Evolusjonshysteri, enig?

Det du sier der er så grunt at du tror ikke på det selv engang. Du handler, hver dag, basert på en rekke ting du ikke vet, men som du tror.

Som for eksempel hva?

CO2 har ein drivhuseffekt
Eventuelt
CO2 har ikkje ein drivhuseffekt

Begge delar kan bevisast/motbevisast

Dette er nullhypotesen. Men når nullhypotesen er motbevist, er det en alternativ hypotese som gjelder, nemlig "CO2 har en drivhuseffekt".

"Gud finnes ikke" er ikke blitt motbevist.

Igjen svarer du ikkje på spørsmålet.

Jeg kommer frem til den objektivt riktige nullhypotesen ved å formulere den hypotesen som er gyldig for et emne der en har null kunnskap.

Du vet ikke at vannet i springen hjemme hos deg ikke er forgiftet. Men du drikker det hver dag som om det ikke er det.

Du har ikkje forstått objektivitet, null kunnskap er ei subjektiv vurdering.

Du vet ikke at vannet i springen hjemme hos deg ikke er forgiftet. Men du drikker det hver dag som om det ikke er det. [/quote]

Jeg regner det som usannsynlig at vannet er forgiftet basert på den kunnskapen jeg har om vannforsyningen i Trondheim. Jeg regner det derfor at det med overveiende sannsynlighet er sunnere å drikke vannet enn å la være og at ulempen med å kjøpe vann på flaske ikke oppveier for den ekstra tryggheten dette måtte kunne gi.

Dette er ikke tro - det er pragmatiske avgjørelser basert på vurderte sannsynligheter.

Med "kunnskap" mener jeg kvalitetssikret kunnskap ervervet gjennom den vitenskaplige metode.

Du vet ikke at vannet ikke er forgiftet. Du tror det, basert på sannsynlighetsvurderingen din.

Har du noen gang selv tatt vannprøver av vannet ditt for å verifisere at det ikke er forgiftet? Nei, du har tillit til at det ikke er det, basert på egne erfaringer og det som andre har fortalt deg. Du har en sterk tro på at det ikke er forgiftet nå, og heller ikke vil være det i morgen. Helt uten å selv faktisk verifisere om det stemmer.

Etter min definisjon er tro en helt vill gjetning. Resultatet av et statistisk overslag med kjente inngangsparametre, er ikke tro.

Jeg har ingen grunn til å tro at vannet er forgiftet eller at jeg er forgiftet. Det betyr ikke at jeg tror at vannet er rent eller at jeg ikke er syk.

Fravær av tro er ikke tro på det motsatte. Her er det mange som feiler. Blant annet de som kaller ateisme en tro.

Framleis subjektiv vurdering.

Men skal innrømme at eg er litt usikker på kva nytte diskusjonen har. Då spesielt om vi blandar diskusjon om generell filosofi og vitenskapsteori med diskusjon om Gud spesielt.

+1

DER er vi i allefall enige.

Den definisjonen trur i alle fall ikkje eg er konsensus...
Og definisjonen er nok det de i tilfelle bør diskutere

Jeg har ikke sagt at du tror at vannet er forgiftet eller at du vil bli det. Jeg har sagt at du tror at det ikke er det.

Hvor liten sannsynlighet må det være før du kaller det en tro? Under 50%? Og hvorfor opererer du plutselig med din egen definisjon? Skal du ikke hente en omforent definisjon fra konsensus hos relevante fagfelt?

Jeg har ikke funnet en definisjon.

Jeg vet at du har sagt dette. Det stemmer fremdeles ikke.

Det som er tilfellet er at jeg tror ikke at vannet er forgiftet. Det betyr ikke at jeg tror at det ikke er forgiftet. Jfr mitt eksempel at ateisme ikke er tro.

Jeg tror ingen ting om vannet. Jeg bare drikker det fordi jeg ikke tror at det farlig å drikke.

Tror du det er ufarlig å drikke vannet fra springen din?

Nei. Jeg tror ingen ting om vannet - hverken i den ene eller den andre retning. Dersom vannet hadde vært forgiftet, hadde jeg ikke drukket det. Men jeg har ingen kunnskap om at det er forgiftet, og ingen grunn til å tro at det er forgiftet, så derfor drikker jeg det.

Da kan jeg vel, uten å fornærme deg, si at jeg ikke tror på det du her skriver.

Så det kan altså bli grunnar til å tru det?

Nei. Det er jeg ikke helt sikker på.

Nei, ikke for meg. Kanskje for andre.

Å tørre å leve fordi en og annen ting som enn så lenge har vært trygt, men allikevel plutselig kunne være farlig, er ikke i nærheten så søkt som å tro at en samling 1.7-2-3-4-5-6000 år gamle tekster beviser noe som helst om hvordan verden faktisk er skrudd sammen.

Vår kollektive viten om verden var den gangen forsvinnende liten, noe skapelsesberetningene vitner om. Allerede i 325 da man satte sammen bibelen skjønte man at verden nok ikke var skapt slik det står, og man valgte å ta med to motstridende skapelsesberetninger for å grumse til det hele, gi rom for tolkninger etc.

Og all den tid bibelen vi har i dag er oversatt, redigert, oversatt igjen og igjen for å passe bedre makthaverne på det gjeldende tidspunkt, er den en elendig guide til noe som helst annet enn hvordan med guds velsignelse være et elendig menneske.

Husker du hvordan prosessen foregikk? Var et et plutselig aha-øyeblikk, eller samlet det seg sakte opp mer og mer ubesvarte spørsmål som troen til slutt ikke klarte å dekke over? Hvordan artet overgangen seg fra troende til ikke-troende?

Dette er jo egentlig ganske sterkt, du har måttet snu opp ned på hele din forståelse av virkeligheten. I et ganske sekularisert land som Norge er det som hverdagskristen ikke all verdens å bryte med troen, mens f.eks. i USA risikerer du å miste hele ditt sosiale nettverk og sågar jobben hvis du bryter med religionen. Slik også i en del fanatiske trosretninger her til lands, som Pinsevenner, Jehovas Vitner, Islam etc.