Manglede (sti og tjukkas) sykkel motivasjon

Det siste halvannet året har jeg har hatt skikkelig dalende motivasjon for å sykle sti og tjukkas. Sykler til og fra jobb, familieturer på sykkel og er med junior (8år) når han er på sykkeltrening med Rye, så er jo på setet regelmessig. Forrige vinter hadde jeg vel 3 skikkelige tjukkas turer på sti. Og i sommer 7-8 turer på sti. Tidligere har jeg syklet 3-4 stiturer i uken både sommer og vinter. Men nå er ikke motivasjonen der i det hele tatt. Er jo trist for stisykling er jo noe av det morsomste jeg gjør.

Noen andre som har vært i samme situasjon? Og har motivasjonen kommet tilbake?

Ja, sykkelinteressen, lysten og motivasjonen har svingt opp og ned over årenes løp. Det er vel relativt naturlig.

"Alle vet" at nytt utstyr ofte utgjør en forskjell på motivasjonen!
Kjøpt emtb da vel og opplev noe helt nytt! Tilfører mye gøy det!

Joda, gjør vel det - synes bare det var vart så lenge

Jeg er av typen som føler jeg må gjøre meg fortjent til noe nytt
Og er redd for at en ny sykkel bare vil gi meg dårlig samvittighet for at jeg ikke bruker den

Hva med å lære deg en ny ferdighet? Wheelie på for eller bakhjul, bunnyjump, gå fra spd til flat pedal eller omvendt, begynne med singlespeed etc.

Når du har lært deg noe nytt, fortjener du en ny gadget

For meg svinger det noe voldsomt og er veldig avhengig av form, humør og vær. Akkurat nå er det eneste jeg er skikkelig motivert til innetrening på SATS...

Etter jeg begynte med sykling har jeg alltid higet etter å bli i bedre form fra år til år. Har holdt det gående siden 2011, med stadig økende treningsmengde og trøkk i beina. Etter OF i 2018 bestemte jeg meg for å ta en pause fra «strukturert tvangstrening». Skulle kun prøve på vedlikehold, trene variert og lystbetont i ett års tid. Nå har det gått et halvt år, og treningsmengden er 1/3 av hva den var, og det er egentlig aldri sånn at jeg gleder meg skikkelig til en økt, siden best sjans for å begrense forfall er intervalløkter. Men det går i både langrenn, styrke, litt løping og sykling.

Til poenget: når jeg kommer ut av treningsrutinen virker det som at motivasjonen daler. Sofa, tid med familien, serier og surfing er veldig lett å ta til takke med. Med andre ord, jo mindre jeg trener, jo mindre blir lystbetont trening. Noen ganger må jeg bare ta meg selv i nakken, komme i gang igjen, så blir alt så mye likar.

Jeg vet også at når stiene blir bare og man kan dra på sosiale blåturer, bålkaffeturer osv, så blir det mer trim. Vintermosjoneringa er egentlig bare noe jeg må gjennom for å ha ok form til sommeren så man kan ha det ekstra moro med tullturer.

Det som motiverer kan være så mangt, å se fremgang, et konkret mål, gå ned i vekt osv osv. Når vekta kryper oppover her er det også noe som motiverer meg til å ikke skru helt av.

Men ja, motivasjonen går opp og ned, det er helt naturlig.

Det er vel naturlig at motivasjon svikter nå og da. Man forandrer seg også med alderen og da kan interesser forandre seg samtidig. Kanskje er ikke sykling like gøy lengre? Kanskje ta en pause og finne på noe annet? Jeg tok en pause fra sykling som varte i mange år og gjorde andre ting. Angra aldri på det. Nå synes jeg sykkel er mer gøy enn jeg gjorde før jeg tok pause. Livet er kort så kanskje det er på tide å undersøke andre muligheter?

For meg skal sykkel og andre aktiviteter jeg driver med være gøy, treningsaspektet kommer i andre rekke.

I vinter har jeg gått på svømmekurs, å svømme med bedre teknikk enn tidligere har vært morsomt - også har jeg godt selskap ettersom kona mi også svømmer.

Å lære seg nye ting og mestre de er hovedfokus - og da blir jeg bare sånn passe god til alt det jeg driver med, men jeg har det veldig moro!

Sykkelen kommer jeg alltid tilbake til, og nå gleder jeg meg til barmarkssesong. Det morsomme med stisykling er den evige progresjonen. (Den er ikke like mye til stede på vinteren ...)

Jeg har lignende erfaringer som noen andre skriver om her. Jeg hadde nyttårsforsett om å ta så og så mange turer. Var ute uansett vær, syklet mye. Det hadde i mange år vært noe av det gøyeste jeg kunne gjøre. Litt etter litt kjente jeg at jeg ikke hadde lyst til å sykle mer. Tvang meg ut på turer i ny og ne, men etter hvert ble det til at jeg bare la sykkelen bort og begynte å løpe, gå på turer og gjøre andre ting. Det gikk noen år, så plutselig kjente jeg at jeg hadde lyst til å sykle igjen. Jeg hadde da hatt et nyttårsforsett om at jeg kun skulle trene når jeg hadde lyst. Det funket for meg. Plutselig tar du en løpetur i skogen en vårdag og legger merke til hvor tørr stien er, og kjenner lukten av solvarm lyng. Og så bare må du finne fram sykkelen igjen. Eller ikke, men det viktigste er å drive på med en form for aktivitet som du trives med

Nå sykler jeg mindre enn før, men mye mer enn for noen år siden. Og jeg storkoser meg. Men jeg drar kun ut hvis jeg har lyst.

Motivasjon går opp og ned, og de færreste har noe de elsker uforbeholdent hvert eneste år vil jeg tro.

Jeg har har dilla på sykkel siden sent nittitallet, på et skikkelig nerdenivå. Mye stisykling, men også trial, utfor, fatbike og landevei (etter hvert). Så det ble ganske variert egentlig, og det var ikke sykling som treningsverktøy som var grunnen. Jeg var heldig og hadde mange kompiser å sykle med.

For meg så var motivasjonen til å være på sykkel skyhøy. Det var både vennskap, aktivitet og opplevelser.

Så måtte jeg operere begge knærne og måtte roe ned stisyklinga (2012-ish). For 5-6 år siden startet jeg å trene mer strukturert, og det ga nytt liv i iveren. Det ble litt flere landeveisturer og flere terrengritt. Rulle ble også innkjøpt. Jeg ble sterkere, tynnere og noen ganger mer opptatt av treningseffekten enn opplevelsen. Syklet etappe-ritt i europa med en kompis og hadde det knallkult.

Så møtte jeg skikkelig veggen høsten 2016. Hadde null motivasjon. Ikke for å sykle, men for å trene generelt (tror jeg). Slapp meg helt ned, gikk opp i vekt og havna i sofaen. Så var jeg på en stitur seint i november, og jeg husker at jeg var i så satans dårlig form. Måtte støtte meg på et tre. Følte jeg oppblåst. Jeg hatet den følelsen. Den sitter fortsatt i. Sykling er så mye mer morsomt når man er i god form. All annen aktivitetet også for den saks skyld. Så jeg kjøpte meg et treningsmål (SwissEpic 2017), og startet å bygge opp igjen. Har hatt mange fine stiturer og opplevelser etter det.

I fjor så knakk jeg håndleddet midtsommers, og begynte å løpe. Lærte meg å løpe nydelige stiturer. Det har jeg ikke slutta med. Fikk tilogmed runners high langt inne i skauen et par ganger. Nå pendler jeg ofte hjem fra jobb på løpebein. For meg har det høy motivasjon å være i god form og føle meg vel merker jeg. Og det er tid til å være sammen med gode venner. Sykling er et uttak for det, løping likeså, gjerne fotturer i fjellet.

Det er ikke feil å kjenne på manglende motivasjon for å sykle, prøv å vri det til hva du vil ha ut av aktivitetene du driver med. Kjenn på hva du har lyst til å gjøre.

Nå er jeg i skikkelig god form, og det er befriende at motivasjonen for aktivitet er tilstede. I tillegg er motivasjonen for aktivitet sterkere enn aktivitetstypen.

Til helgen skal jeg enten sykle Tofterunden, gå langrenn eller sykle sti i Gressvig. Og jeg kjenner at det ikke er så viktig hvilken jeg velger, og det er ganske deilig.

Mange bra innspill her, og en del jeg kan kjenne meg igjen i

Som andre her så har jeg aldri syklet sti for treningens skyld. Har gjort det fordi jeg synes det er moro. At det er god trening er bare en hyggelig bieffekt. Har heller aldri syklet ritt/konkurranser - har ikke trengt det for å motivere meg. Har tilbragt mange år i konkurransemodus - alpint, håndball, klatring m.fl. - så det er jeg ferdig med og har ikke behov for mere. Trenger mer å utfordre meg selv. Eller kanskje ikke utfordre meg selv, tror det er mer å utforske nye områder. Når jeg ga meg med alpint så var det naturlig å fortsette med toppturer (det man kalte det før Randoneeee ) og frikjøring. Da var det alltid jakt etter nye linjer. Samme med klatringen - finne nye steder - gjerne bouldring med lang anmarsj, steder ingen andre hadde vært. Litt sånn har det vært med syklingen også. Se på kart, finne stier som jeg ikke hadde prøvd. Slik har det egentlig alltid vært - er på en måte jeg som har drevet meg selv. Jeg "feiret" min 40-års dag på Radiumhospitalet - utskrevet etter 10 dager etter en runde med Lymfekreft og fjerning av 6 kilo milt. Mye tankekraft mens jeg var der gikk naturlig nok i veien tilbake. Og stier lå langt fremme i tankene. Å komme tilbake på setet og finne den gleden det er å være i skogen, høyfjellet, på svaberg - utforske nye steder har gitt enorm glede. Derfor er det nok litt ekstra kjipt at det ønsket ikke er der lenger.

Nå skal det sies at selv om jeg ikke sykler like mye sti som før så trener jeg like mye. Sykler til jobb og løfter jern før jobb. Har gjort det ganske systematisk med definerte mål (kanskje mer ønsker) innen benk, mark og knebøy. Det har vært ganske motiverende og har nok økt etterhvert som syklingen har avtatt. Er mye i fjellet med familien, langrenn og fotturer. Det å være i form og trene og å være ute i aktivitet med familien er nok ett resultat av at jeg alltid har drevet med en eller annen aktivitet, men også sykdomshistorikken. Som nevnt av andre over så vil man av og til bare ligge på sofaen og prioritere kone og barn. Er også trener for eldstemann sitt håndball-lag. Nå er de 18 år og jeg inne i min siste sesong som trener. Det har selvsagt tatt en del tid oppover årene, men har gitt enorm glede å kunne være så mye sammen med han. Ikke alle forundt å få tilbringe så mye tid sammen med tenåringsbarn Men det er ikke tiden som har blitt knapp, bare jeg som ikke kommer meg ut på sti.

Når jeg går i meg så tror jeg at det som plager meg er at jeg ikke lenger synes jeg kan definere meg som stisyklist. Når jeg har blitt spurt hva jeg gjør på fritiden har jeg alltid "definert" meg som ett eller annet - skikjører, klatrer, stisyklist osv. Men jeg klarer ikke (og vil ikke) definere meg som en som driver med styrketrening - om dere skjønner hva jeg mener

Det er godt å høre at det er flere som har vært i samme båt - og hjelper å skrive om det også. Jeg har en "bucket-list" med stier som jeg har (hatt) lyst til å sykle - må ta frem den og finne gleden igjen

Du høres ut som en fin fyr som liker å være aktiv, og har vært innom mange forskjellige aktiviteter oppgjennom. Noen ganger er det sykkel, andre ganger ski og noen ganger styrke. Finfint spørrumeg.

Hva er du? En aktiv fyr som liker å bruke kroppen.

PS. Nå som du har 6kg mindre milt så kan du bli bakkeklatrer landeveien neste!

Selvfølgelig en fin aktiv fyr

Vært innom en del aktiviteter opp gjennom årene ja. Men har vært sykling som har vært hovedaktivitet de siste 8-9 årene.

Og du er inne på ett godt poeng - når man har syklet mye blir man naturlig nok i god sykkelform. Og det er demotiverende å sykle når man ikke er det lenger og husker hvordan det var når man var det

Var det som gjorde at jeg ga opp klatring i sin tid. Gikk fra mye klatring, 4-5 ganger i uken til full stopp ett halvt år pga familie og jobb. Var helt grusomt å ta det opp igjen - var milevis unna det nivået jeg hadde vært på.

Tror jeg må finne frem det som motiverer meg igjen. Og det er å gjøre nye ting/prosjekter med syklingen.

Og de 6 kiloene kom kjapt tilbake (heldigvis) - gikk fra 70 kilo ut fra oppholdet til 80 på 2 mnd

Har vurdert å skaffe meg en landis' - men det sitter litt langt inne kjenner jeg. Er det lov med baggy shorts?

Ja!

Du kommer til å ende opp med lycra til slutt. For min del er landevei er et flott tillegg til stisykling. Noen ganger frister det ikke å sykle ut på sti, f.eks hvis det er veldig bløtt i skogen, og da er det fint å kunne ta et par timer på landeveien.

Pass på. Har sett en del som har sklidd over i å heller sykle landevei på de beste dagene for lange stiturer. Burde vært snakka til.

Jeg er slik nå. Syklet lite=feit+ dårlig form= enda mindre motivasjon.

De siste 2 årene har jeg løst det med å sykle elsykkel ett par uker. Så er plutselig motivasjonen tilbake igjen.

Motivasjonen går opp og ned her også. Jeg har nok vært innom flere idretter enn jeg burde. Blir jo aldri god i noe :-)
Men sånn samlet, har jeg rullet rundt på sykkel siden tidlig 1990. Det har alltid vært greia jeg kommer tilbake til.

Det viktigste for meg er at jeg kan være ute, og i aktivitet. Målet er å være i god nok form til å ikke måtte takke nei dersom noen spør jeg blir med på tur eller trening fordi jeg ikke kan henge med..

I tillegg er det treningen som gir meg "mental nullstilling".
Det å kunne suse avgårde på landeveien og se nye trakter, eller langs stier i marka eller løpe over myrer.
Da er det INGEN bekymringer som slipper til. Bare happy days. Det er min meditasjon.

Så om motivasjonen er på bunn: Finn en alternativ aktivitet en periode.
Gå på ski. Gå på truger, løp, spill ballspill (men ikke bedriftsfotball. Det er farlig).
Motivasjonen kommer nok tilbake i en eller annen form. Mest sannsynlig på en sommerdag med tørre stier og 25 grader :-)


Dersom ingenting fungerer: Shoppingterapi på nettbutikker. Kanskje var det ubehandlet GAS som ødela motivasjonen.....

Har slitt mye med dette selv og i det siste, har ca ingen fatbiketurer i vinter. Har trent litt styrke og noen økter på rulla, men utendørssyklinga har stått litt på pause i det siste.

Håper det tar seg opp etterhvert, hadde egentlig litt lyst til å ta en tur i dag, men pissregn ødela motivasjonen.

Si fra om du finner løsningen