Hvor relevant er det hvem som sliter mest?

NINA prøver akkurat nå å studere hvem som sliter mest på stiene, gående eller syklende. Debatten har gått over år, og inngår i en ledende diskurs om hvorvidt sykling på opptråtte stier har en legitim plass i friluftslivet. Men hvor relevnt er egentlig problemstillingen? Vi som sykler på sti håper på å høre svaret "syking på sti, er som å gå på sti". Vel, det er det ikke helt. Sykling og gåing sliter litt annerledes, i veste fall virker aktivitetene som forsterkende negative effekter på hverandre. Som ved at turgåere lager en søledam ved å trinnvis, delvis gå omkring en sølepytt. Slik utvides sølepytten Så kommer det en syklist som kjører rett gjennom og dermed åpner en kanal slik at søla sprer seg videre.
Essensen av dette, etter min mening, er at bruk av natur skaper slitasje. I den grad denne bruken forringer lanskapet, må tiltak gjøres. I Oslo, i en viss radius av de store utfartsparkeringene, og i mange tettbygde strøk er dette en svært relevant problemstilling. Andre steder er gjengroing av kulturlanskap mer aktuelt å tenke på. Her vil all ferdsel, i kun sko eller også på sykkel, bidra til å opprettholde eller utvide det eksisterende landskapet.

Noen brukere er likere hverandre enn andre...(fritt etter Animal Farm.)

Alt av studier er tross alt bedre enn ingenting, siden det blir full anledning til å kritisere metodevalg i etterhånd. Ett hvert svar i en slik studie vil vel bli snudd trill rundt til å passe med virkeligheten til "venna våre" uansett...

Jeg vet Ynot har noen meninger om dette med metodikk og tilnærming fra NINAs side - kanskje NOTS skulle tatt på seg å lage noen "metodebeskrivelser" for analyse av påvirkning av forskjellige underlag? I IT-sammenheng er jo A/B-testing en velkjent metode, noe av tankegodset der kunne kanskje vært anvendt på stislitasje.

Dette er en viktig prinsippiell diskusjon.

Dersom NINA kan dokumentere at det sliter mindre på stien å sykle kontra å gå, så har NOTS og andre sykkelorganisjoner ett godt kort på hånden som er vel dokumentert av fagfolk.

Jeg tenker at all bruk er slitasje, men hva så? Det er etter mitt syn ingen gyldige argumenter for å stenge ute en gruppe som ferdes i naturen basert på hvor mye de sliter på en gitt stubbe sti.

I Lillo ser en etter nedfall av trær at stier flytter seg, og da ofte ganske tydelig av ikke-syklister siden det nye sporvalget ikke nødvendigvis er sykkelvennlig. Samtidig observere jeg at skog hogges, og blåmerking males og skilt settes opp uten at det eksisterer noen som helst sti på stedet (eksempel på dette er fra stien som går fra Nordskogen, nå over Røverkula til Sinober). For omtrent ganske nøyaktig ett år siden fantes det ikke sti der, nå er det en pen sak som i all hovedsak er slitt til av gående (ganske fiklete å komme dit, og svært lite sykkelspor og se, stort sett bare av de jeg tar med på tur).

På Sunnmøre der sauer og slikt ikke lenger drives i så stor grad som tidligere, vokser de tradisjonelle stiene igjen og forsvinner. Samtidig har det blitt mange nye stier der viltet ferdes.

De som snakker høyt og støyende om hvor mye en sti slites og av hvem, er for meg bare noen som jakter på argumenter for sin sak. De kan gjerne si at noen sliter mer enn andre, men hva så? Er slitasjen stor, får en heller se om en kan bygge en mer bærekraftig sti enn at brukergrupper skal stenges ute.

Brukes ikke stiene vil de uansett slitasje vokse igjen i løpet av forsvinnende få år.

Hva har dyretråkk på Sunnmøre å gjøre med slitasje på stier i Oslomarka?

Dette har vel Ynot ment endel lurt om i andre tråder?

Meget mulig. Har du lenker eller liknende?

Jeg tenker Altabjørn har noen gode poeng.

Stier gror igjen, stier oppstår og kommer til. At terrenget slites der folk og dyr ferdes er normalt. Det samme skjer i Oslomarka. Noen steder har stier forsvunnet helt, andre steder dukker det opp nye stier, og jeg ser ikke at en målbar økning/reduksjon for en gitt brukegruppe har noe særlig betydning.

Eksempelet dyretråkk der hjorten i tillegg lager store og dype søledammer for å ligge å dra seg er egentlig litt gøyalt etter mitt syn. Vi snakker ikke om noen svake spor etter dyr, men motorveier i skogen. Rett utenfor døra hjemme på Sunnmøre rusler det rundt 20-40 stk dyr hver natt.

I Oslomarka tipper jeg hjorten hadde blitt møtt av forbud.

Vel, bare for å klargjøre, så er jeg ikke mot forskningen til NINA, og har ikke på noe vis noen ankepunkt til instituttets motiver for forskningsprosjektet. Som Tmork mener jeg at selve "hvem sliter mest" debatten i står grad blir mellom stisyklister og grupper som åpne til nye former for friluftsliv og grupper som søker legitimitet for egen aktivitet, og for begrensning av andres. Som vi har sett over noen år så kommer denne debatten sjelden over nivået til ren skyttergravskrig, og er i det hele tatt lite fruktbar. Det er viktigere ting å se på. For eksempel er det ingen tvil at den voldsomme økningen i terrengsykling de siste årene vil innebære utfordrende slitasje enkelte steder. Samtidig er våtere klima og økning i visse former for fotturisme - eller bare turgåeng- også faktorer som birdrar til økt synlig slitasje mange steder. I distriktene har "tur til turkasse" konseptet blitt populært de siste årene, og ofte blir stiene til de mest mest populære turkassene synlige sår i terrenget. Mange av disse turkassene har ingen eller kun ubetydlig ferdsel med sykkel. Hva man gjør med den slitasjen som oppstår rundt omkring er en langt viktigere problematikk i forbindelse med bruk av natur, slik jeg ser det.

All den tid dette reguleres likt har det relevans.

Ja, hvor viktig er det å få frem hva det er som sliter mest på en sti. En sti vil gro igjen dersom all aktivitet opphører.

Kanskje debatten og forskningen heller burde fokusert på hvilken hvilken slitasje fra en aktivitet er det som ødelegger mest for den andre. Her tror jeg at irritasjon står sentralt. Og helst i kombinasjon med "det var ikke slik før i tiden".

Med tanke på att det är många som tror att syklister sliter väldigt mycket mer än gående och att slitna stier bara er på grund av sykling, så tror jag att mer data skulle vara bra.

Sen kan jag hålla med om att det egentligen inte är så interessant vem som faktiskt sliter mest om det handlar om sån ca samma storleks ordning.

Sen tror jag att det är så att det har handlat mindre om slitasj i den mer seriösa debatten om sykling i skogen de senaste åren och tror att det beror på att det finns mer kunskap.

Noen tror jo at terrensykling raserer alt av terreng, mens turgåing er en "naturlig" aktivitet som de ikke overhodet ikke reflekterer over kosekvensene av. Det er klart at forskning som søker mot objektive fakta er bra. Spørs allikevel hvor mye det hjelper med fakta mot de ivrigste terrengsykkelmotstanderne.

Tatt litt ut av kontekst...

Her i Trondheim driver de å asfalterer skiløyper i marka, i tillegg til å sprenger/graver plass til bredere skitraseer i hele marka... men syklistene er de som lager spor... go figure.

Veldig gode poenger Altabjørn!

Jeg har selv prøvd å tone ned troen/håpet på at forskningen vil gi meg det svaret jeg ønsker meg, og heller fokusere på at uansett hvem som sliter mest så må alle ha rett til å bruke marka- Dog innenfor rimelighetens grenser. Jeg er jo ikke for at man skal ha rett til å bruke marka uansett hvor mye man sliter. Men jeg er noenlunde trygg på at ingen kan påvise enorme forskjeller mellom syklister og gående.

Jeg vil ogsp legge til at det som sliter aller mest på etablerte stier her i Trøndelag er vannet. Sånn sett er det egentlig veldig lite interessant for meg hvem bruker som sliter mest per meter. Problemet med stier som vaskes ut og utvides er her pga alt som har skjedd og forsvinner ikke om noen vises bort far marka.

Her i Oslomarka er typisk de argeste terrensykkelmotstanderne veldig lite kritisk til løypebygging med maskiner av skiløyper.

Det våtere klimaet er et hovedproblem, og at mange, både syklende og gående, ikke tar tar hensyn til dette. På den andre siden er det knapt noe mål at friluftsliv skal bli godværsaktivitet.

Fritt etter hukommelsen Alta. Var det ikke vi som var oppe i Årvollåsen for en del år siden – du til fots og tok bilder – da en som var på tur utrykte sin misnøye?

Mener å huske at vi syklet en sti ved siden av den stien han gikk på, og da omtrent 50 meter fra bebyggelsen i Oslo. Tror du nevnte noe om at han gav høylytt uttrykk for at når han gikk i skogen skulle det være RO, og disse syklistene ødela den fine stemningen – 50 meter fra bebyggelsen i Norges største by.....!

Jeg tenker at uansett utfall av forskning eller diskusjon, så vil alltid noen misslike syklister like mye.

Ja, stemmer det. Jeg kom gående etter dere, og det stod en kar og brukte seg noe veldig til noen tilfeldige tilhørere som kom forbi. To ting som er artig i denne sammenhengen er:
- "Stillhet og ro" folkene ønsker stillhet og ro i hele marka, når som helst. Også på søndags formiddag, rundt hjørnet fra utgangsdøra.
- Samme miljø mener at terrengsykling har tatt av i hele marka, og bruker sykkelspor sett ved Hakloa (ekstremt langt inne i Nordmarka), og tilsvarende vitneutsagn som bevis.

De siste årene har jeg syklet mest ganske nært bebyggelsen, og jeg treffer stort sett svært lite folk bort sett fra i Trulsen og de mest brukte stiene på Skullerudåsen, og da først og fremst i helgene. Tar jeg et par svinger bort fra allfarvei eller drar mer enn en kilometer, eller så, i luftlinje fra nærmeste parkering treffer jeg ingen. Noen gang.
Det siste er selvfølgelig satt på spissen, men er ikke så overdrevet heller.

Bestillingen fra DirNat til NINa i den siste studien er at man med observasjonsstudier av friluftslivets påvirkning på forskjellig type vegetasjon sammensatt med geofysiske data (nedbør, bratthet, massetype) skal kunne produsere et kart over hvor slitasjesterk forskjellige områder er. I verste fall vil dette brukes til å begrense tilgangen til å sykle i forskjellige områder, i beste fall vil dette brukes til å i større grad enn idag tillate tilrettelegging av bærekraftig sti.

Mitt hovedankepunkt er at kontrollerte, og dermed mer valide studier, fra utlandet viser at det er stiens drenasjeegenskaper som avgjør slitasje og bærekraft til en sti, både mikro- og makronivå. Derav IMBAs prinsipper om sustainable trail design. Drenasjeegenskaper lar seg ikke meningsfylt presentere i et kart med oppløsning >50cm.

En kjemper her en kamp mot ideologiske vindmøller i direktørotet; et statisk natursyn (kontrafaktisk), ideen om Norge som Europas siste villmark (kontrafaktisk), og en ide om at naturen i Norge er unik.

Naturen er veldig dynamisk, utmarka i Norge er sterkt preget av skiftende tiders nyttebruk, og Norge har, med unntak av en villreinstamme og noen lavarter, samme type natur som Skottland, New Zealand, Vest-Canada, Argentina og andre land i samme klimatiske sone, nedbørsmengde, og terreng.



Det er ofte overraskende hvilke stier som drenerer godt. Bratt terreng med endel årsnedbør er ofte godt egnet til sykling om stiene legges riktig, mens stier i store flate daler kan være svært slitasjesvake, også for fotgjengere, og en må gjøre store inngrep for reruting opp i sidene,, eller å løfte stien opp fra flatene med steinlegging eller klopping.

Vi har politisk støtte, det er fagetatene som henger etter godt forankret i miljøideologi fra 1968.