Er kona utro, eller krisemaksimerer jeg?

Hei
Er forumgjenger, men velger å ta dette anonymt.
Jeg har en kone jeg elsker, og vi har to barn, en i barnehagealder og en i skolealder.
Det siste året har mye skjedd, med huskjøp, oppussing, jobbytte og livet generelt.
En ganske vanlig hverdag for en småbarnsfamilie.
For en stund tilbake forstod jeg på min kone at noe ikke stemte, og hun sa at hun følte at gløden mellom oss var vekk, men at vi var mer enn venner.
Jeg beklaget da at jeg ikke hadde sett henne og gitt denne den oppmerksomheten og berømmelsen hun fortjener for det hun gjør for meg og barna, og at jeg hadde vært dårlig til å vise hva hun betydde for meg.
Hun innrømmet da at hun også hadde forbedringspotensiale, og jeg så litt lysere på livet.
Vi samarbeider godt i hverdagen, ting går litt på rutine, men vi har faktisk ofte sex, og begge liker det.
Vi var begge enige om at vi måtte endre oss, og sette mer pris på hverandre.
Så ett par dager senere føler jeg at noe er galt igjen, og jeg spør om hun har følelser for andre. Hun svarer nei, men hun trenger litt tid, og at jeg ikke må mase på henne.
Så en dag ser jeg at hun er veldig mye på mobilen, og spør hvem hun snapper med. Hun nevner da ett par navn fra jobben, både kvinnelige og mannlige kollegaer.
Til info har min kone slitt med å være i perioder voldsomt sjalu på meg, noe hun har jobbet med og kommet over.
Jeg spør hva de snapper om, og hun svarer at det er mest jobb og intern humor, litt info og litt generelt prat, da hun innrømmer å ha felles interesser med begge kjønn.
Jeg observerer så at på 2 døgn har det vært sendt 120 snapper frem og tilbake, og jeg spør om hun kan vise meg noen meldinger, men vil ikke det.
Neste dag sender hun en Snapchat mens hun sitter ved siden av meg, så jeg bere henne vise meg mobilen,og jeg registrerer at hun har mange bestevenner med snapstreak, og jeg er ikke en av disse. En mannlig kollega har hun snappet med i 37 dager i strekk, og jeg sier at det ikke er greit, så lenge hun holder det skjult for meg, og situasjonen er som den er. Hun sier hun forstår meg, og skal roe det ned.
Ett par dager senere, når vi våkner, ber jeg henne åpne Snapchat for å se om hun har fått noen meldinger i løpet av natten. Det har hun ikke, men jeg finner ut at hun og denne mannlige kollegaen har sendt hverandre 16 snapper dagen i forveien.
Jeg sier at jeg ikke finner meg i det, og at hun må være åpen om hva som skjer, ellers får hun ta ett valg mellom meg og kollegaen sin.
Hun beklager igjen, sier at dette bare er vennskapelig, men innrømmer at det hadde tatt litt av og hun var redd jeg skulle bli sur og sjalu, noe hun kjenner meg godt nok til å ha rett i.
Etter å ha snakket med en fagperson tenker jeg at dette må ha vært en liten flørt, og jeg kan forstå at hun har likt oppmerksomheten, når hun opplever å ikke få noe av meg.
Jeg har konfrontert henne med dette, og hun nekter for at det var en flørt, beklager at dette har skjedd i det skjulte, og har nå slettet Snapchat.
Jeg føler veldig mye rundt dette, men føler også at jeg ser vel negativt på det, for så godt jeg kjenner min kone tror jeg aldri hun ville gjort noe fysisk med en annen mann, og hun vet også at jeg kan bli sjalu.
Føler egentlig at ting går bedre nå ,og at hun har fokuset der det skal være.
Tenker at jeg heller ikke vinner noe på å mase om noe har skjedd, jeg må også vise henne tillit, og hvis det faktisk var en liten flørt, og det er over nå, er det jo ikke verdens undergang.
Noen som har vært i samme situasjon, og har noen refleksjoner rundt dette?

"Utro" er man vel ikke om man er forelsket utenfor ekteskapet og kommuniserer hyppig. Mistenker du dem for å også ha fysisk kontakt?

Nei, jeg mistenker de ikke for det.
Utro er å dra det litt langt, men jeg føler at det er ett tillitsbrudd, at hun har gjort noe jeg ikke liker, og holdt det skjult fordi hun tenker at jeg ikke hadde forstått det.
Jeg har forklart henne at om hun hadde vært åpen om dette, så hadde jeg akseptert det til en viss grad.
Er det hemmeligholdet som har gjort det ekstra spennende for henne?
Hun valgte selv å slette Snapchat, selv om jeg sa at det var greit å bruke, så lenge hun begrenset det, var åpen og prioriterte riktig.
Så nå sitter jeg egentlig å lurer på om hun slettet det av anger, i sinne, for å provosere meg, eller for å kommunisere tydelig at det er oss to hun satser på..
Dette har gått inn på oss begge to, så jeg vil ikke presse henne for mye, det vil bare virke negativt. Jeg har presset henne rimelig hardt allerede, og hun nekter for at noe har skjedd. Jeg velger å tro på henne, og tenker at hun har har brutt litt av tilliten min, men vet selv hvor grensen går for hva som er akseptabelt, selv i ett forhold hvor det i perioder mangler litt glød.

Etter å ha lest hva jeg skriver og sortert tankene litt mer kommer jeg vel frem til at jeg har overreagert.
Alle liker oppmerksomhet, jeg gjør også det, og det gir jo en boost å føle seg attraktiv og populær.
Det at livet har blitt så rutinepreget, og jeg har følt det trygt, kombinert med diskusjonen vi har hatt, har nok fått systemet til å koke litt over.
Jeg mener ikke at det er greit å flørte med andre over tid, det kan jo utvikle seg stygt, jeg burde heller sørget for jeg ble mer interresant enn kollegaen(e), og dermed bedret vårt forhold, heller enn å finne grunner til at ting ikke går så bra.

Bra! Refleksjon over egne handlinger løser ofte mange problemer

På generelt grunnlag så kan det være en god øvelse å prøve å se seg selv fra "balkongen". Det er vanskelig (om ikke umulig) å se seg selv i andres øyne, da det bare er du selv som ser deg selv 24/7. Om en først gjør en feil, så er det minste en kan forlange at en lærer av denne feilen.
Noen generelle spørsmål:
Stemmer dette egentlig? Hva baserer jeg dette på? Stemmer dette også for andre? Ilegger jeg han/hun egenskaper de ikke har?
Det er en kjensgjerning at vi ofte overreagerer, tolker hendelser feil, og handler deretter etter et feil virkelighetsbilde.

Nå vet jeg lite om slike samlivsproblemer, men jeg vet at tillit tar tid å bygge opp, er lett å bryte ned, for så å kunne være enda mer tidkrevende og vanskelig å bygge opp igjen.

Jeg vil tro at det kan vente en vanskelig prat i tiden som kommer så husk at det er lov å være sårbar, det er lov å innrømme sine feil og at det er lov til å gjøre det lille ekstra.

Bare for å vite hvor skoen trykker:
Du skriver at det er du som har gitt manglende oppmerksomhet og annerkjennelse på hennes innsats i hjemmet.
Har du ligget på sofaen etter sykkelturene eller har du kanskje også gjort en del ting i hus og hjem du også? Men andre ting? Har du fått den annerkjennelse du fortjener?
Min erfaring er at tøyvask og middagsplanlegging blir mer verdsatt enn når man som mann bruker _vesentlig_ mer tid på alt annet som også kreves i et hus. Alt av snømåking, reparasjoner, støvsuging, ordning, bilpleie, oppussing etc. Det blir liksom klaging likevel fordi kvinnen må gjøre "sine" oppgaver alene, noe mannen uansett også må. Basert på en historie om en venn.

Jeg er enig i at arbeidsfordelingen i husstanden er ganske klare og adskilte, men er vi så sikker på at våre oppgaver er så mye hardere og tidkrevende? For min egen del så er det ikke slik at snømåking, bilvask og snekring er noe jeg gjør hver dag. Det kan jo hende at de har et poeng

Har dere prøvd å planlegge middager + tilhørende handleliste for en uke? Jeg bruker så innmari lang tid på det og er sjeleglad for at kona tar den jobben og bare spør meg "hva ønsker du av middager til uken?". Så håper jeg hun setter pris på at dørhengselen til barnerommet ikke knirker lengre eller at sluken renner mye bedre.

Det finner man jo fort ut av i så fall ved å foreslå å bytte plass/oppgaver

Har brukt enormt mye tid på å pusse opp og ordne ting i hjemmet.
Jeg har i perioder fått en viss annerkjennelse for dette, men i det siste har jeg opplevd det som ganske stressende å bli stående med oppussing, mens hun tar seg av barna og mye av det daglige. Føler selv at jeg har vært med på middagslaging, klesvask, handling og husvask, men du har helt rett i at det settes ikke like stor pris på oppussing og bilvask/hjulskift.
Kona jobber kveld to ganger i uken, og jeg har i perioder uttrykt frustrasjon for at hun ikke kan vaske tøy, planlegge middager og holde orden i huset, men hun føler hun gjør nok, og at vi må dele oppgavene. Jeg har prøvd å få henne til å male og gjøre enkle ting mens hun er hjemme på formiddagen, hun sier da hun er redd for å gjøre ting feil og skuffe meg. Jeg har oppmuntret henne skikkelig nå, så igår beiset hun en innvendig panelvegg, og var meget begeistret når hun kom hjem og så at jeg hadde vasket hele huset.

Når var sist gang dere hadde en helg uten barn utenfor huset? Bo på hotell, være sammen uten mye program, spise ute, gå rundt i byen, gå på kino. Ingen bekymringer om barn som trenger den og den maten, legging, middagsplaner etc.

Siste taler har et godt poeng. Oppussing og ikke minst barn tar knekken på mange forhold. Rett og slett fordi man får for lite tid sammen. Er nok ikke uten grunn at mange samlivsbrudd skjer i småbarnsperioden.
Men man må også være innstilt og motivert for at det er unntakstilstander i denne perioden. Mange går fra hverandre bare det butter litt. Og det er det helt naturlig og vanlig at det gjør. Ofte over lengre tid. Spørsmålet er hvor vidt man er motivert til å komme seg over kneika, til lettere tider. De som holder ut har det som regel bedre sammen på sikt og finner ny glød. Så sant det ikke er andre fundamentale problemer. Gresset kan virke grønnere på andre siden, men de samme utfordringene kommer der også! Bedre å heller stå i det.
Kan anbefale å benytte seg av tilbudet til Familievernkontoret. Mange kommer dit når det er for sent... det er også en preventiv instans!
Kanskje også ta en pause fra oppussing og heller bruke litt mer tid sammen? Vet det frister å bli ferdig med ting... men det kan sikkert stå litt.

Jeg tror ikke det er konkurransen om hvem som har skutt flest hybelkaniner siste måned som redder ekteskap.

Men : sette av tid til hverandre, gjøre noe sammen en gang i blant. Jeg innførte «Ut i det blå»- turer for noen år siden, da jr fløy ut av redet, og det ble plusetlig tomt i huset, bare kona og jeg der. Det ga oss en boost, med nye opplevelser bare vi to, og et «nytt» forhold.

Et forhold handler jo om kompromisser. Er det viktigst for den andre at oppvask og klesvask er håndtert må man forsøke å forholde seg til det - eller skal man heller stå på egne prioriteringer, og overbevise om at det er viktigere at snøen er måket og bilen nyvasket? Men begge parter må jobbe med sine prioriteringer, og finne en balanse i dette - og verdsette hverandres innsats.

Begynner å bli lenge siden vi gjorde noe bare vi to, og det gnager oss nok begge.
Er nok nærmere ett år siden.
Vi er begge innstillt på å komme oss gjennom dette, og vet at vi ikke er de eneste som sliter litt i perioder.
Vi hadde en lang samtale igår om blant annet det Magio nevner over her, om å se det fra den andre siden, og om hvilke følelser som settes i sving når man ikke helt hva den andre tenker og føler.
Har allerede snakket om å få en barnefri helg hvor vi bare er oss to, og jeg merker at vi begge nå føler en trygghet og glede av noe så enkelt som å sitte inntil hverandre i sofaen og bare være nær hverandre.

Hva med å være utro selv så du er i forkant?

Jeg håper virkelig at jeg ikke forstår at dette var et forsøk på ironi. Hvis utsagnet var seriøst ment, må jeg si at fjernere forslag er det lenge siden jeg har sett her på forumet.

Selvsagt løses ikke problemet ved å handle slik, selv hvis formålet var å avslutte forholdet. Det finnes mange bedre måter å avslutte et forhold på.

På tide å ManUp kanskje?
De som forsker på samliv sier at det å ha små barn tilsvarer en 100% stilling og derfor bør den anbefalte jobbtiden ned til 160% totalt. Hvordan man velger å fordele dette er opp til de enkelte par og ønsker de måtte ha.
tar man begge to 80% jobb så fordeler man likt. Har den ene to kvelder i uka og synes det blir for mye å styre de daglige tingene mens mannen pusser opp og i tillegg forventes å stå på i heimen så er hun godt bortskjemt. Barnslig er hun også sånn som hun driver på med deg med heftig snapping med mannlige kolleger.

Kast kjerringa ut . Sett igang i helgen . 😉

I din verden så er dette gjerne barnslig, men gjelder det også for ande? Folk er forskjellig, og om du ikke liker det selv så er ikke det nødvendigvis overførbart til andre.



Det finnes også noe man kan kalle "språkskaping", hvor man avklarer hva man egentlig snakker om. Hver enkelt tolker og forstår ting annerledes ut i fra egen erfaring og verdensbilde.
Hva innebærer det egentlig å vaske huset? Jeg og du har nok forskjellige meninger om det.
Det kan være et godt verktøy å tenke på i samlivet også. "Snakker vi om det samme nå?" "Hva legger du i det?" "Er det *dette* du mener nå?"

Det ble nevnt at hun slettet Snapchat av egen vilje. Var det det som *egentlig* skjedde?
For min egen del så kan jeg ikke se at det er en god løsning i det lange løp. Jeg mener man skal være forsiktig med å påføre seg selv slike begrensninger, for det kan fort åpne opp for videre konflikter senere. Det er sjeldent en god ide å skuffe et problem under teppet. Jeg tenker at man bare må lære seg å leve med at kona kan ha kontakt med mannlige kolleger, så får man finne en løsning på "sjalusi" problemet ved å akseptere det, eller ved å bli bedre kjent med kollegene hennes. Men jeg er ingen fasit, den er det du/dere som sitter på.

Har din kone hatt god grunn til å være sjalu slik som du skrev i innledningen? Kan det forklare hennes atferd nå?

Mange kloke betraktninger her, takk for det! Vi har erkjent at kommunikasjonen har sviktet i det siste, vi er i ferd med å løse dette.
Vi må være tryggere på at vi snakker om det samme, og ikke være redde for spørre en ekstra gang om vi er enige.

Vedrørende Snapchat var det nok ikke helt av fri vilje, hun følte seg nok tvunget. Jeg har beklaget at hun følte seg tvunget til det, og har blitt enige om at det kan være greit med en pause fra det medier for begge to, og bruke tiden på viktigere ting. Noe av grunnen til at hun slettet det var fordi hun var redd jeg skulle misforstå hva som skjedde og at jeg skulle bli sint og beskylde henne for ting.
Vi har hatt en lang samtale om miljøet på jobben hennes, og de er en godt sammensveiset gjeng som har det mye gøy sammen. Jeg har sagt at det er veldig positivt og at jeg er glad på hennes vegne, men at hun må være åpen om dette, slik at jeg ikke får det slengt mot meg på dårligst mulig tidspunkt.
Jeg tror også hun har slitt med dårlig samvittighet fordi dette har pågått i det skjulte, og hun har vært redd for reaksjonen min.
Føler grunn at vi er ferdige med dette nå, og har ett sterkt fundament å bygge videre på.

Nei, jeg føler ikke at hun har hatt god grunn, men for ett par år siden hadde jeg en jevnaldrende kvinnelig kollega som jeg var helt åpen om at jeg hadde ett godt kollegialt forhold til. Hun var voldsomt negativ til henne, og tydelig sjalu.
Jeg har satt disse situasjone opp mot hverandre for min kone, og hun har innrømmet at det hun gjorde var helt feil, hun har angret fælt i etterkant.
Det har påvirket hennes valg om å ikke fortelle meg alt om hvordan miljøet er på hennes jobb, fordi hun rett og slett innrømmet å ha behandlet meg urettferdig.

Jeg ser du skriver du har gått videre med saken. Det er vel ikke dette du vil høre, men jeg har vel vært omtrent der kona di er nå og vi gikk fra hverandre.

Min erfaring er at sexlivet ikke har så mye å si for hvordan samlivet fungerer.

Min erfaring er dessverre også at når man først har begynt å flørte med andre eller at man liker å få oppmerksomhet og interesse, så er det plutselig mye vanskeligere å reparere forholdet.

Det betyr vel ikke at du trenger å være pessimist, men disse tingene løste seg i vårt tilfelle heller ikke med byturer...

Jeg ville også tenkt at det er et dårlig utgangspunkt for et forhold at man krever å sjekke meldinger, snapchat, slette apper etc.

(Er også forumtraver, men registrerte meg med ny profil for å skrive dette)

Selvfølgelig er det ikke det jeg vil høre, men vi har ingen forutsetninger for å vite om situasjonen er lik. Det kan jo være at du hadde at en forelskelse og en flørt, mens min kone ikke har gjort noe værre enn å skjule ett vennskap hun antok at jeg ville finne mistenkelig, noe hun hadde helt rett i.
Jeg må tro på det hun forteller meg, fordi selv om det kan høres helt villt ut kjenner jeg henne godt nok til å tro henne.
På tide å man up er det en som skriver her, og det er vel det jeg er i ferd med å gjøre, ikke med å utbasunere at hun får vaske hus og lage middag, men å ta tak i ett problem og løse til det beste for oss og barna. Jeg har vært og er veldig emosjonell i denne perioden, så akkurat der skal jeg ta meg selv litt i nakkeskinnet og dra meg opp av hengemyra jeg føler jeg er i, og vise meg som en bedre utgave av meg selv!

Dere må jobbe litt med den gjensidige tilliten. Det behøver ikke å ha stor betydning om den andre har en god vennskapelig tone overfor en kollega eller en annen venn. I normalt sunne forhold er veien derfra til utroskap svært lang.

Går det an å ha et godt kollegialt forhold til en kollega av motsatt kjønn med utstrakt kontakt på fritiden uten at minst 1 av de 2 har en baktanke med det? Jeg har ikke hørt om det. I hvertfall ikke med den hyppigheten som det fortelles om her. Kommuniserte du like ofte med din kvinnelige kollega? Mulig jeg er gammeldags og ikke helt på nett med dagens kommunikasjonskultur i sosiale media. Er du heldig er dette hemmeligholdet hennes payback. Trenger ikke være mer komplisert enn som så. Ellers er jeg uenig det som sies med tanke på sex - funker sexen så kan det glatte over mye og skape en god buffer mot rifter. Så det er et godt tegn.

Selvsagt er ikke situasjonen lik. Jeg bare følte for å dele min erfaring, om det å være "mentalt utro", noe jeg mener man er om man har en kontakt man føler man må skjule for kjæreste/ektemann. Det brøt en mental sperring for meg og senere ble det lettere å bryte flere... Vanskeligere å være trofast i senere relasjoner også. Å være utro er ikke så vanskelig om man er litt forsiktig.

ut fra hva trådstarter skriver innledningsvis virker det som at konemor har satt seil for å seile i nye farvann, jeg hadde vel gjort en innsats for å sjekke den mobilen hennes litt nøyere...hadde ikke hatt mye tillitt til henne ut fra hva du skriver

anbefaler at du prioriterer konemor fremfor unger/hus/oppussing/sykling, eller akseperer at hun seiler ut av livet ditt sammen med en ny lettmatros fra jobben

Enten har man tillitt, eller så har man det ikke. Å invadere hennes privatliv tror jeg i hvert fall ikke vil gjøre saken bedre. Hva om han ikke finner noe graverende? Da kan plutselig ikke konemor ha tillitt til at mannen har tillitt til henne. Har man ikke tillitt avslutter man saken, i mine øyne.