40 års krise, en realitet?

Lurer litt på om 40 års krisen nærmer seg. Er det en realitet, eller er 40 års krisen bare oppspinn?
Jeg blir 39 til uken og har i år tatt opp idretten jeg drev med da jeg var ungdom, og nå lurer på om jeg skal bytte jobbmarked. Egentlig trives jeg jo på jobb, men om jeg skal bytte marked helt så vil jeg jo ikke være for gammel heller. Regner med at noen her inne har kjøpt seg en fet sykkel på «krisa»...

tror de fleste her inne kjøper/bygger seg ny fet sykkel ofte nok til å ikke bli særlig preget av denne krisa

Hehe... godt poeng.

Grobunnen til den oppfatningen er vel at rundt de førti, så begynner man å vurdere om dette var alt som livet hadde å tilby. Noen begynner å gjøre radikalt nye/andre ting.

Selv sluttet jeg å røyke i en alder av 41 år. Da hadde jeg sittet stille i ti år etter at man la fotballstøvlene på hylla ti år tidligere. Hadde drevet med organisert idrett siden jeg var 8 år gammel. Ski, ballspill, volleyball og svømming.
Begynte å bevege meg sommeren 2011 med litt sykling. Så tok det helt av og hadde min lengste solotur i 2015 på over 200km.

Så min "krise" ble den uten motor.
Ei snerten snelle på 18 og harley kunne også vært noe, men men...

Er bare 37 men har ikke tid til å bruke det jeg har eller samvittighet til å kjøpe mer stash.

Syklene i signaturen, MC, unødig dyr bil, RC bil, gaming PC etc. Ingenting av det jeg har blir brukt nok.

Sannsynligvis blir neste jobb dårligere betalt enn den jeg har i dag så min 40-års krise blir å slutte med krise.

Ja det er en realitet. For min del tror jeg årsaken lå i mer plass til egentid når barna ble litt større. Alt det knotet med å akkurat rekke å levere + hente barn; at de ikke kan være alene hjemme osv. Jeg har fylt den ekstra tiden med å sykle, planlegge å sykle og å tenke på å sykle + alt dilldall av duppeditter osv... Mange jeg snakker med kjenner seg igjen i dette (ikke nødvendigvis akkurat sykkel).

40-årskrisen er såååå steinalderet.

Den gangen kunne man ikke forvente å bli mye eldre enn 40 så da var det viktig å tenke nøye over hva man skulle gjøre de siste åra man hadde igjen.
Nå begynner man ikke å bli voksen før fylte 40, mange har forsåvidt startet med barn, familie eller karriere. Og de som startet med familie i 20-års alderen begynner med runde to og har heller ikke tid til sånt tull.

Sikkert noen som ikke har fått med seg at forventet levealder når man har fykt 40 har passert 80, at noen sliter allikevel er ikke umulig.

True story..
Mye har endret seg..før jobbet man i 40 år i samme bedrift,nå kan man ha jobbet i flere bedrifter før fylte 40..
Jeg ble 39 forrige søndag,og fikk noen kommentarer om at nå blir det vel snart å hive seg i trening og begynne med masse nye hobbyer(snart 10 år på forumet..)..
Nope,masse hobbyer,Drevet på med det jeg liker siden 10-15 års alderen.
Trening,ja siden jeg var liten pjokk..

Er jeg blitt noe særlig voksen,ikke i det hele tatt.Tar knapt livet seriøst for fem øre..
Vet ikke hva livet vil bringe fremover,men at det skal komme noen panikkartet krise tviler jeg sterkt på. Stelv om jeg er i rette alder. Har hverken lyst på noen ny MC,eller sportsbil,ei heller behov for å finne meg en 20 åring heller. Vel vi får se hva fremtiden bringer...

Jeg tror folk rammes av kriser litt uavhengig av alder. Det kan alltids oppstå situasjoner der man får et plutselig behov for å forandre livet sitt, og nå har mange av oss mulighet til å gjøre det på mange forskjellige tidspunkt i livet.

I dag er det vel sånn omtrent hvert femte ekteskap som ryker innen ti år? Mange skiller seg altså når de er mellom 35 og 45 (?), og det vil vel ofte være en krise, men det har jo ikke så mye med alder å gjøre...

At folk rundt 40 ofte kjøper dyre leketøy, har nok mest med økonomi å gjøre.

bli kriminell?

Jeg er 50 og er fornøyd med at jeg kjører fortere nedover på ski og sykkel enn da jeg var 40 - og mye fortere enn da jeg var 30, skjønt da kjørte jeg ikke på ski. Som Simon S har jeg alltid hatt mange hobbier og interesser utenfor famile og jobb og da er krisen langt unna.

Jeg eier en mengde dyre ting som blir brukt veldig mye. Jeg har ingen dyre ting som ikke brukes.

Barn på 1 og 4, hund, samboer som jobber skift bidrar til at jeg har lite tid for meg selv.

I år har jeg dessuten bygd garasje så døgnet skulle gjerne hatt flere timer.

høres ut som at 40års krisen her inne på forumet ikke akkurat er en krise. folk er i god form, solid økonomi, er i jobb, er gift

for mange menn er 40års krisen ett faktum, angrer på studie og jobb valg, hater kona og er skuffet over ungene. så ser man at toget har gått for å få gifte seg med noe med stram kropp og pent fjes, at egen kropp forfaller og at interessen for jobben forsvinner. så hva gjør man med livet da ? krise...

Jeg går og planlegger min 40 årskrise, kanskje blir det en ny hardtail. Titan. Og så skal jeg kanskje kjøpe ny randorigg når jeg er 40. Ser på livet som en sammenhengende krise/lidelse så bruker bare 40 årsdagen som en unnskyldning for å kjøpe noe ekstra dumt.

Krisen er den at selv om man hadde byttet ut kona så vil ingen 3. klassinger på gymnaset ha en.

Da må man ta et valg. 1) Sutre og skylde på alle andre. 2) Ta seg sammen å gjøre noe med det.

Samfunnet eller egen familie kan ikke ta skylda for alt!

Man kan jo ikke kalle det noen krise eller noen stor forandring til de som "bestandig" har drevet på med sykling.
Krisen består ikke i av å begynne å sykle, men å begynne med noe helt annet enn det man gjorde før.
Om de som syklet før selger alt som har med sykling å gjøre og i stedet kjøper ølbryggingsutstyr, ja da kan man ha noe som minner om krise.
Om man bestandig har syklet å kjøper seg en svært dyr sykkel i førtiårsgave, så det er ingenting som minner om noen krise med det.
Om ikke livet blir permanent forandret rundt de førti, så er det ingen krise.
Skifte jobb er ingen krise. Skifte profesjon derimot.

Det er jo dette som kjennetegner 40-årskrisa, men jeg tror nok den kan opptre på ganske mange andre tidspunkt i livet enn akkurat ved 40, særlig i våre dager.

Ut fra samlet erfaring med venneflokken inkludert meg selv, så kan jeg konkludere med at de som ikke synes det er så stas å gå fra 30-årene til 40-årene er sterkt underrepresentert i tråden. Mange som ikke synes det er noe særlig.

Det dreier seg selvsagt ikke om en bokstavelig krise, og enda mer selvinnlysende heller ikke en forventning om å dø i nær fremtid.

Og det er også sant at uansett hva det nå er man begynner å gjøre, så sitter anklagene løst om at det er pga en alderskrise.

Og det er ganske irriterende greier. Fordi man finner seg en ny hobby liksom, så er man i 30/40/50 årskrise?

Nesten like irriterende som de som er godt opp i tredveårene, har to barn, rekkehus, jobb i det offentlige og stasjonsvogn og så snakker man om "voksenpoeng" ved ulike ting. Man er voksen i alle mulige definisjoner av ordet.

Det är väl rätt många på forumet som har begynnt att sykle når de är rundt 40 efter att tidigare mest suttit på sofan? Det är väl nestan definitionen på vad som menas med 40 årskrise.

De flesta av de som skrivit i tråden hittills är väl folk som har varit aktiva hela livet och då blir det inte mycket av en sådan "krise"

Går inn i min egen "40-årskrise" neste år. Er alt påmeldt maraton i april (oppgradering fra den halve i år), samt at fly, hotell og påmelding til Trondheim-Oslo for andre gang på 3 år også er på plass. Denne gangen i fellesstartpulja. Dette sammen med relativt store oppussingplaner for stua neste sommer gjør at jeg rett og slett ikke har tid til noen flere "kriser", men vi får se hva skjer når selve dagen kommer i september

..... og forresten så er det vel ikke en krise mer at man plutselig på et eller annet punkt rundt 40 forandrer retning i livet enten det er sykkel, bil, singel på fylla, kull nr 2 osv. For min del er det bare positivt at tid og fokus fylles med sykkel mens "noen" rundt meg kaller det krise. Jeg er av dem som har gått fra sofaen til > 400 treningstimer i året omtrent over natten. Har holdt på i > 4 år så langt og det ser ikke ut til å gå over men jeg har litt mer fokus på flotte turer, leser litt sykkelhistorie fremfor ensidig fokus på å banke nabo'n på ritt og de neste 23 gram jeg skal spare på syklene. Stisykling har jeg også fått sansen for i tillegg til landevei).

Ja.. og er det en krise?
Det er jo faktisk slik at det livet man har levd før,det trenger man ikke å leve resten av livet..
Har man sittet på sofaen og dyttet i seg tonevis med snakcs, så vil man kanskje ikke egentlig det..
At lysten,eller vekkeren til å endre noe slikt kommer rundt 40 års alderen ,eller en annen alder er da likegyldig imho.

40års krisen er kanskje hverken myte eller fakta,men hva man kaller krise blir for meg rart..
Jeg vet det finnes folk i denne byen som begynte med terrengsykling,styrketrening,fikk seg nytt kull unger,ny dame, og begynte med nye hobbier i 50-60 års alderen,og var det nødvendigvis en krisetilstand som utløste disse endringene...

Men helt kalrt ser den at det for mange kan føles som om man har gått glipp av en del ting når ett rundt år fylles/nærmer seg.
Man har kanskje glemt/ikke oppnådd hvordan man så for seg at livet skulle bli,men blir det nå noen ganger helt slik man hadde trodd at ting skulle bli?

Livet går fort,er bare å holde seg fast å tyne inn mest mulig moro på veien tenker nå jeg..

.... Er vi ikke enige ? Jeg begynner med "og forresten så er det vel ikke en krise"

Seff..
Helt enig.
Ingen krise.

Jeg tror mye skyldes at når man bikker 40, så har mange bedre råd og man får bedre tid med litt større barn.

Så det at man kjøper seg en Harley (e.l.) skyldes at man kan og man har råd, og ikke nødvendigvis en krise.

Ble førti i fjor, og hadde en liten krise gående en periode. Krisen ble utløst av at det på et tidspunkt gikk opp for meg at jeg ikke lenger skulle befinne meg i 30-årene, men i 40-årene. Er man i 30-årene er man ung og fremadstormende, er man i 40-årene er man etablert, har erfaring og kanskje funnet sin hylle her i livet. I et par tidligere jobber ble jeg løftet frem som "ung og fremadstormende", fikk tidlig mye ansvar og tilbakemeldinger på at folk var litt overrasket over hva jeg kunne levere "på tross av min unge alder". Jeg var kandidat til en ettertraktet lederjobb, hodejegeren som testet mine evner sa han aldri hadde opplevd maken til resultat på enkelte av testene, og jeg trodde at veien fremover lå åpen og at framtida så lys ut. Lederjobben gikk til en annen som var lovt jobben på forhånd, og resultatene fra hodejegerfirmaet betyr ikke noe lenger. Da jeg bikket 40 slo det meg at det å levere er noe som forventes av en på 40. Da har man jobbet noen år, og har erfaring. Man kjenner folk. Og det å stikke seg frem blir betydelig vanskeligere. Sammenlignet med andre på førti er man bare en i mengden. Nå kan jeg ikke bruke alder, nå handler det bare om fag og resultat. Det synes jeg fortsatt er trist, og det traff meg midt i trynet i perioden rundt 40-årsdagen i fjor. Førti suger.

Jeg blir 50 neste høst men allerede til våren er jeg yngst i 50+ i Master ritt, snakk om opptur :-) Lurer også på om det kan ligge en sykkelferie i potten i 50 årspresang....