Jobbe med psyken når det blir tungt

Jeg hater å sykle motbakker. Jeg vet nøyaktig hvor jeg kommer til å hate hvert tråkk og har lyst til å gi meg. Jeg er for så vidt flink til å presse meg for jeg gir alt jeg har mens jeg hater det. Der og da skjønner jeg ikke hvorfor jeg gidder og tenker at dette blir siste gangen. Men så når jeg toppen, utslitt og superhappy - jeg kom meg opp og har kanskje syklet kjappere enn sist. Så begynner jeg å glede meg litt til neste forsøk i motbakken.

Skulle gjerne ha jobbet litt med tankegangen. Det er jo åpenbart at jeg har lyst til dette, men er likevel negativ og vurderer å bryte hver gang det blir tungt.

Noen tips til å holde på godfølelsen også når det går oppover?

Vet ikke hvor lenge du har syklet, men en marginal trøst kan kanskje være at oppover suger i begynnelsen. Hardt. ..men det blir bedre etterhvert

1) Ligg bak noen andre på vei opp. Selvsagt en fordel hvis du, når du pusher litt på, klarer å holde bittelitt høyere hastighet enn de gjør.

2) Hvis du er dømt til å kjøre solo (typisk pendler-sykling på ensomme strekninger, eller stiturer alene): få deg en garmin/wahoo/computer-dings som forteller deg hvor mye raskere det går nå enn forrige gang.

3) Sjokolade på toppen?

For meg så hjelper det å gjenkjenne tankene for det de er. Har du en vane for å tenke negativt før du er oppe, så kan du kanskje se at de to hører sammen. På den måte så kan du la de dårlige tankene få for stor plass. Og og kanskje så vil du etterhvert tenke positivt om hele greia?

Kanskje det hjelper å ha en plan for hvordan du skal angripe den delen av klatringen som du hater mest. Jeg fikk tipset om å øke løpsfrekvensen og gå i angrepsmodus da veggen var nært forestående under maraton. Si til deg selv at den delen eier du og knus!

Jeg aner ikke hvordan du skal omstille deg, men du må jo lære å like å ha det vondt. Jeg digger å sykle bakker og ha det vondt, men jeg kan inrømme at på 20min ftp-tester så lurer jeg litt på hva jeg driver med.

Det kan også være fint å tenke over hva du vil oppnå med det. Hvorfor er det viktig for deg å sykle fort opp denne bakken? Er det for å utfordre deg selv fysisk eller psykisk? Er det for å trene slik at du kan komme deg raskere opp denne og andre bakker? Eller er det en bakke du må opp fordi ellers så kommer du deg ikke hjem? Er det bakke der du har havnet i FOMO fellen (stravabaken alle bare må sykle).

Jeg bruker strava og målet er vel å slå min egen rekord. Har tenkt at det er fysisk utfordring, men skjønner jo nå at det er psykisk også.

Jeg gruer meg til det bratteste partiet for det er der jeg kjenner på det og har lyst til å kutte ut. Det er litt som å føde. Når det er overstått har jeg glemt hvor vondt det var

Kan du tenke på den bakken som noe du skal angripe? Se på den som noe som står i veien mellom deg og mål. Legg en plan slik at du slipper p grue deg. Forsøk å legg inn ett tyngre gir og reis deg. Kjenn på at beina er sterkere en du tror. Jeg vet ikke hvor lang denne bakken er, men det gjør jo du. Er den lang, så tren på å veksle mellom å stå og sitte. Bruk den som et verktøy for å trene teknikk. Den er ikke noe du bør grue deg til, den er en mulighet

Har du forresten noen gang falt for fristelsen om å avbryte økta på grunn av dette?

Bakken er 2,2 km og tung. Nei, ikke avbrutt den enda, men jeg presser meg så jeg blir svimmel og har opp mot makspuls fra start. Dårlig form

Kan prøve å stå mer, egentlig kun stått på toppen av kneikene for å få opp farten litt hver gang det flater litt ut og for variasjon.

Sett ned farten. Alle hater å ligge på makspuls i 2km motbakke.

OK så du har ikke falt for fristelsen så da vet du at det ikke skjed, selv om tankene er der. Jeg har tro på å roe ned i startet og finne rytmen som Paulus skrive over. Det er langt morsommere å starte rolig for å ha overskudd til å øke siste halvdel enn å oppleve at det stopper opp etter kort stund.

Jeg syntes faktisk det er bedre å telle (eller tenke) motsatt, altså ikke tenk på hvor langt opp i bakken du har kommet, men hvor kort der er igjen - og det er stadig kortere.

Jeg bruker samme taktikk når jeg trener vekter; jeg vet at etter rep #8 blir dette tungt, men jeg skal ha 12. Så i stedet for niiiiiii..., tiiiiiii...... er det bedre for min del å telle nedover, kun 4 igjen..... , kun 3......, 2 til skal jeg klare....

Ellers er det å sette rekord alltid en god følelse, pass på å utnytt den tanken!

Det er veldig vanskelig å holde igjen. Nærmest umulig. Iallfall hvis jeg har lyst til å prøve å slå tiden min. Skal prøve å snu tankegangen, høres smart ut å fokusere på hvor lite som er igjen. Heldigvis flater det ut på slutten og de siste bakkene føles litt ubetydelige. Har jeg kommet opp brattpartiet er jeg liksom i mål men kanskje litt av problemet er at jeg vet at tankene kommer i brattpartiet, og da er det jo ikke rart de kommer.

Dette skal jeg fortelle moren til barna mine, da kanskje hun forstår slitet og smerten ... (Men det skal sies at jeg aldri har syklet, og aldri kommer til å sykle oppoverbakke i 20 timer så det er ikke sikkert det faller i veldig god jord )

Seriøst så er det, som Juffe har vært inne på, motivasjon dette går på: hvorfor skal du opp den forbanna bakken så fort?

Kan du distrahere deg med noe? Musikk eller podcast eller beundring av landskap/egne tanker/planer?
Trodde først du mente på sti, men det er iaf sånt jeg bruker på jobb-pendlingen. Bakkehat får liksom ikke plass i hodet, har andre ting å tenke på.

Haha, ikke samme type smerte som å føde, men man glemmer det fort og gjør det igjen selv om man der og da tenker at dette gjør jeg aldri igjen.

Nei ikke sti, dette er meningsløs grussykling hvor jeg snur på toppen for å trille ned igjen. Hvorfor jeg gjør det? Fordi det er gøy å slå tiden min. Egentlig eneste måten jeg kjenner at formen kommer seg. Det i seg selv er motivasjon.

Synes det høres ut som du starter bakken litt vel friskt hvis pulsen kommer opp i rødt fra start. Sannsynligvis sykler du da bakken på avtakende intensitet og konstant høy puls, noe som ikke er spesielt effektivt (eller for den saks skyld - trivelig, for noen).

Jeg ville startet mer konservativt og så økt på ganske nær toppen første gang, for så å starte intensitetsøkningen litt lenger ned gang for gang.

Det er mulig at du angriper bakken for hardt, hver gang. Det er ganske vanlig . På 2m så er det rom for å kjøre på seg ganske mye syre tidlig, fordi det ikke er superlangt. Og det er krise. Ettersom vi ikke vet hvor bratt bakken er, så vet jeg ikke tiden du bruker. Men de siste 2km på Tryvannklatringen tar meg i underkant av 7 minutter. 7min i full fart er krise. Det samme er 10 minutter også. Syre ut av øra.

Åpner du for hardt (over det du egentlig klarer på hele bakken), blir det alltid jævlig underveis. Mine beste tider er satt med negativ splitt. Altså at jeg sykler med høyere watt på siste halvdel av bakken. Og dermed raskere tid (gitt lik stigningsprosent).

Så her er det jeg ville gjort (alle tider er relative, det må du finne ut av selv):

Finn ut av hva ca 115-120% av tiden din i bakken er. Hvis bestetiden din er 10minutter, så er den tiden ca 11:30-12minutter.
- Neste gang, tenk at du skal sykle på 12 minutter (eller hva enn 120% av tiden din er). I tillegg til det, så skal du sykle litt saktere i første halvdel enn siste. Så ikke fortere enn 6minutter på den første halvdelen. Du kommer nok til å føle deg mye bedre, og tankene er ikke så tunge. Siste del vil dermed være med lystbetont. Ikke gi etter for lysten til å kline til straks du er halveis. Kanske kjør den et 20-30 sekunder raskere (hvis du har lyst).
- Hele poenget er å eie strategien på bakken, og ikke møte veggen tidlig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har klamret meg til styret på en 20minutters klatring, og det bare etter 5minutter. Det er ALT for tidlig.
- Etter hvert kan du øke farten, men du skal sette tempoet, ikke bakken eller den tidligere rekorden din. Tenk at det skal gå fortere på siste halvdel. Halvvei skal du ha kontroll, ikke ha krisebein eller bare håpe at du kommer opp.

Prosenter i google

Prøv å være litt mindful på tråkkene. Kjenne på hvordan fotsålen føles mot pedalen. Hvordan lårene jobber, kjenne litt på smerten, fokusere på pusten.

Prøv å sykle den tre ganger på omtrent samme hastighet to ganger i uka i en mnd og så drar du tilbake og kjører maks

Kanskje ikke så politisk korrekt å dra frem, men motbakker er lettere hvis man er en tynn stilk.

Ref. en tidligere quote fra deg ;-)

It never gets easier, you just go faster
Greg Lemond

Jeg synes dette er en vanesak. Enten på grunn av økt fysisk kapasitet eller mental tilvenning, eller begge deler. Samme med rulletrening, de første øktene etter pause er alltid ekstra hat. Dersom du vil hate bakken mindre bør du sykle den oftere.

syntes den var ganske unødvendig parob

Jeg elsker bakker. Jo lengre jo bedre. Tror det er fordi jeg takler bakker bedre enn andre ting på sykkelen, og fordi jeg har trent mye i bakker. Favorittbakken er 7,8 km lang, har 418 høydemeter og 5-6 % stigning i snitt. Jeg har stykket opp bakken i flere deler, og jobber med litt forskjellige ting alt etter hvor jeg er i bakken. Skal det gå fort, vet jeg at jeg har 1,50 på meg til første passeringspunkt, så 4,30 til neste, osv. Hvis jeg ser at jeg passerer på omtrent disse tidene vet jeg at det går unna, og da er det super motivasjon. Hvis det føles som hjerte og lunger skal eksplodere og jeg ligger laaaangt bak tidene jeg har satt opp, er det bare å gi opp å få en god tid. I tillegg kjører jeg med wattmåler, og da er det veldig mye enklere å porsjonere ut kreftene. I hvert fall i starten.

Merker også at de gangene jeg blir skikkelig sliten så har jeg en tendens til å gire til et litt lettere gir. Da synker farten. Så det å jobbe på et gir som føles bittelitt for tungt ut er noe jeg jobber med underveis.

Del opp bakken, og hold trykket oppe selv om det begynner å bli vondt. Du klarer mye mer enn du tror.

Ser den, men ser også at du har fordommer når det gjelder sumobrytere. Jeg er ikke spesielt stor og tung selv om jeg konkurrerer i sumo. Riktignok ikke stilk.

Som mange andre også her skriver, det er ikke alltid nødvendig å presse seg maksimalt for å bli bedre.
Sykle heller litt roligere rundt terskel og flere ganger. Prøv også med musikk på ørene, kanskje litt uvandt i starten men veldig motiverende når du venner deg til det.

Det var ment som en spøk og morsomt å kunne dra frem sumo når hun hadde nevnt det selv i en tidligere tråd.
Iselilja har jo også skrevet at primæridretten hennes er bryting, så da antar jeg at hun er veltrent og heller psyken enn lårmuskulaturen det står på opp bakkene.

Forøvrig er det mange gode tips i denne tråden, beklager for å ha fjollet den til (selv på en fredag).

Jeg er litt imponert over husken din da...

Jeg også sliter bigtime med lange bakker på grus eller asfalt der det kun er snakk om å tråkke. Mye lettere for nøtta på sti der man må ta hensyn til terrenget. Anbefales :-)