Vi må snakke om el-sykler

Gjelder stisykler også. Du trenger stort sett en app for å "trimme". Har selv testet eMTB hvor jeg holdt 50 på flatmark uten spesielt hard innsats. Eieren hadde kun trykket litt på mobilen.

å slippe løs alle og enhver som ikke orker (eller kan) tråkke selv vil underminere leken mange av oss er glad i, tror nå jeg da. Det er allerede betent nok. På veien er du død om feil bilist ikke liker det en ser, i skogen er det nok misnøye til at det sprekker en dag om ikke altfor lenge

Man kan like det eller ikke, men elsyklene vil være tilgjengelig i alle varianter og med høy effekt. Det norske regelverket er noe norske forhandlere i prinsippet må forholde seg til, men politiet kommer ikke til å håndheve dette i detalj ute på veien.

Det eneste jeg håper på er at noe kan gjøres for å stoppe de farligste effektene av utviklingen. Hodeløs sykling på gs-vei har aldri vært noe som politiet har prioritert, men når man blander inn elsykler i 40-50 km/t tror jeg at de må ta tak i det etterhvert.

Ja, det er såkalt nominell effekt som maks kan være 250W. Men samtidig er kravet om maks 25 km/t absolutt, så en sterkere motor bidrar bare med bedre akselerasjon og mulighet til å holde 25 km/t i brattere bakker.

Rent konkret er kravet at motoren ikke skal være i termisk likevekt ved uteffekt over 250 Watt. Termisk likevekt er definert som at temperaturen på alle deler av motoren øker med mindre enn 2 grader kelvin per time.

Motoren kan egentlig yte så høy effekt den bare vil så lenge temperaturen på motoren øker med mer enn 2 grader kelvin per time (men det må skje allerede ved 251 Watt, så det setter en naturlig grense for hvor lenge den kan gi f.eks. 1000 Watt uten å brenne opp).

Jeg skylder gjerne forumet å forklare hvorfor jeg brukte Velonews' artikkel om el-sykler på fellestrening og turritt til å ta opp det sære temaet el-landeveissykler.


Cannondale SuperSix 2020: Sykkel eller el-sykkel - spiller det noen rolle?

Uten å være dommedagsprofet, tror jeg det er fullstendig trygt og ukontroversielt å si at syklingen nå i stadig større grad motoriseres. Det er ikke en nisje, men en helt dominerende trend, med mange åpenbare, praktiske fordeler. Som Forbes skrev allerede i fjor vår: When will e-bike sales overtake sales of bicycles? For the Netherlands, that's now.

Og her er poenget, om du ikke orker å lese hele utlegningen: Vi står potensielt overfor et historisk vannskille, der både det geniale konseptet sykkel og det grenseløse fenomenet sykling re-defineres bort fra en tradisjon som er over 150 år gammel. Det er langt fra sikkert at landeveissykling forblir et unntak. Og jeg stiller spørsmålstegn ved både om vi har tatt det innover oss, og hva det faktisk betyr.

***

Motoriseringen har allerede skjedd innen transport/pendling, med sine kjente fordeler og ulemper.

Det skjer nå med terrengsykling. Den nevnte, pågående tråden Vil du kjøpe ikke-motorisert stisykkel i 2025? er en illustrasjon fra vår egen sandkasse.


Gran Fondo Cycling Magazine: The best E-road bike of 2019

Og mens vi har kranglet så busta fyker om bremsene skal være ved felgene eller nær navet, har det foregått en stille revolusjon, med velsignelse fra sykkelpressen og knapt noen debatt: En strøm av el-landeveissykler er lansert og stadig flere lanseres, fra velkjente og tradisjonsrike europeiske merker som Colnago, Wilier, Pinarello, Bianchi og Orbea, nyere europeiske som Focus og BMC, og ikke minst det amerikanske trekløveret Trek, Specialized og Cannondale.

Lettfattelig og overbevisende markedsføring slår ihjel myter om el-sykling og viser hva det kan være:


Focus: Focus Paralane² - E-Road Bike - Shift to next level!

Men spiller det i grunnen noen rolle?

Er det ikke bare demokratiserende, frigjørende og både klima- og miljøvennlig at flere enn de ihuga, gjennomtrente watt-nissene får nyte landeveissykling?

Og er ikke konseptet motor på landeveissykkel uansett så fremmedartet og upraktisk at dette vil forbli en smal nisje-aktivitet for dem med mye penger og dårlig kondis?

Hva gjelder det første poenget om bruk og bærekraft, hører vi både i markedsføring og i den gryende debatten om el-landeveissykling velkjente og absolutt gyldige argumenter:

- Motorassistanse gir dem som sliter med helseproblemer anledning til å nyte sykling i større grad.
- Motorassistanse gir dem som ikke er så spreke anledning til å holde følge med sine mer spreke kamerater/ektefeller.
- Motorassistanse gjør at du kan sykle fortere og lengre med samme innsats.
- Motorassistanse gjør ikke at du får mindre utbytte av trening. Kanskje tvert imot. Du sykler hyppigere, lengre, høyere og fortere, og kan ta deg like hardt ut.
- Motorassistanse og alt annet som fører oss bort fra fossildreven transport og fritidsaktiviteter er et gode.

Dette er gode argumenter som det er vanskelig å avvise. De har de siste årene vist seg å ha stor gjennomslagskraft innen andre former for sykling. Og som det er nevnt i andre tråder, er vi allerede der at det ikke nødvendigvis er slik at motorassistanse gir dem som ikke er så spreke anledning til å holde følge med sine mer spreke kamerater/ektefeller. Saken kan like gjerne være at en sprek syklist trenger el-sykkel for å holde følge med sine like spreke kamerater, som allerede er på el-sykler.

På den andre siden, har vi det nevnte poenget om at konseptet motor på landeveissykkel uansett er så fremmedartet og upraktisk at dette vil forbli en smal nisje-aktivitet.

Da må vi stille spørsmålene: Hvorfor skal en syklist som allerede lenge har pendlet med el-sykkel, allerede bruker eller vil anskaffe el-terrengsykkel, ikke vurdere en el-landeveissykkel? Eller hvorfor skal en landeveissyklist ikke trekke fordeler av motorassistanse for å gjøre opplevelsesturene, treningsturene eller turrittene raskere og/eller lengre, og få den lille drahjelpen opp de bratteste stigningene som en motiverende faktor?

De mest utbredte innvendingene er gjerne helt pragmatiske og praktiske:

- Motorassistanse opptil 25 km/t er tilnærmet meningsløst for en aktivitet som pågår i høyere fart. Gi meg 35 km/t og vi snakker!
- Motorassistansen vil lugge ved oppnådd maksfart.
- El-sykler er noen tunge drog og uegnet for landeveissykling straks motorassistansen opphører.
- El-landeveissykler er for dyre.

Men som vi ser av gruppetesten i Gran Fondo Cycling Magazine som jeg allerede har lenket til, og en mengde andre omtaler, er teknologien i rasende utvikling. Motorer og batterier blir lettere, tilnærmet usynlige, og er designet for å gi deg assistanse kun når du trenger det, og ellers være umerkelig. Vekten er på vei ned mot 10 kg. Vil snart kunne nærme seg 9 og kanskje lavere, hvem vet. Men om noen lurer på hva som vil merkes mest av en vektforskjell på et par kilo eller 250 watts motorassistanse i oppstigningene, vet jeg svaret. Og prisen vil falle med utvikling og masseproduksjon.


Bikeradar: Wilier claims its 10.2 kg Cento10 Hybrid is lightest e-road bike yet

For et innblikk i hvordan produsentene selv tenker og markedsfører el-landeveissykler, anbefaler jeg Velonews' artikkel A critical look at the growing market for performance e-road bikes: Performance E-road bikes make the hills easier. Who wants that?



***

Dernest har vi den mer prinsipielle innvendingen om at landeveissykling er en konkurransesport.

- Som Alpers skriver: Hele poenget med en landeveissykkel er jo å se hvem som er den raskeste uten motor.
- Gjeldende regelverk tilsier at det er uaktuelt å konkurrere i ritt med hjelpemotor.

Jeg har også håp om at konkurranseaspektet kan stagge fremveksten av motorassistanse innen landevei. Men landeveissykling er så mye mer enn selve rittene. Du har treningsturene, du har alle turene for opplevelse og nytelse, og for mange av oss har du også transport og pendling.

Et eksempel: Deceuninck-QuickStep på el-sykler på hviledagen under Tour de France 2019 kan avskrives som et klumsete reklamestunt, men i all sin hjelpeløshet, kan det bære bud om hva som kommer.


Cycling News: Yves Lampaert heads out for training on the Specialized Creo

El-landeveissykling er kun i sin spede barndom nå, men jeg ser liten grunn til å tvile på at el-sykler vil bli en naturlig del av turritt. Om landevei følger utviklingen i terreng, vil aktive og profesjonelle ritt heller ikke være utelukket i fremtiden.

***

Gjennomgangen over burde vise at motorassistanse er et fenomen i landeveissykling som vi i de kommende årene må forholde oss til. Og gjøre våre valg. Det er ikke selvinnlysende at vi vil få en helt annerledes utvikling på landeveien enn det vi nå ser i terrenget.

Min frykt er at vi, med en i utgangspunktet prisverdig pragmatisk, praktisk og inkluderende holdning, vil ende opp med et resultat få av oss ønsker. Alle gode intensjoner og forsett sikrer som kjent ikke alltid det beste utfallet.

Min frykt er at vi vil ende opp med å anse motorassistanse som en naturlig del av enhver form for sykling, bortsett fra trening på rulle i en virtuell verden, og spesifikke typer ritt i den virkelige verden. Utviklingen og dynamikken ser vi allerede tydelig innen andre former for sykling.

Og fremfor alt er min frykt er at vi vil miste av syne friheten og den geniale enkelheten som syklingen utgjør: At vi ved hjelp av kroppen og en enkel teknisk konstruksjon for egen kraft kan ta oss frem når som helst, hvor som helst og hvor langt som helst, om det så er én mil til jobb eller hundrevis av mil over land og kontinenter. Det er ikke bare en stolt tradisjon, det er et eksistensielt spørsmål om hvordan vi forholder oss til vår egen kropp og hva den er i stand til å gjøre.

Prinsipper og verdier har liten verdi i offentlig debatt i dag. Det er praktiske og pragmatiske hensyn som teller. Men jeg håper likevel at vi kan løfte blikket en smule i årene som kommer, og tenke over om vi bør ta vare på noe som er verdt å ta vare på, utover rent praktiske og pragmatiske hensyn her og nå, og utover hva som passer meg av rene bekvemmelighetshensyn. Det gjelder når Landevei skal ta sin første gruppetest av el-landeveissykler, men det gjelder fremfor alt når vi selv skal ta valgene for oss selv og gjerne våre nærmeste.

***

For ikke å bli altfor høystemt, noe som heller ikke er god tone i dag, vil jeg avslutte med å sitere britiske Mieke Evans, som valgte bort all motorisert transport til fordel for å sykle og gå et helt år, og deretter krysset Europa på sykkel:



Road.cc: Woman cycles and walks everywhere for entire year

Så lenge man fortsatt får kjøpt vanlige sykler, så gjør det jo ingenting om elsykler blir mer populært. Om folk føler de må ha motor for å kose seg på tur så sier jeg bare synd for de.
På veien er det helt ok med el syntes jeg, selv om jeg aldri hadde dratt på tur med noen av sykkelkompisene mine om de hadde kjøpt el. Jeg er også positiv til elsykkel som et alternativ til bil, men da er man jo over på transport, og ikke sykling for (bare) turens del.
I skogen er det noe helt annet, da jeg mener at skogen skal være motorfri.

Som sport/idrett mener jeg forsåvidt at elsykkel har like mye med sykling å gjøre som roadracing og rally.

Prøvde primært å gjøre noen prinsipielle betraktninger om motorassistanse ut fra landeveissykler som Cannondale SuperSix, men sykkelnerden i meg blir likevel fascinert av modeller som denne.

Coboc: ONE Soho

Det er vel ingen grunn til å frykte at el assisterte sykler på noen som helst måte skal kunne forstyrre sykling/ sykkelsporten på noen som helst måte?
Om en velger el sykkel så må jo det være helt opp til en selv?

Enig, det er nesten så jeg gleder med til å bli pensjonist

Tja til det første, i et perspektiv av 5-10 år, og ja, absolutt, til det andre

Og det sammenfatter i grunnen dilemmaet. Jeg klarer ikke å uttrykk det tydeligere enn jeg gjorde i forrige innlegg.


Jeg håper selv at den pågående motoriseringen av sykling ikke skal forstyrre sykling/sykkelsporten på noe vis, slik du skriver, men jeg synes det er verdt å diskutere problemstillingen på et prinsipielt nivå.

Denne tråden er også et forsøk på å løfte en problemstilling i forkant av utviklingen heller enn i etterkant. Til tross for manglende oppmerksomhet i Norge, kommer nå el-landeveissyklene for fullt. Vi kjenner ennå ikke omfanget og hvilke, om noen, endringer det vil medføre. Kanskje vil det forbli en smal nisje. Kanskje vil vi kun oppleve alle de kjente fordelene.

Om man leser bransjemagasiner som f.eks. BikeBiz, Bike Europe og Bicycle Retailer & Industry News, ser man tydeligere hvordan el-sykling er den dominerende trenden, både hva gjelder salgsvekst og hva gjelder satsingsområder og teknologisk utvikling.

Britiske Yellow Jersey, som spesialiserer seg på sykkelforsikring, opplever en markant økning i salg av forsikring nettopp for el-sykler, og er blant dem som peker på el-landeveissykler som den nye bølgen, etter transport- og terrengsykling med motorassistanse:


Yellow Jersey: Is 2020 the year of the E road bike?

Yellow Jersey peker på alle de velkjente fordelene...


...men berører også kort det lengre perspektivet.

Jeg tror at sykkelsporten til evig tid kommer til å være motorfri. Det er jo kommet ritt for rare folk (aka Zwift og elsykkel), men jeg tror nok mange hadde sluttet å følge sykkelritt på tv om det plutselig ble lov med elmotor. Selve sjelen i sykkelsporten er jo blodslitet.



Der er jeg helt enig med deg. Det fantastiske med sykling er jo nettopp det å forflytte seg og oppdage ved hjelp av egen maskin. Alle er tydeligvis ikke enig, selv ikke i redaksjonen hos Terrengsykkel/Landevei, selv om de sikkert har sine grunner til å skrive om motorsykler.
Igjen så må jeg bare si at så lenge det fortsatt produseres vanlige sykler for oss som er glade i å sykle, så bryr jeg meg egentlig ikke. I trafikken så er det jo masse biler og mc'er, så et par motorsykler til går nok fint. Sykkelturene mine vil jo bli like koselige for det.
Allikevel så synes jeg jo det er synd at identiteten til en ting som er en så stor del av livet mitt blir mer og mer vannet ut. Det er vel bare å innse at jeg begynner å bli såkalt "gammel og gretten".

Interessant diskusjon. Jeg har så mange tanker rundt dette at jeg ikke vet hvor jeg skal begynne. Så jeg får porsjonere det ut som små drypp når andre tar opp punkter som toucher inn i kjernen av hva jeg mener noe om.

Jeg er ikke enig med deg. Jeg tror definitivt vi kommer til å se motor i sykkelsport, det er bare ett spørsmål om tid. Derimot tror jeg "motorfrie" klasser kommer til å fortsette å eksistere i all overskuelig fremtid allikevel.

Blodslitet forsvinner ikke med motorassistanse. Derimot åpner det opp uante taktiske muligheter i rittsammenheng, som kan gjøre sporten langt mer spennende og uforutsigbar for publikum. Personlig tror jeg sykkelsporten i det store og det hele kommer til å krympe vesentlig i kampen mot andre sporter i løpet av noen titalls år, dersom den ikke evner å fornye seg. Kanskje tilhører forumleserne her den siste generasjonen som finner noe særlig glede i å se ett 250 km asfaltritt som med 95% sannsynlighet avgjøres i en massespurt etter seks timer. Om det er dette konseptet sykkelsporten har tenkt å satse på, så er jeg nesten overbevist om at sykkelsporten sakte men sikkert dør ut i konkurransen mot nye underholdningsformer.

De leker jo allerede med nye konsepter (Hammertime eller hva det heter), og jeg tror (og håper) vi kommer til å se mye mer eksperimentering rundt hva tv-seere faktisk synes er gøy å se på i årene som kommer.

Hva om hver rytter hadde mulighet til å "booste" med eksempelvis 20W, 10 minutter i løpet av en etappe. Hvordan de valgte å disponere denne boosten var dog helt opp til rytteren. Man kunne valgt (eller ikke valgt) å gi TV-seerne grafikk på hvor mye boost-tid en rytter hadde igjen. Men dette fordrer en del forutsetninger. Elsykler måtte vært lagd til samme spec. Motor/batteri/elektronikk måtte vært enhetskomponenter som var like for alle. At en rytter kan booste 20W betyr at da må både han og konkurrente være trygge på at det er faktiske 20W, ikke 18W eller 22W, og at de 10 minuttene faktisk er 10 minutter, ikke 9:30 eller 10:30. Alt dette må kunne kontrolleres av UCI, på en måte alle stoler på. Ellers fungerer det ikke.

Hva kunne noe slikt gjort med dynamikken og spenningen i ett sykkelritt? Det er ikke viktig hva jeg eller du mener om dette. Det er viktig hav den neste generasjonen mener om dette. Jeg og du representerer tross alt kun to enkeltindivider, og biologisk sett, så skal vi statistisk sett også dø om noen tiår, så fremtiden til sykkelsporten er ikke så avhengig av oss to, den er avhengig av etterkommerne våre, som vokser opp med ting som Youtube, Netflix og e-sport som konkurrenter til tiden man bruker på å se klassisk sport på TV.

Fra motorsporten har man Formula-E. Den "elektriske varianten av Formel-1". For mange av oss tradisjonelle F1-følgere er det konseptet ganske fjasete og kunstig. Med innblanding av e-sport elementer (som eksempelvis midlertidige power-boosts, ala Zwift). I TV-produksjonen integreres dette slik man er vant til power-boosts fra Mario-kart. Føreren kjører over sånne "boost-piler" i banen, som blir projisert i TV-bildet for TV-seerne. De må ta en dårligere linje for å nå slike boosts, men bytter da noe tapt tid (og kanskje posisjoner) innledningsvis, mot en fordel de drar nytte av i noen minutter deretter. Med tanke på hvor populært Formel-E har blitt blant TV-seere i løpet av få år, så er det vanskelig for meg å si at dette konseptet er teit, samme hvor lite jeg personlig synes om det. For meg virker det ganske sannsynlig at dette er en langt mer sannsynlig del av fremtiden, enn hva dagens Formel-1 er.

Tror sykkelsporten må dra huet ut av sanda og tenke litt i samme baner. Hvordan skal vi være relevante om 25 år? Er vi det med dagens konsepter?

EDIT: Med det retoriske spørsmålet tenkte jeg å avslutte. Men det klarte jeg ikke. Så jeg svarer spørsmålet selv jeg. Nei, de kommer ikke til å være relevante om 25 år med dagens rittkonsepter, men det er bare min mening. Er assistert fremdrift en del av løsningen? Kanskje (EDIT2: Sannsynligvis.. Jeg setter gjerne en hundrings på det :))

Mulig du har rett. I så fall er det synd. Får håpe jeg er død før noe av det du nevner der er normen i sykkel. Og det er jeg jo sikkert, så gammel og konservativ jeg er. Om ikke, så får jeg jo mer tid til å sykle fremfor å sitte foran tv'en.

Man merker det jo allerede i langrenn, der sprint får mer og mer plass. Det kan jo være underholdende til tider, men her om dagen kikka jeg på 100m langrenn. Om ungdommen syntes det er spennende, så er det jo ikke håp. Det er noe av de kjedeligste jeg har sett av skikonkurranse noen gang. Det skal sies at det er felles med gammel langrenn at det fortsatt er ski de går på. Der syntes jeg det skiller seg litt ifra motorisering av sykkelsporten.



Jeg tipper at du ikke ser veldig mye på sykkel på tv eller har noe interesse av det? Av de jeg kjenner, meg selv inkludert, har ingen noen særlig interesse av spurtetapper. Så jeg vet ærlig talt ikke hvorfor det er så mye av de. Klassikere, kuperte ritt og skikkelig fjelletapper hvor det er minimum et par timer sammenhengende action er jo noe helt annet.
Litt av sjarmen med sykkelsporten er jo nettopp at det er enkelt og konservativt. Vil man se noe med kontinuerlig action og rabalder finnes det jo plenty av alternative idretter, selv innenfor samme sport (utforsykling f.eks).

Vi er ikke uenige hva gjelder langrenn. Men i diskusjonen rundt sportene (både langrenn og sykkel), så prøver jeg i denne diskusjonen å diskutere hvor jeg personlig tror sykling vil gå (og må gå) dersom de skal overleve som en idrett med bred apell, og dermed bred oppslutning blant TV-publikumet. Og da er hva jeg personlig foretrekker langt mindre viktig enn hva den neste generasjonen foretrekker. Men man må få til en glidende overgang. Tilfredstille nytt publikum, uten å miste (for mange) av de eksisterende. Vet ikke hvor mye penger som ligger i skøytesporten om dagen, selv i en gammel skøytenasjon som Norge? Vil påstå dette er ett kroneksempel på en sport som ikke evnet å fornye seg, og for alle praktiske formål har dødd ut i de fleste land utenfor Nederland. Det vises jo knapt skøyteløp på mainstream TV lenger. Mange andre sporter (sykling inkludert) må gjøre en jobb for å ikke gå i samme fella.






Joda, jeg ser faktisk en hel del. Altfor mye mer enn jeg faktisk synes er gøy. Men det gjelder også mange andre idretter enn sykling. Jeg er en såkalt multisport-idiot, som stort sett foretrekker å se sport over annen underholdning. Jo særere jo bedre nesten Men derfor er jeg heller ikke helt representativ for hvilken retning sporter bør utvikle seg. De bør konsentrere seg om å fange "mainstream" TV-seere, og ikke oss som ser på "alt, uansett". Innen sykling ser jeg både klassikere, grand tours, cyclocross, slopestyle, mm. Klassikere er delvis interessant. Grand tours har stort sett 5-6 veldig interessante etapper, som hver har kanskje 15-20 interssante minutter. Altså rundt 120 minutter med interessant TV-underholdning på tre ukers sendetid (imho). Cyclocross synes jeg er en relativt underholdende TV-idrett, og slopestyle (herunder også andre varianter som Red Bull Rampage og en del andre lignende ting) tror jeg er ganske godt tilpasset dagens TV-publikum (ikke landevei dog, det er jeg klar over).

Men vil påstå du selv traff spikeren ganske midt på huet ift. essensen jeg er ute etter her:



Så hvis majoriteten av "sporten vår" er kjedelig greier som "ingen" har noe særlig interesse av, hvorfor er man da motvillig mot å endre konseptene? Hvis denne sporten skal utøve like stor motstand mot å endre på rittkonsepter som den utøver mot noe så banalt som å skifte ut ett bremsesystem til ett annet, så tror jeg desverre sporten er stein dau lenge før den har transformert seg til noe den neste generasjonen gidder å bruke TV-tid på.

EDIT: Og for å avslutte ved å forsøke å dra meg inn igjen mot hva diskusjonen egentlig handler om. Har assistert framdrift en nøkkel å spille i en slik transformasjon? Personlig tipper jeg den kommer til å være en del av det. Eksempelvis med noe slikt som jeg skisserte i tidligere poster. Akkurat form og farge må jo noen se nærmere på. De eksemplene jeg tok er mer eller mindre blåkopiert fra Formel-E konseptet. Men for diskusjonens skyld. Si man hadde tatt konseptet med 20W assistanse 10 min per etappe. VIlle det åpnet opp for mer uforutsigbarhet enn vi har i dag? Det tror jeg. Kunne det gjort etappene mer spennende? Det tror jeg. Ville taktikk blitt viktigere enn det er i dag? Det tror jeg. Ville det vært (i noe alvorlig grad) mindre imponerende å sykle ett tre-ukers ritt? Nei.

Jeg tror ikke en eventuell motorisering av landeveissykling vil skje ved at motorassistanse introduseres i UCI-ritt med det formål å gjøre rittsykling mer spennende å se på fjernsyn. Eller rettere sagt på nettet.

Hva som er publikumsvennlig tilskuersport er i mitt hode en interessant, men helt annen problemstilling. Og motorassistanse i UCI-landeveisritt er foreløpig heldigvis en rent hypotetisk problemstilling.

Men jeg tror vi i de nærmeste årene vil kunne se en motorisering av andre former for landeveissykling - treningsturene, turene for opplevelse og nytelse, og transport og pendling i den grad man bruker landeveissykkel til det. Det er dette markedet den voksende bølgen av moderne el-landeveissykler er rettet mot. Den tunge markedsføringen vil komme etterhvert, og trekke fordeler av den endrede holdningen blant syklister til motorassistanse, som vi med all tydelighet ser innen terrengsykling.

Utbredelsen av el-landeveissykler vil i sin tur påvirke reglementet for turritt, med voksende klasser for motorassistanse. Eller kanskje blandede klasser i de mest folkelige rittene.

Vil vi til slutt kunne se en motorisering av UCI-ritt? Hvem vet, men jeg tror det i så fall vil komme som følge av en grunnleggende endret holdning til sykling over lengre tid. Å innføre motorassistanse for å gjøre aktive og profesjonelle landeveisritt mer spennende for tilskuerne, er fortsatt fjernt fra det jeg håper oppfattes som problemstillingen i tråden

Motorisering av landeveissykler til rekreasjonelle (ikke-konkurranse)-formål anser jeg personlig som helt uproblematisk, på linje med de elsyklene som allerede er ute og sykler. Om noen av de får bukkestyre, klarer jeg ikke personlig helt å se skulle skape noe ekstra problemstillinger for "mitt liv på landeveien."



Jeg tror det primært vil komme som en følge av kommersielle interesser. Det være seg interessen av å beholde TV-seere (hvor eksperimentering med motor-assistanse "kan" være en (av mange) måter å eksperimentere med dagens rittkonsepter), eller det være seg at markedet for å selge sykler fra produsentenes side primært flyttes over til å bli elsykler. Hvis det er elsykler som er den økomiske drivkraften for å selge sykler, så er det naturlig at produsentene også flytter markedsføringsutgiftene/sponsorutgiftene over mot dette segmentet.

Interessant tema, men jeg tror vi har litt for lett for å bli ivrige på vegne av teknologien. Sport er ingenting uten stjernene, og stjernene trenger i prinsipp ikke at teknologi og konkurranseformat endres. Alle sykkelgrenene handler jo om rytternes evner fysisk og mentalt - utstyret er jo "bare utstyr".

Landeveissyklingen hadde neppe vært mindre pop i dag om de fortsatt syklet på bronseloddede stålrammer med alufelger? Eller?

Edit: enig med forrige taler at det kan tvinges frem av markedsinteressene.

Det er den alminnelige holdningen, som det er enkelt å være enig i. Jeg ser også alle fordelene, og selvsagt er det valgfrihet.

Jeg har dog forsøkt, men trolig ikke lykkes, i innlegget over, å argumentere for at den generelle motoriseringen av sykling reiser noen dilemmaer som jeg synes krever refleksjon. Jeg har dog ikke svarene. Kanskje har jeg heller ikke klart å uttrykke det på forståelig vis.

Ingen stjerner er stjerner uten TV-seere (eller "følgere" som det heter i 2020). Det finnes jo en rekke folk som gjør like imponerende fysiske innsatser, om det så er å klatre opp ett høyt fjell, eller å gå fryktelig langt gjennom isøder. Og joda, de har vel sponsorer de også, men det er ganske få som gidder å se på de minutt for minutt (selv om muligheten skulle ha eksistert), og derfor er de heller ikke "stjerner" i samme forstand som utøverne av populære idretter er.



Isåfall kan vi jo standardisere all utholdenhetsidrett til innendørs marathon på en forutsigbar 400m-bane med tartandekke. Da blir utøverne testet mentalt og fysisk, og man fjerner alt annet, som tross alt "bare er utstyr eller annet (u)nødvendig fjas"



Men de gjør ikke det. Så da er vel spørsmålet "hvorfor" gjør de ikke det?



Da var vi helt enige =]

Jeg tror hverken jeg er uenig med deg, eller at jeg nødvendigvis har slitt med å forstå dilemmaene du prøver å reise (EDIT: Det er selvsagt også mulig jeg faktisk har misforstått, det skal jeg aldri utelukke). Men som jeg nevnte ovenfor, jeg har så mange tanker rundt dette temaet, at jeg har vanskelig for å se nøyaktig hvor jeg skal starte eller stoppe, og jeg har problemer med å fatte meg i korthet når jeg først begynner. Enn så lenge er ikke de temaene noe jeg personlig har så altfor sterke meninger om, så da overlater jeg diskusjonen til andre, så hiver jeg meg evt på når det dukker opp ett poeng jeg føler for å ta tak i spesifikt. Om jeg skal begynne å skrive en utgreielse om elmotorer på racersykler uten noe videre temabegrensning, så er jeg redd jeg fortsatt sitter å skriver om en uke

Først og fremst, jeg vet ikke om jeg har forstått dilemmaene fullt ut. Men jeg mistenker vi er uenige (ihvertfall rundt mye) allikevel. Når det gjelder problemer med å forfatte seg i korthet, er jeg heldigvis ikke alene om det!

La meg forsøke å bidra mer til debatten. Jeg har tatt ut sitater der jeg mener jeg har noe meningsfullt å si. Så har jeg forsøkt å gruppere de slik at hvert tema kan fortjene en egen overskrift. Om den overskriften samsvarer med dilemmaene du ønsker å ta opp er jeg dog ikke så sikker på. Men overskriftene er uansett temaer i denne debatten jeg mener er viktige. I denne prosessen er enkelte sitater/paragrafer fra ditt innlegg flyttet litt rundt, for å skape de hovedemnene jeg mener er viktige. Håper disse emnene ihvertfall delvis treffer noen av problemstillingene du ønsker å diskutere. At setninger har vært flyttet litt opp og ned håper jeg ikke har skapt noen utilsiktede følger. Hensikten har vært å gruppere de noenlunde basert på tema, så jeg håper det blir ihvertfall "noe" form for struktur på dette innlegget.

Så kan jeg si rett ut at enkelte poenger overdriver jeg sannsynligvis noe utover rent personlig standpunkt, for å bidra til (forsøke å fremprovosere) en debatt. Om vi ønsker en debatt, så skjer ikke det ved at alle samtykker i stillhet eller sier "enig", tross alt. Men i det store og det hele står jeg inne for en relativt pragmatisk/praktisk/inkluderende tilnærming til det hele, så ingenting her går direkte på tvers av hva jeg personlig mener heller. Kanskje forsøker jeg av og til å være humoristisk også. Siden humor er en høyst subjektiv sak, kan jeg ikke utelukke at det som for meg er morsomt, kan oppleves krenkende for andre. Isåfall beklager jeg (eller ikke egentlig, eller joda litt, eller kanskje ikke, samma det). Om ikke noen skulle bli "bittelitt" provosert av meningene i denne debatten blir jeg overrasket, og litt skuffet strengt tatt. Det har tatt en ikke helt uvesentlig del av mandagskvelden å forsøke å engasjere meg i debatten jeg på en måte har ett relativt avslappet forhold til.

Endrings(u)vilje



Det er mulig "sykkelen" er 150 år gammel (og kanskje mere til), om man tenker på to hjul og pedaler. Men oppi all romantikken vil jeg gjerne minne om at en 150 år gamle sykkel så slik ut



ikke slik.

(En tilfeldig landeveisykkel uten el-assistanse fra ett tilfeldig merke)

Jeg skjønner motor er dagens prinsipielle tema, men det er ikke den første endringen av prinsipiell teknisk karakter som har skjedd på disse 150 årene. Om denne diskusjonen i det hele tatt er den "største" prinsipielle tekniske tekniske endringen på veien fra det første bildet til dette bildet:


(En tilfeldig E-bike fra ett tilfeldig merke)

er vel også en subjektiv vurdering, ikke nødvendigvis en objektiv fasit. Men at det er en endring av prinsipiell karakter er jeg enig i. Men la meg minne om at diskusjonsforum og kommentarfelter ikke eksisterte når de aller fleste av de større endringene siste 150 år ble gjort. Men nå, altså 150 år etter, så har tydeligvis alle tekniske endringer/nyvinninger og forbedringer vist seg å være helt suverene (selv om det fortsatt tar 1-3 år før alle blir enige om at det (også var) tilfellet med skivebremser. Jeg ser ihvertfall ingen opphetede diskusjoner om hvorvidt vi burde gå tilbake til eksempelvis "framhjulsdrift", eller ulik hjulstørrelse foran og bak. Og om noen år har vi neppe heller diskusjonen om hvorvidt vi bør gå tilbake til felgbrems. Så la meg bare minne om det. Samtlige endringer markedskreftene har trumfet gjennom de siste 150 årene har (så vidt jeg bekjent) i all etterpåklokskapens navn, vært til det bedre. Med det i bakhodet, la oss fortsette å diskutere dagens tekniske (eller eksistensielle) problemstilling. Assistert framdrift.



Og sett i ettertid, var innsatsen og forummetrene som ble lagt ned i den debatten verdt det? Var det noen som oppriktig trodde felgbrems kom til å vinne? Var det noen som oppriktig trodde at ved å diskutere sin misnøye rundt dette i nisjeforumer på internett, så kom industrien til å snu? Jeg vet du ikke var/er motstander @Sepeda, men jeg prøver å stille generelle spørsmål til generelle debatanter her. Jeg er jo enig i at dette temaet "bør" vekke skrivelysten. Så jeg tar gjerne min del av ansvaret, og kommer nå løpende med både fakkel og bensinkanne. Deretter håper jeg å kunne lene meg tilbake en stund og se hvor det bærer



Relativt sett, er ikke karbonsykkelen i seg selv ett redskap for oss med mye penger, for dårlig kondis og litt for mye påstått tidsklemme?

(Det er en litt morsom sammenheng mellom den forklarende teksten, sett opp mot hvordan 6-7 MAMIL's på karbonhester bruker søndagen på å jakte ned den enslige rytteren i brudd. Det er kanskje bare jeg som ser humoren, men det får så være :))




Slik jeg tolker teksten, så er ikke dette "ditt" poeng, men kanskje ett mer allmennt brukt poeng? Uansett synes jeg det bør adresseres. Er det noe hold i ett argument som påstår at motor på landeveisykkel er fremmedartet og upraktisk, eller er det en "generell" påstand som ikke kan underbygges?

At man føler tiden er moden for at dette må diskuteres, samt sitatene du har kommet med fra Yellow jersey og Forbes, synes jeg tyder på det motsatte. At dette viser seg å være veldig tidsriktig og ikke minst fryktelig praktisk. Faktisk så praktisk og nærgående (på våre sykkelveier!) at "lov og rett i LA(ndeveien)" begynner å engasjere seg. Ja vi ja. Vi som har vært for opptatt med å fjase om sokkelengder, antall tannhjul i kranken, om girene bør elektrifiseres, hvor styretapen skal kuttes, hvilken farge den skal ha, om hvorvidt Rapha er bra, eller bare ser kult ut (eller om det bare er harry). Mens vi var opptatt med dette, så elektrifiserte vist resten av verden landeveien. Det ble angivelig en stille revolusjon, med velsignelse fra sykkelpressen, og knapt noen debatt. De finta oss nok regelrett ut. Sørget for å holde oss opptatt med annet fjas. For femti-n'te gang.

Vi er vel der nå (eller ihvertfall innen få år) at det "mainstreame" trolig er å kjøpe seg elsykkel, og at det å tviholde på ikke-assistert fremdrift kanskje heller vil være den smale nisje. At vi fremover skal bruke mye tid og krefter på å motsette oss det vil ikke overraske meg, for er det en ting vi er fryktelig flinke til i landevei-nisje-miljøet, så er det å umiddelbart motsette oss endring. Uansett hva det er. Er det nytt, er det teit! Eddie Merckx trengte ingen motorassistanse, så hvorfor skal vi trenge det. Tror forøvrig ikke han trengte mer enn 8-delt kassett med 23T som lettest gir for å gjennomføre TdF. Sannsynligvis var han vel også dopa ut til øreflippene. Men det er en annen diskusjon. Armstrong var vel "offeret" vi har gjort for å holde samvittigheten ren nok til å fortsatt kunne dyrke tidligere helter, la ikke meg begynne å kødde med de uviktige tingene. Vi har heldigvis viktigere ting å diskutere, nemlig alt som lusker i fremtiden. Der er det uansett ingenting vi trenger.



Personlig er jeg ikke enig i at vi nødvendigvis må gjøre våre valg. Jeg ser ikke problemet med at folk eier både det ene og det andre, og gjerne en av hver. Dernest tror jeg det er rarere dersom vi ikke får en tilvsarende utvikling enn at vi evt. får det. MTB omfavner vel typisk ny teknologi så raskt den er tilgjengelig og moden nok. Landevei omfavner som regel også den samme teknologien. Vi skal bare krangle 5-10 år om hvor teit den er før vi innser at vi tok feil.

Vi er landeveisyklistentusiaster. Vi hater stort sett alt som er nytt av hele vårt hjerte, helt til vi fem år for seint innser at det var jo egentlig "mainstream"-massen som hadde rett. Da adopterer vi teknologien i det stille, skryter uhemmet av hvor store fordeler den gir oss, later som vi aldri var motstander av den, men sverger på vår grav om at nå er sykkelen perfekt, og dette var den siste endringen vi trengte. Perfeksjon er herved oppnådd. Så basert på det, vil en stor del av landeveiparken trolig være elektrifisert om 5-10 år. Det gjelder sikkert syklene til enkelte her inne også.

For artighets skyld, skulle jeg gjerne likt om noen klarer å finne tilbake til første seriøse diskusjonen (eller helst spørreundersøkelsen) her inne rundt skivebremser. Så ser man på motviljen som fantes da, opp mot velviljen som finnes nå, og ser hvor raskt selv den hardbarkede og mest motstandsdyktige nisjen av landeveisykling faktisk snur så raskt de innser at motstanden var forgjeves. Vi liker å krangle, vi er bare ikke alltid helt sikre på hvorfor. Så kan noen alltids svare at de fortsatt er motstandere av felgbrems. Og det er fint, for deg. Men slagene er tapt, det samme er krigen, og jeg tror ikke lenger det er en kontroversiell påstand.

Det er ett ganske betydelig marked for felgbremshjul nå. Ett kjøpers marked vel og merke. Og til deg som prøver å få 14.000,- for ett ubrukt sett DT PRC 1400 i felgbremsutgave, vel ... lykke til. Fra bunnen av mitt hjerte, lykke til




Rekkeviddeangsten



Nei altså, (hvorfor) skal hen ikke det da? Det synes jeg da virkelig de bør vurdere, nå som teknologien og produktene tross alt er her.




Det som er litt kjipt er at dersom målet eksempelvis er å krysse USA på landeveisykkel, så blir de 2kg en uforholdsmessig streng straff å dra på de siste 2960 km (eller hvor langt det nå er), sett opp mot de ca 40 km du hadde med 250W assistanse i starten av turen. Bare for å sette det litt på spissen. Motorassistanse er nok veldig bra til veldig mye. Men sykling er så mangt (og det vet du alt om). Så selv om jeg mener motorassistanse har sin plass, betyr ikke det at uassistert fremkomst automatisk vil dø ut (ihvertfall ikke på mange år). Uassistert har sine fordeler det også. Blant annet når det skal sykles distanser selv landeveisyklister anser som lange.


Konkurranse



Men hva er det "egentlige" problemet med en eventuell fremvekst av motorassistanse på sykler med bukkestyre? Og som du nevner i fleng: Treningsturene, opplevelse og nytelse, transport og pendling. Om noen (eller mange) gjør dette med bukkestyre og el-assistanse, hvorfor er det noe som nødvendigvis er galt, og hvorfor ønsker man å stagge utviklingen? Er det å nyte solnedgangen fra toppen av fjellet etter å ha syklet opp, forbeholdt de som ikke har el-assistanse, dersom sykkelen har bukkestyre? Men dersom man har flatt styre, så er det helt greit om man bruker el-motor opp dit? Jeg skjønner ikke logikken. Rettere sagt, jeg skjønner ikke dilemmaet dette evt representerer.



Personlig gjetter jeg at tur/trim-ritt med påfølgende gruppeklemmer, highfives, pølser og #wemadeit hastags på Facebook/Strava er det første stedet man åpner opp for dette. Altså "ritt" hvor poenget er å gjennomføre en viss distanse, og målgruppen er folk som vil være stolt av å ha klart å sykle distansen ett slikt batteri kan vare. De er ikke nødvendigvis opptatt av om konkurrentene slo de, eller om konkurrenten hadde 4W ekstra i motren.

Det andre stedet jeg tror vi ser dette er i proffsyklingen, hvor det finnes penger til å kunne benytte prototyp-utstyr (av årsaker jeg har nevnt tidligere), samt villige TV-seere til å evaluere konseptets fortreffelighet (eller mangel på sådan). Det betyr ikke at jeg tror TdF er elektrifisert i 2025, men at enkelte proffritt vil være arenaer for å gjøre prøver og forsøk med konsepter rundt dette. Kanskje kan Tour down under eller UAE tour plutselig brukes til noe nyttig. Både for å evaluere de tekniske løsningen, men også responsen fra markedet (publikum).

Om dette viser seg å kunne slå ann som ett konsept tv-seere er villig til å se på, så tror jeg "kanskje" man etterhvert vil kunne se det i "aktive" ritt med tiden, gitt at man har klart å standardisere el-assisterte fremdriftssystemer som kan kjøpes fiks ferdig over en sykkeldisk, og som en lokal arrangør med troverdighet kan inspisere for mekanisk doping ved behov. Men dette tror jeg er ett mye vanskeligere sted å sikre like konkurransevilkår enn man kan gjøre på det helt øverste nivået. I tillegg fordrer det at aktive syklister ønsker seg el-assisterte landeveisykler. Og med alle argumentene jeg prøver å komme med for el-assisterte sykler, tror jeg dette er den gruppen som er minst interessert i akkurat denne teknologien. Konkurransesykler er dyre nok, om man ikke skal dynge de ned med masse fordyrende teknologi som i tillegg gjør det vanskeligere å sikre delvis like utstyrsforhold for alle utøvere. Folk i denne kategorien må jo gjerne betale for syklene sine selv.




Jeg har i tidligere innlegg delt noen tanker om el-assistert konkurranse-sykling. Jeg tror det kommer, og jeg ønsker det
velkommen, i en eller annen form. Hva formen skal være er det ikke min jobb å finne ut av. Men på noe lenger sikt er jeg også helt sikker på
at sport og esport kommer til å bli mye tettere integrert (både i sykling og andre sporter). Jeg tror ikke man lenger
snakker om "esport" om noen titalls år. Man snakker om "sport", og veldig mange sporter kommer til å ha e-elementer i seg. Sykling tror jeg helt klart er en slik sport. Men hvordan ser teknologien ut om 40-50 år? Det er nesten umulig å spå,
derfor også nesten umulig å forsøke å spå hvordan den (etter min mening) uungåelige fusjonen av "sport" og "e-sport" kommer til å utarte seg. Men jeg tror at på veien dit, så kommer el-assistert fremdrift også til å få en rolle på det øverste nivået innen sykling. Det er mulig jeg tar feil, og mange håper nok på det. Personlig har jeg ingen preferanse for eller i mot. Det viktigste for meg er at sporten blir interessant å se på. Jeg tror el-assistanse kan bidra til mer spenning, ikke mindre spenning, og jeg har delvis touchet innom hvorfor jeg tror det tidligere her. Men sporten slik den står akkurat nå, den tror jeg sakte men sikkert dør ut, dersom den ikke fornyer seg for å møte ett stadig endrende TV-publikum (i den grad vi fortsatt kan kalle publikumet for "TV"-publikum).

La oss hypotetisk sett si at om 10-15 år sykler samtlige rundt på elsykler, elsparkesykler osv. De eneste som ikke har el-assistanse er praktisk talt L'Eroica-deltakere (ihvertfall ikke før om rundt 33år). Når folk begynner å vokse opp og inn i den virkeligheten, hvor nært/fjærnt vil det da føles å se ryttere bruke 3 uker på å krysse noen fjell i alpene på veteran-sykler? Den problemstillingen kan bli aktuell ganske raskt. Ting tar tid å snu også. Dette er tross alt en av verdens største idretter, det er en OL-gren. Det er ikke bare å dra i en spak så snur den skuta. Jeg vil anbefale styringsorganet å være litt proaktive rundt dette, dersom de tenker at syklingen skal ha samme nedslag på TV-seere også om noen titalls år. Mister det TV-apellen, mister det rekrutteringen og veldig mye annet godt som følger med det å være en av verdens største underholdningsidretter.

Markedskrefter / hva ønsker forbrukeren/flertallet?



Nå vil jeg som en forkjemper for det pragmatiske, praktiske og inkluderende; pragmatisk nok påstå at dersom vi ender opp med ett resultat "få av oss ønsker", så bør man rette lupen mot hvem disse "få" er. For da tror jeg ikke resultat er at "få" ønsket det, men heller at noen få misforstod hvor mange de (ikke) var. Hvis landeveisparken er 90% elektrifisert om 15 år, vil jeg si det var flertallet som ønsket det, og at fåtallet tapte. Markedskreftene er størst. Sykling er kjempestort. Markedet er dermed kjempestort. Entusiasters mening er til syvende og sist helt uvensentlig oppi dette. Det er ingen (bortsett fra oss entusiaster) som er her for romansen. De vesentlige aktørene i denne bransjen er her på like linje med firmaer i andre branser, for å tjene penger. Hvis de ikke gjør det, så har de ingenting i bransjen å gjøre, og markedskreftene vil således sørge for at de forsvinner raskere enn de dukket opp. Disse selskapene lever av flertallet som kjøper produktene deres, og ikke av mindretallet som i størst grad bare diskuterer produktene deres.




Er nå egentlig disse blodtrimma karbonsyklene våre så genialt enkle dersom vi bare lar være å sette på en elmotor? Er ikke også en elmotor en relativt enkel anordning? For å sette ting på spissen. Jeg tror den jevne forbruker har en større sjanse til å klare å lage en (enkel variant av) elmotor ut av "ting de finner i hjemmet/hagen" og en youtube-video eller to, enn de har til å lage seg en enkel sykkelramme. Joda, kanskje av Furu, men ikke av ett materiale som er "populært" å bygge sykkelrammer av.

Hvis disse syklene vi i 2020 sykler rundt på er så enkle som påstått, opp med ei hånd samtlige som gjør all rutineservice på syklene sine selv (jeg rekker opp hånda mens jeg skriver). Jeg mistenker vi allerede er langt forbi det punktet at syklene vi i dag farer rundt på anses som enkle nok til at dette er noe alle vedlikeholder på egenhånd. En elmotor fra eller til mener jeg ikke nevneverdig skyver dette i den ene eller andre retningen. Kompliserende ja. Kompliserende i noe vesentlig grad? Njeei. Elmotorer og batterier har vi allerede i form av Di2, eTap og EPS. Angivelig slår de seg vrange fra tid til annen de også, med samme resultat som om assistansemotoren skulle streike. Sykkelen blir akkurat ubrukelig nok til at de leveres inn ett sted for å bli fikset. Med mindre du heter Beitmyren til etternavn, og vinner Oslo-Mysen med to gir tilgjengelig etter Di2'en streiker. (Aah, ********* Shimano) Noe som minner meg på at vi strengt tatt ikke burde trenge mer enn to gir vi andre heller. Det er bare så mye enklere om man har flere. Jeg avslutter der. Den enkelte kan på egenhånd få resonnere seg frem til hvor jeg er på vei akkurat nå.



Prinsipper og verdier har en viktig rolle i offentlig debatt mener jeg. Spesielt er vi nordmenn opptatt av å gi ett inntrykk av at dette er ting vi verdsetter høyt. Derfor er det kanskje også nettopp i de offentlige debatter prinsipper og verdier i størst grad hører hjemme. Men at de bør hensyntas, betyr ikke derimot at prinsipper og verdier er gode nok argumenter til å gå seirende ut når bedre argumenter tilsier noe annet.

Elektrifisering av sykler med bukkestyre er derimot ingen "offentlig debatt". Eller formulert litt bedre; den er ikke av offentlig interesse. Den beste spalteplassen dette oppnår er en diskusjon her og på andre sykkelfora rundt om kring i verden. Og i ett og annet sykkelblad, som i all hovedsak kun leses av den type folk som uansett deltar i disse foraene. de små lukkede, marginale og økonomisk uvensentlige kretsene hvor man også livlig diskuterer skivebremser, elektroniske gir, 1x systemer, tubeless dekk, dype hjul, aero-hjelmer, antall grader på styrerørene, bakdempere, lengde på sykkelshortser eller sokker.

Eller sagt på en annen måte. Det er vi som er nisjen. Fåtallet. Den marginale og uvesentlige delen av markedet. For sykkelindustrien er vi kanskje i beste fall de nyttige idiotene som gir de bang for markedsføringskronene sine. Influencers. For hver sykkel vi kjøper, selges det sikkert (stikke fingeren i lufta) 200 landeveisykler ellers i landet, som i snitt "bare" koster 1-2x mindre enn snittet av de vi entuisaster kjøper. Der gjør sykkelprodusentene, importørene, forhandlerne og verkstedene sannsynligvis pengene sine. Så får det så være at de må selge dyre sykler til oss entusiaster, med relativt små marginer. Vi gjør tross alt en viktig (ubetalt) jobb for bransjen. Vi er den "uvitende influenseren". Hvem spør mor når hun skal ha ny sykkel? Hvem spør kollegaen? Hvem spør svigerfar? Personlig har jeg sikkert vært delaktig (ofte avgjørende) i 2-3x flere sykkeltransaksjoner enn de syklene jeg selv har kjøpt. Fordi folk i omgangskretsen min veit jeg sykler mye, og det er naturlig for de å spørre meg om råd ot tanker. Og hvem er mine influencere? Det er proffsyklistene (og andre wattnisser på forum som dette, som også influences av proffsyklistene). Og hvem styrer hva proffene sykler på? Det er sykkelprodusentene. Hvis hele markedet for å selge sykler til de store massene plutselig er elsykler, så er det ganske naturlig at produsentene ønsker å få reklameplass for de syklene. Og det beste stedet de kan få langsiktig reklame for disse syklene, er om vi ser de på TV. Da blir slike som oss plutselig interessert, og indirekte har vi påvirkningskraft på en ganske stor kjøpegruppe.

Jeg ser ingen åpenbare dilemmaer med elektrifisering av sykler med bukkestyre, samme hvor mye jeg forsøker (innenfor pragmatiske høyre/venstre begrensninger). Personlig har jeg ingen tro på at jeg i nær fremtid velger en elektrisk doning. Men det er personlige årsaker. Men jeg tilhører en marginal del av markedet (som mange andre her inne), og jeg innser det. Jeg har null påvirkningskraft på hvilken vei dette kommer til å ta, og det innser jeg. Så jeg lener meg tilbake og nyter sykkelturene mine, på en av mine sykler, som jeg synes er fantastiske på hver sine måter (ingen av de elektriske). Så venter jeg til neste gang jeg trenger en ny sykkel med å avgjøre om den skal ha el-assistanse. Det mest praktiske tilfellet jeg i per i dag kommer på er til recovery-rides som jeg inviteres med på av andre sykkel-kompisser. De utspinner seg ofte slik



Kunne av og til vært praktisk med en sykkel som for alle praktiske formål ga en unnskyldning for å holde de turene nede på 25 km/t. Altså, en annen unnskyldning enn å innrømme at det går for fort. Da hadde det vært passende med "Hei folkens! Seriøst, jeg tok elsykkelen i dag jeg, siden dere sa rolig langtur. Denne gidder jeg ikke engang prøve å sykle over 25km/t med, det er bare for mye hassle". =]

Selvfølgelig må det handle om en totalpakke stjernen opererer i, et bakteppe. Ta f.eks hva Netflix-serien om Formel 1 gjorde for sporten. Den traff et nytt publikum, langt utenfor tidligere følgere. Fokuset i denne var på førere, teamsjefer, intriger osv, et komplett sirkus, hvor de ekstremt (latterlig) avanserte bilene kun er en del av det hele. Om F1 hadde vært på samme nivå som IndyCar (USA's variant), hadde serien svært sannsynlig vært akkurat like fengende. Selv om de ikke kjører hybridmotorer, DRS-åpning av vinger, alle kjører samme chassis, det koster noen hundre mill mindre i året osv. (Serien anbefales forøvrig).
Den samme effekten har vel kommet til syne med Red Bull TV og deres dekning av rundbane og utfor. Personligheter, intriger og drama - hvor det kanskje er uforløst potensiale i landevei, mer enn hva angår utstyr. For de som ikke er disipler, har jo Armstrong gjort landevei mer pop enn det meste andre.



Ref totalpakke. TDF slik det er nå, eller TDF med 5-10 km/ høyere snitthastighet, på doninger som visuelt er identiske. Tour De Tartar er ikke en totalpakke

Skulle hatt noen øl og en trivelig kneipe som bakteppe for slike flotte diskusjoner, btw

I utgangspunktet synes jeg at elmotorassistanse i tråsykkelkonkurranser er en dum ide, men så kom jeg plutselig på at Hey! det har vi jo allerede. It's a slippery slope...

Den ser jo også ut til å være UCI godkjent med alle de logoene, så da er det bare å kjøre på

Takk for et grundig, gjennomarbeidet og reflektert innlegg, vviz!

Mange gode poenger som jeg helhjertet kan slutte meg til. Men: Ja, vi er likevel grunnleggende uenige

Tror det er mange som hverken har lest mitt eller ditt hovedinnlegg, så jeg skal gjøre som deg og bruke bilder



Du stiller opp denne historiske utviklingen og stiller spørsmålstegn ved om motorassistanse virkelig er den største tekniske endringen av prinsipiell karakter som har skjedd fra 1870-tallets veltepetter til dagens el-landeveissykkel. Og nettopp det er det grunnleggende spørsmålet. Vi synes å ha forskjellige svar.

Nå må jeg tolke og forenkle for å få frem det som synes å være skillelinjen mellom oss. Om jeg bommer helt, er det bare å gi meg mild korreks.

Du anerkjenner at motorassistanse er en prinsipiell endring, men går langt i å trekke paralleller til de mange andre endringene som sykkelen har gått gjennom. Friskest i minne har vi overgangen fra felgbremser til skivebremser på landeveissykler.

Men la oss i rettferdighetens navn da ikke gå 150 år tilbake i tiden, men ta utgangspunkt i sikkerhetssykkelen, som regnes som oppfunnet for 144 år siden, i 1876. Den utviklet seg raskt til diamantrammen, som har holdt seg til vår tid. Om du lar meg gå så nær vår egen tid som 1899, kan vi bruke rittsykkelen Eagle Quad Stay som illustrasjon.

Da ser vi denne utviklingen:



Og det er her våre veier skilles.

Jeg mener at alle de tekniske endringene som sykkelen har gått gjennom, har vært en evolusjonær, trinnvis utvikling preget av høy grad av kontinuitet og uten grunnleggende brudd, like fra sikkerhetssykkelen og diamantrammen til dagens moderne rittsykler. Man kan også trekke den historiske utviklingen lengre bak i tiden, men da vil løsningene og det visuelle uttrykket skille seg noe mer, slik tilfellet er med veltepetterne.

Introduksjon av motorassistanse anser jeg derimot som et prinsipielt og grunnleggende brudd i denne kontinuerlige, trinnvise utviklingen. Det er i sin natur noe annet enn en gradvis endring av geometri eller enkeltkomponenter. Det er derfor jeg skriver at vi står potensielt overfor et historisk vannskille, der både det geniale konseptet sykkel og det grenseløse fenomenet sykling re-defineres bort fra en tradisjon som er over 150 år gammel.

Jeg ser altså utviklingen slik:



Et annet perspektiv er å anse motoriseringen av sykkelen ikke som et historisk brudd i en kontinuerlig utvikling, men derimot som en tilbakevenden til en annen, nesten like historisk gren av utviklingen av tohjulede fremkomstmidler.

Som kjent hevder International Motorcycle Federation (FMI) at de, og ikke UCI, bør ha myndighet over el-sykkelritt: UCI fights with Motorcycle Federation over who gets ebikes. FMI viser til at de første motorsyklene var nettopp alminnelige sykler ombygget for motorassistanse. I FMIs hovedkvarter vil man se utstilt en av stamfedrene til den moderne motorsykkelen, den første Indian fra 1901. Jeg har valgt å bruke den som illustrasjon.

I det perspektivet, kan man se utviklingen slik:



Og avslutningsvis:

Dilemmaet jeg påpeker er enkelt, banalt og nå sikkert bare en plagsom gjentagelse:

På den ene siden, kan man enkelt se de mange reelle fordelene med motorassistanse på sykler. Det er mange og gode hensyn som taler for motorisering.

På den andre siden, kan man i begeistringen over alle disse reelle fordelene, miste av syne og til slutt potensielt tape den grunnleggende verdien som gjør sykkelen som konstruksjon helt unik, nemlig at den gir oss muligheten til å ta oss frem hvor langt som helst, hvor som helst og når som helst, utelukkende ved hjelp av vår egen kropp og egen innsats.

***

Man kan gjerne avvise dette som et oppkonstruert dilemma ettersom friheten til å velge sykkel med eller uten motorassistanse vil forbli i all overskuelig fremtid. Men dersom man definerer el-sykkel som en helt naturlig utvikling, og et fremkomstmiddel som ikke er prinsipielt forskjellig fra en sykkel, vil både vi og kommende generasjoner helt naturlig bli tilbudt og like naturlig velge el-sykkelen, og ikke få oppleve den grenseløse friheten som en sykkel gir.

Det vil også kunne endre hvordan vi ser på oss selv, det som jeg har kalt et eksistensielt spørsmål om hvordan vi forholder oss til vår egen kropp og hva den er i stand til å gjøre.

Det er for meg et mer grunnleggende perspektiv enn spørsmålet om hvordan en eventuell introduksjon av motorassistanse vil påvirke sykling som prestasjonsidrett, som synes å fenge større interesse. Jeg er selvsagt farget av egne interesser og idealer.


Ok. Jeg vil gjerne benytte anledningen til å si dette, for det er viktig for meg:

Om det finnes noen produsent eller forhandler der ute som leser dette og anser meg som en influenser, vit at jeg har intet etisk kompass eller noen som helst moralske skrupler og er rede til å anbefale et hvilket som helst produkt. Det eneste jeg ber om som kompensasjon er en Specialissima. Med skiver. Uten motor.

Jag har läst lite i tråden men inte allt. Tyckte också att video fra GCN visade det jag trodde på ett bra sätt.

El-syklar är bra på många sätt och det går också att använda dem för träning och turer men det blir närmare en moped än en sykkel enligt mig. Det allra mesta med sykling som handlar om utmaningar, prestationer och sånt försvinner ju om man har motorassistans. Varför el-sykle upp Stelvio eller alpedehuz istället för att ta en motorsykkel eller bil när det endå inte är någon direkt fysisk utmaning att komma upp på en ok tid med en el-sykkel?

Fordi man har lyst til å komme til toppen? Det er jo ikke slik at majoriteten av befolkningen har et distinkt ønske om å slite seg ut på veien til et mål. Særlig ikke når dette målet allikevel kan nås med relativt enkle midler uansett(bil, mc, buss).
Jeg er ikke interessert i e-racer for egen del, men det lukter litt av moralisme å mene at dette er styggedom som ødelegger syklingen. Dette ødelegger ikke noe av syklingen for min egen del, jeg kan til og med velge å se positivt på det og heretter bare tenke at alle som sykler forbi meg har e-racer :D(neida, jeg har nok selvinnsikt til å innse at det muligens vil være en og annen(ahem)som sykler fortere enn meg).
Det er jo ikke slik at Fløybanen(z.b.)ødelegger opplevelsen av å gå til Fløyen for den som velger beina?

Ser poenget ditt, og er enig, men det er likevel et haltende bilde på el-sykling versus sykling.

Hvis man derimot hadde markedsført og lovmessig anerkjent det å ta Fløibanen opp til Fløyen som det samme som å gå opp til Fløyen, ville bildet vært korrekt

Begge deler er helt topp, og det ene ødelegger ikke for opplevelsen av det andre, men det er ikke samme transportmodus.