Gikk Jesus på vannet?

Jeg synes Gunnar Tjomlid svarer bra når han blir spurt hva som er meningen med livet.

http://www.vltv.no/video/10984417/sporsmalet-er-ugyldig

Du har kanskje rett.

Jeg tror ikke svaret ligger i farmasien. Det blir på en måte for sci-fi for meg.

Kan filosofien forklares i vitenskapen?

Dette er verken farmasi eller fantasi, men nokså elementær fysiologi.

Er den vanskelig å forholde seg til?

Da uttrykte jeg meg uklart. Svaret ligger i kjemien men jeg tror ikke svaret ligger i farmasien. Det er utopi å tro det kommer en pille som fikser alt...

Da er jeg med!

Det er et godt poeng.
Men jeg tror likevel mange vil sitte med en "var det alt?" følelse om det å reprodusere seg og sikre avkommets overlevelse er den eneste meningen med livet - da er nok religionens løfte om et liv etter døden et tiltalende konsept.

Jeg er nok enig i at realiteten ikke tiltaler folk, men på samme måte som at folk kan finne mening i å tro at det finnes en mening, så kan man også finne den samme roen i å akseptere det som er realiteten, å akseptere det som er akkurat som det er.
Og det paradoksale i det ligger i at det er nettopp i den filosofien som ligger i buddismen at man kan finne dette.

De fleste problemer man støter på i livet kan blir lettere om man bare kan akseptere verden som den er, i stedet for å ønske noe man ikke kan få.

Jeg tenker at det er bedre å både forstå og akseptere at døden er slutten. Rent praktisk fordi det forbereder oss på at det vi må gjøre det må vi gjøre nå, slik at vi kan forberede det vi ønsker før det er for sent. Rent spirituelt fordi vi i stedet for å skulle tenke at det er en mening med livet heller prøver å gi livet mening.

Min favoritt er fra City Slickers, hvor Curly (Jack Palance) oppsummerer dette:

Curly: Do you know what the secret of life is?
[holds up one finger]

Curly: This.

Mitch: Your finger?

Curly: One thing. Just one thing. You stick to that and the rest don't mean shit.

Mitch: But, what is the "one thing?"

Curly: [smiles] That's what *you* have to find out.

Jeg tenker også det, men synes selv det er j....g vanskelig og forstår godt dem som heller vil trøste seg med ideen om en fortsettelse.
Jeg kan ikke for mitt bare liv huske hvem som ble portrettintervjuet (var det ikke en sykehusprest mon tro?), men i et portrettintervju jeg leste for noen år siden sa i hvertfall vedkommende at hans erfaring var at det med hensyn til ro og fravær av dødsangst mot slutten av livet var lite forskjell mellom dem som var helt overbevist om at det ikke kom noe etterpå og dem som var helt overbevist om det motsatte, det var tvilerne som hadde det tyngst.

Personlig synes jeg i ettertid det var både fordeler og ulemper ved å være religiøs, men én gigantisk, altoverskyggende ulempe er jeg enormt glad for å være kvitt, nemlig angsten for evigheten. Tanken på at det aldri noensinne skulle ta slutt, ikke for meg, ikke for mennesker jeg var glad i (og som ikke var kristne, derfor fordømte), var uendelig mye verre enn den lille tristheten man kan rammes av når man tenker på at alt vil ta slutt.

Noen ganger tenker jeg at lykkelige kristne som tror på frelse og fortapelse, må mangle all empati. Hvordan kan det framstå som fristende å leve evig i Himmelen? Fryde seg med å lovsynge Gud, samtidig som man hele tiden har bevisstheten om at millioner, ja milliarder, av mennesker brenner i Helvete? Sendt dit av den samme guden som man selv bruker evigheten på å digge?

For ikke å snakke om den angsten religionen kan skape fordi man ikke vet om man er god nok til å komme til himmelen eller om man havner i helvete. Og ikke bare for seg selv, men også bekymringen for venner og familie.

Jeg vet folk som har vært oppriktig lei seg overfor ateistisk slekt som man er sikre på at åker lukt til helvete.

Jeg vil kanskje formulere det så sterkt: Det var først etter at jeg klarte å legge religionen fra meg, at jeg virkelig har opplevd livet som meningsfylt.

For meg var religion først og fremst ufrihet, angst og skyldfølelse. Det har skadet meg for livet. Jeg tror det er veldig enkelt for folk som aldri har vært i en streng, religiøs sammenheng, å ha både romantiske og naive forestillinger om hva religion er.

Slik jeg leser det virker det som du har hatt en form for tvil underveis, om ikke vedrørende Guds eksistens så ihvertfall rundt berettigelsen til endel av dogmene i religionen.
Jeg ser ikke bort fra at religiøse som i større grad godtar hele pakka uten å stille spørsmål eller åpne opp for tvilen vil ha en annen opplevelse av det.
Å ende opp ved Guds bord og synge hans ære fremstilles jo som det ypperste man kan oppnå, og dersom man blir fortalt det mange nok ganger uten å reflektere videre over hva det innebærer så blir det jo "sant" til slutt.

Som en som er på vei ut, ser jeg det på akkurat samme måte.

Det stemmer nok. Jeg har aldri klart å la være å tenke gjennom ting.



Det har du nok rett i. Samtidig er det en ganske påfallende forknytthet å merke blant mange religiøse. Man slipper seg aldri helt løs. Det er i noen miljøer ikke mulig å møtes og ha det hyggelig, le og spøke, uten å trekke fram religiøse formuleringer og spørsmål.



Og akkurat det er temmelig skremmende. Man påstår at man forholder seg til de mest eksistensielle spørsmål, men i virkeligheten reflekterer man innenfor så snevre rammer at det knapt kan kalles refleksjon. Hva slags liv har man, om ikke en gang tanken er fri?

Igjen samtidig; jeg kjenner påfallende lite folk som jeg vet er religiøse. Det er så påfallende lite at jeg vet at mange av de jeg kjnner nok er religiøse uten at jeg vet om det. Når jeg tar det i betraktning så virker det som at det neppe er sååå vanlig å være så forknytt at det merkes overfor andre?

Min løsrivelse begynte med at jeg kjente at jeg trivdes mye bedre sammen med ikke spesielt religiøse mennesker. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i lektorens beskrivelse.

Interessant nok har jeg og fruen trukket tilbake til det religiøse miljøet av hensyn til sosialt samvær, i motsetning til Geir. For oss ble det en "Cheers" situasjon, et sted alle kjenner og aksepterer oss, er vennlige og inkluderende uten å være dømmende. Det er godt for oss å være en del av det fellesskapet.

Men jeg kan ikke ha en alvorlig religiøs diskusjon. Jeg må akseptere at de har sin tro og at det ikke er min oppgave å rokke ved den troen. Av og til koster det meg litt, men ikke så mye at det ikke er verd det.

For å balansere dette. Kan man være personlig kristen å utøve sin tro uten å tilhøre en menighet, bedehusmiljø eller frikirke som praktiserer veldig strengt (og gammeldags)? JA!

Man kan også helt fint være personlig kristen og ha en tilhørighet til en menighet uten at det betyr at hele livet ditt leves der. Kristne miljøer der det er vanlig ikke å ha sosialt liv og nettverk utenfor menigheten bør man passe seg litt for.

Jeg sliter veldig med å forstå en verden som ikke vil ha kunnskap fordi kunnskapen er ubehagelig. Man er jo nødt til å¨forholde seg til virkeligheten enten man vil eller ikke.

Mekanismene er veldig godt forklart her - men de er fremdeles vanskelige å forstå. Jeg anbefaler alle å se denne:
http://theoatmeal.com/comics/believe

Det gjør vel de fleste. Til sin egen nære virkelighet. Og så går det for noen med mye tid på å finne ut av hele virkeligheten, eksistensen osv. og de finner stort sett bare mer spørsmål eller en religion som har laget noen svar.

Henger meg på den. Menigheter med "regler" skal man være svært kritiske til. Jeg har jo selvfølgelig et ankersted, men kan like gjerne være på intro og oks, som på bedehuset eller i kirka. Har aldri følt meg så fri som nå etter at jeg, hva skal jeg si, ble mer kristen. Friheten og tryggheten gjør at jeg i dag kan senke skuldrene på en helt annen måte enn tidligere.

Da sliter du, for det gjelder i større eller mindre grad 7,5 milliarder mennesker.
Det er nok svært få som ikke i et eller annet tilfelle fortrenger deler av virkeligheten fordi det er ubehagelig. Og du skal ikke se bort fra at du selv gjør det også, men at det går under bevissthetsradaren.

Og så er det det med å fortrenge virkeligheten:
Om du virkelig tror på noe så er det jo det som er virkeligheten. For en troende kristen så er det alle andre som fortrenger virkeligheten. For en chemtrail-troende så er det alle vi andre som er dumme som ikke ser hva myndighetene prøver å gjøre med oss.
Når man skal prøve å forstå andre som har en annen oppfatning av virkeligheten enn det en selv har så er dette noe jeg mener er viktig å faktisk forstå. Det er ikke slik at folk som har en annen virkelighetsoppfatning har tatt et bevisst valg om å tro noe annet enn hva de vet er fakta.

Og du Geir bør jo virkelig forstå dette. Det tok deg 30-35 år av det som kan regnes som ditt noenlunde voksne liv å skjønne hvor du tok feil.

Når en antivakser mener at jeg som forsvarer vaksiner, gjør det fordi legemiddelindustrien betaler meg for å gjøre det, kan jeg med stor treffsikkerhet påstå at vedkommende IKKE forholder seg til virkeligheten.

Han forholder seg til SIN oppfattelse av virkeligheten. Hva som faktisk er virkeligheten er i så måte (dessverre) ikke nødvendigvis det viktigste.

Dette er selvsagt riktig. Samtidig var det i alle fall sånn for meg da jeg var kristen, at jeg brukte veldig mye energi på å holde fast ved den virkelighetsforståelsen jeg hadde. Det er så mye kognitiv dissonans inne i bildet (se innleggene mine lenger oppe) at det var mye arbeid knytta til å holde fast ved troen.



Jeg skulle gjerne trodd at alle kristne var sannhetssøkere. Dessverre er min erfaring at sånn er det ikke. Mange holder fast ved kristen praksis (kanskje også tro) fordi det har mange fordeler for dem. Det er i menighetssammenheng de har venner og familie, og det er der de kjenner de sosiale kodene best. Å bryte med religiøs tro innebærer en krise på mange plan. De aller fleste viker tilbake for det.

Så jo, jeg tror det er mange som er kristne på tross av at de har store problemer med å tro på sentrale kristne dogmer, om de virkelig tenker etter. Jeg vil gjette på at det samme gjelder en del muslimer, også.