I Troms og Finnmark er det flust av postkasse-toppturer der turgåing i lengre tid har skapt store sår i terrenget, og enkelte steder blir hele områder tråkket ned til 10-100m brei sti. Ofte finnes ikke ingen eller kun ubetydelig stisykling på stiene det er snakk om. Noen steder har man erkjent problemet og har begynt med ambulerende postkasser, noe som jeg har hørt skal ha fungert bra. Det er en stor utfordring hva man gjør med toppturdestinasjoner, som jo ganske åpenbart ikke kan flyttes på og som folk vil trekke til uansett om det er noen kasse med en bok man sette signaturen sin i. For de store mengdene med utenlandske turister er den lokale toppturkulturen rundt omkring uansett irrelevant.
