Stilte til start med en grovis med matchende dekk. Tungt som f..n gjennom en sånn løype for en som har trent langt i fra (godt) nok før vårens vakreste eventyr. Så planen var å skru opp morofaktoren og skinne i alt av nedkjøringer. Dessverre oppsto det demperissues, så etter flere tekniske stopp, ble det å bryte etter Slettfjell, og trille hjem i skam.
De fleste hadde, så vidt jeg så, rittfulldempere med 29" hjul. Og relativt raske dekk. Selv hadde jeg 27,5+ sykkel, med 3.0 dekk, som føles trygt når det går unna nedover, men desto tyngre på de flate partiene. Så ingen andre med pluss sykkel...
Jeg og flere syklet med Pluss sykkel. Jeg var usikker så hadde med meg et 29" hjulsett til Skullerud men valgte 2.8 Rekon/FastTrak. Litt mere å dra på i forhold til et lett 29er oppsett er det jo men for min del tror jeg det var rett valg. Om det var dette eller oppladningen uten Ostepop, men med rødvin og Mandelstang som gav meg første tsr-pallplass i alderklassen vet jeg ikke :-)
/Atle
Scott Spark - Rondo Ruut - Gavia Fat Tony - Cotic Solaris Max - Wahoo KickrBike
Jeg slutter ikke å bli imponert over elite klassen som kommer på spinkle dekke i et sykt tempo. Hvor de finner grep forstår jeg rett og slett ikke.
Kvelden før TSR fikk jeg panikk. Hadde på Barzo, men valgte å sette på et grovere dekk foran. I ettertid angrer jeg på at jeg ikke også gjore det samme bak. Mitt Barzo fant lite grep.
En skikkelig nesten crash hvor jeg ble reddet av en furu. Takk til vakten som stod der med store øyne og så "nå var du j...lig heldig".
I år var jeg immun mot alt om dekkvalg og dempertrykk. Grunnet somling med service var demperen på hardtailen ikke funksjonell. Så det ble Singlespeed i år (igjen).
Jeg har latt singlespeedformen dale i noen år til fordel for strukturerte intervaller og wattbasert og sånn. Da må man betale med at HNNNG! blir til hnnnnng! Men planen på forhånd var lagt omtrent sånn:
Ikke starte alt for brått. Herje oppover på grus, typisk singlespeed med andre ord. Kjøre "innafor" på de tekniske partiene Holde helt inn
I store trekk gikk dette etter planen. Jeg måtte slippe ut litt luft i Trulsrunden og etter det var Fast Trak 2,3 Gripton så bra man kunne vente.
Jeg hadde et uhell på Slettfjell rett etter bikepackercampen. Der forsvant forhjulet helt uventet og etter litt flaksing landet jeg rett på enden av styret som traff meg i lysken. Det var jævla vondt en stund. Og når jeg karret meg opp var jeg veeeldig glad for at jeg monterte nye styreplugger som siste før jeg la meg på søndag. Jeg tør ikke tenke på konsekvensene av å ta en 20 mm kjerneboring akkurat der.
Bildet er fra mtbfoto, jeg har bestilt det og vil betale for meg. Men jeg har altså lånt det på forskudd
Etter det var jeg litt forsiktig og ble tatt igjen av noen ryttere. På en bru jeg valgte å kjøre utenom var det en mørkkledd rytter som heller valgte å velte ned fra den brua og rive ned meg i en haug av bein og sykler. Sånt kan skje. Men det som ikke bør skje er at man bare røsker løs in egen sykkel og stikker uten et ord. Ikke noe hvordan gikk det, og ikke noe sorry. Fy til deg. Etter det var kjedet mitt skadet så det datt av tre-fire ganger og måtte legges på for hånd igjen.
Så gikk det bedre og så var det over.
Oppsummeringen viser at jeg var 1:23 unna topp ti. Og det hadde jeg fint klart om det ikke var for de to episodene. Så alt i alt er jeg fornøyd. Jeg var sikkert den raskeste bankfunksjonæren i femtiåra på helstiv singlespeed.
Og til ungdommen vil jeg avslutte med å si dette: 1) bruk styreplugger 2) si sorry om du velter oppå noen og sykkelen hans
*En annen ting som imponerer meg er utvekslingen en del kjører på. Hadde 24/34 og 11-40. Hadde jugd om jeg sa noe annet enn at 24 klinga ble flittig brukt....
Jepp, du er ikke alene om å lure litt noen ganger.
Eliten sykler jo på tunge gir mens de samtidig holder høy kadens, så de jukser. Men blant røkla har jeg hørt folk si de har økt kadensen til "nesten 70" eller deromkring til anerkjennende nikk og mumlig fra dem rundt. Da skjønner jeg giringen deres litt bedre... eller i hvert fall hvorfor jeg velger annerledes
Redigert av oyvin; 06/06/201714:02.
Spurt vinner duellen. Terskel avgjør hvilken. Instant person - just add coffee
Jeg slutter ikke å bli imponert over elite klassen som kommer på spinkle dekke i et sykt tempo. Hvor de finner grep forstår jeg rett og slett ikke.
Nå skal ikke jeg påberobe meg å tilhøre eliten her lenger, men å finne grep når det er glatt handler veldig mye om balanse og det å være lett på foten. Er man lett over sykkelen er man mindre avhengig av pålitelig grep, og da tenker jeg ikke på kroppsvekten, men mer på hvordan man setter trykket på dekkene når man kan, ikke når man må.
Opp glatte berg handler det mye om å trå på rett tidspunkt inn og så ikke trå hardt før man har god balanse og vekt på bakhjulet.
I tillegg er det mye grep å hente på å treffe røttene på rett sted. 90 grader på, eller i kryssene mellom dem. Da kan man tillate seg å gli litt fordi sideveis-glippen vil stoppe i rotkrysset. Det verste man gjør på glatt føre er å stivne i kroppen og tvinge sykkelen til å følge linjer den ikke vil holde. La dekkene skli litt rundt uten å bli redd, men også uten å miste balansen. Jeg syklet ikke rittet i går, men var gjennom både fredag, lørdag, søndag og mandag morgen. Jeg syklet med Rocket Ron 2,1 Trailstar LS foran og Fast Trak 2.0 GRID bak med 28 psi og oppfattet det ikke som superglatt på noen av rundene nettopp på grunn av løs og ledig kroppsholdning.
Det ble selvfølgelig litt glattere utover på mandag, men det var veldig vått både søndag og mandag morgen også.
Mange sykler nok stiturer for bedagelig til å få trent på å sykle fort i krevende terreng og forhold. Stiintervaller har vi snakket om i mange år i Terrengsykkel, samt bakkedrag med tekniske utforkjøring ned igjen for øving med melkesyre og høy puls. I tillegg må man selvfølgelig trene litt også når forholdene er ufyselige. Rittsykling på tilsvarende forhold hjelper også, men kun hvis man ikke blir vettskremt for fort.
Opp glatte berg handler det mye om å trå på rett tidspunkt inn og så ikke trå hardt før man har god balanse og vekt på bakhjulet.
I tillegg er det mye grep å hente på å treffe røttene på rett sted. 90 grader på, eller i kryssene mellom dem. Da kan man tillate seg å gli litt fordi sideveis-glippen vil stoppe i rotkrysset. Det verste man gjør på glatt føre er å stivne i kroppen og tvinge sykkelen til å følge linjer den ikke vil holde. La dekkene skli litt rundt uten å bli redd, men også uten å miste balansen.
Har du noen gode tips på hvordan øve inn dette? Tror jeg har lest og sett alt som er publisert på dette.
Opp glatte berg handler det mye om å trå på rett tidspunkt inn og så ikke trå hardt før man har god balanse og vekt på bakhjulet.
I tillegg er det mye grep å hente på å treffe røttene på rett sted. 90 grader på, eller i kryssene mellom dem. Da kan man tillate seg å gli litt fordi sideveis-glippen vil stoppe i rotkrysset. Det verste man gjør på glatt føre er å stivne i kroppen og tvinge sykkelen til å følge linjer den ikke vil holde. La dekkene skli litt rundt uten å bli redd, men også uten å miste balansen.
Har du noen gode tips på hvordan øve inn dette? Tror jeg har lest og sett alt som er publisert på dette.
Er vel som med det meste annet; nok repetisjoner... Blir jo god på det man øver på. For min egen del har ser jeg at jeg øver for lite i høy intensitet over lengre tid. En ting er å jage et segment i 3-5 minutter, noe helt annet å gi gass(ritt-intensitet) lenge av gangen. Vet det virker, men er jo slitsomt da...
Den store forskjellen for min del er så lite avansert som mer volum på sti. Etter hvert ikke bare volum i dønn lav hastighet, men først og fremst få mest mulig inn i ryggmargen. Øve og øve så byggeklossene jeg setter sammen blir større. Og, ikke minst, treffe stadig mer presist akkurat der jeg sikter, hver gang.
Og noen steder blir også mye lettere med mer trøkk i beina...
Spurt vinner duellen. Terskel avgjør hvilken. Instant person - just add coffee
De fleste hadde, så vidt jeg så, rittfulldempere med 29" hjul. Og relativt raske dekk. Selv hadde jeg 27,5+ sykkel, med 3.0 dekk, som føles trygt når det går unna nedover, men desto tyngre på de flate partiene. Så ingen andre med pluss sykkel...
Jeg og flere syklet med Pluss sykkel. Jeg var usikker så hadde med meg et 29" hjulsett til Skullerud men valgte 2.8 Rekon/FastTrak. Litt mere å dra på i forhold til et lett 29er oppsett er det jo men for min del tror jeg det var rett valg. Om det var dette eller oppladningen uten Ostepop, men med rødvin og Mandelstang som gav meg første tsr-pallplass i alderklassen vet jeg ikke :-)
Joa, flere på pluss. Jeg syklet på 29x3.0, singlespeed med 34/20-utveksling. Helt kongebra, selv om det ville vært klart bedre med singlespeed under tørre forhold. Med såpass tung utveksling er man nødt til å stå mye, og det hadde vært deilig å kunne stole litt mer på bakhjulet i de tekniske klatringene.
Det ble litt surr for min del, jukkepinnen svikta meg og jeg ble sittende ca 6 cm for lavt fra et stykke ut i Pioneren på førsterunden. Dette var en dårlig løsning i kombinasjon med ett gir, så jeg sto av etter en runde. Min første DNF etter over 20 år med ritt, det var selvsagt en stygg ripe i lakken.
Det som er litt morsomt er at jeg i praksis sykler like fort på singlespeed som med toppspekka fulldemper med 1x11. Runda en runde på 2.14, tipper jeg hadde vært inne rundt 2.10 på runden uten trøbbel. Veldig artig å sykle singlespeed, bør absolutt prøves av flere!
Opp glatte berg handler det mye om å trå på rett tidspunkt inn og så ikke trå hardt før man har god balanse og vekt på bakhjulet.
I tillegg er det mye grep å hente på å treffe røttene på rett sted. 90 grader på, eller i kryssene mellom dem. Da kan man tillate seg å gli litt fordi sideveis-glippen vil stoppe i rotkrysset. Det verste man gjør på glatt føre er å stivne i kroppen og tvinge sykkelen til å følge linjer den ikke vil holde. La dekkene skli litt rundt uten å bli redd, men også uten å miste balansen.
Har du noen gode tips på hvordan øve inn dette? Tror jeg har lest og sett alt som er publisert på dette.
Har øvd i 20 år på dette. Startet med små kanter på 10-20cm høyde med 90-tallets mer skrøpelige utstyr. Prøvd, feilet, gått tilbake, prøvd på nytt og sånn har jeg holdt på siden. Cruxene har blitt vanskeligere og teknikken bedre. Må rett og slett øve og utfordre seg selv.
Ellers helt enig med Øyvind. Treffe røtter riktig. Legge inn tråkket før cruxet slik at man kommer inn med fart og kan rulle over glatte partier/sprette opp kanter. Ta neste tråkk et sted bakhjulet har grep og man har tyngden over bakhjulet. Flytt tyngden fram når du er kommet over en kant. Jobbe med å få inn riktige bevegelser, slik at kroppen følger terrenget.
Lavt lufttrykk hjelper mye. Jeg kjørte med 16psi foran og 18 bak på Ikon 2.2 i går (veier bare 60kg). Merker stor forskjell med et par psi mer. Kjør "lett" med forhjulet og vekten bak, for å unngå at man skvetter på røtter, hold farten oppe over hindringer (speed is your friend).
Dra på tur med noen som er bedre enn deg og som kan gi deg tips underveis. Jobb med å finne de beste linjene - de ligger ikke alltid der man tror. Det hjelper å ha trøkk i beina, men selv har jeg ikke så mye "gruswatt". Det blir noe annet å kjøre teknisk. Også den kjørestyrken må man trene på, rett og slett ved å holde jevn fart på stiturene. Ikke nødvendigvis så hardt, men holde det gående noen timer uten laaange pauser.
Kjøre fort på glatta har veldig mye med bremsing og faktisk tørre å la sykkelen skli. Er totalt umulig å treffe røttene i Østmarka riktig. Man må bare sørge for å få vippa forhjulet over og la det stå til. Ikke få panikk når det begynner å skli.
Selger for Brav Teamwear, Swix og Kalas teamwear. Ambassadør for Scott.
Kjøre fort på glatta har veldig mye med bremsing og faktisk tørre å la sykkelen skli. Er totalt umulig å treffe røttene i Østmarka riktig. Man må bare sørge for å få vippa forhjulet over og la det stå til. Ikke få panikk når det begynner å skli.
Det var litt dette jeg tenkte også. Litt med bakgrunn i en video med Mørstad og Vestavik der jeg oppfattet at man egentlig bare måtte finne (velge) linja å så se langt frem å kjøre på (altså ikke se på rota eller mellomrommet mellom steine eller hva det måtte være, men mer "skli" over.). Så da står det egentlig sånn jeg forstår mye på at man må vite hva utstyret klarer.
I praksis sparte jeg masse krefter på at jeg hadde godt feste på bakhjulet. Husker egentlig ikke at de "slapp" skikkelig en eneste gang. På framhjulet hadde jeg nok ok grep der og, men når man jobber mot kreftene (blir redd når det begynner å skli litt) så stivner vel egentlig kroppen sånn at man ikke får jobbet "med" sykkelen.
Skjønner jo og at det er litt idiotisk å sykle et stiritt når det groveste terrenget jeg har syklet i år er Montebellorittet (42 km). Blir jo en liten overgang til å sykle terreng der demperen foran bunner ved flere anledninger.
Medlem i NOTS – Vern om terrengsykling og meld deg inn du også!
Nå skal ikke jeg påberobe meg å tilhøre eliten her lenger, men å finne grep når det er glatt handler veldig mye om balanse og det å være lett på foten. Er man lett over sykkelen er man mindre avhengig av pålitelig grep, og da tenker jeg ikke på kroppsvekten, men mer på hvordan man setter trykket på dekkene når man kan, ikke når man må.
+ resten av det Øyvind sa, jeg tror jaggu du kunne en skrevet en bibel om temaet, kjenner meg igjen i alt sammen!
For min del dreier nerroverkjøring på glatt underlag seg om tre ting ; - selvtillit - stole på sykkelen (29" 120/110mm, grove dekk, nok luft (22 foran Minion DHF / 26 bak DHR) - ta det som det kommer og bruke erfaring
Er kjent i Trulsen og deler av Pionèren men var mye som kom ganske overraskende på. Uvant å være så sliten og samtidig måtte skjerpe seg maks når det går litt unna, heldigvis gikk det skikkelig sakte i oppoverbakkene. Hadde totalt sett tendenser og full tenning på 6 kramper (legger bak fra 14 km og lår foran og bak noe senere. Det var vondt men klarte å unngå å stoppe og justerte fart og intensitet samt litt banning.
Drakk så mye jeg klarte (flaske med 0,6 l energidrikk på sykkel, 1 liter vann i blære, vann+energidrikk på stasjon, fylte flaska, + cola fra Aron SK rett etterpå), hadde spist 4 magnesiumtabletter på forhånd og en gel i kroppen på 16 km. Får skylde på manglende vilje til trening og for mye gøy på sykkel generelt.
Derfor var det litt overraskende at jeg klarte å karre meg inn til 2.22.39 og 15.plass både i klassen 40-44 (som jeg moralsk tilhører) og 45+ som jeg motvillig har blitt en del av. Nr 60 av 260 fullførte. Flott tiårsjubileum for min del og er såklart med neste år også! (PS: Tryna 3-4 ganger og skylder på puls og overtenning!)
For min del er løsningen på TSR å ta det som en hard stitur og prøve å la de mest aktive konkurransegenene ha fri denne ene dagen. Har syklet alle årene, og selv om jeg jeg kjenner igjen partier så er det mer av typen "å vi er her ja" enn "nå kommer vi dit". Løypa har jo endret seg de årene men mange partier er jo med hvert år, for eksempel opp den bratte "slalombakken". Skal jeg sykle den løype med hardere trøkk må jeg ha gjennomsykla den/ deler av trasen i forkant. For merker at jeg tar de vanskelige partiene mye bedre på runde 2 for da er jeg forberedt på det som kommer. Siden jeg holder igjen på første runden gir jeg meg selv også en bedre opplevelse på andre runden. Men klart, jeg blir frasykla så det holder på første runden, og ser de som både er mye mer kjent i løypa og som er råere generelt sett tar partier mye raskere en meg. Men når jeg har programmert hodet mitt til å tenke "hard Stitur" og ikke "plasseringjag" så går dette så mye bedre. Nå slet jeg med gir (viser seg at girøre løsnet !!!) som til tider var helt jævlig, og sånn sett var det godt gjort å fullføre 2 runder. Men hadde jeg jaget og stresset enda mer hadde det røket tvert, det er jeg ganske sikker på. Kunne nok syklet bra mye fortere hvis jeg hadde gått for en runde, men for meg er det faktisk den andre runden som de siste årene har vært den største opplevelsen. Litt lavere tempo, færre folk i veien og mer kjent i løypa. Så får heller plassering bli lavere.
Ellers var Nobby Nick 2.6 i pace helt super på mandagen. Satt bra og bra i gjørme. Trailstar følte jeg ikke behov for. Er langt fra rå nedover men var bare noen meter jeg gikk ned, jeg er veldig forsiktig med frembremsen, rører ikke den øver røtter og den slags. Ellers tar jeg konservative valg, er dårlig i lufta så dropper og hopper lite. Og her taper jeg mye tid. Men bedre det en å skade seg.
Det jeg lurte mest på var å øve det spesifikke med å være "lett og ledig i kroppen". Kanskje ikke så lett når man er for tung i utgangspunktet, men kan være verdt en forsøk. Både jeg og folk jeg sykler med lider nok litt av at vi ofte "prøver litt for hardt".
Sånn som knotepartiet i Syden på årets ritt er vel et sted man har mye igjen for å være litt lett og fleksibel på sykkelen.
Hvor hardt kan det være tenkte jeg, og meldte meg på 2 runder.. Det var skikkelig hardt fant jeg ut. Ultrabirken er jo en lek i forhold, ihvertfall teknisk.
Oppdaget etter hvert at jeg har for alt for lite hard trening på røff sti. Får legge skylda på all landeveistrening/rullekjøring siste årene.
Ritt: Første runde på (2.10) gikk greit med unntak av en dårlig linje på fjellplatåområdet ned fra Dalsåsen, forhjulet skvatt unna og jeg gikk raskt ned. Funksjonæren som stod rett ved ropte ut «Det går bra, kom igjen!» før jeg traff bakken. Jeg tok hans ord for det, og spratt like raskt opp igjen. Litt kutt og blod her og der men ikke så ille. Det ble tyngre ut på andrerunden(2.28), la på 18 min fra første runde! Var innom og hilste på et par trær som plutselig sto midt i veien, hadde også et hyggelig møte med herr krampe rett før brattklatringa opp mot pioneren. Så oppover der gikk det sakte gitt.. gikk bedre når man kom inn i på sti igjen på toppen. Fikk en deilig dusj før Dalsåsen, gikk på med friskt mot og tok en annen linje ned som funka mye bedre. Spant inn i mål sliten og fornøyd!
Utstyr: Hardtail, Ritchey p-29er, med Ikon 2.35 Kjørte 19psi forran og 20bak, funket veldig bra. Fikk i meg 2stk o,5 flasker og 1.5 l fra drikkesekken. + et par gel og noe fast føde.
Løype: Den syntes jeg var knall bra! Mye fete stier. Bratte oppover og nedover crux. Bra blanding av røtter, steiner og flyt. Eneste minuset var all sikksakk kjøringen blant alle turgåerne rundt Sarabråten/Nøklevann. Følte det var litt ugreit, selv om de fleste hadde fått med seg at det var ritt i området og ropte heia.
Selv om jeg finner det litt småtungt til tider og oppdager at jeg har ganske mye å gå på i terrenget (prioritere mer trening og lek på sti!) så er det jo skikkelig gøy å kjøre ordentlig terrengritt!
Da er det bare å kjøre enda mer sti frem til neste år da
Oppdaget etter hvert at jeg har for alt for lite hard trening på røff sti. Får legge skylda på all landeveistrening/rullekjøring siste årene.
Dette er en ting jeg er opptatt av. Rullesykling på landeveien krever litt øvelse for at det skal fungere bra. Men det er verdt å huske at trening i terrenget gir ekstremt mye gratis i form av sykkelhåndtering, balanse, stressmestring osv. Veldig mange som ønsker å sykle fort på landeveien kunne hatt mye å vinne på å trene i terrenget. Mange tror trening i terrenget er bortkastet og lite nyttig, kanskje fordi det er vanskelig å treffe på puls og/eller watt. Jeg er av den mening at trening på veien er ganske bortkastet til annet enn rolig trening og det å sykle lange turer for turens skyld. Kvalitetstrening kan man fint gjøre i terrenget og slå mange fluer i en smekk. Det er en grunn til at de beste terrengsyklistene hopper over til landeveien uten å blunke, mens ytterst få klarer overgangen andre veien uten flere års øvelse. Terrengsykling på sti gir kjørestyrke, tråkk og balanse, alle ting som kan overføres direkte til rulleritt på veien.
Jeg er av den mening at trening på veien er ganske bortkastet til annet enn rolig trening og det å sykle lange turer for turens skyld.
Man får vel trent på å tråkke jevn watt på terskel også, noe jeg fikk erfare ettertrykkelig på klubbmesterskap i landevei for en tid tilbake. Jeg kan sikkert tråkke like mye watt i korte kneiker i skogen, men å pumpe jevn watt i lett motvind i 40 minutter var jeg totalt sjanseløs på (her var det T-O folk og mange av dem opp mot 20kg tyngre enn meg, but still).
Norskenduro.no - Alle norske enduroresultater på ett sted
Det jeg lurte mest på var å øve det spesifikke med å være "lett og ledig i kroppen". Kanskje ikke så lett når man er for tung i utgangspunktet, men kan være verdt en forsøk. Både jeg og folk jeg sykler med lider nok litt av at vi ofte "prøver litt for hardt".
Har du et forhold til begrepet "to unweight the bike" som man bruker på engelsk? Kort fortalt å "løfte" sykkelen med hender og føtter, men du løfter den ikke over bakken, bare gjør den lettere, f.eks ved å reise seg opp på tærne på pedalene. Lager den beskrivelsen mening?
Norskenduro.no - Alle norske enduroresultater på ett sted
Det jeg lurte mest på var å øve det spesifikke med å være "lett og ledig i kroppen". Kanskje ikke så lett når man er for tung i utgangspunktet, men kan være verdt en forsøk. Både jeg og folk jeg sykler med lider nok litt av at vi ofte "prøver litt for hardt".
Har du et forhold til begrepet "to unweight the bike" som man bruker på engelsk? Kort fortalt å "løfte" sykkelen med hender og føtter, men du løfter den ikke over bakken, bare gjør den lettere, f.eks ved å reise seg opp på tærne på pedalene. Lager den beskrivelsen mening?
Det gir mening, ja. Men fortsatt takknemlig for tips på hvordan øve på dette. Terping på siste halvdel av Syden etter utforkjøringen tror jeg er bra.
Det jeg lurte mest på var å øve det spesifikke med å være "lett og ledig i kroppen". Kanskje ikke så lett når man er for tung i utgangspunktet, men kan være verdt en forsøk. Både jeg og folk jeg sykler med lider nok litt av at vi ofte "prøver litt for hardt".
Har du et forhold til begrepet "to unweight the bike" som man bruker på engelsk? Kort fortalt å "løfte" sykkelen med hender og føtter, men du løfter den ikke over bakken, bare gjør den lettere, f.eks ved å reise seg opp på tærne på pedalene. Lager den beskrivelsen mening?
Det gir mening, ja. Men fortsatt takknemlig for tips på hvordan øve på dette. Terping på siste halvdel av Syden etter utforkjøringen tror jeg er bra.
På smale stier med tjukkas på vinteren må man ofte være snill og forsiktig med underlaget for å finne feste. Kanskje noe å prøve?
/Atle
Scott Spark - Rondo Ruut - Gavia Fat Tony - Cotic Solaris Max - Wahoo KickrBike
Det jeg lurte mest på var å øve det spesifikke med å være "lett og ledig i kroppen". Kanskje ikke så lett når man er for tung i utgangspunktet, men kan være verdt en forsøk. Både jeg og folk jeg sykler med lider nok litt av at vi ofte "prøver litt for hardt".
Har du et forhold til begrepet "to unweight the bike" som man bruker på engelsk? Kort fortalt å "løfte" sykkelen med hender og føtter, men du løfter den ikke over bakken, bare gjør den lettere, f.eks ved å reise seg opp på tærne på pedalene. Lager den beskrivelsen mening?
Det gir mening, ja. Men fortsatt takknemlig for tips på hvordan øve på dette. Terping på siste halvdel av Syden etter utforkjøringen tror jeg er bra.
Nei, hvordan trene på det? Kanskje finne en stisnutt med mye røtter og steiner men som ikke er så vanskelig ellers (type nokså flat) og prøve å løfte på sykkelen over alle småting, først litt overdrevet og så mindre for å kjenne hvor lite som skal til. Jeg har nytte av å forsøke å være bevisst på slike småting mens jeg sykler, og reflektere over hvordan det oppleves over hindringer når jeg prøver ting, ikke bare prøve å gjøre det, men også kjenne godt etter hva opplevd effekt ble.
Men slike ting tar en del tid før timingen sitter i kroppen, så det må øves litt hver gang man er ute.
Redigering: som natier sier "være snill med underlaget" er en god beskrivelse. Prøv å ikke ødelegge noe, tenk på de små dyra og de skjøre røttene og de stakkars steinene. Liste seg på tå (med sykkelen).
Redigert av knuthaug; 07/06/201710:34.
Norskenduro.no - Alle norske enduroresultater på ett sted
Er nok noe i det ja, tar lengre tid å bli god i terreng enn på landevei. Jeg er littebittegrann sterkere enn Joar71 på landeveien, mens han knuser meg lett i terrenget. Han slo meg med ca55min på mandagen. Men det er noe med tidsbruk og prioritering når man har bundet seg opp mot et felles mål på landeveien. Det er greit å være trygge på hverandre i rulla. Også er det greit å ha litt tid til familien og..
Forresten helt enig i at terrengsykling på sti gir kjørestyrke, tråkk og god balanse. Det er mange stive folk som kun sykler landevei, så det godt når vi kjørte inn på grusen i Follorittet. Da var det mye anspente, stive og stressa landeveisrøvere på tur gitt.
Noen observasjoner og tips som gitt meg mye hjelp så langt (selvom jeg har langt langt igjen:))
Kjør tilbake og prøv cruxet på nytt hvis du ikke klarte det første gangen (prøv gjerne 3-4 ganger men etter hvert blir man såpass sliten at det kanskje ikke er vits å forsette med det cruxet den dagen om det ikke sitter men prøv igjen neste gang du kjører samme stien). Sett deg mål om å klare alle cruxene på en sti til slutt etc.
Hvilket gir man velger har mye å si. Her må man nesten bare prøve seg fram og etterhvert får man følelse for hvilket gir som er best. Er man fresk er det lett å for å tro at det letteste giret er best, men dette giret gir mest ujevnt moment og gjør at bakhjulet slipper så fort man setter seg "litt" fast. Giringen bør man ha gjort seg ferdig med på forhånd, begynner man å gire underveis er det som regel for seint og går skeis.
Kjør ute i alle slags vær (ja også stri regn!) til at du blir kjent alle de forskjellige underlagene og hvor mye grep dekkene har på det i ulikt vær. Da vil man etterhvert kunne forutse for når dekkene kan slippe litt og da er det ikke like skummelt.
Kjører stortsett de samme stiene? Gi deg selv litt utfordring og prøv litt andre linjer selvom det kanskje ikke gir deg noen strava PRer
Trackstand, ratcheting og hopping (for å justere sykkelen) er veldig nyttige teknikker spesielt hvis det er flere crux tett på hverandre.
