbane rent mentalt forstår jeg. Du er bra seig når du tråkker i vei etter så mange dager i sadelen og vet at mye fremdeles venter.

Det hotellet i Eidsvåg har jeg bodd på, da jeg sykla Aursjørunden. Greit at ruteleggeren ikke la turen innom om Aursjøen…

Hotellet så bra ut, men var l praksis et dårlig drevet b&b. Anbefales ikke, men det får vi sikkert vite mer om i neste episode.

Herlig, Farstad er hjembygda mi og har en del turer t/r Atlantershavsveien (for de som lurer på en tur hit så er det en fin kuppert runde på noen mil på Averøya også). Imponerende med å sykle 31 mil etter noen døgn med mye hm.

I fjor når vi var her med seilbåt tok jeg en runde rundt Averøya med utgangspunkt Bud. Veldig fin runde!

Blir bare mer og mer imponert over det du presterer, både med kroppen og hodet. Dette er helt rått! Takker så mye.

Etappe 9
I 4-tiden våkner jeg etter 3,5 timer i ro ved Midtbygda skole. Man merker at man er i Trøndelag på at det blir mye tidligere lyst her enn lenger sør. Så det er vel en av grunnene til at jeg våknet.

En annen er at jeg var dritkald på hendene. En tredje grunn var at jeg måtte på do. Det var ikke noe åpen do på skolen, så det måtte jeg løse på «den naturlige måten». Ikke fortell dette til noen som jobber der..
Jaja, kald men våken kommer jeg meg ut av soveposen. Bruker litt tid til å tømme liggeunderlaget for luft og generelt få alt opp i den Jæ**a setevesken. Det gjelder å ikke glemme noe nå.

Jeg er ikke spesielt erfaren med å sove ute. Kanskje direkte uerfaren. Så denne gangen gjorde jeg også etpar tabber. Den første var sannsynligvis å stoppe i det hele tatt.. Men bortsett fra dèt var det å sove med hendene utenfor soveposen. De ble aldri normale igjen i løpet av turen og fremskyndet nok nummenhet som fremdeles ikke er borte (vi snakker slutten av september nå). Det kan diskuteres om jeg burde tatt av meg sykkeltøyet når jeg krøp inn i soveposen. Men jeg gjorde faktisk ikke det. Tror ikke det var et problem. Men skoene burde jeg nok ha tatt av meg. Hadde jo fått litt vondt i begge beina, men spesielt den venstre. Burde heller hatt på meg et par ullsokker og latt skoa stå utenfor. Dette var også ca 600 meter over havet, så det ble kaldt. Den siste tabben var nok å ikke sørge for å ha en bivvy. Soveposen skulle visstnok funke ned til 4-5 grader, men det er mulig at det kun gjelder dersom man ligger i et telt eller en bivvy. Det var rett og slett ikke varmt nok til ordentlig søvn.

Men jeg hangler meg nå avgårde og setter kursen for Nerskogen. Nå skal jeg fortsette å klatre litt opp til ca 900 moh. Det passer bra så jeg får produsert litt varme i skrotten. Toppen nås i det solen står opp over fjellsidene. Nydelig utsikt selv om det er veldig annerledes enn de mer rå fjellene lenger sør.

Men alt er ikke fryd og gammen. Det er veldig vondt i venstrefoten. Det kjennes som at skoen presser mot akillesen bakfra. Mulig foten er hovnet opp noe. Heldigvis er det nedoverbakke med billige kilometre nå. Når jeg kommer til selve Nerskogen (2375km) er det en butikk og benker utenfor. Siden solen er oppe tenker jeg det er på tide med noe lettelse i antrekket. Av med ekstrajakke og skotrekk iallefall. Og så litt restepizza fra Sunndalsøra. Med en gang skotrekkene er av funker foten litt bedre. Fremdeles vond men ikke i samme grad. Hvis jeg holder meg unna å stå funker det brukbart. Teorien min er at det stramme skotrekket gjorde at skoen presset på akillesen bakfra. Dette førte til at fra regnet kom i går kveld til nå har jeg hatt unødvendige smerter her. Dette stemmer også med at venstrefoten min er operert og skrudd sammen etter et komplisert ankelbrudd for 15 år siden. Den er derfor litt større enn den høyre, så det kan forklare hvorfor skoen presser på feile steder. Så da er det bra at værmeldingen er grei for dagen. Bestemmer meg for å slutte å bruke skotrekkene for resten av turen. De er uansett noe herk å ta både på og av med litt numne hender.
Var det dette som gjorde at jeg ikke turte å sykle gjennom natten? Det kan være.
Tidligere i rittet tok jeg jo sånne sjanser og lykkes godt. Og det er godt mulig jeg hadde kjørt denne natten hvis jeg var smertefri. Eller helt smertefri er nok ingen på dette tidspunktet men iallefall hvis jeg bare hadde hatt de mer «normale» smertene. Men det er også en annen måte å se det på. Jeg tenker også på nattsyklingene som en slags «joker». I løpet av en sånn distanse vil man kunne bruke disse jokerne, men hvor mange har man? Det vil alltid straffe seg litt dagen etterpå og kreve litt ekstra restitusjon neste natt. Så har vel tenkt at to til tre i løpet av 10 dager er maks for meg. Og så vet jeg at det lønner seg å ha en på lager til avslutningen, så ved å ta denne natten ville jeg allerede ha brukt tre. Da er det ingen selvfølge å kunne ta en fjerde lengre nedi ruten. Så da ble det som det ble. Sånn som jeg følte meg denne morgenen var det vel mer som valget mitt førte til en tap-tap situasjon der jeg verken var restituert eller hadde tatt mil innpå Bjørn S.

Uansett så kom det nå en periode som gikk litt lettere. Terrenget er er også ganske snilt her. Trivelige Trøndelag Ruten snirkler seg litt rundt elven Orkla med koselige broer.

Jeg har fremdeles ikke fått pusset tenner eller tatt noen form for morgenstell. Så jeg er på jakt etter et sted for denslags. Det gjør definitivt ikke noe om det kommer en butikk heller...
Løsningen kommer i Jerpstad (2413km) der den lokale butikken har stort flott toalett og ganske ferske bakervarer. Det blir tannpuss, ny dose rævkrem samtidig som jeg konstaterer at det ikke lukter spesielt friskt av meg. Jeg spiser en tilnærmet ordentlig frokost på en benk i morgensolen. Etter dette klarer jeg å holde skjemaet for påfyll av energi, så det går relativt jevnt fram til Orkanger og så videre til Klett (2483km). På en måte fint å komme til sjøen, men da vet jeg at tiden for lange nedoverbakker er over for en stund. Tar en liten timeout på bensinstasjonen på Klett. Først får jeg en melding fra en kjenning i Trondheim som vil sykle med meg et stykke. Det er lov men jeg advarer om at jeg nok vil måtte ta en middag der, så det kan ta litt tid. Så sjekker jeg trackingen og oppdager at Bjørn Sverre har vært i ro lenge i Hommelvik. Håper at alt er ok med han. Et ulogisk sted å stoppe, men han var visst så trøtt at han måtte legge seg ned i et skur for etpar timer. Typisk, så hvis jeg hadde kjørt nonstop i natt ville jeg vært ajour nå..
Etter en baconpølse er jeg avgårde. Ruten går den ytterste veien rundt byneset som er en typisk runde for syklistene i Trondheim. Første del er ganske kupert og jeg tenker dette kunne vært gøy om man hadde en sykkel uten bagasje og gode bein. For meg går det uansett sakte. Men jeg kommer meg fram og begynner etterhvert på den flatere delen som passerer ferjeleiet Flakk-Rørvik. Som vanlig litt irriterende med stressede bilister når man nærmer seg ferjeleiet. Men nå er det ikke langt igjen til byn.
Plutselig dukker Runar Værnes opp bakfra. Han er kollega som jobber i Luftforsvarets musikkorps i Trheim. Der avtjente jeg en gang verneplikten min. Like etter kommer også Tore Samuelsen som jobber samme sted. Han har el-sykkel så han klarte ikke å ta innpå på flatene her. I motbakkene derimot suste han forbi. Da har jeg selskap helt inn til sentrum. Det gjør at jeg glemmer flere av vondtene og får opp farten litt. Veldig bra! I sentrum må jeg konsentrere meg om å følge streken på gps'en. Men Runar har lest igjennom løypen så han vet nøyaktig hvor vi skal. Rett før Nidarosdomen dukker også Tor Hovland fra Randonneurs avd Trondheim opp. Vi stopper opp utenfor og tar en liten fotosession og prater litt. Det hjelper på psyken så jeg er ved godt mot i fortsettelsen. Ikke aktuelt å bryte nå.

Runar sier videre takk for seg og mens Tore skal samme veien som meg. Han tipser meg om hvilken bensinstasjon som har den mest usunne burgeren på østsiden av sentrum. Så da ble det XY Rosendal. Det tok sin tid å få klar den burgeren, men den dryppet av fett og dressing, så Tore visste hva han gjorde når han sendte meg dit..
Videre utover mot Hommelvik er kroppen treg etter burgeren. Men det er veldig lett terreng så kilometrene går greit. Trondheim er kanskje ti ganger så bra som Bergen på sykkelveier.
Etter en stund dukker også en annen kjenning fra Luftforsvarets musikkorps opp. Det er Øystein. Han bor i området og vil gjerne bli med en stund. Diskuterer overnattingsmulighetene med han. Jeg er sliten og trenger litt kvalitetshvile etter den relativt mislykkede natten utenfor midtbygda skole. Mellom Hommelvik og Selbu skal er det en litt slitsom bakke husker jeg. Så først ringer jeg Hotellet i Selbu for å spørre om rom. Der er det fullt. Så prøver jeg campingen og der har de en rimelig hytte. Det betyr at jeg får skikkelig god hvile. Tanken med dèt er å ha en slags langspurt etter Selbu. Det er defensivt både i forhold til Bjørn Sverre som viste noen svakhetstegn og Erik som bare jobber på. Jeg vet at jeg vil risikere å havne på fjerdeplass i løpet av dagen/natta; men vurderingen er at jeg må sørge for at kroppen er i stand til å fullføre med stil. Da må det hviles litt.
På toppen av bakken sier Øystein takk for seg og jeg triller alene ned til Selbu (2591km). Ved overnatting på hytte må man kjøpe frokost selv, så heldigvis er det også matbutikk der. Kjøper det vanlige; rundstykker, rekeost og spekeskinke. Vel på plass i campingen tar jeg en tur i fellesdusjen og ser over utstyret. Finner etpar pizzastykker som stammer fra Sunndalsøra, de varmes i stekepanna som kvelds. Så sender jeg en melding til organisator Michael om at jeg tar en tidlig kveld. Så det kan se ut på trackingen som om jeg skal bryte, men jeg bare hviler vondtene litt før avslutningen. For nå har jeg også fått kraftig nummenhet i hendene, mens akillesen har stabilisert seg. Han svarer med en gang og syns det høres fornuftig ut. En til DNF er nok det siste han trenger nå som vi bare er 4 igjen.
Jeg vasker shortsen som har vært i bruk i 2 dager og henger den til tørk. Tipper ræva vil foretrekke at jeg tar den andre i morgen. Det ble 240km i dag. Litt lite, men ok.
Sjekker trackingen. Bjørn S har roet tempoet litt. Erik tar natten i Trondheim, tror jeg.

Etappe 10
Eller, trodde jeg. Morgenen etter når jeg står opp er Erik hakk i hæl. Jeg får kjapt i meg frokost og kommer meg avgårde. Må stoppe på bensinstasjonen og levere nøkkelen til hytta. Når jeg drar videre er han maks 2 km bak meg. Så det er bare å kjøre på lenge før første pause. Klærne jeg vasket i går kveld er ikke tørre, så de stroppes fast til setevesken for tørking. Været er nydelig. Nå skal jeg veldig gradvis oppover langs elva Nea. Det kan godt hende at de som kjører her ofte syns at strekket er kjedelig. Men jeg syns det er nydelig.

Selv om det er oppover finner vi også lange tempostrekk. Det er en aning motvind. Selv om jeg ikke liker det, ser jeg at jeg gjør brukbart fartsmessig i sånne forhold sammenlignet med andre. Så det gjør meg ikke noe. Nummenheten i hendene har ikke blitt bedre i natt, så det blir mest mulig tid i bøylene. Til og med stående i lette motbakker bruker jeg dem. Det ser nok ganske rart ut. Jeg tenker tilbake til 1990-tallet på TvShop. Der solgte de noen helsprø treningsapparater. Tipper det ser ut som jeg er på en sånn...
Drar fra Erik igjen. Grensen krysses til Tydal. I kommunesenteret (2636km) er det en matbutikk, så jeg investerer i tidlig lunsj og mat for fortsettelsen. Har økt bra i forhold til Erik, men Bjørn er langt foran. Registrerer at Shortsen jeg hang til tørk er borte. Kjipt da den var min favoritt.
Nå er det videre til Stugudalen (2658). Litt til oppover og når jeg kommer opp er det motvind langs vannet. Men det er veldig fint her, syns jeg. Stugudal ligger 630 meter over havet, sier gps'en. Pent!
Når vannet slutter skal det klatres igjen. Veien stiger ganske gradvis, og til slutt er vi over 900 moh. Der er det Dyreliv. Koselig. Men ingen tid å miste, så det blir ikke tatt bilder, bare etpar korte filmsnutter.

Etter toppen er jeg nede ved Aursunden (690moh). Det er et stort regulert vann som er mest kjent for å være kilden til Glomma, Norges lengste elv. Ruten går vestover langs nordsiden av vannet. På vestsiden ligger bygda Glåmos (2711km). Der har de butikk og jeg tar en lunsj her. Det er varmt og jeg trenger påfyll av vann. Fortsettelsen er på vestsiden av elva der vi havner på en relativt lang grusveg; Rørosgårdveien. Jeg er veldig glad i grusveier, de har som regel nesten ingen trafikk og er ofte i god stand. Akkurat denne er ikke så bra. De har nylig fylt på med pukk, men og det er veldig tørt og hardt, så den ligger oppå. I tillegg er det endel trafikk, så jeg kan ikke ligge på det reneste sporet hele tiden. Mine 30mm landeveisdekk er egentlig ikke så begeistret. I tillegg skyer det veldig til og det blir regn.
Vi passerer vest for Røros og kommer inn på asfalt igjen. Og så er det Fv30 til Tolga (2753km). Nå er det lyn og torden som på dag 1. Jeg legger meg i bøylen og kjører. Er ikke innstilt på dette været. Dette er en travel vei, så jeg stopper ikke for å skifte. Heldigvis er det nå litt nedover, så farten er ok. Utrolig nok gir regnet seg i Tolga. Jeg spør noen lokale om hva de tror om været. Alle mener det blir regn resten av dagen. Tar en pølse på bensinstasjonen. Fikk et bedre inntrykk av stedet nå enn i 2019.
Herfra går veien videre over broen og på østsiden av Glomma. Her er det øde og 2-3 mil til neste silivisasjon. Kjedelig strekk langs elva med mest skau, tømmer og mygg. Etter 25 km kommer vi til Tynset. Nå må jeg ha middag, så jeg jeg finner et nydelig spisested i sentrum selv om det er en km omvei.

Alt har egentlig gått veldig fint idag. Så tanken var å kjøre på litt langt. Men siden regnet er tilbake for fullt får jeg litt kalde føtter. Både bokstavelig og billedlig. Det er uaktuelt med skotrekk.. Så jeg feiger nok en gang ut og bestiller rom på Øiseth hotell nede i rendalen. Det er ti mil unna, og jeg har bodd der før. Det betyr at denne etappen blir helt lik tilsvarende etappe i 2019. 4 timer senere er det kveld og i ferd med å bli mørkt. Jeg sjekker inn, skyller shortsen og t-skjorten, spiser noe kvelds og legger meg. Her er det også arbeidere som bor, så det er fullt mulig med tidlig frokost. Stort pluss til dette stedet. Heldigvis gav regnet seg siste timen, så det er faktisk ikke alt som er vått. Det ble 270km i dag. Hvis man skal øke distansen må man nok sove mindre.
I følge trackingen er Erik på trygg avstand bak og jeg har tatt innpå endel på Bjørn Sverre som nå bare er 5-6 mil foran meg. Dette var en ganske bra dag!

Etappe 11/Finale
Jeg står opp i 7-tiden, kler på meg og laster alt klart på sykkelen. Kjedet får tilogmed noen dråper olje. I gangen står det noe frokost til arbeiderne og meg. Mens jeg spiser sjekker jeg trackingen. Erik er i gang, men er fremdeles 3 mil bak. Bjørn har stått opp midt på natten og er nesten 10 mil foran. Ikke bra.
Jeg har de siste dagene hatt problemer med å få min batteribank til å ta til seg lading. Det er akkurat som den aldri fylles opp. I går kveld brukte jeg den ledningen som jeg egentlig har hatt til å lade opp gps'en med. Og nå ser den oppladet ut. Da får jeg sette den ledningen til å holde batteribanken oppe via lykten, og så setter jeg Bryton gps'en på den andre ledningen. Den skal jo ikke ha spesielt mye strøm. Dette er viktig å få til å stemme nå, for jeg bestemmer meg for å ta resten uten å sove. Det er ca 540km igjen av ruten, men det er etpar alternative ruter som gir rom for å tenke litt strategi. Jeg gjorde det ca sånn i 2019, men da måtte jeg ta meg en god time med hvile på natten da jeg var i ferd med å slukne.
Jaja, etappen starter med 12 km veldig flatt langs Storsjøen før den knekker over i en bakke. Etter bakken triller man ned til Koppang (2873km). Videre går det 26 km nordover langs glomma til Atna (2899km). Her er også halvparten av distansen på grus. Her er grusen bortimot like fin som asfalt. I Atna er det kafè, men den var ikke åpnet enda, så det ble litt snacks fra coop'en i stedet. Så begynner ting å skje.
Vi krysser Glomma over en sjarmerende bro. Så er det over veien og innpå en liten vei som går til Ringebu. Den går over et lite fjell. Men det er ikke så lite heller... Vi skal opp til 1000moh og så ned litt og så videre opp til 1100moh. Veldig fint, men det er seigt og går sakte. Men jeg jobber på.

Det er tilogmed veiarbeid der som gjør at jeg må vente på tur i regn og vind. Sånn er livet..
Men etterhvert kommer jeg meg over toppen og får trille nedover til Ringebu (2953km). Der får jeg meg en pølse som sikkert holder til Vinstra der jeg tenker å ta middag. Når jeg kommer ut til sykkelen har gps'en skrudd seg av. Så jeg går inn igjen og kjøper en ny ladekabel som installeres. Etter dette funker det som det skal bortsett fra at gps'en altså må stå på lading fra batteriet mens batteriet da står på lading fra dynamolykten. Komplisert? Irriterende å ikke få hele etappen på en stravafil, men sånn er det...
Fra Ringebu til vinstra er det egentlig kjempelett. Meen Michael har selvfølgelig valgt en vri der vi sykler på vestsiden av Gudbrandsdalslågen. På kartet heter denne Baksideveien. Det er treffende. Først går det bratt opp, så skifter det til Grus. Før det etterhvert blir asfalt men ganske kupert. Det blåser mye og er regnbyger. Varmt med en gang solen kommer og surt ellers. Når jeg ankommer circle c stasjonen på Vinstra (2981km) er det sol og varmt. Her har de faktisk pizza, så jeg kjøper en. Den tar sinnsykt lang tid på å bli ferdig men jeg spiser ca halve og pakker resten i en pose. Da er den viktigste nattmaten sikret...

Så er det videre. Nå skal jeg over til Valdres og Beitostølen. Her kommer et strategisk valg. Hovedruten går over Valdresflya og da er det 10 mil Bygdin. Men man kan også velge kortere variant via Skåbu og så jotunheimvegen/mjølkevegen som er en fin grusvei. Da blir den samme distansen bare 7,5 mil. En grusvei er jo aldri like rask som en på asfalt, men 2,5 mil er mye, så jeg tenker at dette er en nobrainer. I tillegg er det coopbutikk på Skåbu som stenger kl 18. Så jeg trenger ikke handle mer mat/drikke her. Da er jeg også i rute til å fint rekke coop'en på beitostølen som stenger kl 22.
Naturlig nok går det endel oppover mot Skåbu. Mens Vinstra ligger på 270moh er Skåbu 870moh. Så det går selvfølgelig ganske sakte i begynnelsen. Men så kommer et flatere parti der man kan få litt mer fart. Her møter jeg en skuffelse. Akkurat når farten var i ferd med å ta seg opp viser det seg at veien der er stengt. Det er heldigvis skiltet omkjøring, men den er på en grusvei med småkneiker på 12-13 prosent. Da er jeg redd for at fordelen med denne snarveien er borte. For å holde fart i doningen i så bratte bakker på grus må man brenne av endel energi. Det er umulig å klatre 12 prosent på grus med oppakning samtidig som man holder sone 1. Sånn er det bare, man kan bestemme seg for å ta det rolig men det er ikke alltid dèt er mulig når man skal ha «styrefart».

Jeg jobber meg forbi dette partiet, men det er noe frustrerende at det går såpass sakte der det skulle ha gått fort. Men til slutt svinger veien ned på hovedveien igjen. Det var 150 ekstra høydemetre som bonus. Videre oppover går det bedre, men klokka er 17:55 når jeg kommer til coop'en. Det er helt greit, ikke mye jeg trenger her. Kjøper bare en juicekartong og noe snacks.
Mjølkevegen går på langt nær så høyt som valdresflya, og det var noe av grunnen til å velge dette kuttet. Og når Skåbu er såpass høyt som 870 meter skulle man kanskje tro at mesteparten av klatringa var ferdig. Men niks. Etter Skåbu stuper veien nedover til gps'en sier 500 moh igjen. Så når jeg er i starten av mjølkevegen så må det klatres opp 600 høydemeter til. På grus. Jeg har likevel troen på at jeg ikke taper i forhold til Bjørn Sverre på dette. Det er mulig jeg tar feil. Etterhvert kommer jeg iallefall opp. Og når jeg passerer tregrensa er dette nydelige mil. Jeg har et stopp der oppe hvor jeg spiser kald Pizza som ikke er spesielt godt. Eller holder jeg hjulene i gang og tar noen bilder og filmsnutter mens jeg sykler.

Når man først har kommet opp på ca 1000-1100 meter er veien ganske flat og farten ok. Men det er ganske langt grusparti. På slutten når man skal innpå hovedveien (rv51) er det en liten knuser av en bakke. Så da er det greit å kunne trille helt til Beitostølen. Eller? Neida det er ikke så enkelt. Først ned til Bygdin; så skal man opp 150 høydemeter enda en gang før det går nedover. Nå er det i ferd med å mørkne og begynner å bli kaldt. Men jeg lar det bare stå til og ser for meg en pause i Beitostølen. Det er ganske langt ned dit, føles det som..
Men etterhvert lander jeg på Coop'en på beitostølen (3097km). Der blir det en velfortjent pust i bakken. Jeg handler mer snacks og tar meg en god tur på toalettet. Der skifter jeg også til nattmodus klesveien. Alt går på.. Sjekker trackingen og ser at Bjørn Sverre er omtrent på gjøvik. Det betyr at han er laaangt foran; 15 mil.
Sender han en melding om at det er på tide å roe ned Han svarer med en gang. Sliten nå. Han legger seg i Gjøvik. Men 15 mil? Han vil jo garantert våkne før jeg kommer dit, så jeg tenker ikke mer på dèt.
Nå er det bare å komme seg nedover mot Fagernes ca 40km nedi veien. Dette er den letteste delen av gjenstående løype. Eller; når det er 12 km igjen har Michael valgt gamleveien. Så det er det opp og ned igjen. Men likevel; dette gikk greit.
Etter Fagernes (3135km) er Dokka det neste «ordentlige» stedet. Klokka er nå 00:30 og det begynner å bli kaldt. Nå er ruten på en liten vei som går oppover forbi Fagernes Lufthavn til Steinsetfjorden; et vann som ligger 700moh. Fagernes er på 360.. Så nå går det sakte. Jeg har vært på veien siden kl 08, så det er ikke mye krutt i beina. Det er også bare sporadisk belysning. Veldig mørkt, altså. Temperaturen kryper ned til 4-5 grader der oppe. Jeg tar det veldig pent og rolig. Setter på musikk for å holde meg våken. Kilometerne går sakte. Av og til passerer jeg små tettsteder det største er Bruflat som visstnok har 240 innbyggere. Hvis det hadde vært lyst ville jeg nok satt pris på dette strekket. Mye dårlig asfalt gjør at jeg må bremse endel nedover. Nå er jeg så nummen i venstrehånda at det stikker oppigjennom armen når jeg girer opp på storeskiva. Lite å gjøre med. Av og til velger jeg å bokse inn giret. Andre ganger velger jeg å betjene det med høyre hånd. Kanskje jeg skulle hatt di2 likevel?
Videre kommer jeg ned på Fv33 som er en stor fin vei. Kjenner igjen denne fra Oslo-Lærdal rittet. Dokka kommer kjapt. Eller, neida. Michael har lagt ruta på en alternativ vei på sørsiden av Elva. Det er en kupert grusvei som er i dårlig stand. Nå gjelder det egentlig kun å ikke punktere.. Og jeg får varmen tilbake i kroppen. Men tungt igjen. Det er også morgentåke, som kommer og går. Klokka blir 5 om morgenen når jeg kommer til Dokka (3210) . Da er det også begynt å lysne skikkelig. Tar en unødvendig runde gjennom sentrum for å se etter et toalett. Ingenting å finne. Sløste vekk 10 minutt, kanskje. Finner tilbake til sporet og setter kursen for Gjøvik. Å sykle fra Dokka til Gjøvik er egentlig lett. Spesielt på natten. Men Michael har unngått den fine veien og har lagt ruten på småveier om Landåsbygda og Mustadroa. Det betyr klatring opp til 600moh nok en gang. Siste gang på ruta? (nja..) Akkurat i det man tror at det er å trille ned til Gjøvik kommer en km grusvei med 13% stigning bare for å suge ut den siste energien. Ikke det jeg trenger etter 23 timer på veien. Må ta en liten timeout i veikanten.

Det skyer over sånn at jeg ikke får solvarme i nedkjøringen til Gjøvik. Trøttheten melder seg kontant. Når man triller nedover i 50 km/t og tenker «det gjør vel ikke noe om jeg lukker øynene etpar sekunder innimellom svingene?»; da er det på tide med en pause. Heldigvis kommer jeg mot sentrum der folk er våkne og skal på jobb. Livet får igang hjernen igjen. Men jeg hangler meg uansett inn på circle c-stasjonen (3252km) som er stor og har VELDIG fine sitteplasser. Begynner med en «solid» tur på toalettet. Er blitt litt rar i magen av all helsekosten, så «ting» tar tid. Så blir det bagett og pølse/cola. Sjekker trackingen og ser at Bjørn Sverre bare er etpar mil foran. Det er ca en time det..
Prøver å tenke litt strategi for her kan jeg velge den vanlige ruten som er ganske flat og ca 160 km til oslo; eller jeg kan ta en alternativ rute på 125km. Men denne går via Eina, Brandbu og Nordmarka. Denne er altså tøffere med flere høydemetre og ca 50% grusveger. Realisten i meg sier at jeg neppe vil klare å hente inn en hel time på Bjørn ved å sykle samme vei som han. Spesielt når han har sovet i 5-6 timer og jeg har vært på veien 24t. Så jeg gambler på «snarveien». Var dette lurt?

Etter nok en dotur kommer jeg meg avgårde. Motbakkene ut av Gjøvik smeller i beina og egentlig hele kroppen. Allerede etter 4-5 km skjønner jeg at dette ikke funker. Farten er altfor lav. Mens Bjørn cruiser langs mjøsa sliter jeg meg over åsen for å komme til Eina. Innimellom går det fort, men det er mange bakker der jeg må ned i lav fart. Sjekker trackingen og ser at dette ikke funker. Blir litt demotivert. Motivasjon er uansett oppskrytt har jeg bestemt meg for.
Etterhvert blir det likevel en fin tur. Mener jeg har syklet her før en gang. Tror det var i 2016. Jeg spilte en konsert i Gjøvik, overnattet der og syklet til Brandbu der konsert nr 2 skulle være dagen etterpå. Fullt opplastet på sykkelen. Husker fra den gang et grusparti fra Einafjorden til Brandbu. Og jammen skal jeg over det samme partiet idag.
Ikke spesielt imponert over kvaliteten på grusdekket. Og bakken var lengre enn jeg husket... Sånn er det gjerne. Man glemmer ting. Vel oppe er det lagt et lag med pukk på grusen. Så da må jeg være forsiktig med mine etterhvert velbrukte landeveisdekk. Selv i nedoverbakkene ble det da lav fart. Slukøret tusler jeg inn på circle c brandbu for en ny pølse. Ser på trackeren at det går mye fortere med Bjørn S, så slaget om andreplassen er definitivt avgjort. I randonneurs norge kalles circle c for hovedsponsoren.. Overprisede pølser som har lagt leenge på grillen.

Videre går ruten ut av Brandbu og langs Jarenstranda noen kilometer. Ganske greit, men så er det Gran der det går tregere igjen. Så er det litt knoting langs gamle rv4 inntil man blir tvunget ut i trafikken på den ordentlige rv4. Og det er mye av den. Så da er det bare å lege seg i bøylene og tråkke på. Men det er motvind og vanskelig å holde farten. Ingen veiskulder og man føler seg virkelig feilplassert. Så er det Lunner og litt på en sidevei igjen. Puh...
Litt videre kommer jeg til Grua. Da tar jeg av til høyre for å begynne klatringa opp til Mylla og Nordmarka. Mylla er den nordligste delen av Nordmarka og her har jeg bare vært midt på natten på et sært arrangement som man ikke skal snakke om... Oppover går det sakte men likevel ganske greit. Det er akkurat som om akillesen har gitt opp å plage meg fordi den skjønner at jeg ikke gir meg uansett. Det er ikke som at jeg har gode bein eller noe, men de gjør jobben så lenge man ikke prøver på noe eksplosivt. Oppe ved Mylla er man på 500moh. Så teoretisk sett er det da nedoverbakke de siste 5 milene til oslo. Men jeg vet bedre. Først er det litt nedover vestbygdvegen som er en bred grusvei. Før man ved svartbekken P-plass tar opp til høyre gjennom en bom. Nå er veien mye smalere og med dårligere dekke. Og det går bratt oppover igjen med ca 12 % stigning et stykke. Så får vi et litt idyllisk skogsparti.

Jeg tenker da at snart er jeg på toppen, men så enkelt var det ikke. Det kommer skilt om skogsdrift og veien blir gradvis dårligere. Så hører jeg motorbrøl og skogsmaskinene fra helvete sperrer hele veien. Jeg må vente 5 minutter for å få lov å passere. Irriterende men ikke noe jeg kan gjøre noe med. Etter passering er veien såpass ødelagt at jeg ikke klarer å sykle med mine slitne bein og litt for smale 30mm landeveisdekk.

Nå tenker jeg de rister på hodet inni byn når de ser hvor tregt det går.
Etter en stund kommer det seg og jeg kommer til trillestien ved gjerdingen. I begynnelsen går det greit å sykle over klopper, men etterhvert må jeg trille sykkelen ca 100 meter.
Drevne terrengsyklister sykler nok over hele dette strekket. Jeg er ikke der..

Ved gjerdingen (450moh) foregår det storstilt modernisering av demningen. Dette er et regulert vann som leverer til Maridalsvannet som er Oslos drikkevann. Det betyr 100meter mer trilling før jeg får kommet på på sykkelen igjen. Men da løsner det litt. Første delen er litt dårlig grusvei som svinger mye og går både opp og ned. Men etter en 4-5 km løsner det og grusveien fremstår som en lettsyklet motorvei. Farten går opp og jeg kan cruise sørover i tempostilling. Fint nå!
Så kommer jeg til en liten knekker. På strava heter den dødarebakken. Jeg må stoppe og samle meg litt i bunn av bakken. Husker denne som en seig sak. Når jeg starter skjer underet; Det er ingen problem bare å jobbe seg opp. Ingen vondter som plager og jeg kan sette fart igjen. Da går det som en lyn videre forbi Bjørnholt. Jeg passerer syklister med ujevne mellomrom.
Jeg krysser Skjærsjødammen og skal bare trille ned til maridalen. Da viser det seg at det er masse ny pukk på veien. Så her må det tas litt hensyn med landeveisdekkene.
Det går greit5 ned og fra Maridalen går farten opp. Her er jeg godt kjent så jeg tråkler meg gjennom byn og til operaen veldig fort. Så fort at når jeg er ved operaen sier trackingen at jeg er ved Bjølsen.
Der står Grethe og venter. Alex er der også. Michael derimot er borte en stund. Han så hvor sakte det gikk oppi marka, så han trodde at dette ville gå sakte på slutten òg. Men når han kommer er både MatthewNorway, Kai Barstad og flere innom. Veldig hyggelig og jeg følte jeg hadde masse energi igjen. En fantastisk tur er slutt.


Nå er det gått en stund og jeg har evaluert innsatsen min. Det var litt irriterende å havne to timer bak andreplassen og det er mange steder jeg burde tatt inn disse. Men hovedsaken var jo at jeg kom inn et døgn senere enn planen.
Første del av turen gikk helt etter planen til tross for problemene med skoen og perioder med lite energi. Ved passering Bergen var jeg allerede et døgn foran 2019 og lå fint på skjema for 11 dager. Så hadde jeg en dårlig periode fra sogn til sunnmøre. Det var ikke så uventet. Det som overrasker meg litt i ettertid er at jeg ikke klarte å kjøre opp dagsmålet når jeg kom til lettere terreng fra nordmøre til rendalen. Etter det gikk jeg jo i langspurtmodus og gjorde en fin avslutning. Men den var jo egentlig den samme som i 2019, så fasiten ble jo at jeg ikke klarte å ta mer tid fra Bergen til mål. Som er litt skuffende. Jeg har dermed funnet følgende punkter å ta tak i:

camping.
Alle hotellene stjeler tid (og penger). Det er stressende å føle at man må booke ting tidlig på dagen og å google etter overnattingsmuligheter. En skikkelig tidstyv. Selvfølgelig fr man bedre hvile på hotell, men det er vanskelig å komme ned i 6-7 timer på et hotellstopp. Realiteten er heller at man ender på 8-9 timer da. Jeg har en følelse av at dersom man er komfortabel med å sove ute i sovepose/bivvy så får man like god hvile da. Så å redusere avhengigheten av hotellene står høyt på agendaen videre.

Mentalt.
Man får virkelig gjort et dypdykk i egen psyke. Og da oppdager man at ting er ikke like enkelt når man står oppi det som når man planlegger (bombe). Hvis man ser at det eneste riktige er å sykle gjennom natten så er det lett å bestemme seg for tidlig på dagen. Og så holder man på planen kl 08, 12, 16 osv. Men kl 21 begynner tvilen å komme. Og så hopper man gjerne inn på første og beste hotell. Eller ender opp med noen dårlige avgjørelser som er tatt for sent. Å gjennomskue sin egen psyke er noe man godt kan ha fokus på. Det går helt sikkert an å jobbe med dette.

Inspirasjon og motivasjon er oppskrytt.
Det nytter ikke å basere seg på at dette skal være gøy og inspirerende. Inspirasjon varer ikke lenge. Det er gøy ofte men andre ganger suger det. Det som gjelder er å kjøre videre og holde seg i bevegelse. Da vil alle tanker forandre/utvikle seg. Så når du er nede vil du komme opp igjen. Men når du er oppe vil du også komme ned igjen. Dette er viktig å være bevisst på.

I løpet av 10-14 dager får man livserfaring for mange år. På alle måter. Hjernen finner på utrolige ting som kan gjøre deg til følelsesmessig vrak. Vær forberedt på dette. Det er mye som blir mellom meg og meg selv her. Ikke alt egner seg for andre. Det kan være nedtur å komme tilbake til det normale livet etterpå. Men det er verdt det

Det var dèt. Jeg kan nå eventuelt si noe om utstyr; hva som funket og ikke. Men det har jeg jo også sagt litt om i innleggene. Det er bare å spørre om det er noe.

Gratulerer med vel gjennomført ritt og en fantastisk fin rapport. Ja dette likte jeg.
Vi forstår av teksten at det er både opp og nedturer, og at virkeligheten inneholder så uendelig mye mer både fysisk og psykisk.

En god del av stedene du har syklet i dette rittet, har jeg også syklet, men i feriemodus. Når blodsukkeret er lavt og det meste er dritt har jeg slått opp telt og lagd meg mat og er nullstilt og klar neste morgen.
Og det er noe helt annet, enn å prøve å få kontroll over situasjonen der og da og bare gønne på videre.

Dette var inspirerende og lærerikt, så takk for 11 fine etapper. Stor respekt for deg og de andre deltakerne i Around Norway .

Takk for tilbakemeldingen. Det er nyttig for meg å sette ord på det så er det iallefall en mulighet for at jeg klarer å forbedre noe til en eventuell neste gang..

Fantastisk morsom lesing og imponerende gjennomføring, gjennom opp og nedturer.

Takk

AG

Tusen takk for referatene! Virkelig spennende å lese :-)
Imponerende hvor hardt og langt dere sykler.

I en del av referatene dine omtaler du hvordan du ligger an i forhold til andre konkurrenter, og hvordan du tar valg basert på dette. Eksempelvis at du kutter ned på hvile eller stopp for å komme foran/ikke bli tatt igjen/øke avstanden. Litt overrasket over at du (iallefall i min tolkning av tekstene dine) lar dette ha innvirkning på taktikken din såpass tidlig i eventyret, ville trodd at mantraet var å "kjøre sitt eget løp" nettopp for å kunne optimere stopp, overnattinger, mathandling, ferger etc. Men det har kanskje en positiv innvirkning på "motivasjonen"/driven til å presse seg?

Ja, si dèt.. Det var mest sånn at de dagene jeg følte meg bra sjekket jeg trackingen ofte og prøvde å være i racemodus. Mens de tyngre dagene sjekket jeg bare ståa før jeg tok kvelden. Jeg tror ikke jeg ville kjørt spesielt annerledes om jeg bare hadde kjørt mitt eget løp. Har sett på stravaen til han som vant og farten på sykkelen er egentlig ganske lik min egen. Så forskjellen besto i hvor lenge han holdt det gående hver dag. Jeg har veldig mye å hente på å få flyttet overnattingene ut av hotellene og inn i soveposen

Først: Takk for veldig fine og spennende rapporter! Du skriver godt.

Men: Hadde du syklet fortere/lenger hvis du sov kummerligere? Kanskje det var nettopp overnattingene og frokostene som - muligens ubevisst - gjorde at du kunne holde tempoet du holdt?

Traff en franskmann på campingplassen i Namsos i sommer som hadde syklet fra fødelandet, mener han skulle til Lofoten. Mens vi koset oss på campinghytta, balet han med enmannstelt og primus i striregnet. Han så ikke pigg ut neste morgen.

Fasinerende og inspirerende. Synes det er veldig bra at du har med konkurranseinstinktet for tenker det er naturlig og en drivkraft. Både i forhold til seg selv og andre. Og konkurransen mot venner, bekjente er jo også mer givende en "random" person. Synes du beskriver flott både dine utfordringer, styrker og svakheter som som gjør at en kan kjenne seg igjen selv om det du gjør er langt unna de vi andre driver med. Men har selv stått og forbannet milevis (eller det føles slik he he) med nygrusa veier hvor både framdriften nesten ikke er tilstede, tennene nesten ramler ut, stilt spørsmålstegn om sykkelen egentlig er så allsidig, eller at en punkterer når som helst, sol og vakker natur hjelper ikke. En bare forbanner den som har gruset (ganske egoistisk tankegang når en vet at dette er noe som må gjøres for veiens skyld) og hopper desperat fra side til side da den andre siden av veien ser bedre ut, problemet er at når en skifter spor så ser den andre siden bedre ut igjen. Og man priser seg ettervært lykkelig at en er hjemme om 5 mil. Mens du har 50-60 mil igjen, da skal du jobbe bra med hodet.

Det er et poeng. Men hvis de en konkurrent starter to timer før meg, får han over 40 km forsprang på morgenen. Det tar man ikke igjen på litt større fart. Så man må tørre å eksperimentere med hvor lite søvn kroppen tåler. Neste år blir det sansynligvis Northcape 4000. Så får jeg testet om jeg har lært noe.

Det er mange her som kunne klart å gjøre dette. Så det er bare å melde seg på. Ultradistanse er et felt med økende interesse så det er mye å velge i for neste sesong.

Har ingen erfaring med sånne turer i likhet med de fleste her på forumet, men sovet en del i telt og under åpen himmel fra mye turliv før jeg fikk barn. Det er altid verst første natta og pleier gå seg bra til i løpet av en tur. Hadde jeg skulle deltatt på noe sånt som dette (noe jeg ikke skal) og satset på å sove i bivvy ville jeg kanskje vurdert å akklimatisere meg noen dager på forhånd, sånn at restitusjon under konkurranse ble bra.

For det første: Utrolig fin tråd.

Jeg lurer på hvordan du trener til denne typen ritt? Kjører du stort sett spesielt lange turer til vanlig (av typen 20+ mil)? Eller er det hovedsakelig under rittene du kjører så langt som disse etappene? Jeg ser at du varmet opp med en langtur, men er langturer det du vanligvis driver med?

Og hvor bevisst er du på å holde deg i sone 1 på denne typen turer? Jeg får inntrykk av at du i stor grad gir gass etter dagsformen, men siden dette er noe du har drevet med lenge (så vidt jeg forstår av teksten), kjenner du kanskje kroppen så godt at du vet hvor lenge du kan kjøre hardt før du ødelegger dagsetappen eller restitusjonen til dagen etter? Eller er du veldig bevisst hva wattmåleren viser, hvor mye kalorier du bør dytte innpå i timen, osv?

Oi, det kan være et langt svar på sånne spørsmål.. Om trening; der er jeg skoleeksempel på hvordan man ikke skal gjøre det. Jeg bare kjører på med flest mulig kilometer i hverdagen (pendling) og så tar jeg en langtur de fleste helgene. Så prøver jeg å få inn en full brevetserie i løpet av våren (200, 300, 400 og 600km). Av og til klarer jeg å få inn en 200km hver måned, men ikke alltid. Hvis jeg ikke får tid til langtur i helgen legger jeg inn en hard, kort grustur med mange 15% knekkere. Kortversjonen er bergen-rundemanen (570moh), som er fort gjort. Ellers har jeg en løype på Totland i bergen som kjøres. Samme lengde som ring4 i oslo, men mye brattere.

Jeg er bevisst på å holde igjen første dagen. Etter tre dager med 300km er beina såpass trege at pulsen uansett ikke kommer høyt. Så da regulerer det seg selv. Jeg tenker at 5 mil = 1000 kalorier, men klarer ikke å regne så mye på hva jeg spiser. Så lenge jeg får inn en bit av et-eller-annet hver halvtime holder jeg vanligvis i +-4 timers bolker før jeg stopper på en butikk/kafè/bensinstasjon og kjøper meg noe litt større. Jeg bruker verken wattmåler eller pulsbelte og tar det på følelsen. Men det er en ting som er viktig; lette nok gir. Når man skal sykle opp sognefjellet vestfra i sone 1 med 20 kilo sykkel trenger man ekstremt lette gir. Jeg hadde 34 foran og 36 bak som letteste og det var egentlig i overkant tungt. Det kan ikke sammenlignes med hva man bruker på vanlige turritt.

Det skal også sies at dette bare er hvordan jeg har gjort det til nå. Alt er individuelt og under utvikling. Hvis du vil nerde litt anbefaler jeg å lese igjennom bloggen til Will Vousden som "vant" med 360km pr dag i 9 dager. https://vousden.me/ Hans overnattinger var 6 Busstopp, 1 venterom til ferje og 2 kirkegårder. Han bruker wattmåler òg.

Og Will skriv akkurat det same når det gjeld utveksling. Eg synest det var interessant at han hadde berekna så grundig kva slags utveksling han trengte:

"The gearing is the important thing here – I wanted the lowest gearing I could practically get. I know that in ultra-distance events my power output should not go above around 200 W for any significant length of time (this was my average power for the 2-hour ascent of Lysebotn). I also know that I don’t want to do an extended climb at less than, say, 60 rpm.

Alpine climbs tend to be around 10% or a bit less, and if you shove all these numbers into a calculator, you get around 25 gear inches for the total weight of me, my bike, and my kit (90 kg). But it’s nice to have a bit of breathing space below that, and it turns out that the “gravel” drivetrain mentioned above gives me 22.6 gear inches in the lowest gear, allowing me to tackle an 11% incline at 60 rpm/200 W, with all my bikepacking gear in tow.

The message here is: get the lowest gears you can. Standard “road bike” gearing is really not adequate for bikepacking/ultra events on mountainous routes, given that you need to be very conservative with your power output."

Og 25 gear inches er den same utvekslinga som du valte (34/36).

Men med "breathing space" og 22,6 gear inches, det blir 34/40 (eller 30/36 i Will sitt tilfelle)! Som tilfeldigvis er det same som eg brukte på 1001 Miglia. Men det var med liggesykkel. Eg såg ingen andre med tilsvarande låg utveksling. Men så hadde ikkje vi 10 kg med bagasje heller, då.